Translate

lørdag 31. juli 2010

¨Tobias - mamma er syk! Del 2 og en tur til frisøren.

Tobias og jeg gikk i dusjen, vi vasket håret og skravlet. "Tobias, du vet at mamma er syk?" sa jeg. "ja" svarte Tobias. "Mamma skal snart begynne med medisiner og de må jeg få inne på sykehuset fordi de er så sterke" fortsatte jeg. "Å ja!" sa Tobias. "medisinene som mamma skal få er veldig sterke, så det kan hende at jeg blir litt syk av de også. Det kan hende jeg blir veldig trøtt og må sove mye..." sa jeg "det går bra det, mamma. jeg skal la deg sove, jeg." sa Tobias. " det kan også hende at jeg blir litt kvalm og kanskje kaster opp..." sa jeg. " Det gjør ikke noe det, mamma, jeg kan tørke opp etter deg hvis du søler.." sa Tobias. " Det er en annen ting også som kan skje..." sa jeg å pekte på håret mitt. "hæ, hva da?" sa Tobias. "Det kan hende at jeg mister håret..." sa jeg. " Blir du skalla, mamma?" sa Tobias. " Ja, det kan godt hende at jeg blir det" svarte jeg. "KUULT" svarte Tobias. jeg begynte å le og fikk tårer i øynene...Kan en ta det bedre enn det? og jeg som hadde gruet meg litt for dette. Tobias gjør livet og situasjonen lett for meg, med slike reaksjoner. "det er derfor jeg skal til frisøren idag og klippe meg kort, så det ikke blir så mye hår å miste. Å du Tobias, du har fått en bok av doktoren om "kjemomannen Kasper", vi kan lese den sammen etterpå hvis du vil?" sa jeg. "Har jeg fått en bok..som bare er min.. av doktoren?" sa Tobias "ja, det har du. Skal vi lese den når vi er ferdig i dusjen?" sa jeg. "Ja, det vil jeg" svarte Tobias. Vi skyndte oss ferdig, kledde oss og fant frem boka.

Vi satte oss i godstolen og begynte å lese denne fantastiske boka om "Kjemomannen Kasper." Det er en flott bok for barn som i en eller annen form rammes av kreft. Den anbefales på det sterkeste.
Boka kort fortalt; handler om gutten Joacim som har fått kreft og som skal få kjemoterapibehandling. I denne kjemoterapien finnes kjemomannen Kasper, kjemomannen Knut etc. De blir sprøytet inn i kroppen for å gå løs på de sure kreftcellene og spise de opp. Kjemomannen Kasper bruker briller og det hender han mister disse i kampen mot de sure kreftcellene. Det som skjer da er at går løs på feil celler. Det kan hende han spiser mageceller som gjør at Joacim kaster opp eller han spiser hårceller som gjør at gutten mister håret osv. Tobias: "nå skjønner jeg hvorfor du kan miste håret mamma. Jeg håper at kjemomannen mister brillene sine så du mister håret .....hahahaha" "Gjør du det? da må du ikke le av meg da, når keg blir skalla?!" fortsatte jeg. " Johoho, det skal jeg i allefall gjøre, det blir kjempe morsomt." sa Tobias. Vi lo sammen, men nå måtte vi skynde oss videre til frisøren.

Jeg hadde fått time kl 09.00 til hårklipp. Jan tok seg en tur på jobben så Tobias ble med meg til frisøren med Nintendo DS i lomma, den har vært redningen mang en gang.

Kl 09:00 ankom vi Salong Alf Andersen, litt smånervøs og småkvalm. Jeg har vært inne på tanken før også, å klippe meg kort, men nå er jeg nærmest "tvunget" til å gjøre det. Jeg fortalte Alf hva som hadde skjedd, han fikk tårer i øynene og syntes det var ille. Han har jo også kjent dette tett på kroppen. Alf kom med noen gode råd å ta med seg på veien.

Alf gledet seg til endelig å kunne få klippe meg kort, han har sagt det flere ganger før, at jeg vil bli så fin med kort hår. Det gjenstår å se.

Jeg satt meg igjenlukkede øyne mye av tiden og fikk klump i halsen da jeg så de lange "lokkene" falle. Tobias syntes også det var rart at mamma ble kort på håret. Mamma kom også innom frisøren, så hun skravlet og "tok seg av" Tobias. Hun syntes også det var uvant og rart og se meg med kort hår, men absolutt fint og tøft.
Da jeg fortalte pappa at jeg skulle klippe meg kort sa han "jeg har ikke sett deg med kort hår siden du ble født." Det sier vel det meste, selvfølgelig ville det bli uvant.

Etter ca en time var jeg ferdig. Jeg ble kjempefin og tøff på håret, dette skulle jeg ha gjort for lenge siden.... det er helt sikkert.
Da jeg skulle betale sa Tobias: "Skal DU betale memma? det er jo han som har klippet av deg alt håret...!"
"Ja, det er jeg som må betale for det, jeg har jo spurt Alf om han kan klippe meg, vet du.." svarte jeg. " Jeg tror jeg må lære han en lekse, mamma..." sa Tobias. Vi lo godt allesammen, Alf, mamma, jeg og de andre i salongen, som hørte det. Tobias er en snedig skrue med mange gode spørsmål og kommentarer. Alf: " for en herlig gutt du er Tobias og for en sjarm...Cathrine, kom tilbake når du begynner å miste håret, så skal jeg ordne det for deg." "det skal jeg gjøre, Alf." svarte jeg.

Utenfor salongenkom Jan gående, han syntes også at jeg var fin på håret. Det er godt det skjer positive ting oppe i alt dette kaoset.

Jan reiste hjem, mamma, Tobias og jeg reiste til CC, hvor mamma kjøpte skolesekk og penal til Tobias..tenk at han er skolegutt snart. Herregud så fort tiden går!!!

Jan, Tobias og jag reiste utover til bestemor og bestefar i røyken. Tobias skulle være der en ukes tid, på ferie, siden vi skulle farte så mye frem og tilbake til Radiumen og jeg skal få min første cellegift-kur og ikke veit jeg hvordan jeg reagerer på den. Det passet ypperlig med en liten ferie nå for Tobias!!

fredag 30. juli 2010

Er det mulig.....?

12. Juli 2010

Jan skulle ringe fastlegen i dag å ordne med sykemelding, til seg selv. Det tar på å være pårørende i en setting som denne. Han er i full jobb og samtidig må ta seg av Tobias og følger meg overalt til alle prøver etc.

Jan ringte fastlegen, han har samme som meg, men han sa: "Nei, du er ikke syk, du får komme tilbake når du er syk" går dette virkelig ann. Jeg har hørt om mange andre som er i samme situasjon som oss, der har det ikke vært noe problem. Pårørende har fått sykemelding omtrent uten å spørre om det.
Jan kunne komme tilbake når og hvis han ble deprimert....skal det virkelig gå så langt? er ikke sykemeldinger med på å forhindre at det skal skje? sykemeldinger skal da virkelig være forebyggende, eller....?

Mannen til ei annen dame jeg har pratet med, som har vært i samme situasjon var sykemeldt i 6mnd. Netopp fordi det tar på å til tider være "alenepappa" i full jobb som også må ta seg av mamma, samt å følge/kjøre til div steder og være med på div undersøkleser.

Fy filleren så urettferdig! fastlegen snakket om regler han måtte følge, at det ikk var lov å gi sykemeldinger i slike situasjoner, siden det ikke foreligger sykdom. Da kan det hende at NAV ville kreve sykepengene tilbake om de får nyss om det, og legen vil da få refs...stakkars, refs da gitt!! Hva med å handle ut ifra skjønn? Fryktelig frustrerende at de handler så forskjellig! Jan fikk beskjed av fastlegen sin å ta kontakt med sjefen sin for å høre angående velferdsordninger.

Jan har ikke fått brukt ferien sin som ønskelig, med avslapping og "batterilading".....neida, han har vært mye på sykehus, kjøring til og fra og senere denne uken blir det flerer turer til Oslo og radiumen.

Enden på visa ble til at Jan har byttet fastlege, som er familiefar med små barn og forhåpenligvis evnen til å kunne sette seg inn i vår situasjon, det blir spennende å se. Fastlegen han hadde er en mann uten familie og kun har seg selv å tenke på....!

Nå gjenstår det bare for Jan å få tildelt denne fastlegen, slik at han får bestilt time, spennende. Er han flink og hyggelig skal man ikke se bort ifra at både jeg og Tobias bytter også.

9.juli - 11.juli Endelig litt tid for relaxsation!

9.- 11. Juli 2010

Endelig fredag, ingen prøver og ingen andre fastsatte planer enn å pakke bagen og reise til Stavern med gutta mine. Det skal bli godt å slippe unna "sykdommen" en stund.

Vi kosa oss finværet, gutta fikk badet litt men best av alt vi fikk slappet av. Selvfølgelig ble det ikke helt "sykdomsfritt", vi har jo kjentfolk som ferierer der nede, noen hadde fått nyss og lurte, andre fortalte jeg det til. Samtidig så klarte ikke jeg å legge det fra meg, helt, jeg heller. Tenker på alt jeg har vært igjennom og alt det som kommer, alt det ukjente. Til uka bærer det innover til Radiumen. Da skal jeg legges inn fra Onsdag til Fredag, men jeg har ingen planer om å ligger der om natten, jeg er jo ikke syk heller!

Pratet med Siv her om dagen, som har vært igjennom det samme som jeg har foran meg. Heldigvis har hun akkurat blitt erklært frisk. Siv har jeg fått kontakt med via forumet på foreningen for brystkreftopererte (http://www.ffb.no/). Hun ringte meg plutselig en dag etter at jeg hadde lagt noen innlegg på forumet, kjempe koselig og utrolig nyttig å få prate med noen med erfaring. Uansett hun anbefalte meg om å klippe meg før første cellegiftkur, siden hun mistet håret den 10.dag etter første kur. Herregud, tenkte jeg, så fort. Jeg hadde tenkt å vurdere det mellom første og andre kur. Ja ja, da er det bare å få en "akuttime" hos frisøren til uka, he he!

Alt i alt ble helgen fin og vi koste oss. Det var vemodig å reise derfra....jeg tenkte tanker som at dette kanskje kunne være siste tur i år (jeg vet jo ikke hvordan jeg reagerer på cellegiften), neste gang jeg kommer hit, så kanskje jeg er skallet... Jeg begynte å se på stedet og omgivelsene som om det var for siste gang.... en merkelig og surealistisk opplevelese. Nei, Cathrine, ærlig talt...ta deg sammen nå, det er slett ikke sikkert det så lenge til du er tilbake...det er iallefall ikke SISTE gang du er her. Fy fader, det å være igjennom hele følelsesregisteret opp til flere ganger i døgnet, blir du rar av....fra dødsangst til galgenhumor...herregud for et kaos. Heldigvis så syntes jeg at jeg er ganske flink til å kose meg, akseptere tilstanden og leve livet. Jeg har blitt flinkere til å ta en dag av gangen, ta dagen for det den er og kose meg over den (så godt jeg kan).

Tobias har fått fisk!!

Tobias på lekelassen i Stavern!!

Tobias!

Tobias nærmer seg toppen av klatrestativet på stranda i Stavern!

Jeg må skryte av gutta mine også, de takler dette kjempe bra. Det kan ikke være lett å se mamma/kjæreste som til tider er litt fjern og i sin egen verden, ei som til tider er livredd og har øynene fulle av tårer, ei som blir sint av "ingenting", ei som må sove og må slappe av oftere enn før....alt dette tar de høyde for og legger til rette for, de tar det som det kommer og takler det!!!!! 

Tobias; du er fantastisk og gjør mamma stolt og rørt, du er klok, smart og utrolig morsom. Du vet ikke hvor lett du gjør det for meg i denne situasjonen, når du er så forståelsesfull. Jeg er så utrolig glad og takknemlig for at netopp DU er min!

Jan; takk for at du holder ut både meg og dette kjøret, takk for at du er den du er og jeg setter utrolig stor pris på deg og det du gjør for meg. Takk for at du er så positiv og "uredd" for det vi har foran oss. Takk for at du er klar til å "brette opp armene" for de utfordringene vi har i vente. JAN; JEG ELSKER DEG!

onsdag 28. juli 2010

8. Juli - enda en prøve og barnebursdag!

8.Juli 2010

Tobias kom inn til Jan og meg på morningen, vi lå og skravlet litt og Tobias ville gjerne se på plasteret mitt igjen. Tobias kikket og tok på det og gav puppen en klem, før han stod opp. Han er bare så sjønn...
Jeg kjørte Tobias tidlig i barnehagen, jeg skulle til sykehuset nok en gang for å ta enda en prøve. Denne gangen var det skjelettet som skulle testes, skjelettscintigrafi.

Mamma kom å hentet meg kl 09:30, jeg hadde time kl 10:00. Jeg meldte min ankomst i luka, betalte nok en egenandel. Nå må jeg snart være kvalifisert for frikort, vel! Vi ble henvist ned en etg, altså i 2.etg, gjennom noen lange korridorer, der var det, "Nukleærmedisin" stod det på skiltet. Vi satte oss på venterommet, inn kom en sykepleier som ventet på at det skulle bli et ledig rom så hun kunne gi meg litt kontrastvæske. Nå har jeg vel fått så mye kontrast at jeg lyser i mørket, snart! Det varte og det rakk, men noen ledige rom ble det ikke så kontrasten ble satt på venterommet. Da det var gjort kunne jeg gå og komme tilbake tre timer senere for selve underøkelsen. Mamma og jeg reiste innom bakeren og kjøpte med oss lunsj og så reiste vi hjem til meg for å fortsette bursdagsforberedelsene. Mamma, Jan og jeg koste oss med lunsjen, vi fikk dekket bordene med duk, asjetter, glass og hatter. Rydda litt her og rydda litt der før vi måtte reise tilbake igjen på sykehuset.

Kl 13:30 var jeg tilbake, ble vist inn til et rom, mamma ble med inn. Jeg skulle slippe å kle av meg denne gangen så jeg la meg på denne "sengen/benken" med alle klærne på, armene skulle ligge helt stille ned langs sidene hvor de ble "bundet" fast av et stikklaken. Nå kunne jeg slappe av. Over meg så jeg en stor hvit firkantet plate, jeg lukket øynene for å kunne slappe av. Det jeg ikke hadde fått med meg var at denne platen ble senket ned mot ansiktet mitt, så når damen sa at nå skulle undersøklesen begynne åpnet jeg øynene og fikk panikk. Platen var så nær at hvis jeg hadde rukket ut tunga hadde jeg truffet plata. "Stopp, kke lenger ned, da blir jeg flat!" sa nærmest hysterisk. Damen svarte "ta det med ro, den har sensorer på sidene så du blir ikke flat. Nå skal du ligge der i 4min, før platen begynner å bevege seg nedover kroppen din." "ok" svarte jeg. Jeg lukket øynene igjen og forsøkte å telle, jeg skulle klare 4min, når jeg hadde klart 1 time i MR maskinen. Dade 4 minuttene hadde gått sa damen "nå har det gått 4 min og platen behynner å flytte seg nedover. Det går ikke fort, den beveger seg 12cm i minuttet." Kødder du, tenkte jeg og kjente igjen at panikken steg. Heldigvis hadde jeg mamma der, som snakket til meg. Jeg åpnet øynene og kinne se at platen sakte men sikkert beveget seg. Endelig ute i "frisk luft", platen hadde kommet seg ned til halsen og jeg kunne slappe av. Undersøkelsen tok ca 30-40 min. Da det var over var det å komme seg hjem, hente Tobias i barnehagen før bursdagen skulle begynne. Takk mamma for at du ble med!

 Jeg hadde vært rundtomking for å finne sjørøver tema i bursdag stæsj, men det fant jeg ikke. I stedet ble det svampebob tama.  Jan er sjefen for å sette sammen kaka til et sjørøverskip og pynte det, så det gjorde han.  Tobias ble overbegeistret da han så at jeg hadde funnet svampebob, "kult mamma, enda bedre enn sjørøver ting" Phuu, bra det ble en innertier!

Kl ble 16.00 og barna kom som perler på en snor. Vi grilla pølser, spiste kaker, pakket opp presanger etc etc. Barne lekte inne og ute, vi voksne kunne sitte på verandaen og nyte det gode liv. Alt gikk i grunn knirkefritt.

Det er kun  to foreldre som vet at jeg er syk, så både de og jeg holdt maska hele ettermiddagen/kvelden. Det er utrolig slitsomt og jeg bruker mye energi på ikke å være meg selv, men samtidig er det fint å slippe og være "syk" hele tiden. Gleder meg til at alle vet at jeg er syk og at jeg kan ta dagen for det den er....

Min fantastiske venninne, Gina og hennes mann Frank Endre, som også er foreldrene til to av bestekompisene til Tobias, ble igjen etter at alle de andre barna og foreldrene hadde reist. Vi fikk snakket mye om alt og ingenting. Gina, hvis du ikke vet det fra før, så setter jeg utrolig stor pris på deg og alt du gjør for meg og mine.

Fy filleren jeg var sliten da denne dagen var over. Nå er det bare å vente på prøvesvarene av skjelettet - er det spredning der? jeg hater disse uvisshetene og ubehagelighetene ved de forskjellige undersøkelsene, gleder meg til de er over og vi har svar på alt!!

Tobias - mamma er syk! Del 1

Jeg våknet på morningen og det første jeg tenkte på var at i dag måtte vi fortelle Tobias at mamma er syk. Morningen gikk som vanlig, spiste litt frokost, jeg orket selvfølgelig ikke mye. Jan holdt på litt ute på verandaen, den er helt nybygget og kjempefin. Tobias hadde gått opp på rommet sitt og satt lekte med lego, han elsker lego og kan sitte lenge å leke. Jeg gikk ut på verandaen og Jan så på meg: "er du klar? prøv å ikke grine nå, han må ikke bli redd..." "neida" svarte jeg. Inne i hodet mitt var det kaos og noe av det jeg tenkte var;" ikke bli redd, gutten min", "jeg må ikke gråte", "for et år dette skal bli", "hva er det Tobias må igjennom på grunn av meg....?" Veien fra verandaen, opp trappa og inn på rommet var forferdelig, men det er bare å få det overstått.

Jan og jeg gikk inn på rommet, Tobias satt på en stol ved et lite bord med masse lego. Jeg satte meg ned i saccosekken og Jan satte seg på en kiste som stod ved siden av bordet til Tobias. Tobias kikket opp på oss når vi kom inn. Jan begynte: "Tobias..det er noe vi må fortelle deg..!"" mmmm,hva da?" sa Tobias og fortsatte å leke. "Tobias husker du at du så at mamma hadde et plaster i går?" sa jeg. "Ja" svarte Tobias, "hvor var det du så den?" sa jeg, "på puppen" svarte Tobias. Tårene presset seg frem bak øynene nå, jeg tok et dypt magedrag og fortsatte. "Mamma har en syk pupp, det er en kul inni der... og igår var mamma på sykehuset og så tok doktoren en prøve av den kulen, derfor har jeg plaster der nå." Tobias hadde sluttet å leke med lego nå og kikket på meg. "har du en syk pupp?" "ja" svarte jeg. "å ja.." svarte han " så det er derfor du har plaster på puppen, har du vondt i puppen da, mamma?" "Jeg har litt vondt i puppen nå, siden doktoren tok en prøve av den kulen som er inne i puppen" sa jeg. "ja vel" svarte Tobias og snudde seg rundt igjen og fortsatte å leke med lego'n. Jan og jeg så på hverandre, nikket til hverandre og reiste oss opp. Jeg fikk en klem av Tobias som ville leke videre. Vi gikk ut av rommet. I stua så ga vi hverandre en klem og holdt rundt hverandre " dette gikk bra, ingen dramatikk eller tårer, du var flink jenta mi" sa Jan og fortsatte med "det er nok informasjon i dag." Jeg var helt enig, dette må synke litt inn hos Tobias før vi gir han mer informasjon. Jeg var lettet, Tobias hadde ikke reagert noe særlig og nå visste han hvorfor mamma hadde plaster på puppen.
Resten av den dagen svevde jeg litt. Jag hadde jo fått lettet litt på trykket og fått fortalt Tobias at jeg er syk.

Tobias ville se på plasteret mitt et par ganger den dagen. Han satt på fanget mitt i godstolen i stua og sa "mamma, har du veldig vondt i puppen?" "nei", svarte jeg. "Inne i puppen er det en kul, vil du kjenne?" "ja det kan jeg godt" sa Tobias og kjente etter, " ja, den kjenner jeg" svarte han. " den kulen du kjenner, er den som gjør mamma syk" svarte jeg. "Å ja" sa han og gav meg en god klem og en nuss "jeg er glad i deg, mamma, dumt at du er syk..." sa han og hoppet ned fra fanget mitt og løp ned trappa og ut for å leke. Jeg satt igjen i stolen med klump i halsen, tårer i øynene og mange tanker i hodet. Tobias, du er fantastisk, tenkte jeg samtidig som tårene rant nedover kinnet....

Tørk tårene, ta et godt magedrag og brette opp ermene for nå var det bare å sette i gang med å gjøre i stand til barnebursdag i morgen. Det skulle komme 16 barn med foreldre....!

tirsdag 20. juli 2010

Nye biopsier og informasjon om barn og sykdom!

6.Juli 2010

Pappa og Anne (samboeren til pappa) skulle bli med meg denne dagen, for å ta flere biopsier av denne ondskapen. Nok en gang måtte jeg kle av meg på overkroppen, få tilstrekkelig med bedøvelse denne gangen, slik at de fikk det de trengte. Bedøvelse i lange baner ble det, legen tok to biopsier med denne pistollingnende saken og denne gangen kjente jeg ingenting bortsett fra at hun holdt på med noe. Dette gikk smertefritt! Etter prøvetakingen hadde jeg en lang samtale med sykepleier Wenche. Vi pratet om cellegift, informasjon til barn, Tobias visste ingenting enda, men nå var tiden inne til å fortelle han det. Jeg hadde tenkt å fortelle han det etter at han hadde feiret barnebursdagen sin på Torsdag, men da jeg hadde hentet han i barnehagen igår hadde han vært så sint og det ligner ikke han. Dessuten hadde han begynt å komme inn til oss på nettene igjen, han skjønte sikkert at noe var i gjere! Wenche sa at det var på tide nå, trengte ikke å vente lenger. Barn har en tendens til å fantesere om ting de ikke vet noe om. Fantasiene kan bli ganske skremmende etterhvert. Hva med bursdagen da, den vil ikke bli ødelagt da? Nei, barn lever i nuet. Fortell han det i dag, prat om det. Når bursdagen kommer glemmer han helt sykdommen og koser seg over bursdagen, bare vent å se. Ja, jeg vet vel egentlig at hun har rett, det er vel meg selv jeg har beskyttet i forhold til dette. Jeg må klare å fortelle dette uten å gråte for mye, helst ikke gråte i det hele tatt. Vil ikke at Tobias skal bli redd.
Jan hadde tatt seg en tur på jobben i dag siden jeg hadde med meg noen på undersøkelsene. Jan takler dette veldig bra, han er positiviteten selv. Han er overbevist om at dette skal gå bra, men han har sine dager han også, som han tenker mer enn andre. Jeg ser det, jeg kjenner han. Jeg er lei meg for å dra disse gutta mine inn i en tid som denne, for ikke å snakke om det vi har foran oss, det blir tøffe tak, gutter! Jeg er samtidig glad for at jeg har akkurat dere, dere er der når det røyner på, støtter og kommer med gode ord, sterke armer og en skulder. Dere gir meg pågangsmot og en grunn for å hente styrke, en styrke jeg ikke visste jeg hadde.
Jeg fortalte Jan hva jeg hadde vært igjennom i dag og at vi måtte fortelle Tobias det, det var helt greit for han.
Da jeg skulle hente Tobias i barnehagen i dag, ville han være med Håkon hjem. Jeg hadde ikke hjerte til å si nei, jeg hadde jo egentlig noe annet å gjøre i dag, men han blir så GLAD når han kan være med noen hjem, for ikke å snakke om hvor stolt han er, for å være borte hos andre, uten mamma og pappa. Denne gutten min begynner virkelig å bli STOR.
Jeg reiste hjem til Jan uten Tobias. "Tobias har blitt med håkon hjem, vi får snakke med han i morgen istedet." Ut på kvelden, etter barnetv var det på tide å hente Tobias. Tobias ville selvfølgelig ikke hjem med det samme, vi voksne ble sittende å prate litt, veldig hyggelig, men jeg er ikke akkurat i skravlemodus. Fikk Tobias endelig inn i bilen og så bar det hjemmover. Vel hjemme var det de vante og kjære rutinene. Først kveldsmat, kattevask, pusse tenner, lesse litt og så senga! Da Jeg skulle lese for Tobias i kveld kom han til å se plasterlappen jeg hadde på brystet, han kikket på den, på meg, men sa ingenting. "les videre mamma" det gjorde jeg. Jeg kunne ikke ta opp dette med han nå, rett før han skulle sovne, eller skulle jeg? drømmer han vonde drømmer om jeg ikke forteller, eller kanskje han gjør det om jeg forteller det nå? Herregud... hva er riktig og hva er galt....?????? Jeg fortsatte å lese, og jeg leste to kapitler. "god natt og sov godt, gutten min" " god natt, du er den beste mammaen i hele verden" "du er den beste gutten i hele verden, mamma er glad i deg!" "glad  deg også, mamma!"

Prøvesvar og veien videre!

2.Juli 2010
Det er bare to dager siden jeg tok de siste prøvene og i dag skal jeg til samtale med kirurgen igjen, Dr. Skjerven. Jeg har sovet dårlig de to siste nettene. Hva hvis det er spredning? hvor dårlig er jeg egentlig? Jeg føler meg i fin form, er ikke de et godt tegn? Hvis det er spredning, hvor har det spredt seg? herregud så mange hvis...., Men hva hvis det ikke er spredning, for en lykke det vil bli. Tør jeg å håpe på positive svar, jeg har håpet før, men da gikk det ikke slik jeg hadde håpet, jo, jeg må fortsette å håpe.... Håpet er noe jeg aldri må gi slipp på!

Jan og mamma ble med meg til Dr. Skejrven, hun ropte meg inn. Der satt også sykepleier Wenche. Der satt vi, tre stykker som var helt kvalme i påvente av resultatsvarene. Dr. Skjerven hilste på oss all tre og så satte hun seg slik at hun så på meg: " du er vel spent nå, tenker jeg...?!" "spent?! jeg er helt kvalm, så bare kom med det" sa jeg. Moren min klarte ikke å sitte rolig på stolen heller. Dr.Skjerven: " Lungene dine ser helt fine ut, ingen spredning der. Leveren din; der har vi funnet to kuler, men det er to fettkuler. Med andre ord leveren din er også fin, egentlig så er hele abdomen din fin, bekkenet ditt også. Det er INGEN sprednig, Cathrine. Herregud for en lettelse, det er helt ubeskrivelig...er det mulig. Det beste svaret jeg har fått på lenge. Nå skal det feires!!!

Dr. Skjerven: "vi må deseverre ha ny biopsi av kulen din, det var ikke tilstrekkelig med den vi fikk sist. Pr. idag vet jeg ikke om svulsten din er hormonfølsøm eller om den er HER2 negativ eller positiv, og så har jeg bestilt time til deg for skjelettscintigrafi, må sjekke om det er spredning der også, vet du." Ok, ikke helt klarert enda, men nesten!

Dr.Skjerven mener den beste behandlingsmåten for meg er å ta cellegift først, 6-8 kurer, deretter operasjon, dvs fjerne hele brystet og deretter x antall strålinger. Hvis det viser seg at jeg er hormonfølsøm vil jeg bli satt på hormoner, i 5 år, som får meg rett i overgangsalderen. Dette er en god behandling som skal hjelpe med å forhindre tilbakefall. Ja ja, la oss håpe jeg er hormomfølsøm.
Sist jeg pratet med Dr. Skjerven sa hun at jeg burde overveie om jeg ville fryse ned egg, i tilfelle vi ville ha flere barn, siden cellegiften kunne gjøre meg infertil. Dette måtte i såtilfelle gjøres før jeg begynte med cellegift. Jan og jeg hadde pratet om det og funnet ut at det er det luresteå gjøre. Da vi nevnte dette for Dr. Skjerven hadde hun funnet ut siden sist, at jeg var for gammel for dette. Er det mulig, alle sier jeg er så UNG, men nå,når det gjelder fremtidige barn, er jeg for GAMMEL! Jeg er glad jeg har vært så heldig å fått en fantastisk sønn. Tobias har ønsket seg veldig å bli storebror, lenge, men som han selv sa "hvis jeg ikke kan bli storebror, så ønsker jeg meg en hund!" Vi får se da, kanskje hund er det realistiske her.
Nå venter to dager neste uke med prøver, her i Drammen og deretter er det innleggelse på Radiumhospitalet med flere prøver og oppstart av cellegift.

Alt i alt i dag har det vært en bra dag, med gode nyheter. Jan, mamma og jeg reiste fra sykehuset og ned til skutebrygga, hvor vi spiste deilig lunch i det fine sommerværet.

lørdag 17. juli 2010

Flere pøver....!

Onsdag 30.06.20210

Da var det klart for CT- undersøkelse for å kartlegge eventuelle spredninger til lunger, mage og bekken området. Jeg skulle møte opp en time før, kl 09:00, for og skulle drikke 1liter vann før undersøkelsen. i tilegg hadde jeg fastet til denne undersøkelsen. Da kl ble 10:00 ble jeg ropt inn. Jeg måtte ta av meg bh'n, men kunne beholde genseren på. Deretter la jeg meg ned på en benk/seng. Sykepleieren gav meg en sprøyte med kontrastmiddel, og denne ville få meg til å føle meg varm. varmen ville starte i hodet og gå nedover, det ville også føles som om jeg tisset på meg. Denne varmen ville forsvinne like fort som den dukket opp og selve CT undersøkelsen skulle ikke vare mer enn 5-10 min. Med denne infoen la jeg meg ned, fikk kontrast. Gjett om ikke jeg kjente den varmen hun snakket om. Det var helt merkelig, den startet som hun sa, i hodet og gikk nedover. det var en helt syk følelse, jeg var sikker på at jeg tisset på meg. "Å guuuud, nå tisser jeg på meg" Sykepleieren:" neida, det bare føles sånn" Meg: "er du sikker?, kan du sjekke?" Sykepleieren: " i de 6 årene jeg har jobbet her har det aldri skjedd, he he" Vi lo litt begge to, for en følelse! Sykepleieren gikk inn på rommet bak glassvinduet. Over høyttaleren sa hun at nå var vi i gang, hold pusten....pust ut....hold pusten ...pust ut...hold pusten...pust ut...Ferdig!! Da var det opp å stå, kle på seg og forlate åstedet. Enda en undersøkelse over....
Mat, jeg måtte ha mat nå. Mamma satt å ventet på meg utenfor. Vi kunne reise hjem, vi hadde tre timer på oss til neste undersøkelse, MR kl 13:30. Vi reiste innom bakeren og kjøpte ferdigsmurte baguetter, hjem til mamma, spiste, lånte sengen hennes en 1/2 times tid, så bar det tilbake til sykehuset, for ny undersøkelse.
Gav beskjed i luka at jeg hadde kommet, vi kunne fortsette bort korridoren til MR. Som sagt, så gjort. Vi satte oss ned på hver vår stol. Jeg gruet meg ikke, hadde vært med på dette før, men det var av hodet pga mye plager med hodepine, svaret der hadde jeg fått, ingenting galt. Nå var det bilder av brystene som skulle taes, med kontrast her også. Jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle ligge på magen og at det ville ta ca 40 minutter. Der...min tur. Jeg ble henvist inn til et avlukke hvor jeg skulle kle av meg på overkroppen, fikk en trøye på. Jeg la meg først på ryggen på denne "sengen", ble koblet til kontrasvæske som skulle surre gjennom kroppen under denne seansen, altså ingen følelse av å tisse på meg. Så var det å snu seg over på magen, hvor jeg skulle ha hvert bryst opp i hver sin firkant, hvor de skulle henge fritt. Kanten på denne firkantete saken kjente jeg godt i mellomgulvet. Jeg la meg godt til rette på puta og tok et godt magadrag, fikk alarmen i handa i tilfelle jeg skulle trenge den. Sengen begynte å bevege seg inn i tunellen, den stoppet, dette går greit, tenkte jeg. Sengen begynte å bevege seg lenger inn, panikk, får ikke puste, kvalm....trykker på alarmen mange ganger, sengen beveger seg ut igjen. Jeg setter meg opp på sengen, hyperventilerer...skjønner ikke helt hva som skjedde. MR-legen lurte hvordan det gikk med meg, sa at dette var frivillig. Jeg sa til han at jeg vet hvor viktig dette er å få tatt med tanke på videre utredning, jeg er nødt til å prøve en gang til. bare gi meg et par minutter så jeg får roet meg og får tilbake normal pust. Jeg la puta litt på skrå slik at jeg hadde mulighet til å se ut gjennom den andre siden når jeg lå inni tunellen. MR-legen skulle gå på dn andre siden av tunellen når sengen beveget seg innover slik at jeg kunne se han, men han kunne ikke være der, han måtte gå på den andre siden av glasset å følge med. Ok, da forsøker vi igjen.....Senga beveger seg innover, puster med magen, ser ut, ligge helt stille... bare lov til å puste og blunke med øynene de neste 40 minuttene. Sengen stopper..."nå starter vi" sa det i høyttaleren. Må holde ut, kan ikke trekke meg nå.... puster, blunker....begynner å telle....det bråker og smeller.....stopper...ny lyd, regne maskingevær lyd, må ikke skvette, ligge rolig, puste, blunke....lokker øynene prøver å tenke på noe annet, men umulig med all denne lyden som skifter fra susing, smelling, maskingevær, piping...herregud hvor langt hadde kommet i tellinga? Hvor mange lyder hadde jeg hørt? hvor lenge hadde hver lyd vart, å snart være ferdig nå....? åpner øynene, ser ut, puster, blunker...det varer en evighet og kjemper mot panikken hvert minutt. Kan ikke ringe på alarmen nå, da er alt forgjeves. Avbryter jeg, får de ikke gode nok bilder og jeg kan ikke få mer kontrast i dag, fått nok. da må det evt gjøres en annen dag....iiiiikkkk, orker ikke den tanken. HOLD UT!!!! Lyden stopper, det kommer en dunkende lyd...er ikke det den samme lyden som fylte rommet når jeg kom dit...? Er jeg ferdig nå...? Sengen beveger seg utover..... JEG KLARTE DET! Fytte helvete for en opplevelse,  klaustrofobi i tillegg. Detter er sikkert ikke siste gangen jeg skal kjempe meg igjennom en MR undersøklse i løpet av denne kampen. Hvorfor kunne det ikke vært bena, så kunne hodet ha vært utenfor....vel vel uansett er dette noe forbannet DRITT! da var det å bli koblet av kontrasten og "du var flink, dette ble bra.." ned fra sengen og kle på seg igjen.
Ute på gangen satt mamma: "herregud hva skjedde, du var der inne så lenge, du har vært der i en time..." forklarte alt for henne, men nå kunne vi reise hjem...for denne gang. Vente på svar, er det spredning? Mange tanker som surrer i hodet...håper ikke, men hva hvis? hvor mye spredning? overlever jeg dette eller det begynnelsen på slutten? Det gjenstår å se....

torsdag 15. juli 2010

De første prøvene!

28.Juni 2010

Nå skulle jeg ta nye prøver av "ondskapen" i brystet. jan og mamma ble med meg på dette. Vi skulle møte opp på brystdiagnostisk senter ved Drammen sykehus. Det ble foretatt ny mammografi, noe jeg syntes er veldig vondt, i brystet hvor kulen er. Nok en gang sprutet tårene når brystet ble skviset flatt. det ble også tatt bilder av det friske brystet og det gjorde ikke vondt! Jeg ble bedt om å sette meg ned å vente litt lenger bort i koridoren i den blå sofaen. Vi satt og skravlet og lo litt, og hadde det veldig hyggelig. Den uken jeg har visst om dette, har jeg kommet veldig langt. Fra dødsangst til galgenhumor og optimisme. Sykepleier Wenche ropte meg opp og da bar det inn til ny ultralyd. Jeg kledde av meg oventil og la meg ned på sengen. det viste seg at kulen som hadde blitt målt til ca 2cm i Oslo, nå målte mellom 4cm og 5cm, iiiiiiikk! Legen ville nå ta en ny finnålsprøve og grovnålsprøve av kulen. Finnålsprøven gikk fint, kjentes ut som et lett vepsestikk, hun tok også prøve av en lymfeknute i armhulen, som hun så var ørlite fortykket. Grovnålsprøven er litt mere omfattende, dette er en sterilprosedyre. Jeg fikk bedøvelse, en god del også fordi det er i et veldig ømfintlig område. Denne grovnålen er forholdsvis lang og tykk, og dette instrumentet kan minne om en postollingnende gjenstand. Da bedøvelsen virket tok hun litt sats, som et dartpil kast, presset seg inn i kulen, rotet litt rundt, tok nålen ut igjen og forsøkte en gang til, til hun fant et godt sted. Legen telte til tre og så skøt hun denne nålen lenger inn og fikk tatt litt vev fra kulen, dette gjorde hun to ganger. Fikk en plasterlapp, så var det å sette seg i den blå sofaen igjen. Nå var det å vente på samtale med kirurg og sykepleier.
Jan og mamma ble med meg inn til kirurg Helle Kristine Skjerven. Vi pratet om situasjonen. Da visste hun ikke forløpet enda, hun måtte få svar på vevsprøvene først, samt at hun ville at jeg skulle ta MR og få kartlagt kulen skikkelig. Skjerven visste ikke helt om jeg skulle opereres først, deretter cellegift og så stråling, eller om det ble cellegift før operasjon. Jeg ble nå satt opp til CT av lunger, mage og bekken, MR ab brystet samt skjelettscintigrafi for å finne ut om det er spredning.
 Herregud, all disse undersøkelsene, for ikke å snakke om all ventingen, er nervepirrende.

sjokket!!

22. Juni 2010

Jeg var på jobb denne dagen og Nina (kollega) spurte meg på morningen om jeg hadde ringt legen og fått svar. Jeg svarte at jeg skulle ringe nærmere lunch, måtte bli ferdig med de jeg hadde på lista mi den morgenen. Jeg reiste ut til et par av brukerene våre, men måtte selvfølgelig reise inn igjen til basen for å hente injeksjonsutstyr, for det glemmer jeg bestandig å ta med meg ut om morgenen. Da jeg parkerte uten for basen ringte først Gina, ei venninne, som også lurte på om jeg hadde ringt legen. Da jeg pratet med henne kom det innkommende samtale, legen....! Jeg fikk en klump i magen, det var jo ikke meningen at han skulle ringe meg, men jeg skulle ringe han...! Jeg fortalte gina at legen ringer og måtte svare den. Akkurat nå husker jeg ikke hva legen sa, annet enn at han gav meg beskjed om at kulen i brystet mitt var ondartet, med andre ord det var en kreftsvulst. Jeg husker at jeg ikke helt skjønte hva han snakket om og at jeg var rolig i telefonen. Jeg la på og begynte å skjelve....! Løp inn på basen, hvor jeg jobber, slang fra meg bilnøkler og andre ting jeg hadde i hendene og løp inn på sårutstyrsrommet vårt. Jeg "hang" i hyllene der inne å begynte å gråte, vel det var mer hyling enn gråting tror jeg. Plutselig hørte jeg navnet mitt og så inn i øynene til Mari og Wenche (kollegaer) som lurte på hva i alle dager som hadde skljedd. Jeg fikk frem et "jeg har KREFT!!!!!" jeg gråt, de gråt. Etter en stund med grining og prating fikk jeg samlet meg sammen. Jeg gikk inn til Nina, som satt på medisinrommet. Jeg trengte ikke å si noe, hun skjønte ut ifra hvordan jeg så ut. Vi gråt en skvett og snakket litt. Jeg er så glad for gode kollegaer. Jeg reiste hjem.

Hjemme ventet flere telefonsamtaler jeg måtte ta. Jeg måtte ringe til mine kjære, og jeg visste at jeg nå kom til å gjøre dem triste og lei seg, men det måtte gjøres. først ringte jeg Jan (samboeren min). Jeg bare gråt, så han skjønte hva som hadde skjedd og kom hjem, så ringte jeg til mamma, som var i Sverige med min bror Espen, hun skjønte noe var galt siden jeg var så alvorlig.  Jeg fikk fortalt det og vi gråt, hun skulle skynde seg hjem. Broren min fikk ringt faren min, besteforeldrene mine ble kontaktet og dermed var jungeltelegrafen i gang. Jeg var glad jeg slapp å ta alle telefonene, hadde mer enn nok med meg selv.

To døgn skulle vise seg å være de værste døgnene jeg noen gang hadde opplevd, de bestod av redsel, frykt, uvirkelighet, mye gråt, mye besøk av familien, vekttap på 4kg....etc.
Jeg sov dårlig om natten og har aldri vært så redd i hele mitt liv. For første gang kan jeg si jeg har opplevd frykt, redsel og dødsangst, noe jeg ikke unner min værste fiende.

Samme dag som jeg fikk beskjeden reiste Jan og jeg inn til Oslo for å hente prøvesvarene og leverte de direkte til Drammen sykehus, orket ikke tanken på å vente på postgangen. Jeeg var også i kontakt med Radiumhospitalet og Drammen sykehus pr.tlf. daglig i den første uka. Jeg ble fort en "masete pasient", noe jeg syntes her helt greit. Ting skjedde litt raskere i allefall, og det var jo målet!!

I tillegg til alt som hadde skjedd denne dagen, var det sommeravslutning i barnehagen, for Tobias, kl 16:00
Dette var noe jeg måtte være med på, ville ikke gå glipp av det for alt i verden, det var jo tross alt den siste avslutningen for han i barnehagen, nå er det skolen til høsten. Jeg fikk tatt meg en dusj, ordnet hår og sminket meg, "Maska" var på. Det var hardt å se Tobias komme løpende mot oss, han var så glad, solen skinte og han gledet seg til denne ettermiddagen. Foreldre og foresatte kom strømmende inn porten, satte seg ned, lo og pratet. Barne kom på rekke og rad, de hadde et skuespill å fremføre, Tornerose, de var så flinke og det var rørende. Jeg kunne ikke tillate meg å gråte, da hadde jeg ramlet helt sammen, dette var ikke et fora å gjøre det i. Etter skuespill, skulle alle barna som skulle begynne på skolen, bli ropt opp en etter en og gå over en bro, som et symbol at de forlater barnehagen og er klar for neste epoke, skolen. Dette var enda mer rørenede, måtte forsatt holde maska, ingen måtte ane at noe var i veien, orket ikke tanken på å få spørsmål. Vi spiste god mat, gode kaker, pratet, lo og så på at barna lekte. Da klokka var et sted mellom 18 og 18:30 sa jeg til Jan at nå orker jeg ikke å holde "maska" lenger, vi må dra. Hjemme måtte jeg fortsatt ta meg sammen for Tobias sin skyld, kunne ikke si noe til han enda, måtte komme over sjokket først og vite mer for å kunne svare på alle spørsmålene han evt skulle komme med. Mammaer og pappaer må være trygge selv, for å trygge et barn, orket ikke tanken på at han skulle bli engstelig og redd.
FOR EN DAG- en blanding av himmel og helvete!!!


Tobias går over brua som symboliserer at han er ferdig i barnehagen - skolegutt!!

Tobias en del av hekken i eventyret om Tornerose!

10. Juni 2010

Dette var datoen for den mammografitimen og jeg skulle være der kl 10:00. Jeg satte meg på bussen til Oslo, det var der jeg hadde fått time. Jeg gikk av Tmesekspressen på bussterminalen ved Oslo City. Jeg hadde god tid, for jeg var der tidlig. Tok meg tid til og kikke på shoppingsentrene og oppover langs hele Karl Johans gate. Jeg koset meg i det fine været, kjøpte meg litt mat og drikke i Hegdehausveien før det bar oppover til Unilabs på Majorstua. Utenfor rigget de istand til Norwegian Woods som skulle være den helgen. Inne satt jeg å ventet i den blå sofaen jeg hadde blitt henvist til, der, navnet mitt ble ropt opp og en dame kom meg i møte, vi hilste og hun ba meg komme innenfor døren og kle av meg oventil og deretter komme videre inn til henne. Som sagt så gjort, der ble jeg plassert foran et stort apparat. Damen løftet det høyre brystet mitt opp på en plate og senket en annen plate oppå. Det ble flatere og flatere og det gjorde vondere og vondere, fy fa.. så vondt, jeg måtte be damen om å stoppe for det gjorde så vondt der kulen var, tårene sprutet. Damen så litt dumt på meg og sa: "har du ikke gjordt dette før?" "nei, men hva har det med saken og gjøre?" svarte jeg tilbake. Det gjorde heldigvis ikke vondt på det andre brystet, det ble bare flatt. Da det var unnagjordt bar det tilbake i den blå sofaen. Etter noen minutter hørte jeg navnet mitt igjen, denne gang en manns stemme. mannen representerte seg som Dr.Wolland. Han fortalte at han skulle gjøre en ultralyd, så det var å kle av seg igjen og sette seg ned på en undersøkelsesbenk. Lydig som jeg er, gjorde jeg det. Vi så først på venstre bryst som ikke viste tegn til noen abnormaliteter, alt fint. Deretter var det høyre bryst, der så vi klart en "kul", ikke en trill rund en, men en som ikke hadde en fastsatt form. Dr Wolland sa: "ja, her ser jeg noe, men kan ikke si noe om dette før jeg har tatt prøve av den og fått svar tilbake". Jeg la meg ned på benken og Dr.W. fant frem en nål og et instrument som disse to tilsammen utfjorde næremest en pistol lignende sak. Dr. W. sa han nå skulle stikke meg i brystet og få tatt en vevsprøve. Han stakk og fikk dratt ut vevsmateriale to ganger, satte på en plasterlapp og så var jeg ferdig. Jeg forsøkte meg på å spørre han om han hadde noen formening om hva dette kunne være, men han sa han ikke kunne si noe før om en uke, da svaret skulle foreligge. Jeg fikk direkte nr hans, slik at jeg slapp å gå via sentralbordet. Jeg takket for det og gledet meg til å komme ut igjen i det fine været. Nå skulle jeg fortsette å kose meg og forhåpentligvis shoppe litt!


Uken gikk og jeg mannet meg opp for å ringe. Dr. W. tok tlf og svarte at han ikke hadde fått svaret enda, men at jeg kunne ringe tilbake over helgen, på Tirsdag, det var enda 5 dager til å vente. Herregud, er det mulig!!!

Lagt inn av Cathrine Nomél kl. 14:08 0 kommentarer

Første tegnet!

Tidlig i mai merket jeg litt ømhet i det høyre brystet og automatisk løftet jeg armen opp til brystet og kjente etter..... hva var dette... en kul?! jeg kjente litt på den, tenkte for meg selv, men sa ingenting til samboeren min med det samme. Dagen gikk over til kveld og jeg ba Jan komme bort til meg å kjenne på brystet, han bekreftet det jeg fryktet, en kul! Jeg fortsatte å kjenne, tenke, kjenne og tenke. Ringte moren min som er onkologisk sykepleier (kreftsykepleer)og fortalte henne hva jeg hadde funnet. Vi pratet litt rundt dette og ble enig om at jeg skulle ringe legen min neste dag. Vi trodde ikke det var noe "skummelt" siden jeg akkurat hadde hatt en "missed abortion", Palmesøndag, 10 uker på vei. Vi betrygget oss selv med at det sikkert var en hoven melkekjertel eller melkekanal.

Dagen etter fikk jeg time til legen. Legen sa akkurat det samme, "dette er en tett kanal eller kjertel". Legen min viste meg også hvordan jeg skulle undersøke brystene skikkelig og hva man skulle reagere over, som appelsinhud eller strekkmerkelignenede merker der kulen er, innovervendte brysvorter eller endringer i strørrelse og utseende. For mitt vedkomende hadde jeg ingen av disse delene og heller ikke noe familehistorikk rundt dette med brystkreft. Legen fortalte at jeg skulle masere brystet og kulen samt legge varme omslag på i håp om å kunne oppløse kulen. Jeg reiste selvfølgelig lettet derfra den dagen.

En uke senere stod jeg med armene i være på badet og så på meg selv foran speilet, en tydelig strek tvers over brystet mitt. Jeg fikk helt panikk, ropte på Jan og ba han se om han kunne se det jeg så, hvilket han gjorde. Jeg begynte å gråte og var helt utenfor. Jeg fikk tatt meg sammen og ringte til legen igjen og fikk en akuttime i lunchen. Jeg reiste på jobb, men hodet var et helt annet sted. Lunchen kom og jeg reiste til legen. Inne på legekontoret dro jeg av meg uniformen og sa med tårer i øynene "nå har jeg fått strek også...." Legen skjønte godt at jeg hadde reagert på denne streken, men nok en gang roet han meg ned og sa at han mente det var hele melkekanalen som var blitt tett, men han ville sende en henvisnng til mammografi for sikkerhets skyld. Nok en gang ble jeg beroliget og gråt av glede, og tenkte at jeg var av den lettere hysteriske typen. Dagen etter skulle vi, familen og et vennepar med to barn, til Lalandia og legoland, i Danmark. Nå kunne jeg senke skuldrene og kose meg med de andre. Turen ble fantastisk for både små og store!!
Tobias i munnen på en hai i Legoland!

Her blir Jan "spist" av en hai!

Tobbias hopper i strikk på Lalandia!