Translate

tirsdag 17. mai 2016

Mindfucking.....

16. Mai 2016

Jeg fortalte i forrige innlegg om tankespinn og sykdomsangst... Vel, det har ikke blitt bedre.  

Dette startet en tid tilbake, og tok fullstendig overhånd og slet meg ut. 1. Februar ble jeg 80 % sykemeldt, grunnet insomnia og sykdomsangst.... Jeg var utslitt og bare gråt. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve dette. Trodde jeg hadde vært i kjelleren før, men dette... Dette var en helt annen kjeller, en kjeller jeg ikke hadde sett før. 

Legen ville sykemelde meg 100%, men det sa jeg var uaktuelt, jeg var redd jeg ville isolere meg totalt og gjøre det verre enn det allerede var. Jobben er viktig for meg og jeg ville fortsatt ha den følelsen av å fortsatt duge til noe. De første ukene av sykemeldingen sov jeg for det meste, foruten det aller nødvendigste, som å følge opp Tobias og det lille jeg gjorde på jobb, noe annet klarte jeg ikke. Jeg var redd, hver dag. Redd for å dø, redd for å bli syk.... Redd for at min sønn skulle miste sin mor. 

Hver dag og natt trodde jeg at jeg skulle få hjerteinfarkt og dø. Turte ikke legge meg om kvelden, turte ikke sove fordi jeg var sikker på at jeg ikke ville våkne igjen. Disse tankene ble altoppslukende.... Og jeg trodde det skulle tørne for meg. 

Det eneste jeg klamret meg til var at jeg stadig klarte å puste og prate meg selv til fornuft, slik at jeg ikke fikk angstanfall. Noen ganger måtte jeg le av meg selv også, måten jeg tenkte på og det jeg var redd for. Jeg trøstet meg med at jeg klarte å ordne opp for meg selv, slik at det ikke tippet helt. Det kunne ikke det, jeg kunne ikke tippe helt....

Etter noen uker med en del søvn, riktignok på dagtid, ble det litt lettere. Sykdomsangsten er der fortsatt, men jeg sover på natta om ikke annet. Jeg legger meg litt for sent, men det er iallefall fremskritt. 

Jeg snakket en del med min fastlege, samt gode venner og kollegaer. Med tips fra de tok jeg kontakt med Radiumhospitalet og snakket med onkologen min, Anna. Hun tok meg høyst alvorlig og synes det var leit at jeg hadde fått slike tanker, men ikke noen uvanlige tanker å få etter en kreftdiagnose. Hun skulle gi beskjed til en psykiater, som ville ta kontakt med meg. Det tok ikke lange tida så fikk jeg en tlf og vi avtalte tid. Jeg begynte først hos ei dame, men hun ble sykemeldt så da fikk jeg time hos ei annen ei. Vi kom frem til at det som mest sannsynlig har utløst alt dette er hendelser og opplevelser som har skjedd og stammer fra mange år tilbake og frem til i dag, ting som har hopet seg opp. Jeg har ikke hatt mulighet til å bearbeide dette godt nok, så nå sa det stopp. Hun kunne forsikre meg om jeg ikke hadde blitt helt koko, men at jeg trengte en pause så jeg fikk ryddet opp litt. Hun anbefalte at jeg skulle begynne med cipralex, siden kroppen og hodet konstant er i beredskap, slik at jeg fikk slappe av litt. Saken er den at siden jeg har sykdomsangst, så leser jeg alle pakningsvedlegg, så jeg har fryktelig vanskeligheter med å ta medisiner som har en lang liste med bivirkninger. Psykiateren sa at jeg ville gå å være kvalm i 14 dager samt at angsten ble forverret denne tiden, før det skulle bli bedre. Skal jeg gå og være kvalm i 14 dager, jeg som har oppkast fobi??!! Det skjer jo ikke, ikke finner jeg "tid" til å sette av 14 dager som jeg ikke er på nett liksom. Mulig dette er unnskyldninger, at jeg ikke tør å prøve, men jeg får se hva jeg gjør etterhvert om det ikke blir bedre, med min måte. Samtidig er vektøkning en bivirkning, har ikke lyst til å gå sommeren i møte og legge på meg mer. Fikk nok ekstra kiloer i forbindelse med cellegiften, hele 20 stykker av dem også, som ikke har blitt borte siden jeg måtte begynne med forebyggende medisiner, som gjør at jeg kjemisk blir satt i overgangsalderen, som igjen er uheldig med tanke på vekt. Legene har sagt at det nærmest er umulig å gå ned når man bruker disse tablettene, men at man bør prøve å ikke gå opp. Foreløpig har jeg brukt disse tablettene 5,5 år, så har ca 4,5 år igjen. Dette får jeg bare leve med, men tør ikke utsette meg selv for enda flere ekstra kiloer. 

Noen tenker sikkert, hva betyr vel noen ekstra kiloer? Vær glad du fortsatt lever. Selvfølgelig er jeg det, men jeg har ikke lyst til å få dårligere helse pga mange ekstra kiloer, jeg har jo sykdomsangst. Jeg har fortsatt lyst til å føle meg bra og å kunne se " smashing " ut, selvom jeg har vært syk, selvom jeg til tider trodde jeg skulle dø og så sånn ut også. Jeg har fortsatt lyst til å ha så god selvfølelse at jeg skal tørre å date igjen, tørre å tro på koærligheten og at jeg er god nok og kanskje være så heldig å få meg en mann jeg kan leve resten av livet med..... Da holder det ikke med at jeg skal være glad for at jeg lever!!! Vær så snill å DRIIIIIIT i å si det, tenk dere om før dere kommer med "velmenende ord." Jeg er drittlei bivirkninger, redsel, frykt, sykdoms og døds angst, jeg er drittlei av å bare eksistere.....jeg vil LEVE også. 

Uansett, jeg har gått til denne psykiateren et par tre ganger og skjønner jeg burde gå så lenge at jeg ikke havner i denne situasjonen igjen, med det første. 
Siste gang jeg var hos henne hadde jeg en forferdelig periode. Jeg var helt oppsatt på at jeg kjente kuler i det friske brystet. Jeg hadde vondt og det stakk i brystet, jeg kjente etter sikkert 50 ganger i timen og rodde jeg skulle gå ut av mitt gode skinn. Psykiateren så på meg og lurte på om jeg var tilstedet. Ikke egentlig var svaret mitt, jeg sitter og konsentrere meg om at jeg ikke skal kjenne etter kuler i brystet mitt. Fokuset mitt var kun der, hun kunne sagt hva som helst og jeg hadde ikke fått det med meg alikevel. Vi pratet litt om dette og hun lurte på om jeg kunne gjøre avtaler med meg selv om å kjenne etter en gang om dagen. Hæææ?? Fra mange ganger i timen til en gang om dagen? Hun endret forslaget til en gang i timen...hehehe :-) 

Etter denne timen måtte jeg bare forhøre meg om ikke onkologen min, Anna, hadde 2 min til meg. Nå kjente jeg at jeg ikke hadde mye å gå på, før jeg kom til å tørne helt. Jeg gikk ned fra 2. Etg til 1. Etg hvor poliklinikken ligger. Jeg stilte meg i kø, det tok ikke så lang tid før det ble min tur. Jeg spurte om Anna var til stede, og fikk til svar at det var hun. Jeg lurte på om de kunne finne ut av om jeg kunne få to minutter med henne, fordi jeg ville spørre om noe. Akkurat i det jeg sa det så jeg "sykepleieren min" krysse gulvet. "Der er Maria jo..." Sa jeg. " Hun er med Anna i dag" svarte damen i skranken. "Kan du ringe på henne ? " spurte jeg. Skrankedamen gjorde det og rett etter kom Maria mot meg og vinket meg til seg. Jeg gikk over til henne og hun spurte meg om det var noe galt. Jeg fortalte henne at jeg hadde vært oppe og at jeg holdt  på å bli gal, av alle vondtene, kulene, tankene og psyken min. Jeg visste ikke om noe av det var reelt eller om det var innbilning. Maria gikk inn til Anna, rett etter hørte jeg Anna rope på meg da Maria åpnet døra igjen. Jeg nærmest løp inn til henne. Anna kunne fortelle meg at hun visste jeg hadde vært og snakket med psykiateren, og så på meg med hodet på skakke før hun spurte meg mildt og vennlig, som bare Anna kan, " hvorfor straffer du deg selv, Cathrine?" Jeg tenkte litt før jeg svarte henne at jeg lurer på hvor lenge jeg skal trekke det lengste strået. Jeg har vært i så mange begravelser i det siste, at jeg begynner å tro det er min tur neste gang.... Hun skjønte tankene mine, og beroliget meg med at det er naturlige tanker når en har vært igjennom helvete på jord én gang, så er det ikke noe man vil igjennom flere ganger. "Kle av deg så skal jeg kjenne etter" fortsatte hun. Jeg var ikke treg med å få av meg overdelen, satte meg på stolen og Dr.Anna begynte lynundersøkelsen sin. "Hvor kjenner du kulen da Cathrine? " var neste spørsmålet hennes. " det sier jeg ikke, du får finne den selv," svart jeg. Hun smilte og fortsatte undersøkelsen.... " jeg kan ikke kjenne noe" sa hun. "Kjenn der da" sa jeg og satte fingeren min inn i brystet hvor jeg hadde kjent kulen. Hun kjente og klemte...." Det er bare en kjertel, jenta mi" sa hun nesten hviskende og smilte. Jeg kunne nesten ikke tro det, tårene kom frem i øyekrokene jeg følte jeg svevde. "Er du sikker? Tuuuusen takk, herregud når ble jeg lettet. Forhåpentligvis kan jeg senke skuldrene og puste litt igjen" svarte jeg.  " Det ser veldig bra ut, men husk at jeg ikke har røntgensyn" sa hun. " Nå håper jeg du får det bedre fremover og så sees vi i Mai" fortsatte Anna. " Tusen takk, You made my day" sa jeg og gikk ut igjen med et smil om munnen og hevet hodet. Herregud for en lettelse, og så uendelig takknemlig jeg er for at Dr Anna tok seg tid til meg, selvom jeg ikke hadde time hos henne. Ikke trang jeg å vente heller, men kom rett inn, helt fantastisk❤️

Denne beskjeden var nok til at jeg, ved neste faslegebesøk, økte til 40% friskemelding. Utrolig hvor mye psyken har å si for å kunne fungere i hverdagen, og på selvfølelsen. 

Denne følelsen holdt i ca 14 dager før jeg var "tilbake" i samme mønster som tidligere. Kjente kuler, hadde vondter, kjente og klemte på det friske brystet så mange ganger i døgnet at jeg holdt på klikke. Igjen var jeg helt oppsatt av tanken på at det måtte være noe, at det var min "tur" til å trekke det korteste strået osv. Jeg fortalte det til enkelte venner og familemedlemmer, noen var veldig forståelsesfulle, støttende, lyttende og kom med kloke ord, andre kom med slengbemerkninger som "det er sikkert bare muskelvondt", " dumt å bruke så mye energi på noe slikt, ikke ta sorgene på forskudd", " du skal være glad du er til kontroll hvert år, det er sikkert mange av oss som går rundt og er syke uten å vite om det" osv osv. De mener det sikkert godt, men for Guds skyld spar dere enn å komme med dette. Følelsen av å bli lattligjordt og bagatellisert er sårende og nedverdigende. Joda, det er godt og betryggende å ha den årlige kontrollen, men det er også en skikkelig " mindfucker". Det å være velvitende til hva en evt står overfor om man må i "ringen" igjen er fryktelig skremmende, man blir livredd av å måtte nok en gang se døden i hvitøyet. Det å ha kjent dette på kroppen en gang, er nok til å vite at dette er noe man absolutt ikke vil være med på flere ganger. Det å være usikker å redd for at en plutselig skal bli borte fra barna sine eller det som er det værste, hva barna må igjennom, den reisen med frykt, smerter og usikkerheten vi utsetter dem for er hjerteskjærende, og ikke minst tanken på den redselen de har for å miste sine aller aller kjæreste....i mitt tilfelle, mammaen sin.  Jeg ville helt klart vært foruten disse årlige kontrollene, som igjen betyr at jeg hadde sluppet den erfaringen jeg fikk i veldig ung alder. Tro meg, dere som tenker at vi er heldige som har årlige kontroller, jeg ville heller vært dere som ikke har opplevet denne frykten, som fortsatt lever uvitende og fortsatt tror man er udødelig og at ting skjer alle andre. Dere aner ikke hvor befriende den følelsen er, og vær glad for det, men ikke bagatelliser andres følelser, frykt og bekymringer. Fortsett å kryss fingrene deres for at dere slipper slike fryktelige erfaringer, fortsett å irritere dere over skittentøyet til mennene deres, sure sokker som ligger over alt, over alt rotet på kjøkkenet som blir etter dem om de skulle lage middag. Det samme gjelder mennene som irriterer seg over damene sine som stadig er på shopping, bruker for mye penger eller innbyr alt for sjelden til sex. Jeg har bedt dere om å ikke bagatellisere våres redsel, frykt og bekymringer, men beklageligvis tror jeg ikke "vi" klarer det samme for dere. For oss ville deres irritasjoner og bekymringer vært "toppen av lykke" i forhold. Forskjellen er vel at jeg hører hva dere sier, men velger å ikke gi uttrykk for det, eller komme med noen bemerkninger,  jeg lar vær å si noe....noe noen av dere også burde, noen ganger. Alle har sine bekymringer, sin redsel og frykt, som er høyest reell for hver enkelt uanhengig av tidligere erfaringer, så om du ikke kan tilby deg å lytte og en skulder å gråte på så vær forsiktig med hva du sier. 

Jeg skulle få en litt annen opplevelse i påsken skulle det vise seg. Påsken kom og jeg så frem til noen deilige dager på fjellet med Tobias. Vi skulle opp på hytta til pappa, sammen med han og Anne, min fars samboer. Tobias og jeg kjørte oppover til kvamsfjellet, 1 times tid fra Lillehammer, skjærtorsdag. Turen gikk fint og vi koste oss. Den første dagen gikk fint, det gjorde den andre dagen også, helt til kvelden kom og vi satt å så på en påskekrim på TV. Jeg fikk plutselig følelsen av at det ene benet mitt hovnet opp og ble vondt. Jeg forsøkte og ikke tenke på det, og ville ikke ai noe til de andre, ville ikke uroe eller skape noe bry. Jeg masserte benet, kjente og klarte ikke å sitte stille, så til slutt måtte jeg reise meg opp og gå på badet for å sjekke dette ut. Jeg sjekket begge ben opp mot hverandre, om det ene var mer hovent enn det andre, rødere enn det andre osv. Jeg var redd jeg hadde fått blodpropp. Flere ganger den kvelden måtte jeg sjekke dette på badet, før jeg til slutt gikk å la meg. Tankene mine gikk på at jeg var langt inne på fjellet, langt unna sykehus og lege. Riktignok hadde jeg vært på Lillehammer sykehus før, hvor jeg lå på isolat noen dager, men orket ikke tanken på at jeg skulle måtte ned dit igjen. Jeg tenkte og snakket til meg selv om at benet mitt var helt ok, det var ingen tegn til det jeg bekymret meg for. Forsøkte å lese litt og få tankene over på noe annet, med mer eller mindre hell. Jeg snudde meg rundt og krøp inntil ryggen til Tobias, som lå og sov, det finnes ikke noe bedre sted og være, enn sammen med han, tenkte jeg. Jeg sovnet.... Og gjett hva? Jammen meg våknet jeg ikke neste morgen også, uten vondt i benet. Er det virkelig mulig at psyken og tankene kan løpe så innmari og fantasiene bli så virkelige... En ting er sikkert og det er at det er ordentlig slitsomt. Resten av påsken gikk fint, en og annen tanke streifet meg riktignok, samt litt klemming og kjenning på brystet, men bortsett fra det var alt ok. Vi koste oss og akte, og spilte spill til den store gullmedalje. 

De påfølgende dagene og ukene gikk sånn nogenlunde, litt opp og ned med tankene, innbildningen og frykten. Jeg kan ikke si at dagene var helt tipp topp, men ukene hvor Tobias var hos meg var desidert mye bedre enn de ukene jeg var helt alene. Det at han er hjemme gir meg en trygghet, indre ro og hverdagene blir mye bedre. Det å være opptatt av han, hva angår skole, lekser, treninger, middager og frokoster sammen... Vel det finnes ikke noe bedre, og jeg får helt andre ting å konsentrere meg om. 

En annen og ny opplevelse jeg hadde var en kveld jeg måtte innom butikken en tur.  Jeg hadde hentet det jeg skulle ha og stilte meg i kassakø, der var også avisstativet. Dagbladet eller VG lyste mot meg med overskrift som " hjerteinfarkt - tegnene du bør vite om." Jeg hadde ikke før sett den overskriften før jeg begynte å føle meg nummen. Nummen i hender og føtter, jeg følte meg litt kvalm og svimmel og tanken om at jeg måtte legge fra varene og gå ut slo meg. Jeg pustet og "snakket" til meg selv. Jeg sa at jeg ikke følte noe av dette før jeg leste overskriften, dette er sikkert bare en innbilning...igjen, og ikke snakk om at jeg skal gå ut uten å handle. Dette skulle ikke få overtaket, nå var det nok. Jeg ble stående i kø, betalte og gikk ut, og inn i bilen. I det øyeblikket jeg gikk ut av butikken var alle ubehageligheter borte. Jeg visste det, tenkte jeg...bare innbilning hele greia, og måtte le litt. Denne episoden har jeg ikke hatt siden, og jeg er ofte på butikken og leser fortsatt overskriftene i kassakøen. 

Dagene og ukene gikk, og det nærmer seg den årlige kontrollen på Radiumen igjen. Jeg blir mer og mer stresset, mer kuler kjenner jeg og det går  stivt rundt. Tårene renner og jeg har det ganske vondt egentlig. Det er  ikke sånn hver dag, hele dagen altså, bare innimellom som det tar litt overhånd. Det værste med denne tiden rett før kontrollen, er at jeg var i en begravelse til ei jeg kjente meget godt, gjennom skole og sykdom. Vi var syke samtidig, men hun fikk desverre tilbakefall. Samtidig med dette fikk jeg også vite at ei annen jeg hadde blitt kjent med noen år tilbake også hadde fått tilbakefall, 8,5år etter første gang hun var syk. Livet er tøft og brutalt... Jeg skal til kontroll snart, på 6 års kontroll!!! 


Det skal bli godt å få kontrollen overstått.... Hvis alt er ok. 


Dette er hvordan jeg har fått oppleve livet en stund, litt vanskelig og vondt. Sånn er det desverre, det går opp og ned, og nå håper jeg på tidenes opptur snart. Jeg føler jeg har kledd meg ganske naken her, når jeg nå har skrevet om dette, men samtidig er det viktig tenker jeg. Livet etter ferdig behandlet og når alle forventer, og tror man er frisk, og seg selv igjen så er det faktisk ikke så enkelt. Det er ikke bare å børste av seg så ekstreme opplevelser, frykt og redsel.... For ikke å snakke om hvordan psyken har fått gjennomgå i alt dette. Så til dere som tenker at man er frisk og rask igjen, så lenge man er symptomfri fra kreften så er det uendelig mange andre ting man må hanskes med hver eneste dag. Dette er ting som ikke synes utenpå et menneske, som ingen andre kan se. Vi er alle forskjellige, med ulike bivirkninger og erfaringer, men en ting er sikkert.... Vi blir aldri helt den samme igjen. Selvom det er det vi ønsker og håper, så må vi lære oss å bli kjent med den nye oss. Dette tar tid, det tar tid og oppdage at alt ikke blir som før, det tar tid å akseptere... Da er det ekstra vanskelig at "alle andre" forventer at vi er den samme og friske, og som om ingenting har hendt. Hver eneste dag kjenner vi på hva vi har vært igjennom, i form av senbivirkninger som vi ikke engang vet om vi blir kvitt eller om de har kommet for å bli, tanker og arr... Både fysiske og psykiske. 

Dette er litt av min hverdag.... Akkurat nå. 

Jeg må bare legge til at jeg ellers er veldig heldig som har gode venner og familie rundt meg. Jeg og Tobias er også heldige som har pappa'n til Tobias. Jeg er heldig fordi vi har et veldig godt samarbeid, noe som er godt og støttende i hverdagen, og Tobias er heldig som har en flott pappa som alltid stiller opp. Så selvom jeg sliter litt psykisk om dagen, så er det meste ellers på stell 😉 


mandag 7. mars 2016

Headspin....alt for mange tanker...


7. Mars 2016


Klokken nærmer seg 01:30 og jeg får ikke sove, ikke at det er uvanlig i disse dager. Alle disse tankene som surrer og innhenter meg, spesielt nattestid.


Livet går opp og ned, og nå er jeg inne i en periode jeg ikke trives spesielt godt. Hvorfor? Jeg skal forsøke å forklare.


Ting har toppet seg for meg, alt for mye som har skjedd de siste 6 årene. Det er helt utrolig at det snart er 6 år siden jeg fikk diagnosen... og det er to år siden forrige innlegg her.




For to år siden hadde jeg det ganske bra. Operasjonen hadde gått fint og resultatet er helt fantastisk, så fantastisk at jeg i grunn kunne tenkt meg å bytte ut det andre brystet også. Jeg spurte kirurgen om han ikke kunne ta det andre også, men han fjernet ikke flotte friske deler sa han. Kan jo skjønne det, men rent estetisk hadde det jo vært en fordel....for å få det så likt som mulig. Vel vel, nå er det ikke slik, så da får jeg leve med forskjellene og være glad for at jeg har to :-)


Fot to år siden hadde jeg kjæreste, det har jeg ikke lenger....av forskjellige grunner. Ikke noe jeg skal utbrodere her, men som sikkert de fleste erfarer så tærer det på og skulle ønske jeg ikke hadde opplevet det. Føler jeg har fått dosen min for en stund, og ønsker bare å ha det fint, være glad og nyte livet, men det er visst ikke så enkelt.


Singellivet byr på utfordringer i hverdagen, sånn er det bare. Jeg jobber 100% og trives i jobben min, men for at det skal gå rundt økonomisk må jeg ha en ekstrajobb ved siden av dette, noe som betyr at jeg til tider jobber mye. Jeg velger også å jobbe litt ekstra for å kunne ha muligheten til ferie med min sønn, kino, ta en matbit ute....regninger, regninger, regninger... Misforstå meg rett, jeg er heldig som har muligheten til å jobbe litt ekstra, men gud som jeg kunne ønske jeg kunne samle krefter og være litt sosial i stedet.


Ikke noe er verre enn å være på sosiale medier og få meg seg livene til "alle" de andre... som stadig er ute på noe gøy, på hyttene sine, er hekta på interiør og bytter ut, pusser opp og det ser bare sååå jævelig lekkert ut, hele forbanna tida. Ikke noe er så vanskelig å "høre" at folk har reduserte stillinger, fordi de ikke orker eller trenger å jobbe fulltid, samtidig som de legger ut det "perfekte" livet deres. Dere tror kanskje jeg ikke unner andre å ha det fint og bra, ikke er glad på deres vegne når de kan jobbe redusert....jeg er det, sånn egentlig. Det er bare så innmari vanskelig å være glad for andre hele tiden, når en har mest lyst til å gå i hi, grave seg ned eller bare grine....fordi man er så sliten av å få ting til å gå rundt, alene....fordi man er sliten av å streve og måtte klare alt alene, hele tiden.


Jeg er ikke bedre selv, jeg sørger jo for å legge ut på sosiale medier når det skjer noe på denne kanten også.... helt dustete egentlig, akkurat som man må bevise noe. Bevise noe for hvem? for alle andre...eller meg selv? Det er vel begge deler egentlig...for å føle meg litt bedre.


Det jeg prøver å si er at jeg er sliten, veldig sliten....hva skjer når man er sliten, jo tankene blir negative, selvfølelsen daler og ting blir litt tungt og vanskelig....i alle fall for min del. Jeg har for faen meg vært igjennom krefthelvete, operasjoner, dødsangst, smerter, samlivsbrudd, krangling med NAV og levd på fattigdomsgrensa, før jeg var tilbake i full jobb. Takk og lov for venner og familie som sørget for mat til oss. Jeg har vært igjennom et samboerskap som jeg måtte ende, hvorpå jeg følte jeg sviktet min sønn pga bruddet...han hadde jo også blitt glad i disse nye menneskene i livet vårt.


En annen ting som tærer på er dårlig samvittighet, overfor meg selv, sønnen min, familien min, vennene mine, jobben min...osv. En hører som kreftpasient at en bør trene, spise sunt og ikke stresse blant annet...jeg er så sliten at jeg ikke kommer meg på tening, så sliten at jeg ofte velger lette løsninger i matveien og trøstespiser (sjokolade og brus) ikke stresse....my ass!!! Hverdagene er stort sett bare stress...jobb, oppfølging, kjøring, henting, middager og lekser...med barn i huset. Man jager etter klokka og prøver å rekke alt og gjøre så godt en kan. Sånn har vi det sikkert alle sammen... og jeg sier ikke det er mer synd på meg enn andre, men akkurat nå er jeg sliten og takler det svært dårlig.


Folk sier til meg "du er heldig som har barnefri annenhver uke"....både ja og nei tenker jeg da. Ja, fordi jeg har mulighet til å "dyrke meg selv." men med hvilke penger da? med hvilken energi da? Hvilken tid da? De ukene jeg er alene, har jeg gjerne litt lengre arbeidsdager og jobber ekstra i helgene, for å få endene til å møtes. Nei fordi jeg hater å ikke være sammen med min sønn, og jeg takler det dårligere og dårligere, jeg som trodde det ble lettere med tiden. Jeg sover dårlig og regelrett har et inderlig savn hver dag. Så den selvdyrkingen er jeg dårlig på...


Jeg har dårlig samvittighet overfor familie og venner fordi jeg rett og slett må melde avbud på en del ting, som regel er det to grunner til det. Enten så strekker ikke pengene til eller så har jeg ikke energi.


Midt oppe i alt dette er det noe som plager meg enda mer... tankene mine. Jeg nevnte lenger opp at det snart er 6 år siden diagnosen...og det er veldig bra det, men nå tenker jeg at jeg har vært frisk så lenge at jeg snart blir syk igjen....jeg er redd!! Hva hvis det skjer...kommer jeg til å dø da? jeg kan ikke dø fra Tobias... Mange ganger om dagen, sikkert 20-30 ganger, tar jeg meg i at jeg kjenner og undersøker det "friske brystet" for kuler, og hver dag har jeg vondt i det brystet.  Jeg vet ikke om det er reelle smerter eller om det er innbilning. Det er rett før jeg blir koko.


Ofte når jeg er ute blant mange mennesker, spesielt når jeg er alene med mange ukjente  mennesker...på gata, kjøpesenter etc så tenker jeg at jeg kommer til å segne om, få hjerteinfarkt og så er det game over. Heldigvis har jeg ikke fått panikkangst, jeg har kjent frykten i magen og klart å "prate til meg selv" og pustet godt med magen, så det går bra.


En gang har jeg opplevd panikkangst, og det er noe av det verste jeg har opplevd. Jeg fikk oppleve det da jeg våknet opp på intensiven etter rekonstruksjonsoperasjonen. Jeg våknet og skjønte jeg hadde overlevd, at Tobias ikke hadde mistet mammaen sin denne gangen heller. Da jeg skjønte det, ble jeg først kvalm, så ble jeg redd for å kaste opp (en fobi jeg har), følte meg svimmel, fikk brystsmerter og tenkte at nå takke hjertet for seg.... alle alarmer som jeg var koblet til ringte og ulte, samtidig som det kom en hel gjeng med sykepleiere, leger og gud vet hvem... jeg ble koblet til mye annet og ble testet for alskens greier... helt til en sykepleier tok meg i hånda og kikket meg i øyne og spurte om jeg var engstelig, hvilket jeg svarte ja til.... da roet alt seg, alarmene sluttet å ule og pulsen sank igjen.... tusen takk <3 p="">

Jeg sover dårlig om nettene, eller det vil si, når jeg først sovner så sover jeg ganske greit, men ikke lenge nok. Saken er den at jeg tør ikke legge meg, for jeg er sikker på jeg ikke våkner igjen. Da sitter jeg oppe til jeg nærmest stuper før jeg legger meg. Jeg har fått div sove tabletter av legen min jeg kan prøve (ikke avhengighetsskapende da), men når jeg er av typen som leser pakningsvedlegget og bivirkningene....da ender det med at jeg ikke tar dem. Jeg tør ikke risikere kvalme/oppkast eller besvimelser.... hva om jeg besvimer når Tobias er her eller når jeg er alene!!!


Folk rundt meg sier jeg burde gjøre noe hyggelig, gå på date, få kjæreste osv... tro meg jeg gjør hyggelige ting, er sammen med venner, går på kino, er ute og spiser etc...når økonomi og overskudd tillater det. Dateingen er det verre med, nå er ikke selvbildet mitt bra nok til å date. Har ikke akkurat trua på at jeg har noe å tilby for tiden, og ikke liker jeg det jeg ser i speilet heller... Hvem vil ha ei som sliter litt i hverdagen og som er sliten, og koser seg ofte på sofaen med strikketøyet, kontra ei som går den ene toppturen etter den andre, sykler birken og oser av energi og godt selvbildet??


Første blogginnlegget på to år og det er syt fra ende til annen, vel hva kan jeg si....jeg har rett til å føle det sånn jeg også, rett til å ha det tungt og synes at ting er kjipt og vanskelig. Til deg som har tenkt til å svare at jeg skal være glad for at jeg lever.... spar deg! Det kommer kanskje som et sjokk, men vi er alle glade vi har overlevd, vi som har sett døden i hvitøyet.... Vi har fortsatt en rett til å klage litt, som alle dere andre. Godt å få satt ord på ting og få ut litt frustrasjon ;-)



















onsdag 26. februar 2014

1.operasjonsdag...mørbanket, mildt sagt!!!

12. Februar 2014

Etter en urolig natt, med lite søvn var det godt å bli hentet og kommet seg ned på avdelingen igjen. Doplingen fortsatte hver time, det var tømming av dren og kateter stadig vekk. Jeg svettet og fikk vridd opp kluten som lå konstant på panna mi. Fyyyy flate jeg var mørbanket og sliten og trøstet meg med at det ville bli bedre. Jeg hadde jo fått beskjed om at de to første døgnene ville være veldig tøffe....det hadde de rett i...godt jeg ikke visste dette på forhånd. Jeg hadde vondt, men ba kjapt om mer smertestillende, klarte knapt og bevege meg og kunne bare ligge i en stilling....på ryggen. Snu meg på siden kunne jeg nå glemme de neste 4 ukene og ryggen begynte seriøst å verke. Sykepleierene var stadig innom for å rette på puter og ordne et godt leie for meg...og de gjorde det mer enn gjerne, de var utrolig søte, alle sammen....jaja, med et par unntak da. Sykepleierstudenten fjernet veneflonene jeg hadde oppe på vrista...greit å bli kvitt de. Bena var lenket fast i luftstrømpene som var koplet til en maskin i sengeenden, magen skrek av smerte når jeg måtte hoste, nyse eller bevege meg litt for å sitte bedre....ikke lett å få til når den ene armen ikke skulle brukes, herregud jeg følte meg hjelpeløs og måtte ringe på pleierne for det minste. Vel vel det fikk stå sin prøve....

Her er jeg, helt fjern og med kald klut på panna...og saueskinnet over det nye brystet, for å holde det varmt. 

Med klut på panna, puter under knea, pute under armen, bare laken over meg og helsetepper i beredskap, mer eller mindre sittende i senga....dette var stillingen...dag og natt...ryggen fikk virkelig kjenne det etterhvert....jiiiiisssseeeeesssss..."

Her blir den ene veneflonen fjernet...:) 

Matlysten var borte, jeg ble tilbudt både det ene og det andre, men endte opp med et ristet brødstykket med smør på....jeg fikk ned bare et par biter...turte ikke mer for jeg var jo redd for å bli kvalm og kaste opp. Jeg måtte le litt av meg selv, tenk å være så hysterisk, men så fikk jeg høre fra ei venninne at det faktisk er et ord for eller diagnose om du vil for denne frykten, det kalles "Emetofobi" det var jammen godt å få vite at det faktisk ikke bare er jeg som er helt hysterisk og har det sånn. 


De var optimistiske med to brødskiver...heheh...tok bare ei kvart skive...

Dagen gikk med til å dopes ned og duppe av til stadighet, bli tilbudt mat og jeg skulle opp å stå iløpet av dagen. Jada, bare å hoppe i det like greit først som sist. Det beste ved det var å få av seg luftstrømpene en kort stund....herreguuud for en lykke og godfølelse. Noe så klamt og varmt, ikke rart jeg svetter. Det var to pleiere som skulle støtte meg pluss en prekestol. Jeg måtte legge meg så langt ut på sengekanten som mulig...jammen godt jeg hadde fått smertestillende først, dette var ikke godt, men det gikk. Jeg fikk satt meg opp, uten å bruke den ene armen, ble sittende en stund der, fikk på tøfler og jeg følte meg litt ør, men det gikk fort over. Jeg tok tak i håndtaket på prekestolen med venstre hånd og den høyre armen holdt jeg godt inntil kroppen, for ikke å være fristet til å bruke den. Jeg fikk reist meg opp, meget sammenkroket, men jeg stod på bena, gikk et par skritt frem og gikk noen skritt på stedet før jeg satte meg tilbake i senga....phuuu...det var godt å komme seg opp, men dæven så sliten jeg ble. Nå var det bare å få lagt seg godt til rette i senga igjen, luftstrømpene på igjen...duppet av igjen, jeg var utslitt. 

Opp å stå, med dren x3, kateter, håret til alle kanter...phuu...slitsomt

Utover ettermiddagen fikk jeg besøk av familien, det var godt å se de igjen. Det var kjær'sten min Randy, pappa, mamma og Knut, og mor (bestemor). Randy hadde med seg kake fra jobben, og hva annet enn en puppekake kunne det være....med teksten " gratulerer med ny pupp". Jeg orket ikke kake, så det var litt synd, men de andre spiste og ikke minst legene og sykepleierene ble veldig glad i Randy, og kaka...hehehehe. Jeg var så sliten, trøtt og neddopa så jeg sovnet og våknet med jevne mellomrom mens besøket mitt var der. Etter en stund gikk alle bortsett fra Randy, han ble værende til langt utover kvelden, sovnet litt han også i stolen ved siden av senga, han ville ikke gå fra meg og hadde håpet på at det ikke var fult på avd, så han kunne sove her sammen med meg denne uka....søte søte, gode, snille, omtenksomme, omsorgsfulle og verdens beste kjær'ste.... Jeg elsker deg <3 

Puppekaka...og jeg er helt i ørska...heheheh

...og der sovnet jeg igjen...

...og litt våken igjen,,,her ser dere disse luftstrømpene også...klamme og varme..

Kvelden gikk, det var godt å ha Randy hos meg, pleierne forsøkte seg på å tilby meg mat, men det ble et par biter, men jeg var flink til å drikke i det minste. Smertestillende kom med jevne mellomrom også. Da kl nærmet seg 22:00 måtte Randy reise, han skulle tidlig opp på jobb dagen etter og måtte sove litt. Da var det bare for meg å prøve å finne en god liggestilling med hjelp fra pleierne, så var det å slappe godt av, ta kveldens pillecoctail og håpe på en god natt søvn.... 

Heldigvis var et OL på tv for å si det sånn og godt var et at naboen min også likte å legge seg sent, så det ble en god del tv titting før vi slo av lyset for å prøve å sove. Hun hadde i problemer....snorket som et sagbruk, og jeg husker at jeg tenkte og ønsket det var meg, men det var det ikke. Jeg sov ca to timer av gangen, våknet og ryggen verket, forsøkte å vri litt på meg, sette/legge meg litt bedre til rette, tok litt å drikke, sovnet igjen....våknet igjen...ba om sovetablett og sovnet igjen...ble vekket hver 2. Time for dopling nå, det var tømming av dren eller så ringte naboen i snora fordi hun trengte hjelp, så våknet jo av det også....vel vel i morgen er 2. Operasjonsdag og etter det begynner ting å hjelpe....det har de sagt, selvom det fortsatt vil være tøft en uke frem i tid... Takk og pris for gode smertestillende...som også gjør meg søvnig, så jeg sover meg igjennom noe av alt som foregår både med meg og rundt meg. Alle som ligger på sykehus, over tid og/ eller har vært igjennom store operasjoner etc. burde absolutt få enerom, en har mer en nok med seg selv og trenger søvn og hvile for å komme seg....jeg fikk utleverte ørepropper da, det hjalp jo noe :) 






fredag 21. februar 2014

D-day.... Operasjonen...

11. Februar 2014

Lå og slappet av da sykepleierne kom inn til meg kl 06:00, hadde knapt nok sovet denne natten. De kom inn med håndkler, ny skjorte, kirurgiske lange kompresjonsstrømper og med et godt humør. De ba meg om å gå i dusjen, skrubbe meg med "hibiskrubben" , det var dags for å begynne å gjøre seg klar for dagens happening.....den store operasjonen. Da jeg var ferdig skrubbet, sett meg selv i speilen, naken, for siste gang. Sett det stygge arret etter det syke brystet, for siste gang og tenkte at neste gang jeg ser meg i speilen vil jeg ha enda flere arr, men det stygge arret vil bli erstattet med et nytt bryst og jeg vil ha en kløft igjen, veldig rart å tenke på etter 3,5 år uten pupp. Ferdig kikket og kladd gikk jeg tilbake i sengen å la meg, det tok ikke lang tid så kom pleierne inn igjen og tok på meg strømpene, jeg skulle ha på under og etter operasjonen, for å forebygge blodpropp. De kom også med en pillecoctail, som jeg måtte ta. Jeg forsøkte å slappe av så godt så mulig frem til kl 07:55, da kom to nye pleiere for å trille meg opp til operasjon. Vi tok heisen opp en etg, trillet bortover en lang gang og inn i et lite avlukke hvor vi var noen minutter før det var helt klart for at jeg kunne komme inn hvor det hele skulle skje. Den ene sykepleieren som fulgte meg, hadde fått min tillatelse til å være med å observere under hele operasjonen, han var student. Jeg ble hentet av en av operasjonssykepleierne og trillet på plass, hilste på tre hyggelige damer, som introduserte seg selv og forklarte hva oppgaven deres ville være under operasjonen. Etter bare noen sekunder hadde jeg fått en veneflon i venstre hånd, og masken ble funnet frem. Jeg forklarte at jeg måtte få noe kvalmestillende før de satte noe som helst, så jeg ikke ville bli kvalm, som jeg pleier, det gjorde de. Anestesisykepleieren kom med masken igjen, " ikke hold den tett opp mot ansiktet mitt er du snill, da får jeg klaus" sa jeg...." Du kan holde den selv, så har du kontrollen og styrer den selv "sa hun. " åh,at tusen takk, så herlig" svarte jeg. Jeg fikk masken og førte den mot nese og munn...."supert" hørte jeg en eller annen si.....og mer husker ikke jeg.

"Cathrine....Cathrine..." Hørte jeg noen si, jeg gløttet med øynene og fikk øye på sykepleier som stod ved siden av meg. " nå er du ferdig og på post op, alt gikk veldig bra " sa hun. Jeg hadde problemer med å holde øynene opp, men klarte det til slutt. Jeg følte meg trøtt, sliten og dopa....oppdaget at jeg hadde en veneflon i hver fot, den i hånda pluss blodgass kran som var litt vond. Den hånda måtte jeg holde i ro eller iallefall ikke bøye for det var der de målte blodtrykket, så bøyde hånda peip det på scoopet ( overvåkningsskjermen), jeg hadde luftstrømper utenpå kompresjonsstrømpene, som var koplet til en maskin i senge enden, som blåste opp disse strømpene, et ben av gangen, annenhver gang, også for å forebygge blodpropp. Jeg hadde tre dren, to i såret på magen og ett i det nye brystet, de hadde lagt inn kateter på meg og jeg hadd hjerteovervåkning, i nesa hadde jeg ekstra surstofftilførsel, klarte knapt nok å bevege meg der jeg lå. Det tok ikke lang tid så kom de med mer smertestillende. Jeg svettet og måtte be dem ta av dyna, og jeg fikk et laken isteden over meg. Etter en stund måtte jeg be om å få en kald klut til å ha på pannen. Herreguuuud så varm jeg var, men det var ikke feber. 

Det kom en grønnkledd kirurg bort til meg " hvordan er formen Cathrine ?" Spurte han " joda, ikke så værst, glad det er over " svarte jeg. " jeg er Dr Mesich og skal hilse så mye fra Lill Keiser, hun ba meg ta godt vare på deg" sa han. " åååå, tusen takk, så hyggelig....var du med på operasjonen? " spurte jeg. " vi var hele 10 stk i teamet og 4 av de var kirurger, jeg koblet sammen venen og arterien til det nye brystet ditt, og det gikk så bra, du hadde flotte årer" svarte han. " hehehe, tusen takk for det og takk for at du var med på teamet og at du tok vare på meg" svarte jeg. Han smilte og tok meg i handa " bare hyggelig" svarte han. Rett etter han kom selveste operatøren, Dr.Thomas Berg, bort til meg. "Hei, hvordan er det med deg? " spurte han. "Bare bra, så langt" svarte jeg. "Operasjonen gikk veldig bra, helt etter boka faktisk, så dette kommer til å gå veldig har Cathrine. Helt sikker kan jeg ikke være før om 5dager, men trua er der. Vi skal passe godt på, både deg og nye brystet" sa han. " herregud, så godt å høre...men hvor lenge varte denne operasjonen da?" Spurte jeg. "4 timer og 38 min" svarte han, "oi, det var ikke så lenge som jeg hadde forestilt meg" svarte jeg, "neida, som sagt gikk alt etter boka" svarte han. "Det var en lettelse å høre det, så tusen takk....for alt, jeg er såååå takknemlig og du fortjener en god klem" svarte jeg. "Hehe....den klemmen kan jeg få litt senere, når du er på bena og i bedre form" svarte han...." Hahaha...jeg ser den, du skal få slippe å komme opp i senga her til meg" svarte jeg...han lo litt.."ha det fint så lenge, slapp av og hvil deg nå, prøv å sove litt...du trenger kreftene for å komme til hektene igjen, kommer innom deg litt senere " sa han. " skal prøve på det, sees senere" svarte jeg. 

Jeg lå og slappet av, døste litt og så kom en ny sykepleier bort til meg og introduserte seg selv, desverre husker jeg ikke navnet hennes nå, men hun var aller tiders, helt fantastisk. " jeg skal hilse har Anne Kari, hun lå her i går, etter samme operasjon som deg, jeg passet på henne også" sa hun. " sååå koselig, gikk det fint med henne? Blir helt overveldet av så mange hilsener og omtanke" svarte jeg. 

Jeg måtte be om mer smertestillende...og afipran, men de mente at jeg kunne få det om jeg ble kvalm. " da er et for seint" svarte jeg. Jeg forklarte fobien min for å bli kvalm og kaste opp. Sykepleier sa hun forstod og kom med afipranen, intravenøst. Jeg måtte nevne denne afipranen hver eneste gang jeg fikk noe injisert, jeg turte ikke ta sjansen uten. Jeg nippet til til lunkent vann i ny og ned, turte ikke ta en slurk, kunne henne det kom opp igjen....snakk om fobi, det er kjempe slitsomt...for meg. Alt dreier seg om å ikke utsette seg for muligheten for å kaste opp....vel vel, sånn er det bare. 

Tlf på post opp ringte, det var mamma...jeg snakket med henne og det var godt å høre stemmen hennes. Jeg ba henne informere Randy og pappa også at jeg hadde det bra og at alt hadde gått fint. 
Etter et par timer ringte Randy også, det var godt å få prata med han, han lettet flere kg hørte jeg. Randy hadde tenkt på meg og vært helt utenfor hele dagen, stakkars. Han gledet seg til å komme på besøk i morgen, det skal bli godt :) 

Hver time det første døgnet ble det nye brystet doplet for å høre og kontrollere blodgjennomstrømningen, og det var som musikk i mine ører og en lettelse her eneste gang jeg hørte den fine lyden. Skrekken hadde jo vært om det ikke hadde vært noen lyd, eller svært dårlig lyd og den nye puppen hadde "dødd" og jeg måtte ha gjennomgått en ny operasjon og alt hva det hadde innebærer. Utover kvelden når jeg lå og slappet av kjente jeg at jeg ble litt urolig, fikk hjertebank og jeg ropte på sykepleier, hun kom med en gang. Pulsen steg og scoopet blinket rødt og begynte pipe, det kom flere til for å se hva som var på ferde. De tilkalte legen og han kom, jeg sa jeg hadde vondt i brystet, stikninger og høy puls.... Legen ba en av sykepleierne hente EKG apparatet for å sjekke hjertet mitt. Pulsen ble bare høyere og høyere og jeg ble kvalm, fikk pussbekken...på dette tidspunktet hadde jeg klart å bli redd, skjønte ingenting av hva som skjedde og ble redd for komplikasjoner. EKG viste ingenting, alt var ok, jeg fikk afipran for kvalmen og  Etterhvert gikk pulsen ned....jeg ble roligere. Stikninger i brystet mente legen var sårsmerter i det nye brystet. Jeg aner ikke hvorfor dette skjedde, men det var mest sannsynlig et lite panikkanfall pga engstelse. Rett etter dette så ringte pappa, men da orket jeg ikke å prate med han, så ba sykepleier om  å gi beskjed om det. Aner ikke hva kl var på dette tidspunktet, men skjønte det var kveld. Det lå flere på postop, men det var ganske rolig. Jeg hørte hyl og skrik fra naborommet, det mennesket hadde det ikke godt iallefall....uff. Det var flere sykepleiere inne på rommet der jeg lå, en til hver pasient. De småskravlet litt og var veldig stille, det var dunkel belysning.....men så var det en sykepleier, hun pratet så høyt og nærmest ropte til de andre fra andre enden av rommet, jeg ble vekket flere ganger av henne og til slutt sa jeg ifra at det ikke gikk an og at hun måtte ta hensyn.  Hun skjerpet seg en god del, samtidig som jeg fikk uttdelt ørepropper...hehehe. Da klarte jeg iallefall å sove litt. Natten gikk, jeg fikk jevnlig smertestillende og ble doplet hver time.

På morningene kom sykepleieren som hadde vært på kveld tilbake. Jeg ble vasket, stelt godt og sengen ble skiftet på. Fortsatte å fukte munnen med litt vann, puppen ble doplet, jeg lå med ekstra surstoff i nesa, men ellers var alle målinger stabile. På formiddagen skulle jeg bli trillet ned på avdelingen igjen, men før det skulle blodgasskrana bli fjernet. Gruer meg litt til det, for jeg vet et er vondt å få den, men vet ikke hvordan det er å fjerne. Det skulle vise seg at det var ikke vondt i det hele tatt, merket det knapt....phu...merker at kroppen ikke takler så godt smerte mer, det hr vært mer enn nok iløpet av disse 3.5 årene. 

Jeg begynte å merke det i rygg at jeg hadde ligget i samme stilling i snart ett døgn, fikk ikke beveget meg av forskjellige grunner. Gud bedre, sånn skal jeg ligge noen dager...håper jeg kommer meg på bena fortere enn fortest. Jeg fikk pusset tennene mine og så kom det to kjenninger, sykepleier fra avdelingen og sykepleierstudenten, nå skulle jeg ned til avd igjen. "Masse lykke til og god bedring" sa sykepleierne på postop da jeg ble hentet, "takk for det og takk for at dere tok så godt vare på meg" svarte jeg, så ble jeg trillet bortover gangen og ut til heisen, ved siden av meg lå pussbekken, i tilfelle..... Forsøkte ikke å tenke på det. Vi tok heisen ned til 3. Etg igjen og jeg ble plassert på rommet mitt igjen og naboen var på plass i sin seng. Operasjonsdøgnet var over, nå var det å ta fatt på de neste 5 dagene som ville gi svar om alt fortsatt ville gå etter boka....krysser fingrene. 









mandag 10. februar 2014

Innleggelse....en laaaaaaaaang dag...

10. Februar 2014

Sov dårlig natt til i dag, mange tanker og ikke spesielt lystige. Stod opp kl 07:00, gikk i dusjen, pakket ferdig og så kom Tobias og mamma, han hadde ligget over hos momo, de hentet meg så jeg kunne bli med å kjøre Tobias å skolen, si hade og få en kjempe stor bamseklem....det var godt det. Den neste uken skal han være hos faren sin. 

Riksen i regn innleggelsesdagen

Mamma og jeg dro hjem til meg igjen og hentet bagen og så kjørte vi til pappa, som også ville være med innover i dag. Vi var fremme på Riksen rundt 09:45 og jeg skulle være der kl 10:00, så vi gikk rett opp på avdelingen og ble henvist inn på et "venterom", det var ganske lite og med mange andre som skulle legges inn den dagen. Jeg spurte om vi kunne ta en tur ned eller bevege oss i gangene, men nei vi måtte bli på dette rommet, siden hverken vi eller de visste når legen, kirurgen, sykepleieren, anestesilegen, anestesisykepleieren, fysioterapauten og fotografen ville dukke opp, og de kom for en prat når de hadde tid. Vi ble sittende nesten to timer før førstemann kom, og det var fysio. Fikk PEP fløyte som jeg skal drive å blåse i, så det ikke danner seg slim i lungene etter operasjonen, vi snakket om diverse øvelser jeg skulle gjøre med armene, bena og hvordan jeg skulle komme meg opp av senga på best mulig måte etc. 




Avd. Plastikk for voksne

Deretter var det legen, han lyttet, tok blodtrykk, kjente og klemte, pratet og fikk litt opplysninger av meg.

Så pratet jeg med sykepleieren, som er en student, han informerte om hva som skulle skje både før og etter operasjonen, tok blodprøver, pratet generelt, tok notater av mine opplysninger, redsel, frykt, allergier etc. Handlegater meg til fotografen, som hadde et fotostudio faktisk, tok bilder fra halsen og ned til symfysen (rett over skrittet) hun skal dokumentere før og etter bilder. 

Etter dette snakket jeg med kirurgen som skal operere meg, Thomas Berg, han og teamet hans på hele 10 stk skal passe på, fikse og sørge for meg i hele 6 timer i morgen. Han tegnet meg opp, og jeg skal si den magen blir stram.....jiiiiissseeeesss.....han skal bruke mye mage for si det sånn. Han spurte meg også om vekta mi.... " vekta?....jeg er så lei snakket om den....jeg har klart å gå ned 3 kg, det er jo nærmest umulig med de tablettene..." Svarte jeg. Han skjønte det, men sa at de har som hovedregel å ikke operere med en BMI over 30 og at min var på 32.... "32...??? Herregud jeg blir deprimert av dette jeg...skal jeg reise hjem igjen da eller?? ." Svarte jeg. Han ville ikke sende meg hjem igjen når jeg var kommet så langt som til dette stadiet og at jeg hadde kommet dit, men han ville informere om at jeg hadde bitte litt større sjanse for komplikasjoner, i form av nekroser, blødninger etc. Og så,fikk det være opp til meg, men da hadde han informert meg iallefall. Jeg tenkte litt og så sa jeg at jeg ellers er frisk og rask, "ung" , ikke røyker jeg....jeg tar sjansen sa jeg, ellers må jeg vente et par år til, til jeg er ferdig med tablettene. Ok, sa han den er grei. Jeg trøster meg med at hadde dette vært en skikkelig risiko ville han vel ikke ha operert meg??? Ikke tatt den risikoen??? Vi pratet videre om hvordan brystet ville se ut, hva vi skulle gjøre med det friske. Jeg spurte om det var mulig å "tømme" den friske også, men han svarte at det ikke gikk i morgen og at det er det kraftlegene som avgjør. Ok, sa jeg da skal jeg ta det opp med de på neste kontroll. " da vil ikke jeg gjøre noe med det friske brystet ditt nå i tilfelle du vil "tømme det" senere og da vil arrene jeg lager på deg om jeg skulle heise/justere bli helt feil, du vil få et bryst med masse arr. Dessuten tror jeg ikke jeg hadde justert mye uansett siden du har et veldig pent bryst...svarte han. Dr Berg tegnet meg opp, så han hadde en plan for morgendagen. Han kommer til å fjerne mye mage og det vil bli stramt sa han, men de går. Ferdig inne hos han gikk jeg tilbake til "venterommet" tok en kaffe, pratet med pappa... Tlf ringte...pratet...sms'r tikket inn...jada, ganske busy :) sykepleieren kom tilbake å fortalte at rommet var klart, så han skulle vise meg det. Det ble rom C 3004 og der lå det ei dame fra før. Viste seg at hun var veldig hyggelig, 60 år gammel og skravlete, passer meg utmerket. Vi ler av oss selv, like hysteriske og redde begge to og vi bare gleder oss til å bli ferdig....hun skal gjennom en helt annen operasjon, men dog. 

Opptegningen til Dr. Thomas Berg. Myyyye mage som skal bort altså.

Rom nr 3004

Rommet mitt, den neste uken. Jeg fikk vindusplassen. 


Da pappa og jeg hadde kommet oss inn på rommet, kom anestesilegen....ei veldig hyggelig dame. Tok notater, skulle sørge for ro i rommet når jeg kom ned, kvalmestillende før narkosen, hun skulle ikke bruke gass, noe de gjør ved lange operasjoner for at vi skal våkne opp litt fortere, men den kan gi mer kvalme. Godt med alt de kan gjøre for å hjelpe....

Pappa og jeg gikk ned på apoteket, jeg skulle prøve kompresjon/støtte body og BH, ta mål og se om det tøyet jeg hadde fått etter mine venninner Elisabeth og Maritt kunne brukes. BH en tror vi kan brukes, men jeg måtte ha en ny body....æsj....det var de kr 1500,-... Som jeg trodde jeg kunne spare :( 
 Mens jeg tok mål, gikk pappa og møtte Randy, som kom fra jobb. Det var sååå godt å se han, bli holdt rundt. Vi satte oss ned litt og tok litt å drikke og pratet litt. Pappa og jeg hadde sittet så lenge på dette venterommet så vi synes det var godt å bare kunne sitte på noen treverket rundt omkring, men Randy lurte på om ikke vi kunne gå opp, så han fikk se rommet mitt og vi kunne ta en kaffe der oppe, vi gjorde det. Etter en stund reiste pappa og Randy, jeg gråt da jeg ga de en klem og sa "hadet"..... Fytte rakkekrern som jeg gruer meg til i morgen, helt kvalm. Jeg gikk å kjøpte meg litt brus før jeg gikk opp på avdelingen og tilbake til rommet mitt, lå litt i sengen å pratet med "naboen" Hege, vi lo og gruer oss om hverandre. Etter en stund var det tid for en dusj og skrubb, før jeg skulle legge meg for natta. Sov dårlig gjorde jeg også....duppa av litt innimellom selvfølgelig, men ikke ikke noe mer enn det heller. 

Stod på broen her, i 3. Etg, en stund etter at pappa og Randy hadde reist...mange tanker om morgendagen..... Det var stille på Riksen også en Mandags kveld...

Her er jeg nyskrubbet og har tatt på meg sykehusskjorta, klar for å legge meg...og for morradagen...

Innleggelsesdagen....i morgen skjer det... Iiiiiiikkk

10.Februar 2014

Ja, da sitter jeg her da, kl 02:00 om natta og om bare 8 timer skal jeg være på Riksen. Burde ha sovet for lenge siden, men nerver og tanker tar meg gitt. I dag har tankene svirret rundt dette vektproblemet mitt og det har jo vært et tema hos legene hver gang jeg har vært der. I innkalelsesbrevet stod det at BMI ikke skulle være over 28, men jeg tror jeg er over...var iallefall det. Orker ikke regne det ut heller, får tidsnok vite det i morgen. Når jeg forteller folk at jeg har så høy BMI er det ingen som tror meg, jeg er lav og da skal det ikke akkurat mange kg til så er man sykelig overvektig...ifølge BMI. Onkologen min sa jo til meg i desember at de aldri hadde nektet meg operasjon om jeg hadde skulle hatt den da, og jeg har ikke gått opp noe mer, men vært flinkere til å trene og til og med gått ned et par-tre kg, men allikevel er jeg redd for at de kommer til å sende meg hjem pga vekta....at jeg er for feit, rett og slett. Uansett time will show i morgen....

Randy tok bilder av meg i sted, i bare trusa, for å kunne se før og etter bilder. Legger ikke ut noen her nå, men jeg vil gjøre det når jeg får tatt bilder av resultatet etter operasjonen.....når den evt måtte skje...i morgen eller senere en gang....

Bagen er sånn nogenlunde ferdig pakket, må bare huske tøfler, tlf og iPad ladere og toalettsaker...ellers har jeg det jeg trenger vil jeg tro, litt klær, en bok og strikketøy...det blir bra tenker jeg :) 

Jeg kan ikke fatte at dette sirkuset starter om noen timer og om ca 36 timer er jeg ferdig operert og har fått kløft og to pupper, og om en del uker er jeg tilbake i jobb igjen. I mellomtiden må jeg komme til hektene, takle smerter, frustrasjon, restriksjoner, hindringer, problemer, og sikkert en del latter....pleier å le av det hele, og se humoren og det komiske i ellers så kjipe situasjoner, opplevelser og følelser. Jeg bare krysser fingrene og ber til høyere makter om at dette skal gå mest mulig etter boka, med minst mulig komplikasjoner. Jeg er redd for smertehelvete, som jeg har hatt før, redd for redselen/ frykten som evt kan dukke opp om noe skjer, redd for komplikasjoner, redd for ikke å våkne opp igjen av narkosen, redd for å våkne opp midt under operasjonen og kjenne smerte og skjønne hva som skjer uten å kunne klare å si ifra....jada, jeg veit...krisemaksimering, det er jeg god på. Det er i slike situasjoner jeg skjønner og ser hvor sønnen min har fått sine krisemaksimeringer fra, og det er skikkelig vondt....en frykt og en redsel som gjør vondt helt inn...vel vel, mest sannsynlig går dette bra, men så lenge det finnes en liten mulighet, en liten sjanse for at noe kan skje så kommer jeg til å tenke og frykte det værst, enda godt jeg er klar over det selv....hehehehe. 

Nå burde jeg legge meg, men da går natten så sykt fort...jeg drøyer den litt ved å sitte oppe, men samtidig kommer jeg til å være helt forferdelig trøtt i morgen....og det blir en laaaaaang dag har jeg hørt. Da skal jeg ha innkomstsamtale med lege og sykepleier, snakke med kirurgen som skal operere, snakke med anestesilegen, ta blodprøver, bli tegnet på der det skal skjæres og fikses, skal få klystér for å tømme tarmen, spise lettkost fra kl 17:00, faste helt fra midnatt. Dusje, skrubbes og barberes før jeg legger meg. Bli vekt igjen kl 06:00 tirsdag morgen for å gå i dusjen igjen, så får jeg tabletter, smertestillende og beroligende ca kl 07:30 og ca kl 07:55 blir jeg trillet opp til operasjon hvor jeg blir tatt i mot av bl.a sykepleier...så er det vel bare å håpe på at jeg er super rolig, ikke bekymret, takler å få narkosen uten å bli kvalm, sovne godt og fint....før de setter igang... Phu...det skal jammen skje mye nå de neste to døgnene.... Får bare gå å legge seg vel....kryss fingrene for at jeg ikke blir sendt hjem pga overvekt i morgen da....

God natt alle sammen <3 

Cathrine :) 

søndag 9. februar 2014

2 dager og helg før den store rekonstruksjonsdagen...

8. Februar 2014

Herreguuuud som tiden går...nå er det bare to dager igjen til innleggelse og sannsynlig det største jeg skal være med på og har vært med på i mitt liv. Prøver ikke å tenke så mye på det, da blir jeg mannevond og amper i humøret....tror jeg har hele spekteret av følelser når jeg tenker på det forestående. Gleder meg til det er over og jeg våkner opp til kløft og to pupper igjen, har ikke hatt to pupper på over tre år nå. Det har jo blitt "normalen" nå og bare ha en pupp og et kjempe arr, der hvor pupp nr 2 skulle vært.iløpet av disse årene har jeg blitt vant til å se ut som jeg gjør, ha det som jeg har det og jeg har brukt snart 4 år på å bli kjent med den "nye" kroppen min, hva den tåler og ikke, etc. jeg gruer meg også til å gå igjennom en ny og meget omfattende operasjon, ligge i narkose og bli operert i noen timer, det kan dreie seg om alt fra ca 5 - 8 timer +- , våkne opp med vondter, restriksjoner og være ute av spill i lengre tid. Hva om jeg er ei av de uheldige som opplever komplikasjoner, nekroser( dødt vev) infeksjoner, sår som ikke vil gro, reoperasjoner....gang på gang på gang... Hva om jeg blir liggende på sykehuset i lengre tid pga dette....hmfr*..... Forhåpentligvis går dette etter boka og jeg er ute av sykehuset etter ei uke, med godt mot og to flotte pupper, og alt jeg trenger å konsentrere meg om er å komme til hektene igjen og strutte med puppene av glede. Forhåpentligvis vil jeg føle meg som  en kvinne igjen, bli lettere til sins og føle at livet bare er herlig....igjen... Det hadde vært såååå digg det!!! 

For to dager siden, på Torsdag den 6. Februar, var jeg inne på Riksen en tur, hadde time til røntgen av magen, så de kunne se hvordan det står til med blodårene mine. De skal jo tross alt bruke en fin en, som de skal dele, "flette" innimellom bortimellom når de "flytter" magelappen min fra magen og opp hvor de skal lage nytt bryst av magelappen. Viktig at denne blodåren er en skikkelig fin en, så den sørger for blodtilførsel til ny pupp, så den ikke blir nekrotisk og "dør". Denne magelappen som blir min nye pupp vil de sjekke hver eneste time det første døgnet....hver andre time det neste døgnet...hver tredje time døgn nr 3...osv osv... 
Jeg hadde time på "radiologisk avdeling" kl 17:20 og jeg hadde ikke tenkt på forhånd hvordan denne undersøkelsen ville foregå. Vel fremme, kjær'sten og jeg, satte vi oss på venterommet og etter to min ble jeg ropt opp. Håndhilste på damen i hvitt og hun viste meg inn på et rom, hvor det stod en trommel....shit skal jeg inn i den, tenkte jeg. Herregud, sist jeg var i en sånn var da jeg ble undersøkt om jeg hadde kreftmonsteret andre steder i kroppen....jeg husker følelsen den gangen og den kom tilbake som et skudd denne gangen også. Uansett, jeg la meg ned på denne benken, kneppet opp buksa og dro den ned til knærne, damen i hvitt la et håndkle over meg. Hun lurte på om jeg hadde fått kontrast før..."kontrast...?" Svarte jeg....jaaa...jooo, jeg har jo det...er det den man føler at man tisser på seg av?" Spurte jeg videre. " ja, det er den" svarte hun. Jeg måtte le litt, for den følelsen husker jeg meget godt...snedig. "Damen invitt" la inn en nål i armen på meg, skyldte igjennom med litt saltvann, samtidig som benken jeg lå på, beveget seg nærmere trommelen eller CT maskinen, som det egentlig heter. Jeg merket at jeg pustet fortere, hjertet banket og jeg måtte si til meg selv at jeg mått ta det med ro og puste med magen....hodet skulle ikke inn der engang, bare magen. "Damen i hvitt" kom bort til meg å sa at nå ville kontrasten gå igjennom og jeg ville kjenne denne følelsen jeg har snakket om, men hun ville gjerne at jeg la armene over hodet, hvilket jeg gjorde. Der lå jeg da, og så kjente jeg varmen komme, først i armene, så hodet, nedover brystet, magen og så komme "tisse på seg" følelsen....guuuud av meg, nok en gang måtte jeg kjenne etter at jeg ikke hadde gjordt det, da seansen var over vel og merke. Da jeg var ferdig, følte jeg meg litt svimmel og uvel, men det gikk fort over, jeg kledd på meg igjen, snakket litt med "damen i hvitt" og hun ønsket meg lykke til videre og med operasjonen, før jeg gikk ut igjen til Randy, som ventet på meg. PHU.... Da var dette over, nå er et bare å nyyyyte helgen og kose meg med kjær'ste og alle barna, før mandagen kommer hvor det blir flere prøver, undersøkelser, fotografering og samtaler med diverse leger, kirurger, anestesileger etc... Før den  store operasjonsdagen som er på tirsdag......hjeeeeeelp, dette går fort...kan nesten ikke tro at det nå har blitt min tur til å gå igjennom dette og få ny pupp. Vel vel...jeg skjønner et nok når jeg våkner opp i svima etter operasjonen tenker jeg....hehehehe. 









Nå er det natta her, kl er 03:00...typisk meg å ikke få sove før slike ting, men men... God natt alle sammen og fortsatt god helg. I morgen skal jeg nyte "siste" dag før det skjer.....

Cathrine 

fredag 31. januar 2014

Det nærmer seg med stormskritt....gruer og gleder meg om hverandre, en følelsesmessig berg og dalbane...

30. Januar 2014

I dag er det Torsdag, og om en uke har jeg vært en tur innom Riksen og tatt røntgen av magen, for å finne den best egnede blodåren de skal bruke ved DIEP operasjonen. Å si det høyt... Om en uke er jeg i gang, jeg vet ikke om jeg skal le eller grine...følelsene mine løper løpsk og jeg vet ikke hva som er opp eller ned, foran eller bak. Denne helgen skulle kjæresten min og jeg egentlig vært i London en tur, men så langt kommer vi ikke. I 2-3 uker nå har jeg kikket etter hotell og fly tilbud, prisene har gått opp og ned, jeg har lett og lett etter et ok hotell, sentralt og ikke for dyrt. Da jeg har bestemt meg sånn nogenlunde, blir jeg syk og blir liggende i influensa en ukes tid, så da la jeg hele turen på is for jeg visste ikke om jeg ble frisk til å dra. Da jeg skjønte at vi kunne dra, sjekket jeg priser og tilbud igjen og fant et godt tilbud, men rakk ikke bestille før jeg måtte dra på jobb. Da jeg kom tilbake fra jobb hadde prisene steget til himmels og turen viste seg å bli veldig dyr....og den ble visst bare dyrere og dyrere, så vi droppet det, noe så irriterende, men note to self...ikke vent for lenge, grip sjansen når den er der. Vi som skulle kose oss før operasjonen....vel vel, da tar vi det igjen etterpå. Jeg har lovet Randy en fantastisk tur om noen uker, og det skal jeg få til. Kan ikke skjønne at et skal være så vanskelig å bestemme seg, ta en avgjørelse....herregud hva skjer liksom? Tenk å være så ambivalent.... Og det ender med at det IKKE blir tur....kjære vene. Randy tar det med godt humør og finnes ikke sur....men jeg skal gjøre det godt igjen, det lover jeg. Vet ikke om jeg velger London da, Roma eller Barcelona frister også, der har vi aldri vært før....må sjekke det ut, men er ikke kjent der....overhodet. 

Dagen idag har vært ræva, har vært nedfor og sliten.... Utrolig skuffet over meg selv over ikke å ha fikset en tur, får håpe jeg lærer....men samtidig var det noe som holdt meg igjen, men hva og hvorfor aner jeg ikke... Jeg klare ikke tenke klart, konsentrere meg, huske ting....og ikke klarer jeg å bestemme meg... Hjeeeelp !!! 

Vi har vært på besøk hos et par vennepar av oss, kost oss og skravla. Disse damene har vært igjennom det samme som jeg skal, og har har kompresjonsutstyr jeg kan låne. Her snakker vi kompresjons BH, kompresjonsbody og strømper....jeg kommer til å bli såååå lekker. Herregud, et syn for guder.... Det er jammen godt jeg har humor og galgenhumor på det meste, for dette blir jævlig. Denne kompresjonsbodyen har jo "fransk åpning" så dere kan jo tenke dere, eller se for dere dette scenarioet.... Jeg, litt overvektig, tar på denne bodyen som er så trang, absolutt overalt, og som har en åpning nedentil, hvor alt det overflødige kommer til å tyte ut.... Ræva kommer til å se ut som en bavian og fronten vil vel være som en "giant cameltoe"....OMG....sier ikke mer. 

Jeg lurer litt på hvordan uka på sykehuset kommer til å være....orker jeg besøk, klarer jeg å lese, strikke, kommer jeg til å være i god form, dårlig form, ræva form....kanskje jeg sover hele tida, rastløs, kjeder meg...hvem vet? Jeg vet iallefall at jeg skal opereres tirsdag, ligge på intensivert til onsdag. Denne uka er Tobias hos faren sin, så besøk av han får jeg ikke, for faren mener sykehus ikke er for barn.... Uansett form, så skal jeg legge ut om denne situasjonen og få griner meg til å være på sykehuset iallefall til mandagen etter operasjonen, for da kan Randy hente Tobias på skolen, så kan de komme å hente meg....på den måten får Tobias besøkt mammaen sin på sykehuset, som jeg lovet han... Og måten å gjøre det på uten å krangle med faren hans, for det orker jeg ikke !!!! 

Håper kirurgen blir fornøyd med vektinnsatsen min nå før operasjonen. Til tross for tamoxifen tablettene jeg går på, at jeg har vært mye syk og ikke fått trent, så har jeg allikevel klart å gå ned ca 3 kg....det er jeg stolt av!!!

I går var jeg hos frisøren og ble skikkelig kul på håret, det er veldig mørkt i bånn og med masse knallrøde striper....jeg bare digger det:) før jeg ble syk vekslet jeg mellom langt og halvlangt blandt hår og perler i ørene....du ser det for deg, ikke sant? Etter at jeg ble syk, mistet håret og fikk det tilbake har jeg ikke vært blond én gang, ikke har jeg hatt langt heller, men masse forskjellige frisyrer og farger....forskjellig hver gang og det er alltid opp til frisøren hva hun vil gjøre, jeg stoler blindt på henne.

Nå frem mot operasjonen kommer jeg til å tilbringe mer eller mindre innomhus. Godt jeg har en jobb, hvor jeg kan gjøre deler av jobben hjemmefra, for nå tør jeg ikke å være ute i tilfelle jeg blir smittet med et eller annet og blir syk igjen.... Selvom jeg gruer meg vil jeg også ha det overstått, orker ikke tanken på utsettelse og følelsesmessig berg og dalbane på grunn av dette igjen. 

Da har jeg fått ut litt frustrasjon og tanker igjen da.... God natt alle sammen, nå skal jeg krype inntil verdens beste kjæreste....:)