Translate

fredag 31. desember 2010

Nyttår!

31. Desember 2010

Jeg er bare innom en liten snarvisitt for å ønske alle ET RIKTIG GODT NYTT ÅR!!!!

Vi skal feire kvelden hos våre gode venner i Mjøndalen...og vi gleder oss til god mat, mye latter og hyggeig samvær!

Ha en riktig god feiring allesammen, så snakkes vi på nyåret!!

Stoooor nyttårsklem fra Cathrine, Jan og Tobias!!!!

mandag 27. desember 2010

Destruerende tanker....jeg HATER det!!!

27.Desember 2010

Julen har vært helt fantastisk, mye god mat, godt sosialt samvær med familien og mange fine pakker, for liten og for stor....jeg digger julen....!!!

Tankene tar knekken på meg om dagen...jeg er glad for at jeg snart er ferdig med behandlingene og for at jeg har kommet så langt...den værste delen er over...cellegiften.....men samtidig tenker jeg veldig mye på tilbakefall avsykdommen...hva hvis det skjer?....hva da?...hvor lenge har jeg å leve da?...hva med Tobias?....han blir redd...mister mammaen sin...jeg orker ikke tanken på det engang, men tankene innhenter meg og jeg klarer ikke å stoppe det....En ting er at det går bra denne gangen, men jeg må "overleve" 5 år før jeg kan si at jeg er frisk. 1 av 3 yngre med hormonfølsom brystkreft får tilbakefall innen 5 år...og da gjerne med spredning til andre organer, lever, lunger eller skjelettet....herregud....jeg syntes det er mange....! Jeg har det bra nå, føler meg i fin form og kan glede meg over at jeg er over halvveis i behandlingn, men hva vil skje de neste 5 årene.....vil jeg egnetlig overleve denne driten....????  Jeg blir redd av tanken av at jeg kanskje ikke vil oppleve å se Tobias vokse opp....jeg blir redd av at jeg kanskje vil få den skremmende beskjeden som kreft er...en gang til...til smertene...helvete! Jeg blir redd av tanken på at jeg bare er 35år og kanskje ikke vil oppleve det å bli 40år...hvor lenge har jeg egentlig igjen...på denne jord? Jeg hater disse tankene...frykten og angsten....skal en aldri bli ferdig med denne helvetes sykdommen? jeg håper at jeg kan sitte her om 5år og tenke at jeg iallefall har overlevd de "kritiske" årene....og at tankene og frykten blir svakere og at det tar lengre tid mellom hver gang tanken dukker opp...håper at jeg kan senke skuldrene og slappe av mer...med tiden...!

Jeg ringte Sykepleier Nina på Radiumen i dag vedrørende muskelsmertene mine. Jeg har fryktelige muskelsmerter fortsatt, enda det er 3 uker siden siste cellegiftkur. Siden jeg ikke har hørt andre har slitt med dette måtte jeg forhøre meg om det er "normalt." Jeg har tenkt at det kan være en sammenheng med at jeg har vært inaktiv og muskelsvinn har forekommet...og birvirkninger av Taxolen. Nina kunne bekrefte det jeg tenkte. Normalt sett har man ikke noen spesielle bivirkninger etter Taxolen, men Taxotere....jeg har opplevet skikkelige bivirkninger fra begge. "jeg kunne ønske jeg kunne si at du ikke vil merke noe mer bivirkninger etter nyttår, men det kan jeg ikke...dette tar tid....ta små skritt av gangen, Cathrine så går det seg til etterhvert" sa Nina til meg på telefonen i dag. "Hvordan går det ellers med deg?" spurte hun..."bra, stort sett...jeg tenker mye på tilbakefall og det gjør meg redd og engstelig..." svarte jeg. "Det skjønner jeg...det er mange som gjør det når cellegiften er over...de har kommet videre og klarer å tenke lengre enn akkurat den dagen og da kommer de tankene...veldig ofte. Hvis tankene tar overhånd for deg så skal du få noen å prate med. Vi kan prate om det når du kommer inn til operasjon på nyåret." fortsatte Nina. "Tusen takk, Nina...jeg tror faktisk det hadde vært veldig bra....og ta det med en gang før det tar helt overhånd...vi prater om det når jeg kommer inn....takk for praten og ha en fortsatt fin jul og et godt nytt år, Nina" svarte jeg. "Ja, du også, Cathrine....2011 blir et SÅÅÅ mye bedre år for deg...du kan glede deg....kos deg nå og ikke bekymre deg, så tar vi en prat når du kommer inn den 7. Januar" svarte Nina. " Ha det godt så lenge" sa jeg. "Ha det godt, Cathrine" sa Nina. Jeg la på telefonen og var først og fremst glad for at disse muskelsmertene er helt "normale" og at ting tar tid. Jeg er litt ivrig etter å komme i form og brgynne å gå turer igjen....hvis kulda fortsetter vil jeg velge å komme meg på "Akropolis" å gå litt forsiktig på tredemølla...jeg gleder meg sinnsykt til jeg sitter på spinningsykkelen igjen...da kan jeg si jeg er i form igjen....åååå det skal bli godt....!

Jeg har noen nyttårsforsetter som blandt annet å kutte ut Colaen, som jeg har blitt litt avhengig av etter cellegiften og kortisonen gjorde meg en smule avhengig av den, Jeg skal trene mye mer enn jeg gjorde før jeg ble syk, jeg skal få inn en god rutine på det...så kanskje disse kiloene forsvinner også...he he he...det hadde ikke gjordt noe.. Pappa blir du med...? Nå skal vi komme i form....både du og jeg! Mamma har sagt hun skal slutte å røyke....det håper jeg virkelig hun gjør....det jeg har gått igjennom til nå er ikke noe å hige etter i allefall...så vi får ta oss noen turer vi også....komme i form eller i bedre form hele gjengen....er dere klare for det????

Nå skal jeg nyte resten av romjula og nyttårsdagene før jeg skal inn til mammografi den 5.Januar og operasjon den 7. Januar 2011.

tirsdag 21. desember 2010

Verdens beste før-julspresang....!!!!!

14. Desember 2010

Dagen var kommet som jeg hadde både gledet og gruet meg for. Jeg skulle få cellegift nr 10 og ikke minst datoen for operasjonen.....det er skummelt....tanken på å bli amputert skremmer meg, men samtidig så er det nødvendig for å fjerne ondskapen. Jeg har forsøkt å tenke at jeg "bare" mister en pupp, ikke et ben hvor man da må lære å gå på nytt...det er ingen som vil se det....bortsett fra mine nære og kjære....men alikevel så skremmer det meg og jeg gruer meg....spesielt til tiden etterpå....synet på meg selv...aksepten for hva denne sykdommen har ført til og hva den har gjort med meg....fysisk er en ting, men psykisk er en helt annen side. Jeg så på meg selv som ganske sterk før og took ting på strak arm, men nå....redd for kroppslige endringer, er på alerten hele tiden, pysete for alt jeg må igjennom....må ta Vival og Sobril for å kunne slappe av....orker ikke flere ubehageligheter....jeg håper dette gir seg med tiden og at jeg blir litt "tøff" igjen.

Mamma kom å hentet meg ca 07:30 og vi vendte nesa i retning Oslo og Radiumen...igjen. Vi brukte nesten to timer inn, typisk morgentrafikk innover til Oslo....pyton! Vel fremme var det vanlig prosedyre med å melde sin ankomst på lab'n får blodprøver og urinprøve. Vi måtte ikke vente lenge, 10 min kanskje...mye bedre system her enn i Drammen....hvor de ikke har noe system...Deretter tok vi turen til poliklinikken hvor jeg meldte min ankomst. Vi satte oss ned...nå begynte ventingen....det er stort sett det denne dagen dreier seg om. I dag hadde jeg fått time hos Kirurgen kl 9:30 og kl 10:00 skulle jeg til Onkologen og deretter var det igjen en siste tur opp på infusjonsenheten for den tredje siste gang...litt rart og tenk på....!!!

Sykepleier Nina kom bort til meg og lurte på hvordan jeg hadde det. Jeg fortalte henne om hvor sliten jeg var og hvor tiltakende disse nevropatiene hadde værtsiste uken. Jeg hadde vondt under føttene når jeg gikk, som å gå å nåler, men at jeg fikser det...det værste er hendene...de føles numme og stikker, det er vondt å komme borti ting med fingrene, alt jeg tar i gjør vondt, kraften  i hendene og armene er svekket så jeg klarer ikke så mye med de, som f.eks å skru av lokk/korker, lett for å miste ting...hvis det fortsetter eller tiltrer de neste ukene klarer jeg ikke å bruke hendene...fryktelig hemmende! Nina syntes ikke dette høtes veldig ok ut og skulle se om hun kunne prate med onkologen....hun kom tilbake og sa at han var opptatt og dermed hadde hun ikke fått pratet med han. "Jeg kommer ut å henter deg nå kirurgen er klar, men han er litt forsinket..." sa Nina. "ok, jeg sitter her jeg" svarte jeg. Det tok ikke lang tid så kom Nina tilbake og det var tid for en prat med kirurgen, Dr. Skjønsberg. Vi gikk inn allesammen.

Dr. Skjønsberg, en snedig og tørrvittig fyr og utrolig hyggelig. Vi gikk igjennom gangen av operasjonen, som vil vare litt i overkant av én time, lett narkose og en veldig grei operasjon. Heldigvis så sitter brystet på utsiden av kroppen så her vil det ikke gå utover noen muskler eller skjæring inne i kroppen, og jeg vil være oppe å gå veldig raskt igjen. Jeg kan få lov til å reise hjem igjen dagen etter, hvis jeg er interresert i og reise hjem med dren og drenpose som er festet til sårstedet, men hvis jeg velger å være på sykehuset til drenet er fjernet, 2-3 dager avhengig av hvor mye sårvæske som kommer, så blir jeg på avdelingen, natten over og deretter blir jeg overflyttet til sykehotellet, og jeg kan ta imot besøk og komme å gå som jeg vil. Jeg regner med at jeg velger det siste alternativet, sånn jeg ser det nå i allefall. Vi fylte ut noen skjemaer med spøsmål om alt fra høyde og vekt til allergier, kvalme i forhold til narkose etc etc. Vi ble med nina inn på et annet kontor og pratet litt mer, fylte ut mere papirer før vi satte oss ut igjen. Nina hadde ordnet med et møte med fysioterapauten, så vi gikk inn til henne og hun pratet om hvordan jeg skulle trene opp armen etter operasjonen og hvilke øvelser jeg skulle gjøre. Jeg fikk brosjyrer og masse info og jeg sa at jeg sikkert ikke kom til å huske alt dette når tiden var inne for det og håpet at hun kom å så til meg når operasjonen er over. "jada, jeg kommer å repeterer dette da", sa hun. Mamma og jeg gikk og satte oss ute i venteområdet igjen.

 Det tok litt tid for onkologen var også forsinket, men ca kl 11:00 ble jeg ropt opp og vi ble hentet av ei dame, sykepleier som jeg ikke husker navnet på. Vi gikk in til onkolog, Dr. løkkevik, en fantastisk mann...så varm og god...herregud de er det ikke mange av. Dr. Løkkevik sa: "jeg hører du har noen bivirkninger, hvordan er de?" Jeg fortalte han det samme som jeg fortalte Nina tidligere. "såpass, ja, det høres ikke bra ut.....da tenker jeg vi kutter ut den siste kuren" sa han. "Så bra...godt å høre" svarte jeg. Da blir det kur i dag og neste Mandag og så er jeg ferdig, tenkte jeg. Dr. Løkkevik pratet litt med sykepleierene sine og så sa han til sykepleier: "Kan du ringe opp til infusjonsenheten og si at Cathrine ikke kommer i dag" Jeg ble helt forfjamset og kikket på mamma og så på Dr. Løkkevik..."skal jeg ikke ha cellegift i dag?" sa jeg, spørrende..." nei, nå er du ferdig med cellegift" svarte han. " herregud er det sant...? kødder du med meg, nå...?" spurte jeg og begynte å grine. Jeg grein og grein....jeg fikk papir for å tørke snørr og tårer med. Mamma la armen rundt meg og ble blank i øynene hun også. Jeg satt der med hodet i hendene og klarte nesten ikke å stoppe å gråte...jeg så opp på Dr. Løkkevik...han satt og smilte og jeg klappet i hendene og kunne ikke tro det var sant...."er det mulig"..."snakk om julepresang"....sa jeg. Jeg tørket og tørket tårer...og Dr. Løkkevik begynte å svare på spørsmål som jeg hadde tenkt å still, men rakk ikke for han visste hva jeg ville spørre om. "Du har fått en veldig god behandling...du har fått i deg 7 hele behandlingler, og det er mange som må bryte pga bivirkninger, du er ikke alene om det. Det at du ikke får den siste har ikke noe å si for deg, du skal gå på Tamoxifen etterpå og den tabletten du skal ta hver dag er minst like viktig hvis ikke viktigere enn cellegiften. Det er noen som ikke responderer på cellegiften, med den krefttypen du har, og da er Tamoxifenen hlt avgjørende. Du har hatt god effekt av cellegiften og det er tre uker til du skal opereres og deretter begynner du på tablettene.....dette gå bra" sa han. "Godt å høre" svarte jeg....jeg klarte nesten ikke å svare...tårene rant og jeg var nermest euforisk og satset alle kortene mine på at mamma fikk med seg mer enn hva jeg gjorde. Mamma spurte om gentesting....."du kan godt teste deg, hvis du vil det. det er en blodprøve du kan ta idag eller du kan vente...men erfaringsmessig så er det ikke genetisk kreftform du har, men for all del...ta testen så er vi sikre. Grunnen til at jeg vil ta gentesten er litt for min egen del, men også for mamma og andre familemedlemmer. Har jeg en genetisk form, vil mamma teste seg...er hun bærer så kanskje tanta mi bør gjøre det siden hun har ei datter....!! Vi fylte ut flere skjemaer...for gentesting...og andre ting jeg ikke husker. Jeg fikk timer til både det ene og det andre. Opersajonstime 7. Jan, Strålekartelegging 1. Feb, begynne med stråling uken etter det. 20. Juni første kontroll av gjenværende bryst...fryktelig skummelt. Jeg fikk med meg noen papirer og timer før jeg gikk derfra. Dr. Løkkevik sa "nå har du juleferie, Cathrine, kos deg og slapp av så du kommer deg skikkelig og er klar for operasjonen 7. Jan......GOD JUL" "Tusen takk og GOD JUL til deg også, nå skal jeg kose meg masse, du aner ikke hvor glad jeg er nå." svarte jeg.

Mamma og jeg gikk tilbake til lab'n og tok ny blodprøve, gentesten, før vi reiste hjem. Vel, jeg gikk innom Narvesen og kjøpte meg en ostepølse med bacon i brød og spiste den før vi reiste. Det første jeg gjorde da vi kom ut fra Radiumen var å ringe Jan og fortelle glad-nyheten. Han kunne nesten ikke tro det og ble kjempe overrasket...jeg hørte han var glad og lettet...endelig ferdig....nå kan vi snart begynne å leve igjen...en helt fantastisk følelse. Det er en milepel....den værste delen er OVER...FERDIG....er det virkelig sant? 5 måneder med gift i kroppen gjør noe med en, det blir nesten rutine og "normalen" i hverdagen, og nå er det over....jippi!!!!!
Jeg ringte også til pappa og Gina og fortalte hva som hadde skjedd i dag....alle er glade for at det er over.

På vei hjem reiste vi innom Liertoppen og kikket litt og mamma fikk kjøpt en julepresang. Vi traff også på kjentfolk som vi skravlet med, bl.a Eli, mammaen til Aud Helen, ei barndomsvenninne av meg...veldig hyggelig å se henne igjen, lenge siden sist. Mamma og jeg kjøpte med mat og reiste hjem til mamma og spiste. Espen, broderen, kjørte meg til skolen og han ble med å hentet Tobias, før han kjørte oss hjem.

Jeg var høyt oppe resten av dagen og pratet mye i telefonen, men på kvelden ble jeg kjempe sliten...kanskje ikke så rart....???!!!

NÅ HAR JEG JULEFERIE..........!!!!!!!!!!!!!!!!!

onsdag 15. desember 2010

Sur, sinna og bitchete....!!!

7.- 10. Desember 2010

Fy flate...nå er jeg ikke veldig hyggelig om dagen. Jeg er sur og grinete....lunta er kort og alt er i grunn bare ræva. Stakkars de jeg bor sammen som må leve sammen med meg nå om dagen. Egentlig så syntes jeg synd på meg selv....det er vel greit...innimellom....kanskje?? Alle disse bivirkningene går meg på nervene....jeg er sliten og orker stort sett bare å sitte i sofaen....hva slags liv er det da..? ikke har jeg fått begynt på julegavene heller...kanskje jeg må få noen andre til å handle for meg i år? Jan kan sikkert handle noen, men han kan jo ikke handle til seg selv....?! dette er skikkelig kjipt....jeg er lei av å puste og pese som en hvalross bare jeg tørker av bordet, henger opp klesvasken, kler på meg...etc. jeg er lei av å få melkesyre i bena bare jeg går opp trappa hjemme eller går til postkassa...lei av å få melkesyre i armene av å skjære og smøre en brødskive...jeg er lei av disse nevropatiene jeg har fått i hender og føtter. Nevropatier er følelsen av nummenhet eller at hendene og føttene "sover"...de stikker og "visner" bort. Det er vanskelig å gripe tak i ting med hendene, tar du i noe eller kommer bort i noe gjør det vondt i fingre og hender....det gjør vondt å gå...det føles som jeg går på nåler..store nålputer...huden under føttene har begynt å løsne...greit så lenge det er det øverste laget, så det er som å flasse...ikke noe sårt....enda...jeg er lei av å grue meg... til operasjon....til neste kur....til å få flere bivirkninger eller at de jeg har blir værre....jeg er lei av negative tanker.....jeg er lei av frykt...jeg er lei av å være redd.....jeg er lei av å fryse på hodet....ligge med nattlue...lei av å være syk...lei av å føle meg syk.....lei av å se syk ut....av alt dette blir jeg sur, sinna og bitchete....jeg blir sint bare Jan sier noe til meg og det spiller ikke noe rolle hva han sier....jeg svarer surt og sint uansett...stakkars! Når jeg har det som nå sier jeg klart ifra til han at han ikke skal snakke til meg, men at jeg snakker til han når jeg vil....så kanskje jeg kan prøve å være eller høres litt hyggelig ut. Jeg har forklart til Tobias at jeg er ganske sint om dagen, men at det ikke har noe med han og gjøre, men at medisinene gjør mamma sint...og at jeg er lei av å være syk. "ok..da vet jeg det" svarte Tobias. "mamma...jeg vil ikke at du skal ha det kjedelig når du er syk...." sa Tobias...."nå ønsker jeg at du blir frisk snart.." fortsatte han. " jeg er enig med deg Tobias...nå er det på tide å bli frisk....jeg vil heller ikke ha det kjedelig, Tobias" svarte jeg.

Disse dagene har jeg også tenkt en del på tilbakefall....hva hvis jeg får det? hvor mange år har jeg egnelig igjen å leve...hvem vet...men jeg blir sprø av slike tanker....redd...engstelig og jeg tenker mye på Tobias...hva hvis jeg ikke får oppleve konfirmasjonen...ungdomstiden....oppveksten hans...? jeg tenker på å gjøre han redd...hans frykt...hva han må igjennom hvis han mister mammaen sin....dette er tanker jeg ikke ønsker å tenke, men som dukker opp enten jeg vil eller ikke...!! Tanker som dette sliter på meg....humøret...energien...angsten....og jeg hater det!

Jeg gleder meg til å bli ferdig....til å bli frisk...men frykter alle svarene som kontrollene vil gi......gruer meg til å "klare meg på egenhånd"....
Her ble det mye syting å klaging.....må få det ut...jeg er SÅ JÆVLA LEI CELLEGIFT OG BIVIRKNINGER......at jeg ikke orker tanken på å "bare" ha 3 runder igjen. JA, jeg veit jeg snart er ferdig...ser lyset i tunellen....men jeg kan ærlig si at jeg har aldri, iløpet av denne perioden, vært mindre motivert og mindre klar for flere cellegift-runder............Nå orker jeg ikke mer.....men jeg MÅ.....har ikke noe valg..........!!!!!

søndag 12. desember 2010

Taxol kur nr 3....2.tur på Drammen sykehus!

6. Desember 2010

Klokka ringte, som vanlig, og dagen var igjen her. Ny kur skulle innta kroppen min og forhåpentligvis ta knekken på restene av kreftsvulsten...først måtte jeg bare kjøre Tobias på skolen og kjøre hjem igjen før pappa kom for å hente meg.

Vi ankom sykehuset rett før kl 09:00 for å ta disse evinnelige blodprøvene, men akkurat som sist så var det bare ei dame som tok prøvene, ingen kølapper og mange mennesker som skulle ta "øyeblikkelig hjelp blodprøver" så det tok lang tid....hele 30min denne gangen....og jeg var 3.mann inn. Hele 3 mennesker på 30 min....meget effektivt.....????!!!! Etter at blodprøvne var tatt tok vi heisen opp til 8etg. og kom inn i en veldig hyggelig og julepyntet onkologisk avdeling, med de blide imøtekommende damene som smiler og hilser når du gjør entré. Pappa og jeg satte oss ned i hver vår stol med hver vå Drammens tidene...det tok ikke lang tid før sykepleier Mette dukket opp, samme dame som forrige uke, med en god dose tabletter som skulle inntas før kuren skulle renne inn gjennom årene. Etter at de var inntatt kunne vi bare gå inn på rom 812, jeg la meg i sengen nærmest vinduet og pappa satte seg i stresslessen ved siden av. Mette hentet utstyret hun trengte for å kople til VAP'n og satte i gang, men det skulle vise seg og ikke være så enkelt denne gangen. Mette forsøkte to ganger, men fikk ikke blodsvar, som man må ha for å vite at nåla ligger riktig i åra, så hun gikk for å hente en kollega som skulle få prøve, men heller ikke henne fikk det til. Det var helt merkelig, nåla gikk helt i bånn som den skulle, men alikevel ble det ikke riktig...mulig at VAP`n lå helt innat åreveggen og skapte et vakum eller noe....hvem vet....etter 5 forsøk, med min tillatelse, måtte de kaste inn håndkle og legge inn en veneflon istedet....på min høyre håndbak. De syntes det var veldig synd å måtte gjøre siden jeg har en VAP, men jeg syntes det var helt greit.



Ligger og venter på å bli koplet til!


Et av forsøkene på å kople til VAP'n...

Mette gikk for å hente Taxolen og i mellomtiden fikk jeg saltvann. Pappa og jeg skravlet så lenge.....Mette kom inn og hang opp Taxolen og ei kollega av henne kom inn  å sjekket at alt var riktig, både veneflonen og Taxolen....dobbelsjekking. Taxolen ble satt i gang, og på like høy hastighet som sist, 250ml/t, siden jeg ikke hadde hatt noen reaksjon.....etter en liten stund ble jeg kjempevarm i hodet og måtte ta av skjerfet jeg hadde rundt halsen....og så ble jeg skikkelig tungpustet og fikk følelsen av å ikke få puste skikkelig...litt skummelt, men Mette var like rolig og hadde allerede gjort klart ekstra antihistaminer opptrekt i sprøyter i tilfelle dette ville skje, så hun stoppet Taxolen og gav meg allergimedisiner og jeg kunne puste skikkelig igjen. Etter en liten stund satte hun igang Taxolen igjen, men saktere denne gang...for så å øke hastigheten etterhvert som reaksjonene uteble. Det gikk helt fint etter den ene hendelsen...og snart var Taxolen opp i full hastihet igjen.

Da jeg lå å fikk cellegift, kom Dr. Rusten innom og lurte på hvordan jeg hadde det og hadde hatt det den siste uken. Jeg fortalte om hevelsene og vektøkning i rekordfart...opp 2kg på 1 uke....herregud...ikke spesielt hyggelig...fortsetter det sånn resten av tiden så klarer jeg å legge på meg nærmere 20kg på 6mnd, altså denne cellegiftperioden! Dr. Rusten sa at dette var helt vanlig og at vanndrivende ikke ville ha særlig effekt, så han anbefalte ikke det. Jeg fortalte at jeg er sliten og ikke orker stort, men dette er også vanlig....jeg vet det, men det er fryktelig irriterende og jeg merker at jeg begynner å bli dritt lei og amper i humøret. Arrrggghh!!!!! Det er vel "bare" å bite tenna sammen da....jeg er jo "snart" ferdig....det er det alle sier...og ja jeg vet jeg er snart ferdig, men bare ikke snart nok.....!!!!!!!!!!!!

Jeg ringte mamma også mens jeg lå i senga der, hun var på jobb et par etg under meg, hun skulle prøve å komme opp til meg en tur før jeg var ferdig....og det gjorde hun. Vi skravla og lo allesammen...mamma, pappa og jeg....kjempe hyggelig...Mette og kollegaen hennes kom inn og skravla med oss også....latter er tingen oppi dette her...det gjør godt!

Kl.13:00 kunne vi gå ut fra avdelingen, mamma gikk sammen med oss...hun tok trappen ned til sin avdeling og jeg og pappa ventet på å ta heisen. Vi kom ned i 1etg....pappa gikk for å hente bilen og jeg ventet innenfor døra....jeg orket ikke tanken på å gå til bilen...sliiiten. Pappa og jeg kjørte innom Meny på Åssiden og kjøpte oss baguetter som vi skulle kose oss med når vi kom hjem til meg.....nå var vi sultne begge to. Vi spiste og kosa oss....så reiste pappa hjem til seg...han så at jeg ikke orket å holde øynene oppe mer, så jeg tok meg en høneblund på sofaen.....!!!!! Nok en kur unnagjort.....bare 3 igjen!!!!!!

lørdag 11. desember 2010

Full oppvartningshelg av min gode venninne Gina...og hennes familie!

4. - 5. Desember 2010

Tobias vekket meg kl 07:00....herregud det er typisk....han vekker meg og ikke mommo. Jeg hadde lagt meg tre timer tidligre....nå må jeg betale for at jeg hadde vært på "rangelen"....he he. Heldigvis så ordner Tobias veldig mye selv, han vil gjerne kose litt hos mamma før han stod ordentelig opp....mmmm...det er gutten til mammaen sin det..... og må nytes før han blir for stor for det.  Tobias stod opp å satte seg foran tv'n for litt barntv-tid. Jeg kunne snu meg rundt og sove videre, da jeg hørte mamma våknet og stod opp og gikk opp til Tobias. Som seg hør og bør kom jo Tobias ned til meg i ny og ned, g da kl ble 10:30 var det bare å kaste inn håndkle og stå opp, trøtt men ok. Mamma gjorde seg i stand til å reise hjem, hun måtte få luftet dachsene sine, Uma og Bitten, og fikse andre ting før hun skulle på kveldsvakt, igjen. Tobias og jeg koset oss hjemme en stund før jeg ringte Gina, og lurte på om vi kunne komme å bli underholdt....he he. De skulle på Mjøndalen bibliotek og se på noe teater greier kl 14:00....vi ville bli med på det. Vi kom oss avgårde og kjørte opp til Mjøndalen, plukket opp Jacob, Isak og Gina....kjørte til biblioteket....så forestillingen....som var helt ok og deretter kjørte vi hjem til Gina og Co. Tobias og gutta løp rett inn og begynte å leke... Gina og jeg gikk inn på kjøkkenet hvor vi fant Frank Endre og hans foreldre sitte å prate. Vi satte oss ned sammen med de og skravlet...."foreldrene" gikk etterhvert og vi ble sittende igjen og skravlet lenge og vel....før Gina begynte å forberede middag...porsjonspizza med fritt valg av topping, stenbakt.....hva mer kan man si....tror det er beste pizza jeg har spist. Jeg hjalp til ørlite grann...sittende...ved bordet...kan ikke stå lenge av gangen siden jeg har så vondt i føttene og bena....skjemmes...har lovet å gi tilbake! Vi var der utover kvelden, guttene lekte og vi slappet av...helt nydelig. Vi reiste hjem ganske sent, Tobias gikk å la seg og jeg ble sittende litt...som jeg alltid gjør....har et problem med å få lagt meg. Gikk å la meg til slutt, visste jeg måtte stå opp med Tobias fordi Jan var ute på Julebord. Jeg var forberedt på å ikke få sove før Jan har kommet seg trygt hjem og i seng...sånn er det alltid. Jeg ligger våken til kl 03:00 ...ringer han litt senere og ofte prater med han til han kommer inn døra og får lagt seg...da tar det han to minutter så sover han, og der ligger jeg...og ergrer meg over at jeg ikke får sove...med engang! Denne gangen ble det ikke slik...jeg husker at jeg gikk å la meg....og at jeg stod opp igjen...ved 10:00 tiden dagen etter.....Jan hadde kommet hjem, sovet og stått opp med Tobias....herregud jeg hadde ikke enset noen ting....er det mulig?!

Jeg surret litt rundt den formiddagen, Jan slappet av på sofaen...forståelig nok....Tobias lekte....helt til han begynte å kjede seg og få litt mye energi som burde komme ut og bli brukt, men som jeg ikke hadde ork til å gjøre så mye med. Jeg tok en telefon til Gina og lurte på om de hadde planer eller om vi kunne komme en tur...det var bare å komme..."ikke spis før dere komme da, jeg skal lage grøt" sa Gina. "ok, den er grei" svarte jeg. Tobias og jeg kom oss avgårde etterhvert og kom til dekket bord....deilig...vi spiste og kosa oss...igjen! Gutta gikk ut og lekte litt, før de kom inn igjen og forsatte leken inne. Gina og jeg skravlet og slappet av...før det igjen var tid for litt middag....Gina satte igang g disket opp pasta og kjøttsaus med tilbehør...jeg satt ved bordet nok engang og hjalp til....ørlite grann....raspet gulrøtter og meg selv...au! Jan ble ringt etter og ble tilbydt middag, så han kom også oppover. Nok en gang var maten helt nydelig og med godt selskap.....alle tre kunne reise mette og fornøyde hjem :)....dette setter jeg så utrolig pris på....tusen tusen takk Gina og Co.

Dere skal få så my mat og underholdning i 2011....jeg lover!!!!

fredag 10. desember 2010

Lunsj med jentene og Julebord med jobben!

3. Desember 2010

Jeg er sliiiten....har i grunnen lyst til å avlyse hele lunsjen og samle krefter til eventuelt å bli med julebordet i kveld, men samtidig har jeg godt av å komme meg ut litt...være sammen med venninner....være sosial...se noe annet enn disse fire veggene....sitte på noe annet enn denne sofaen. Det er bare det at for å kunne gå ut og vise meg offentlig (andre steder enn skolen og butikken) så bør jeg ha å meg andre klær, stelle meg litt og sminke meg....og jeg vet ikke om jeg har energi til det...blir helt utslitt av å tenke tanken. Fikk en sms fra Bjørg hvor det stod at hun gledet seg til å se meg igjen. Det var det som gjorde utslaget...kunne ikke skuffe nå....måtte hente enrgien frem fra et sted....må må må!!! Fy filleren det tok meg lang tid å "manne meg opp" å lette ræva fra sofaen og komme meg i dusjen, sminke meg og kle på meg. Det er heller ikke moro å kle på seg om dagen...annet enn joggedressen....det er faen meg ingenting som passer lenger...det sttrammer over alt...flesket henger over buksekanter og overamene sprenger genserene....jævelig lekkert....jeg har vel lagt på meg nærmere 10kg...kjempemorsomt for ei som forsøkte å gå ned i vekt før diagnosen. Allerede da hadde jeg som mål å gå ned 10-12kg, så jada her kommer jeg til å kjempe den ene kampen etter den andre. Jeg vet at vektproblemene bare er bagateller i forhold til kreften, men jeg skal si det virker inn på humøret. Det er forresten ikke bare bukser og topper jeg sliter med, men undertøyet også. har måttet finne frem gamle ammebehåer for de strammer ikke rundt brystkassa...jeg må kjøpe meg noen nye større bh'er skjønner jeg, det samme gjelder trusene...nå går det lite i stringtruser, kan jeg fortelle....lite behagelig med gnagesår....så har gått over til svære telt....må kjøpe noen nye her også....faen faen faen.....innen denne cellegiften har gått helt ut av kroppen på meg har jeg vel lagt på meg 10kg til....da er det lettere å gå over meg enn rundt meg!
Det var dagens utblåsning og frustrasjon....!!!!!!

Jeg kom meg omsider avgårde og møtte de andre på Picasso...jeg kom litt for sent, men sånn er det bare....ting tar tid. "Hei, så bra du ser ut...du ser veldig godt ut...og så hyggelig å se deg" sa Bjørg. "Jo, takk hyggelig å se deg også...men det er nok skinnet som bedrar her, men det er bra jeg ser bedre ut enn jeg føler meg...jeg skal si det kostet meg mye å komme meg hit i dag, men er glad jeg gjorde det for det er veldig hyggelig å se dere igjen" svarte jeg. Vi bestilte mat og skravlet mye...vi ble sittende et par tre timer før vi reiste. Marianne og jeg reiste på Torget vest, jeg skulle handle litt klær til kveldens julebord...hadde ingenting hjemme som passet....så jeg måtte finne noe nytt. Jeg fant en svart, oversize, topp og en svart thigt-lignenede bukse med skinn foran, skikkelig stilig om jeg må si det selv...deilig å endelig føle seg litt fin og vel igjen. Nå har jeg klær til resten av jula også...ikke værst. Jeg er skikkelig sliten, holdt på å svime av i prøverommet...pustet og peste som en annen....å hang over disken når jeg skulle betale. "Jeg har ikke kondis til dette her.." sa jeg til Anette, ei venninne av broren min, som stod bak disken. "Godt du ikke har lenge igjen nå" svarte henne. "Jeg vet godt hvordan du har det" sa ei dame bak meg og løftet litt på lua si...skalla hu óg.
Vi smilte litt til hverandre...." ta av deg lua...vi har ingenting å skamme oss over....det er ikke noe vits i å pine oss igjennom mer ubehageligheter enn nødvendig" sa jeg til henne. "Jeg er på vei ut nå...så kan like gjerne beholde den på nå" svarte henne. Herregud...-20grader ute og +30 inne...det er pine å gå med lue inne, svetten renner, ikke bare fordi det er varmt, men fordi cellegiften også gjør at vi svetter ekstra mye...uff stakkars dame som ikke fikser å ta av seg lua....hun var på min alder også...det er trist. Vi vekslet noen ord før hun gikk ut av butikken og betalte varene mine. Jeg gikk til Narvesen og kjøpte meg en Cola, næmest tok den på styrten....mmmm...deilig! Jeg gikk til bilen og kjørte å hentet Tobias på SFO, før vi kjørte hjem. Vi spiste litt mat og koste oss og lagde ca et brett med pepperkaker før pappa kom for å sitte barnevakt. Jan var på samling med jobben fra Torsdag til Lørdag. Pappa kom ca kl 18:00 og jeg begynte å gjøre meg istand, igjen...andre gangen i dag...men nå skulle jeg pynte meg og det liker jeg. Det tok tid...og mye lenger tid enn jeg hadde tenkt...Julebordet skulle begynne kl 19:00....

......jeg var der nærmere 19:30, men jeg var ikke sistemann....!! Vi var mange som hadde dukket opp og det er kjempe koslig. Vi spiste helt nydelig mat og dessert. Linda, avdelingsleder, hadde ordnet med noen leker underveis både ved og utenfor bordet...de var veldig festlige og det ble mye latter. Etter middagene begynte ryggen å si ifra...nederst i korsryggen får jeg som regel vondt, eller blir fryktelig sliten...så jeg måtte sette meg i en stressless i på vente av desserten.....men det gikk greit. Det var flere som sa at jeg bare kunne legge meg på sofaen, men stresslessen fungerte fint. Resten av kvelden ble det mye latter, skravling og sosialt samvær noe som resulterte i et meget hyggelig selskap.....og jeg var ikke hjemme før kl 04:00 på morningen....he he he! Da jeg kom hjem stod de fleste lysene på, mamma hadde nok ikke regnet med at jeg ble så sen som jeg ble. Mamma hadde kommet hit etter kveldsvakt og tatt over barnepasset fra pappa, og nå lå mamma og Tobias i senga mi og sov veldig godt da jeg kom hjem....de breiet seg skikkelig så jeg gikk å la meg i senga til Tobias....!!!!
Noen av de "gale" kollegaene!





Jada...god og rund har'a blitt...dæven!!!

torsdag 2. desember 2010

mareritt og juleavslutning

30. November 2010

Våknet opp om morningen og var helt svett...jeg husket drømmen...eller rettere sagt marerittet jeg hadde hatt.... Jan hadde stått opp og kom inn til meg å lurte på hvordan formen var. "Jeg har ikke rukket å kjenne etter enda, men jeg er helt skjelven etter drømmen jeg hadde i natt.....den var skikkelig ekkel.." sa jeg. "hva var det du drømte om da?" spurte Jan. "jeg drømte at jeg skulle opereres, men vet hva som skulle opereres eller hvorfor..operasjonen varte lenge før jeg var ferdig. Da jeg våknet opp skjønte jeg at noe var galt...de hadde gjort noe de ikke skulle...jeg var så svak...jeg kikket under dyna og oppdaget at jeg var fryktelig tynn...alle de indre organene mine var borte, bortsett fra hjertet....herregud hvorfor hadde de gjort dette, nå skulle jeg dø...og det ganske snart..Jeg fikk helt panikk, tenkte på Tobias, deg og resten av familien...jeg ringte deg og dere kom. Tanken på at jeg skulle dø fra dere iløpet av den dagen var forferdelig...hvordan kunne dette være mulig? Noe var definitivt galt....Jeg så kroppen min krympe inn til skinn og bein...jeg var skrekkslagen og full av panikk samtidig som jeg forsøkte å nyte den siste tiden med dere...ikke vise redsel og frykt...ikke gråte....Jeg husker jeg hvisket til deg at du måtte finne ut om de hadde gjort riktig, for jeg mente at noe var veldig galt...jeg var ikke så syk at jeg skulle dø...Du må snakke med legene, noe må gjøres....dette kan ikke være riktig...du gikk ut og kom tilbake med et par leger. Vi snakket med de og det viste seg at de hadde gjort en feil...da er det best dere fikser meg igjen før det er for sent, sa jeg. De trillet meg tilbake til operasjon.....da våknet jeg. Herregud for en syk drøm....jeg er glad jeg er våken og mer levende enn død. "ja, det var litt av en drøm...det er godt det ikke er mulig...." sa Jan "Fy søren så mulig det var i drømmen..." svarte jeg. Det er lenge siden jeg har drømt så ekkelt og så virkelig...å tyde denne er jeg ikke interresert i...
Drømmen dukket opp flere ganger i tankene mine den dagen, blir helt dårlig når jeg ser meg selv ligge i den senga....

Av en eller annen grunn har jeg vært i dårlig humør i hle dag, skikkelig grinete....og ikke noe huggelig å være sammen med. Jeg orket ikke å prate med noen i dag...Jan forsøkte, men det gikk ikke....han er tolmodig... Jeg ba han ikke snakke med meg, men at jeg kunne snakke med han når og hvis jeg ble i bedre humør. Fryktelig slitsomt ...for alle parter når det er sånn....men enkelte dager greier jeg bare ikke å ta meg sammen, må bare få lov til å være sur og grinete....jg vet det går over, men det kan ta litt tid....men det er aldri to dager på rad...he he he...én dag holder i massevis!!!

Idag skulle også Tobias og resten av 1. trinn ha juleavslutning på skolen. Jeg bakte kake, som alle i b-klassen skulle. Mamma og pappa kom hit før det skulle begynne, så vi alle kjørte sammen bort. Hele lokalet var fult av foreldre, foresatte og søsken som var kommet for å feire sammen med sine håpefulle. Både a og b klassen skulle underholde litt. B-klassen, som er klassen til Tobias, skulle synge "på låven sitter nissen" og Tobias skulle være en av rottene. Han gledet seg veldig til å fremføre dette for oss....de var så flinke allesammen....og jeg ble selvfølgelig rørt over min egen sønn....min "snuppis"....den beste i hele verden!
Vi koset oss med kaker og kaffe etterpå og for ikke å snakke om mye skravling...humøret steg i takt med kvelden...så det ble bra etterhvert, ikke topp, men bra!



Julerotta - Tobias!

Verdens beste Tobias!!


onsdag 1. desember 2010

Taxol-kur nr 2....på Drammen sykehus!

29. November 2010

Da var det tid for andre runde med Taxol, og denne gangen skulle jeg ikke lenger enn til Drammen sykehus....5 min unna....deilig å slippe den lange reiseveien, dilig å slippe å måtte stå opp så himla tidlig! Jeg fikk kjørt Tobias på skolen og da jeg kom hjem igjen stod mamma og ventet på meg. Jeg gikk inn å hentet veska mi og gikk ut igjen og satte meg i bilen hennes, så bar det avsted til Drammen sykehus. Jeg hadde fått time der kl 10:00, men måtte være der ca 1 time før for å ta blodprøver. Vi var på plass kl 09:00 i 4etg. hvor blodprøvetakingen skulle skje. jeg hadde fått beskjed om å sette meg der det stod øyeblikkelig hjelp, så det gjorde jeg....sammen med mange andre....! Det hang en "kølapp-maskin" på veggen, men uten lapper...så den virket ikke...! vi satt der og satt der...etter ca 15 min kom en dame ut av døren og sa: "neste!" og det gikk en dame inn...og kom ikke ut før det hadde gått 5-6min...er det mulig...noe så tregt....for et inneffektivt system. På 15 min hadde det vært 2 stk inne og der satt vi, alle som en, på øyeblikkelig hjelp...hvor man skulle tro det gikk fortere, men neida her gikk det tregere enn på "vanlig blodprøvetaking" hvor også kølapp-systemet fungerte! Etter ca 45 min var det min tur....som nr 5 inn....og bare 15min til jeg hadde time på avdelingen....her var det forsinkelser før en hadde begynt. Da jeg kom inn å skulle ta blodprøver skjønte jeg hvorfor ting tok tid også...damen som satt der var ikke akkurat rask med å skrive på data....type en finger metoden....ingen av mine data lå inne, så de måtte skrives inn....lapper måtte printes ut....etc etc før hun kunne begynne å stikke meg i armen...glad i å prate var hun også...og nysgjerrig....så damen spurte og grov om min situasjon....siden jeg var så ung. Jeg fotalte litt på en vennlig måte, men sa også at jeg hadde time kl 10:00 og blodprøvene bør være ferig da fordi jeg ikke hadde tenkt å være hele dagen på dette sykehuset også. "Å ja, så du har time kl 10:00....da får jeg sette ø-hjelp på disse da...da går det fort skal du se" sa hun. Jeg kom meg ut derifra etter noen minutter og mamma og jeg tok heisen opp til 8 etg. og Onkologisk poliklinikk, hvor jeg henvendte meg i resepsjonen og ble bedt om å sette meg litt lenger nede i gangen. Vi satte oss ned, og det var mange andre der også, vi tok oss litt å drikke og jeg fant avisa og begynte å lese i den. Det tok ikke lang tid så kom det ei bekjent av meg, vi hadde vært i bryllup sammen for litt over et år siden....lite visste jeg da at hun var nyoperert da vi satt ved samme bord i bryllupet. Hun ligger ca 1 år foran meg i løypa....er det mulig...2 av 3 damer på det bordet hadde fått denne driten på ett år!!! Vi skravlet og lo og galgenhumor var det nok av, erfaringsutveksling....som vi heldigvis kan le av i ettertid, men som kan være litt vanskelig når du står midt oppe i det.

En sykepleier kom bort til meg, vi hilste, hun stilte noen spørsmål og jeg skulle få noen tabletter som skulle virke 30-60 min før kur. Det er vanlig prosedyre på Drammen å få Medrol, antihistaminer og noe annet jeg ikke husker hva var, i tablettform, på radiumen får jeg alt dette intravenøst....same shit only different!
Jeg tok tablettene, ble hentet av Dr. Rusten og ble med han inn på kontoret, han informerte litt...i grunnen det samme som sykepleieren hadde sagt tidligere og han lurte på om jeg hadde noen spørsmål, men det hadde jeg ikke. Jeg gikk ut igjen og kunne da følge med sykepleieren inn på et annet rom hvor jeg fikk seng. Det lå allerede en annen mann på rommet, som var koblet til sin medisin. Nå var det min tur...igjen...for 8. gang...!
sykepleieren gikk for å hente utstyr til å kople på VAP'n. Hun kom tilbake og begynte å dekke opp, tok av Emla plasteret jeg hadde satt på...for ikke å kjenne stikket inn til VAP'n....tok nålen å stakk, fikk litt blodsvar, men det liknet mer på vevsvæske....hun sprøytet inn litt saltvann så begynte det å svi....jeg sa ifra...ble helt uvel...hun stoppet og tok ut VAP-nålen. Sykepleieren mente hun ikke hadde brukt lang nok nål og da ikke hadde kommet helt igjennom til metallpplata som er den de må treffe for å komme skikkelig gjennom til blodåren. Hun gikk for å hente en lengre nål, kom tilbake og alt gikk helt fint...hun var skikkelig lei seg for at hun måtte utsette meg for det to ganger. Jeg ble koplet til...først litt skylling med saltvann og deretter Taxol...og så litt saltvann igjen. Jeg reagerte ingenting denne gangen  heller, heldigvis. Kuren gikk inn på en time...ny rekord....men alikevel hadde dette tatt alfor lang tid...totalt sett. Hadde jeg kommet i gang kl 10:00 som jeg skulle kunne jeg sikkert ha gått ut derfra ca 11:30, men i stedet hadde klokka klart å dra seg over kl 13:00...sa da hadde det blitt en lang dag alikevel....ja ja...det er vel bare sånn det er da....ting tar tid!

Mamma og jeg reiste på CC en tur og kjøpte ferske baguetter og reiste hjem til mamma og spiste lunsj. Mamma kjørte meg hjem før hun skulle på kveldsvakt. Jeg slappet av litt hjemme før jeg hentet Tobias. Jan og snekker Øyvind var i gang med jobbingen her hjemme. Tobias og jeg spiste litt middag og så krøp vi under dyna å så på tv på soverommet, i resten av huset var det kaldt siden disse mannfolka gikk ut og inn med materialer og snekret...og ute var det blitt minus 16 grader....da blir det fort kaldt inne også. Tobias så på tv og jeg sovnet....
Tobias vekket meg da han ville ha litt mat, så jeg stod opp å laget litt kveldsmat til han og så var det natta etter det. Jeg leste litt for Tobias...ikke mye...for jeg klarte nesten ikke å holde øynene oppe...men litt....han var fornøyd! "god natt gutten min, jeg er glad i deg" sa jeg da Tobias krøp opp i senga si. "natta, mamma...glad i deg...du er verdens beste...sees i morgen...." svarte han. "sees i morgen...du er verdens beste gutt, vet du..." svarte jeg og gikk inn på soverommet å la meg i senga igjen....sovnet....!!!

mandag 29. november 2010

Første uken med ny kur - Taxol!!!

22. November - 28. November 2010

Da har uka gått med ny kur og nye erfaringer. Etter denne uka er jeg sikker på at jeg valgte rett ved å gå over til ukeskurrer med Taxol. Det er helt utrolig hvilken forskjell det er med ny kur...det føles som om jeg har fått livskvaliteten tilbake...jeg kan fungere igjen. Jeg fikk kur forrige mandag, reagerte ingenting underveis, men sovnet tvert når jeg kom hjem. Sånn var det egentlig frem til Torsdag...sov veldig mye. Jeg sov hele natten, stod opp ordnet med Tobias og fikk kjørt han på skolen, reiste innom butikken og kjøpte frokost. Spiste frokosten hjemme foran tv'n og "god morgen Norge." God og mett satte jeg meg godt til rette i sifaen og det tok ikke lang tid før jeg sovnet igjen og kunne fint sove i 3 timer. Da jeg våknet igjen var det påtide med litt lunsj, spiste og koset meg...og smådubbet litt eller eventuelt sovnet igjen og sov nesten frem til jeg skulle hente Tobias på skolen igjen. Disse dagene laget jeg kjappe middager, men det er i grunnen vanlig på Tirsdager og Onsdager da Tobias er på treninger disse dagene. Jan og Tobias på trening og jeg sov litt til på sofaen...herregud og mye soving, men det er tross alt bedre enn smerter og annet dritt jeg har vært igjennom! På Torsdag ettermiddag var det som om jeg våknet opp fra dvalen, fikk  mye energi på kvelden og hadde lyst til å finne på noe. Jeg ringte mamma for å høre om hun var hjemme eller var på jobben, for jeg tenkte om hun var hjemme kanskje hun hadde lyst til å bli med på Gulskogen senteret som skulle ha nattåpent....det kom til å være kaos der, det visste jeg, men alt jeg tenkte på var å komme meg ut og se folk igjen...orke å gjøre noe...når var siste gangen jeg var ute...? det husker jeg ikke engang...har bare ligget på sofaen eller i senga og følt at kroppen bare har fosvunnet....! Mamma var på jobben så hun kunne ikke bli med meg, så jeg ringte min gode venninne Gina. Vi skravla og jeg fortalte henne om energien som plutselig hadde kommet tilbake og at jeg hadde lyst ut, evt  Gulskogen...."Å herregud...nei...kan vi ikke heller gå ut å ta en kaffe i byen...?" sa Gina. "Jo det gjør vi, det var lurt...det tenkte jeg ikke på engang....flott!" sa jeg. "Jeg er hos deg iløpet av en time" svarte Gina. "ok, sees snart" svarte jeg. Jeg skiftet og sminket meg og snart var jeg klar for å reise ut. Gina kom og vi reiste til byen og gikk på "Pigen"....herregud så deilig å føle at en lever igjen....det er helt utrolig! Dette er noe jeg hadde tatt for gitt før, men nå var det bare så verdsatt og en ubeskrivelig følelse....nesten som rus....for en lykke! Vi ble sittende til kl var 23:00, da reiste vi og jeg kjørte henne hjem. Jeg ble med henne inn en tur og vi skravlet litt der også...he he...ikke lett å gå når endelig har kommet seg på bena! Jeg reiste hjem til Jan.

Det ble Fredag og formen var upåklagelig, jeg gjorde som  vanlig, kjørte Tobias på skolen, dro innom butikken for å kjøpe litt frokost, reiste hjem å spiste og stelte meg. Idag hadde jeg planer om  å reise innom jobben, noe som er lenge siden jeg har gjort. Omsider kom jeg meg avgårde og jeg kom, som planlagt i pausen på jobben. De hadde "pølsfest" og kaker.....mmmmmm.....deilig lunsj! Jeg fikk skravlet med alle kollegaene mine som var på jobb og det er alltid koselig. Etter jeg hadde vært på jobben, dro jeg en kjapp tur på Gulskogen senter, men kjøpte ingenting....typisk meg og ikke finne noe....men men....en dag, kanskje?! Jeg reiste fra senteret og hentet Tobias på skolen og reiste hjem. Jan ringte som vanlig hjem å lurte på hvordan ståa var...om jeg var i form, om jeg hadde hentet Tobias eller om han skulle. Jeg fortalte at alt var i orden, men at jeg akkurat hadde kommet hjem og ikke hadde noe middag på gang. Jan hadde litt vondt i hodet, var sulten og hadde i grunnen lyst å junkfood, så han kjøpte med kebab og burger hjem til oss. Heldigvis...egentlig.... er ikke Tobias glad i sånn mat så han ville ha pasta med ost og ketchup...og det fikk han. Vi koste oss resten av Fredags kvelden, så på X-factor og senkveld med Thomas og Harald. Jeg merket at jeg hadde brukt bena og muskelaturen igjen...jeg ble så støl utover kvelden og natten....herregud jeg har ligget altfor lenge på sofaen....muskelsvinn og krefter forsvinner fort....jeg måtte ta meg en ibux 600mg for å få sove....jeg blir så urolig av smerter...små eller store. Jeg sovnet og sov godt hele natten, bortsett fra av at jeg våknet en gang og skiftet på grunn av svette....!

Lørdag så pakket jeg bagen til Tobias, han skulle være hos bestemor og bestefar i Røyken siden Jan og jeg skulle på det årlige "Rakfiskelaget" til Nabo'n. Jeg kjente jeg gledet meg til det...kan ikke huske sist jeg var på festeligheter og har ikke vært det etter at jeg ble syk. Jan og jeg har heller ikke vært på noe sammen siden sykdommen var et faktum.....jammen på tide...!!! barnefri og festeligheter....herlig!!! Jan kjørte Tobias avgårde, jeg slappet litt av før jeg tok frem vinter/jule gardinene mine og hang opp de...hentet julestjernene fra loftet og fikk opp de, samt fikk satt frem adventsstaken og fikk pyntet litt i huset. Jan hadde kjøpt med noe materialer med hjem og begynte å snekre og jobbe hjemme og jeg dro en tur på Buskerud kjøpesenter for å se om jeg kunne finne noe der...jeg kjøpte det jeg måtte ha, men fant ikke noe mer utover det...bombe!
Da jeg kom hjem fant jeg Jan i boblekaret som slappet av og koste seg der...digg! Jeg gikk i dusjen for å gjøre meg fin til kveldens fest....jeg barberte hodet...kanskje for siste gang!! Etter dusjen var det på tide å begynne å gjøre seg i stand...jeg sminket meg, og kledde meg i en svart kjole...paljettkjole...litt overpyntet, men det eneste som passet...så det var enten den eller onepiecen...så valget ble overpynting! Kjolen er kjempefin og fikk mye skryt av den, den er forøverig lånt...for en stund siden, Linn Cecilie...men takk for lånet....den er rålekker! Jan kledde seg i dress...kjempe kjekk og flott mann har jeg...! VI VAR KLARE FOR FEST!!! Vi gikk over til nabo'n og der var det kommet mange allerede, jeg tok en hilserunde...noen nye og mange "gamle" kjenninger. Det ble mye latter, mye god mat og mye bra skravling og det mest overraskende av alt var at jeg holdt ut til kl var 03:00-03:30...det hadde ikke trodd!

Her barberes det!


Festen har begynt


venter på maten!!

kalkun er alternativet til rakfisken!

Bordet med ca 26 gjester!


Søndag skulle Tobias bli kjørt hjem av bestemor, men Jan hadde glemt å sette igjen bilsetet så han måtte ut å kjøre til Røyken for å hente han. Jan dro ganske tidlig å hentet han fordi Tobias skulle i bursdagselskap. Jeg stod opp, gikk i dusjen, kledde meg og sminket meg og var klar når Tobias kom hjem. Tobias fikk litt mat og så kledde han seg også....vi var klar for bursdagselskap til Isak, sønnen til min gode venninne Gina. Vi kjørte oppover til Mjøndalen og vel fremme gikk inn. Jeg ble igjen også, siden det var mange foreldre der som jeg ikke hadde sett på en stund og vi fikk pratet litt...litt mamma-prat....veldig koselig. Det ble pølser og kaker på oss også. Ungene lekte godt og bursdagen ble forlenget med et par timer, alle hadde koselig. Gina og Frank Endre lurte på om jeg ikke skulle ringe Jan og be han komme oppover så kunne vi alle spise middag der...det kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt...etter nattens festeligheter. Jeg ringte Jan, han lå på sofaen og slappet av og takket ja til middag i Mjøndalen....han hadde allerede begynt å tenke på å reise ut å kjøpe noe junk, så dette alternativet var mye bedere og ikke minst veldig koselig...tusen takk for nydelig mat og som alltid godt selskap, Gina og Frank Endre!

tirsdag 23. november 2010

Valgets kval!

22. November 2010

Har sittet oppe mestepaten av natten og blogget meg up to date, men det er fordi jeg ikke har fått sovet...det er ikke noe nytt...dagen og natten i forkant av kur. Kroppen er urolig og tankene mine flyr rundt i hodet mitt, lettere kaos. Denne gangen har det vært litt spesielt også, har seriøst vurdert Taxol-ukeskurer i stedet for taxotere-3. hver uke på grunn av alle bivirkningene. Jeg har hatt diverse samtaler, sms'r frem og tilbake og mailer fra folk som har forskjellige erfaringer og meninger. Det er omtrent like mange erfaringer og meninger som vi er mennesker, men det som var godt å høre for meg var at de som også hadde heavy bivirkninger, som meg selv, har og hadde veldig god effekt på Taxol..."det var som himmel og helvete" sa Rita til meg.

Jeg gikk og la meg kl 04:00 i natt og skulle opp igjen kl 06:00, nesten ikke noe vits i å legge seg, men det var godt å krype inntil gttene mine i natt, Tobias hadde funnet veien inn til Jan, innen jeg fikk lagt meg, så det var bra å ligge der i mørket og få slappet av litt før klokka ringte. Pappa kom å hentet meg kl 07:00, hadde time kl 09:00 på laben for blodprøver. Erfaringsmessig trenger vi god tid innover til radiumen på mandag morgen, denne dagen var det ingen unntak, med ulykke i Sandvika, brukte vi 1time og 45min inn.
Jeg gikk direkte inn på labe'n tok blodprøvene mine og leverte urinprøven, var spent denne gangen om kroppen var i stand til å ta i mot mer gift, og hvilken type.. fortsette på taxotere eller prøve Taxol...ikke vet jeg enda, får konfrontere med legen og høre hennes anbefalinger. Selv har jeg begynt å helle mot Taxol, i forkant av forrige kur, etter de massive smertene, kunne jeg ikke tenke meg å gå over til taxol, men nå etter enorm fatigue, utmattelse, så er jeg  villig til å prøve. Etter lab-turen gikk vi i kiosken å kjøpte litt drikke og litt mat, deretter gikk vi videre innover i poliklinikkens venterom og satte oss, pappa i en sofa og jeg i en stressless. Vi satt å skravlet og lo...vi er gode på det. Pappa gikk på apoteket for meg å kjøpte Emla-plaster, et bedøvelsesplaster som jeg setter over VAP'en så det ikke gjør vondt å bli stikket der når jeg kobles til cellegiften. Da han kom tilbake fikk jeg satt på plasteret og det tok ikke lange tiden så ble jeg ropt opp. Denne gangen av ei annen sykepleier enn Nina, snufs.., men Elena er sikkert like hyggelig hun...det er bare det at Nina har fulgt meg fra dag 1 og det betyr så utrolig mye. Uansett vi gikk inn til legen, Nina Front, hvor jeg la ut om mine å bivirkninger de siste tre ukene. jeg fortalte at det jeg syntes var værst var fatiguen, utmattelsen og at jeg ikke fikk tilbake litt av min energi før torsdag kveld i 3. uke...at livskavliteten min hadde blitt dårligere og at jeg "lider" litt i forhold til dette. Hun syntes dette var ille og tenkte at det skulle være bedre for meg å gå over til ukeskurer med Taxol. Vi pratet litt rundt dette og jeg stilte en del spørsmål vedrørende Naulasta sprøyta, men den trenger jeg ikke ta mer siden jeg tar ukentlige kurer og de vil ikke kunne gi meg den "dippen" i immunforsvaret som den andre kuren gav. Medroltablettene skulle jeg også slutte med, hvilket jeg er kjempe glad for...mindre kortison inn i kroppen...yeee! Bivirkningene ville mest sannsynlig være det samme, men i mindere grad...jeg håper bare å kunne "leve" litt mellom kurene, og kunne ha en hverdag som ikke bare innebærer det å ligge på sofaen....å utvikle liggesår! Nå som julen er i anmarsj ville det være hyggelig å kunne sitte ved middagsbordet sammen med resten av familien og for ikke å snakke om å ta i mot nissen som kommer med alle gavene....og julegleden i ansiktet til Tobias....det er dette jeg drømmer om denne julen...ikke ligge i sengen med smerter eller fatigue og ikke få med seg noenting av selveste , julekvelden.... utover dette var det måling av blodtrykk som var bra etter 3. måling...veiing...opp 1.5 kg igjen, ja ja ingen drømme situasjon, men shit au...! Legen lurte også på om jeg ville stille opp i dag også for noen studeneter, sammen med overlege Bjørn. Jada, det kan jeg godt...det er lærerikt både for meg og de. Jeg fortalte min historie og da spesielt fra jeg oppdaget kulen, kontaktet legen og tiden til jeg kom i kontakt med sykhuset. Deretter kledde jeg av meg og disse 4 studentene fikk kjenne, klemme og komme med sine kommentarer og funn. Jeg pratet litt med overlge Bjørn om mitt valg av cellegiftkur og han syntes det var et klokt valg, men han ville jeg skulle være klar over at denne fatiguen kanskje ikke ville forsvinne  med denne første kuren av taxol. For noen ville det skje fort mens for andre kunne det ta tid og det er heller ikke sikket den forsvinner helt, men han trodde livskvaliteten min ville bli bedre uansett. Godt å høre!

Jeg gikk ut gjen til pappa som satt å ventet på meg, vi pakket sammen tingene våre og tok heisen opp til 4 etg og "infusjonsenheten", jeg meldte min ankomst og fikk beskjed om å direkte inn på rom nr 5, og det gjorde vi. Den første jeg så var Elisabeth, hun holdt på å bli koplet til sin Taxol-kur, hun har bare to igjen etter dagens runde, men hun er ikke ferdig her inne på Radiumen, så jeg regner med jeg vil se mere til henne. Jeg fikk stolen ved siden av hennne og satte meg ned, skravla gikk fra første minutt. Sykepleieren tok vekk skilleveggen mellom oss, ingen vits å ha den der når vi kom til å skravle de neste x antall timene alikevel..he he! Elisabeth hadde også hatt skikkelige bivirkninger med Taxotere og gikk dermed over på ukeskurer, og det har hun ikke angret på et sekund. Nå håper jeg bare jeg kan si det samme....


Her sitter vi, Elisabeth og jeg, koplet til hver vår cellegift!

Jeg ble koplet til callegiften, først var det bare saltvann som gikk inn og deretter skulle de sette i gang Taxolen, spennenede om jeg reagerer på den som på den andre...men det gjorde jeg ikke....jeg merket overhodet ingenting...en meget bra start. Til og begynne med gikk den ganske sakte inn, men sykepleieren økte hastigheten etterhvert....og plutselig var jeg ferdig...fantastisk!!! Nå var jeg temmelig svingstang også, ikke sovet bare skravlet, med både Sobril og Vival innabords og knapt nok sovet i natt, herregud som jeg gledet meg til å sette meg i bilen til pappa og bare kolapse på vei hjem.

Vi gikk ned til bilen i p-huset og satte meg inn, hadde ikke før kommet ut av parkeringen og ut på veien så sov jeg....og det hele veien hjem. Det vil si Jan ringte meg i bilen, jeg hørte ikke telefonen, men pappa sa ifra så jeg svarte telefonen, men husker ikke hva jeg svarte før jeg la på. Sovnet igjen og våknet ikke før jeg var hjemme, 15:55. Jeg gikk inn, hang fra meg jakka og tok av skoa og gikk rett på sofaen å la meg, fikk sendt en sms til Jan om at han måtte hente Tobias. Jeg sovnet med alle klærne på, hadde ikke skiftet til joggings engang. Jeg fikk så vidt med meg at Tobias og Jan kom hjem, men hadde ikke fått med meg at de hadde spist middag, at Tobias hadde gått over til ei venninne eller at Jan hadde gått for å trene...herregud snakk om å slokne....! Jeg våknet rundt kl 19:30 gikk ned på soverommet og skiftet til onepiecen og gikk rett å la meg sofaen igjen og dormet litt til, før jeg kviknet til. Jeg fikk pratet og sagt natta til Tobias før han la seg.

Sover godt på sofaen!


Har fått skiftet til onepiece og lue, det er forresten nattlua mi!

Kjære vene for en dag...men nå er formen bra foreløpig...bank i bordet. Det føles også som jeg har tatt riktig valg, jeg føler meg lettet og gladere, så nå håper jeg virkelig det går min vei og jeg kan få tilbake livet mitt...på sett og vis!

mandag 22. november 2010

bivirkninger etter kur 6 - uke 3!

15. - 21. November 2010

Jada, jeg er fortsatt sliten og tungpusten....livskvaliteten min begynner å forringes....jeg føler litt synd på meg selv. Det er flere ganger jeg ikke har orket å svare telefonen når den har ringt, heller ikke svart på sms'er....jeg orker bare ikke...har ikke energien. Beklager til dere jeg ikke har svart...ikke ta det personlig! Jeg har avlyst avtaler, to ganger denne uken og det samme person....unskyld Åsne!

Neglene er fortsatt vonde, ingen endringer her heller!

Jeg har hevelser i koppen i ny og ne. Jeg merker det godt i hender, under - og overarmer, legger og lår og ansiktet. Det som er at det kommer og går litt, noen dager er verre enn andre. Overarmene mine har blitt større i allefall...oppdaget det da jeg skulle ta på meg en tunika og jeg trodde jeg skulle sprenge armene...lekkert...not. Jeg er stor nok fra før av så jeg trenger ikke akkurat bli mye større nå, syntes jeg...det holder med de andre bivirkningene!

Nummenheten og prikkingen i bena har blitt tiltakende, før var det litt av og på, noen dager kunne jeg kjenne det andre dager ikke, men nå er det konstant. Det kjennes som om føttene mine sover...at jeg går på glasskår eller nåler. Jeg har også begynt å kjenne det i hendene mine...håper ikke det går på der. Noen ganger stikker det i hendene og fingertuppene når jeg tar på noe...ekkelt og ubehagelig. I et par dager nå har jeg også følt et felt på ryggen. Et felt som går fra hver sin side av nakken og kan strekkes nedover ryggen fra nakke til livet og som er helt vissnent...akkurat som jeg ikke kjenner ryggen min til tider, eller deler av den.

På torsdag kveld fikk jeg plutselig igjen litt av energien min....da klarte jeg til og med å støvsuge litt. Jeg orket å gå i trappene uten å hive etter pusten på toppen. Jippi nå kan jeg leve litt igjen...jaggu på tide med tanke på ny kur på mandag, allerede.

Mamma kom innom meg på Fredag, hun skulle bli med meg å kjøpe presang til Jan. han hadde bursdag på Tirsdag, men siden jeg ikke hadde orket å gå ut eller noe så hadde det ikke blitt noe presang heller. Jeg sa han kunne velge noe selv, men han ville heller vente til jeg fikk ordnet noe. Jeg lå på sofaen da mamma kom og jeg sa at jeg ikke orket tanken på å gå ut...eller jeg retter sagt jeg orket ikke tanken på å sminke meg. Etter en stund fikk mamma overtalt meg til å komme meg opp og få sminket meg, hun lokket med frisk luft og en forandring fra disse fire veggene. Jeg fikk dratt meg opp av sofaen, sminket meg....det kostet meg mye energi, men jeg klarte det. Det var godt å komme seg ut...vi reiste til Buskerud storsenter, fikk kjøpt presang til Jan og jeg orket til og med å kikke litt i et par butikker...ååå dette trengte jeg...takk mamma!

På Lørdag skulle Tobias spille minicup  håndball og jeg gledet meg. Dette skulle jeg ha med meg, uansett...koste hva det koste ville. Vi stod opp kl 07:00 og reiste avgårde 08:30 og hentet mamma kl 08:45 og Tobias skulle møte ferdig skiftet kl 09:15 i Reistadhallen. Vi møtte opp, de fikk drakter og varmet opp litt og første kamp startet kl 09:45 det var så moro å se på dem, jeg ble helt rørt. Deres aller første håndballkamp og cup. De spilte i alt 3 kamper og Tobias scoret mål og reddet ballen da han var keeper, og stod der som bare en stolt mor kan gjøre...det er gutten min det! Etter alle kampene var det premieutdeling...og for en seremoni..."we are the champion" ljomet ut av høyttallerne, alle lagene masjerte slik at de kom på to rekker og fikk utlevert hver sin pokal da de kom frem til premiebordet....helt fantastisk! Gjett om jeg ikke hadde en stolt sønn som kunne vise frem sin første  pokal....og som har ått hedersplassen i stua...!!!

Tobias har scoret mål!


Lagbildet!


Stolte over pokalen de har fått!!


Tobias med sin første pokal!


Da vi kom hjem fra cupen var jeg utslitt, jeg hadde hatt det gøy, hilst på gamle kjente som hadde barna sine der, gjenopplevet min gamle treningshall når jeg spilte håndball og var med i minicuper og andreturneringer...dette var skikkelig moro...jeg føler meg heldig som får oppleve dette...sammen med min Tobias! Vel hjemme var jeg rask med å finne sofaen og blåse av et par timer....det må til skal jeg fungere resten av dagen/kvelden og dage etter.

Søndag...dagen før dagen...bursdagselskap for meg og Jan og hele familien var samlet hos oss. Mamma, Knut (kjæresten til mamma), broderen, svigers og svigerinna mi og samboeren og vesle Tiril (gullungen til tante..he he) og pappa og Anne. Vi fikk mange gaver og greier og det var veldig koselig. Jeg ble litt sliten innimellom å satte meg i stresslessen med bena opp, men sånn er det!

Fetter og kusine - kos!

Tusen takk for hyggelig samvær og fine gaver allesammen...glad i dere!!

Bivirkninger etter kur 6 - uke 2!

8. - 14. November 2010

Den ene bivirkningen avløserr den andre, det er noe som skjer hver dag...i større eller mindre grad. Jeg ringte Radiumen 07:30 i dag tidlig, Mandag, siden jeg oppdaget sopp igår og orket ikke tanken på legevakten. Jeg fikk pratet med legen med en gang og hun skulle sende over resept til apoteket. Jeg var på Apoteket kl 09:00 da det åpnet og fikk hentet ut Mykostatin mot soppen og flerer Tramadol tabletter. Jeg reiste rett hjem og fikk startet med Mycostatinen....den skulle smake mint....luktet som no kake greier...hadde farge som karamell...denne skulle jeg ha 1ml av og holde det i munnen så lenge som mulig før jeg svelget det, ikke lett når det er så liten mengde, men jeg klarte ca 2min. Kan ikke si at det smakte som mint, men kunne kjenne et aldri så lite hint av det. Dette skulle jeg gjøre 4 ganger om dagen. Det gav raskt resultater...allerede dagen etter var det mye bedre, det hvite bekegget var borte, men tunga var fortsatt sår og ru.

Jeg har fortsatt vondt i bena, det er også litt av og på. Jeg kan ha vondt i leggene eller kanskje bare en legg og litt senere kan det ha flyttet seg til armene, lårene eller rumpa, men jeg har mer eller mindre litt vondt et eller annet sted hele tiden. Smertene er heldigvis avtagende så jeg regner med at jeg blir helt smertefri om noen dager.

Har også hatt litt vondt i hodet denne uken. Om det er fordi jeg har drukket for lite eller om det er bivirkninger eller andre ting er jeg ikke sikker på, men jeg liker det ikke.

Neglene mine er vonde igjen, både på hendene og føttene. Det kan virke som at neglene på lillefingrene mine er mest utsatt for øyeblikket...lurer på om de kommer til å løsne etterhvert...det ser slik ut øverst i hjørnene. Ellers er de andre neglene hvit flekkete og litt røere eller brunere.

Det aller værste er at jeg er tungpustet og orker ikke gjøre noe som helst. Jeg føler meg utslitt og utmattet...det eneste jeg "orker" å gjøre eller må gjøre er å gå på do!!! Jeg trodde jeg hadde vært sliten før, men det har jeg ikke....dette tar kaka.....alt er et ork og når jeg gjør noe er hjertet å ut av halsen på meg...puster og peser...å gå opp 8 trappetrinn er tungt det....melkesyre i bena...hva skal en si...helt tragisk. Noe som skal gjøre en frisk gjør en så syk...fytte helvete....er ikke småbarnsmor lenger nå, men oldemor!

Høyt blodtrykk...??

12. November 2010

Det er Fredag og jeg har en lunsjavtale med Maritt, medsøster som også gjennomgår cellegift. Vi skal treffes på Jonas på torget. Det skal bli moro og endelig treffe henne....henne som jeg har "pratet" mye med via facebook, sms'r og hun er en av mine trofaste "kommentatorer" her på bloggen. V

Vi møtes utenfor, gir hverandre en klem og går inn på Jonas. Vi finner oss et bord og setter oss ned og dermed "kaster" vi lua begge to....ha ha ha...to skalla damer ved samme bord! Vi skravlet, delte erfaringer og lo. Vi hadde mange like, men også ulike erfaringer....du verden hvor godt det er å prate og være sammen med andre i samme situasjon og som vet hvordan man har det. Godt å kunne komme med tips og det å få tips når en selv ikke aner råd i vanskelige situasjoner.

Da vi skulle bestille mat og drikke var vi ikke i tvil om hva vi skulle drikke i allefall...vi kikket på hverandre og sa COLA omtrent i kor....ha ha ha...det er merkelig hva denne giften gjør med oss og hvilke behov vi får.
Maten var det verre med, servitøren kom innom bordet vårt opptil flere ganger, men vi skravlet så mye at vi ikke fikk kikket på menyen, engang....men til slutt tok vi en time out og tok for oss menyen og bestilte. Maritt måtte ha noe med potetbåter, for det er hun fysen på og jeg bestilte noe med kylling, for det er som kjent min greie, latterlig...!! Det var utrolig hyggelig og jeg håper vi møtes igjen....jeg vil tro vi gjør det, Maritt,  noe annet hadde vært synd siden vi har felles sjebne og kan bruke hverandre for trøst, frustrasjon og tips.

Da jeg kom hjem fra den hyggelige lunsjen var jeg helt nødt til å gå og legge meg, jeg var utslitt, men det er ikke Maritt sin feil....he he...nei, det er sånn livet mitt er nå, alt er slitsomt og krever enormt mye energi av meg. Kroppen er sliten...og det er det giften sørger for!!! Jeg sov i flere timer....!

Det jeg har lagt merke til i det siste....ja, egentlig er det vel den siste uke, tenker jeg....det er at nå jeg legger meg ned for å slappe av kan jeg høre mitt eget hjerte slå....sinnsykt fort...jeg like det ikke i det hele tatt. dessuten hadde jeg vondt i hodet i går og våknet med murrende hodepine nå i ettermiddag, som gjør at jeg tenker på høyt blodtrykk, hvilket jeg kan få av disse medisinene, men som ikke er videre bra....ikke i det hele tatt!!! Jeg tenker mye på dette å får ikke ro i sjelen...jeg burde få sjekket dette. Sist jeg fikk kur og sjekket dette hos legen var alt ok, men da hadde jeg også Sobril og Vival innabords....så hvor pålitelig er målingen egentlig..? men legen visste vel det...eller...? nå er det enda over en uke til jeg skal få kur og få sjekket det hos legen igjen, men jeg tror ikke jeg orker å vente så lenge. Jeg snakker med Jan og han syntes jeg skal få sjekket det....det er ikke vits å gamble med noe, det er nk med det vi allerede kjemper imot. Jeg tenker meg om to ganger og kommer på at mamma jobber kvleden, på sykehuset, og ringer henne. "Bare kom ned så skal jeg måle det og snakke med legen her nede" sier mamma. "Takk, fint...jeg skal bare ringe Onkologen på Radiumen å høre hva som er høyt blodtrykk i denne situasjonen så jeg vet når jeg skal reagere. Jeg kommer når jeg har pratet med de der inne...sees snart, mamma" sa jeg. jeg ringte inn til Radiumen, der pratet jeg med sykepleier som kunne fortelle at legen var litt opptatt nå, men at hun skulle be han ringe når han var ferdig med det han var opptatt med. Jeg drøyde en stund....men skjønte det ville ta litt tid før han ringte tilbake, så jeg reiste ned til mamma på sykehuset. Jeg parkerte foran hovedinngangen og gikk opp trappen til akuttmottaket, inn døren og ba damene i resepsjonen åpne døren inn til heisene for meg. Innen jeg kom bort til døren var den i ferd med å lukke seg så jeg løp fire fem meter, fikk tak i døra før den lukket seg, Herregud så slitsomt....hjertet pumpet...hjertet var klar til å hoppe ut av halsen...jeg pustet som en hvalross...dette kan ikke være bra!! Jeg tok heisen opp i 6 etg. til mamma. Vi gikk inn på ei stue hvor jeg la mg på sofaen for å hente meg inn igjen og få ned pulsen. Mamma gikk for å hente blodtrykksapparatet, og da hun kom tilbake hadde hun pratet med legen som også ville at hun skulle ta EKG av meg. Jeg kledde av meg på overkroppen...nok en gang....mamma festet EGK "lappene" på armer og ben samt på brystet mitt, festet elektrodene og så var det i gang....hjertet slo...mamma trykket på "print" og ut kom resultatet av den målingen...ingen uregelmessigheter så vidt jeg kunne se, men det er vel best legen tar seg av den biten. Så var det blodtrykket da...på med mansjetten...så trykke på knappen....mansjetten blåste seg opp, nådde max og var så på vei ned igjen....der...1. måling viste BT: 156/110 og puls på 110...det var litt i det høyeste laget syntes jeg....høyere enn jeg likte. Onkologen hadde enda ikke ringt, men han gjør det vel snart, tenkte jeg. Jeg ble liggened en stund til for å gi blodtrykk og pulsen en sjanse til å roe seg, før måling nr 2 skulle taes. Mamma gikk for å ta en telefon og ordne noe greier før hun kom tilbak og var klar for måling nr 2. Mamma trykte på knappen...mansjetten blåste seg opp...jeg pustet inn gjennom nesen og ut gjennom munnen....pulsen skulle ned....jeg var livredd for at jeg måtte legges inn til overvåking eller noe...mansjetten nådde maxog var nå på vei ned igjen....der var det gjort....BT: 147/93 og Puls på 100...YES det er på vei ned. Her var det bare å bli liggende...flere målinger skulle taes....i allefall 3, så neste måling må bli bra. Heldigvis viser det tegn på at det er på vei nedover...phu...slapper av litt mer. Mamma er tilbake for måling nr 3 og hun trykker på knappen og mansjetten blåses opp igjen....pust inn gjennom nesen og ut gjennom munn....krysser fingrene....der var det klart igjen...BT: 130/87 og Puls på 83...ha ha ha til og med jeg skjønte at jeg ikke var i noe fare nå...det var godt å få sjekket det så kan jeg slappe helt av. Mamma tok av meg mansjetten og klistrelappene til EKG'n og jeg kunne kle på meg igjen og mamma gikk for å rapportere til legen. Jeg gikk inn på pauserommet til mamma og hennes kollegaer og satte meg i sofaen for å vente på legesamtalen. Legen kom, ei veldig søt og huggelig dame, på min egen alder, hun sa at dette ikke var noe å bekymre seg for og at EKG så fin ut...hun ble avbrutt av en telefon og måtte ta den så skulle hun komme tilbake. Dermed ringte min telefon også, fra Radiumen. Jeg fortalte alt sammen, om min bekymring, om målingene og spurte når jeg skulle bekymre meg. Onkologen svarte:" Du har god klaring med målene dine. Vi gjør ingen drastiske tiltak før BT ditt er 200/130-140, så du har mye å gå på...bare slapp av" "Det var godt å høre" svarte jeg. Vi pratet litt til om litt diverse, siden han ikke kjente til meg. Da jeg la på fortalte jeg det han hadde sagt til legen på avd til mamma og hun ble også beroliget av det..."ja, da er vi to som mener det samme...og det er bra" sa hun. Jeg takket for at jeg hadde kunnet komme ned og at hun tok seg tid til meg....satte stor pris på det. Jeg ble med mamma ned i garderoben, siden hun var ferdig på jobben, hun skiftet og vi gikk sammen ut. Jeg kjørte henne ned til bilen sin før jeg kjørte hjemmover igjen, jeg var lettet. Da jeg var hjemme hos Jan igjen og fortalte alt sammen, ble vi lettet begge to....nå kunne vi bare slappe av og nyte kvelden sammen....!

torsdag 18. november 2010

Drittlei av å være syk!!!

10.- 11. November 2010

Å våkne i dag var helt forferdelig...føltes som jeg hadde løpt maraton...og det etter at jeg hadde sovet i 10 timer...herregud for en start! Jan reiste på jobben og jeg stod opp med Tobias. Lår og legger var kjempe støle...herregud...vondt å bevege seg, særlig opp trappene. Vel jeg fikk Tobias i klærne og han satt og spiste frokost da det ringte på døra....det var tidlig. Pappa og Anne kom inn, de hadde levert bilen til pappa på verksted og kom innom her i håp om å kunne kjøre Tobias på skolen. Jeg kjente at det passet bra denne dagen. kl 08:15 reiste de av gårde allesammen og pappa og Anne kom innom igjen etter de hadde lvert Tobias på skolen. Vi satt og pratet litt før de reiste igjen. Jeg la meg og slappet av og sov litt også, da jeg våknet igjen sendte jeg en melding til min venninne, Kristine, om at jeg ikke orket å gå ut å spise lunsj...helt mørbanket! Jeg blir lei meg hver gang jeg må avlyse en avtale....det er et lite nederlag og en påminnelse om sykdommen...jeg orket ikke engang å prate i telefonen, men sendte henne en melding...ja ja sånn er det...! Jeg har vanskelig for å akseptere at det bare kommer til å bli værre fremover....mer sliten...hjertet som banker og aller helst vil hoppe ut av brystkassa bare jeg snur meg...herlig! Jeg har lagt meke til det, etter at jeg begynte på Taxotere, at hjertet banker som besatt når jeg legger meg ned for å slappe av...jeg kan høre mitt eget hjerte banke...raskt. Jeg har målt min egen puls, Jan har målt pulsen min...den er ganske høy...i allefall mye høyre enn hva jeg er vant til. Egentlig begynner jeg å bli redd for blodtrykket mitt...redd for at det skal bli høyt...det ville ikke være bra....hva da?....begynne på blodtrykksmedisiner kanskje?...avbryte cellegiftbehandlingen?....ikke vet jeg, men det vil jeg finne ut på neste legetime...antar jeg!

 Denne kuren  er kjempe hard, den tar på kroppen min....både fysisk og psykisk. Jeg er dritt lei av å være syk.....!!!!!! Jeg føler meg som en fange i eget hjem....jeg har smerter så jeg til tider ikke orker å bevege meg, jeg orker ikke ta imot besøk eller gå på besøk, noen ganger orker jeg ikke å prate i telefonen fordi jeg har smerter eller er kjempe sliten! Jeg blir skikkelig sur av dette og den allerede korte lunta mi blir enda kortere...hvilket er veldig uheldig for d her hjemme....jeg er god på å si unskyld, da, så det hjelper litt. Jan kan forstå meg, men Tobias forklarer jeg hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør....hvorfor jeg noen ganger eller altfor ofte blir sint. "Det er greit det mamma, nå vet jeg hvorfor du blir sint....det er ikke på meg, men det er medisinene som gjør det."sier Tobias. Han har kommet unna mange ganger med den der nå...ha ha ha, men har så rett også....de helvetes bivirkningene....! Jeg var skikkelig sur i dag og det hjelp ikke akkurat når Jan fortalte, ved middagsbordet, at det mest sannsynlig ble 3 julebord i år og at han og noen kompiser tenker å reise på golfeferie til Spania...etter nyttår en gang. Han vet at jeg unner han dette, det gjør jeg alltid....men i dag klerte jeg ikke det og ble drit sur. Jeg syntes bare synd på meg selv og begynte å klage på livssituasjonen og at jeg ikke kunne reise noen steder...ikke kunne jeg planlegge noe...ikke orket jeg noe lenger...bla bla bla. Stakkars, jeg syntes synd på han som gleder seg til dette og fikk den responsen fra meg....skikkelig bitchete og selvopptatt som ikke ønsker andre å ha det ok...Jeg sa unskyld etterpå, da! Jan visste jeg ikke mente det...han kjenner meg såpass. Vi gleder oss til å kunne reise sammen nå, på ferie....jeg ønsker å komme bort så fort det lar seg gjøre og jeg får klarsignal fra legen....har tilbragt mange timer innenfor disse veggene, de siste 5 månedene....det skal bli digg!!!

Jeg har hatt noen dager nå som jeg har vært mye lei meg, grini, banna og skikkelig lei alt sammen. Nå som slutten på cellegiftbehandlingene nærmer seg slutten har jeg begynt å tenke på opersajonen som står for tur. Jeg har vært tøff i trynet hele tiden å sagt og tenkt at det ikke gjør noe, "fjern begge to om så er," bedre at brystet er borte osv...men nå er jeg ikke så tøff lenger. Hvordan vil jeg se ut...? hva vil jeg føle og tenke når jeg ser meg i speilen...? tenk om jeg kommer til å slite mye psykisk etterpå...? Hva vil Jan tenke og føle..? Jeg vet jo hva han sier og har sagt om det, men sier og mener han det samme når det er et faktum...? mange spøsmål som svirrer i hodet på meg om dagen, og det er fryktelig slitsomt.

Jeg klarte så vidt å komme meg på et café besøk og lunsj med min venninne Lill Hege, det kostet meg mye å komme meg ut, men jeg gjorde det og det er jeg glad for. Det er leeeenge siden jeg har sett henne, så det var veldig hyggelig. Hun hadde kjøpt presang til meg også, til og med....!! Jeg fikk en Rosa skinnlue med ørelapper og skinn inni, den var kjempefin og passet perfekt...jeg skal ikke fryse i vinter...og så fikk jeg sjokolade med noen nedskrevne varme ord og tanker....kjempe hyggelig og koselig gjordt...Tusen takk Lill Hege! Vi pratet lenge, mest om meg og min situasjon...jeg fortalte henne hvordan jeg har det om dagen, om tanker og følelser, negativiteten min og operasjonen og alt. stakkars hun fikk høre alt...men så klarte hun å endre fokuset mitt der og da også...! " Du kan ikke prøve å tenke på at når brystet er borte så er kreften borte...og du er frisk!" sa hun litt spørrende. "Tusen takk, det var de jeg trengte å høre nå...du fikk meg nettopp til å tenke annerledes, endre fokus..." svarte jeg og hadde klump i halsen bare å tenke ordet frisk. Jeg traff to andre kjente på Picasso også når vi satt der, Marte-Mari, eks kollega fra nyfødt intensiv. Hun kom bort til meg og vi pratet en stund, kjempe koselig. Christina, eks kollega fra barneavdelingen vekslet jeg også non ord med. Hyggelig å se begge to og jeg ba de hilse de andre på jobb så jeg håper de gjør det, hvis ikke så hilser jeg til alle på nyfødt intensiv og barneavdelingen nå!

I dag er forresten første dag uten smertestillende og uten smerter i bena, jippi, men da jeg kom hjem fra lunsjen føltes det som om jeg skulle få influensa. Jeg hadde vondt i nakken, albueleddene og ryggen....og måtte selvfølgelig kaste inn håndkle å ta en Ibux og en Paracet alikevel...aarrrggghhhhhh!
Klarte å krangle med mamma idag, på telefonen, drit kjipt...men jeg setter det på kontoen for frustrasjon fra begges sider. Heldigvis stikker det ikke så dypt, så det går fort over....i allefall for meg...håper det gjelder henne også. Jeg har ikke lyst til å bruke tid og energi på krangling, det er kjedelig og tar så inderlig mye krefter fra meg, som jeg rett og slett ikke har...til den slags...har helt andre og viktigere ting å bruke energi på!

Jeg har forresten begynt å vurdere ukeskurer nå, på grunn av alle disse bivirkningene og utmattelsen. Jeg eier nesten ikke pust til tider og orker ikke å gå opp og ned trapper. Gjør jeg det må jeg hvile flere minutter etterpå...hva slags livskvalitet er det? Samtidig så betyr det mange flerer kurer...én hver uke...i 6 uker til kontra 2. Psyken min er ikke klar, men jeg tror det er det eneste som ikke er klar....men den har mye makt!
Hva skal jeg gjøre...???

søndag 14. november 2010

"Radioresultatatet"

7. November 2010

Jeg sov lenge denne morgenen, sliten og trøtt, men det er blitt ganske kjent følelse nå om dagen....og værre skal det bli...sier dem!

Jeg slo på radioen kl 12:00...spent på resultatet. Det varte og det rakk, men da det var nesten gått en time kom innlegget mitt. Jeg var alene på kjøkkenet og gikk bort til radioen og stilte meg med øret helt inntil og volumet laaavt på. Det er utrolig rart å høre seg selv....og ikke vet jeg hvordan dette ble redigert sammen. Vi skravla mye lenger enn det som kom frem i programmet. Jan kom inn på kjøkkenet og så litt rart på meg..."er det deg...? Skru opp lyden da!" sa han og satte lyden mye høyere. "Du høres litt ukjent ut" sa han. "Ja, veldig ukjent....!" svarte jeg og gikk ut i stua, slik at jeg ikke skulle høre det så godt. Intervjuet hørtes greit ut.

Jan og Tobias dro til skateparken. Jeg ble igjen hjemme og slappet av. Det varte ikke lenge før tilbakemeldingene kom vedrørende intervjuet. Det var bare gode tilbakemeldinger....phuuu! Etter noen tilbakemeldinger gikk jeg inn å nettet og hørte intervjuet på nytt og i sin helhet på podcast. Da ble jeg lettet...slett ikke værst i det hele tatt!

Så nå kan jeg legge ut linken til dere også, som måtte være interessert:

 http://itunes.apple.com/no/podcast/radiofront-07-11-2010/id288955041?i=88757523  
"7/11 hår er makt på stortinget!"

Birvrkninger etter runde 6 - uke 1!

1-7. November 2010

Dagen etter kur er en bra dag, en av mine beste faktisk, kan egentlig ikke merke at jeg har fått giften i kroppen. I dag er dagen for Naulasta sprøyta og jeg fikk den ca kl 19:00 i kveld. Sykepleier Mari kom å satte den for meg. Det var koselig å se henne igjen og heldigvis hadde hun noen minutter å skravle på også, ikke værst i vårt yrke!

Onsdag er det i grunnen bare å vente på reaksjonen fra sprøyta og evt reaksjoner fra giften, men den venter jeg egentlig å merke mer av på Torsdag. Jeg begynte å få vondt i rumpa og korsryggen, som jeg alltid gjør av denne sprøya. Jeg klaget over disse smertene da jeg gikk på forrige cellegiftkur, FEC. jeg syntes disse smertene var fryktelig vonde. De fikk meg til  føle at jeg gikk fra å være småbarnsmor til å være oldemor på veldig kort tid og at jeg manglet bare rullatoren. Lite visste jeg hva som ville komme med denne nye cellegiftkuren. Naulasta-smertene er bare barenmaten i forhold...og ikke varer de like lenge heller. Jeg brukte Onsdagen til å handle litt og være mye ute...så mye jeg orket...merker at kroppen trenger mer hvile nå...blir fortere sliten, kanskje litt utmattelsesfølelse...liker ikke det. Jeg nekter å få fatigue...skal gjøre mitt beste for å ungå det...men hvordan...???

Torsdag gikk jg bare å ventet på at jeg skulle bli "skutt" i helene igjen, som forrige gang...denne gangen skulle jeg være forberedt....og Morfinen hadde jeg liggende klart. Det skjedde ikke...jeg merket at jeg begynte å få vondt i legger og lår, men ikke uutholdelige smerter...det kom saktere denne gangen. Jeg tok ikke Morfin, men heiv innpå max dose av Paracet, Pinex og Tramadol....jeg var spent på om det ville holde og det gjorde det. Jeg klarte å holde det i sjakk....smertetoppene var borte, men den fulle og hele smerten ble ikke borte...men jeg klarte meg fint sammenliknet med forrige gang. Jeg lå i senga og sov da Jan kom hjem fra jobben. Han kom inn på soverommet til meg og pratet til meg...for å forsikre seg om at alt er ok med meg. "Hei jenta mi...er du våken?...er du ok?" spør Jan. "jada, sier jeg, bare så sliten og vondt i bena" svarer jeg og snur meg mot han. "Du er litt hoven i ansiktet" sier han. "Er jeg det...jeg er litt stiv i ansiktet under øya...og litt i henda også" svarer jeg og tar frem henda oh knytter nevene. Vel...der var det ikke mye knoker igjen...! "Faen...nå er det noe nytt igjen..." sa jeg. "Skal du ringe Radiumen?" spurte Jan. "Nei trenger jeg det da..? jeg vet jo at månefjes og hevelser er bivirkninger...jeg venter og ser det an" svarte jeg. Jeg stod opp og begynte å lage litt middag...pasta Carbonara...må ha det lettvint disse dagene. Gutta mine er ikke akkurat bortskjemt med gourmet middager i denne tiden. Jeg får ta det igjen når energien er tilbake....! Vi satte oss ned for å spise....det var ikke lenge jeg orket å sitte der. Rumps gjorde bare såååå vondt...jeg klarte ikke å sitte stille...jeg fikk spist litt, men orket ikke noe særlig. "Nå orker jeg ikke mer, jeg må gå å legge meg i stolen" sa jeg. Gutta ble sittende og jeg la meg i stolen i stua. Jeg må innrømme at jeg begynte å bli litt redd, liker ikke denne hevelsen...liker IKKE nye ting...er redd for å havne på sykehuset igjen. Har jeg tisset idag...? Ja, men kke mye...herregud er det bivirkninger eller er det nyrene som begynner å svikte...? hvordan er det med bena mine...er de hovne..? bittelitt kanskje, men ikke mye...heldigvis...!! Mamma ringte..sin daglige telefon...for å høre hvordan formen var. Jeg fortalte henne om hevelsene og slitenheten og hun likte ikke dette i det hele tatt og ba meg ringe Radiumen og prate med de. Jeg ble litt irritert på henne, men bare fordi jeg er sliten og egentlig ikke orker å prate i telefonen og fordi jeg er redd jeg må på sykehuset igjen. Jeg spurte henne "hva kan de gjøre da...? de har jo reist hjem fra jobben nå...det er ingen der inne som kjenner meg?!" "Det finnes en vakthavende onkolog der inne som kan svare deg, vet du..." svarte mamma. "Ja, jeg skal gjøre det...men er redd for svaret" svarte jeg. "ring med en gang nå...og så ringer du meg etterpå" sa mamma. Jeg gjorde som mamma sa. Jeg pratet med en onkolog og fortalte henne om hevelsene i ansiktet og hendene. Hun likte ikke at det var hevelser rundt munnen og sa at jeg skulle ha meget lav terskel hvis det ble endringer og jeg begynte å merke noe i luftveiene. Da skulle jeg ringe legevakten med en gang. Under samtalem med onkologen kom jeg på at jeg muligens hadde glemt å ta Medroltablettene mine kvelden før og på morningen. Medrol er det kortison i og forebygger allergisk reaksjon på callegiften. Onkologen sa jeg godt kunne ta tablettene mine. Jeg gjorde det, etter at jeg hadde pratet ferdig med henne. "er det noe du lurer på, så ringer du igjen...vi er her!" sa hun før hun la på. Etter jeg hadde tatt 2 tabletter ringte jeg mamma og fortalte henne hva onkologen hadde sagt og at jeg hadde tatt Medroltablettene. "Det er Torsdag i dag, Cathrine...ikke onsdag..?" sa mamma. "oh. shit...det er det ja...da har jeg tatt de tabletten jeg skulle da. Jeg skulle ikke hatt Medrol i dag...ja ja nå er det gjordt, men jeg kan ikke ta flere." svarte jeg. Saken er at man ikke skal ta mer Medrol enn forskrevet, dette pga dets bivirkninger, som ikke er videre bra. Mamma likte ikke dette i det hele tatt og lurte på om jeg ville at hun skulle komme å være sammen med meg i morgen. Mamma skulle komme slik at hun fikk kjørt Tobias på skolen. Jeg takket for at hun hadde mulighet til å "passe på meg" og holde meg med selskap dagen etter.

Hoven i ansiktet, vondt i rumpa og sliiiten!!!

Ligger rett ut i stolen, litt på skjeve og med leggvarmere for å holde varmen i bena!

 Kvelden gikk og det ble ingen endringer...heldigvis får jeg si. Jeg svettet som en gris om natten, våknet opp flere ganger, snudde puter og dyna. Jeg måtte stå opp å skifte t-shirt og truse 3 ganger fordi det var gjennomvått og den 4.gangen måtte jeg ta av t-shirt'en da orket jeg ikke mer. Sengetøye var gjenomvått og jeg byttet på putene, men dyna snudde jeg bare med innsida ut og opp ned. Lakenet fikk jeg ikke gjort noe med siden Jan lå og sov. Tobias kom inn til oss iløpet av natten og spurte: "mamma hvorfor er det så vått her...?" jeg måtte le litt, men sa "mamma svetter så mye av disse medisinene mine, så det er derfor." "å ja" svarte Tobias. "Legg deg borte hos pappa, der er det ikke vått" sa jeg til Tobias. "ok, mamma. Jeg er glad i deg" svarte Tobias. "glad i deg også, snuppis" svarte jeg. Jeg sov litt innimellom, men var mye våken den natta.

Fredag morgen kom mamma kl 08:00 og hjalp meg med å få Tobias ferdig og klar for skolen. De kom seg avgårde 08:15. Jeg satte meg i sofaen med "God morgen Norge." Mamma kom tilbake rette etterpå. Vi satt og skravlet og mamma passet på meg. Hun hadde også tatt med en dosett, så jeg kunne dosere medisinene mine på riktige dager til riktige tider. På grunn av cellegiften har jeg fått "kjemo-hjerne," det vil si at jeg glemmer det meste, og det er ikke tull engang. Jeg er helt håpløs....! Heldigvis hadde ikke hevelsene blitt værre enn fra dagen før, men de var de samme, de hadde ikke gått ned heller. Mamma reiste på butikken og kjøpte nygrillet kylling til oss for lunsj...deilig...kylling, ris og salat. Mamma var her til Jan kom hjem fra jobben. Resten av dagen og kvelden var ok, litt småvondt her og der.....

Lørdag hadde jeg fryktelig vondt i rumpa og hoftene, tok smertestillende og hadde det ikke særlig godt. Totalt sett går det bedre denne gangen enn forige gang, så jeg var veldig glad for det. Sår i nesa hadde jeg også blitt...det skjer også hver gang og er irriterende, mn slett ikke det værste. Problemet er å la det være i fred....! utover kvelden ble jeg skikkelig fysen på potetgull og fikk Jan til å reise på butikken, kl 21:30 og kjøpe det pluss å fylle opp lageret med Cola. Hva skulle jeg gjort uten han.....??? Vi kosa oss....

Søndag var i grunnen som lørdag.....vondt både her og der....smertestillende...litt sår på tunga...og utover kvelden fikk jeg et belegg på tunga også. ÅÅÅÅ herregud...hva skjer nå da? Sår på tunga blir jeg alltid og det hender det dukker opp et lite sår eller to også, men de forsvinner iløpet noen dager eller en uke. Belegg...nei det hadde jeg ikke opplevet enda...det så ut som tunga hadde ligget i vann ei uke...helt jævelig! Jeg viste det til Jan og han skjønte også at ikke alt var som det skulle...! Ok, jeg tenker at det er sopp så jeg gikk på internett og leste og alt stemte med det jeg hadde og opplevde så ja, jeg hadde fått sopp i munnen. Jeg får ringe Radiumen i morgen tidlig og få resept på et eller annet...!

Noen bivirkninger har det blitt denne uken. Det værste var i grunnen hevelsen og redselen for at jeg muligens kunne havne på sykehuset igjen. Jeg hater frykten....men rent kroppslig sett er det og hele tiden ha smerter som tar på...både på humør og tolmodighet. Lunta er og blir kort....stakkars de hjemme....he he..godt det er forbigående! Nå er det bare å vente å se hva neste uke har å tilby av bivirkninger....