Translate

mandag 30. august 2010

Alt like langt!

7. August 2010

Nå hadde jeg ikke mye hår igjen, men nok til at det så stusselig ut. Luggen var fortsatt lang og resten av håret var veldig tynt og litt for langt til at det så ok ut. Jeg hadde fått låne hårklipperen til faren min, så den hadde jeg liggenede. Jeg har tenkt på det noen dager eller helt siden jeg kom hjem fra sykehuset at jeg egentlig burde fjerne alt. Det lille håret jeg hadde igjen nå, satt som støpt, det ville ikke løsne...ikke denne runden med cellegift i allefall...kanskje neste?!

Jeg hadde lest inne på forumet til foreningen for brystkreftopererte (ffb) om erfaringene til ei av disse uheldige damene som var blitt rammet av denne djevelskapen, at hun hadde barbert alt håret, men at det føltes som sandpapir, så hun ville heller ha spart 5mm for å la de siste fjonene få en sjans til å dette av hvis eller når de dør. Da ville en få en myk og deilig skalle....!

Gina kom på besøk til meg...kikket på meg og begynte å le..."vi skal ikke klippe deg litt da for dette ser stusselig ut" spurte hun. Jeg kikket på henne og lo tilbake og var ikke helt sikker på om jeg var klar, men samtidig så kan jeg vel ikke bli klarere enn det jeg er nå, tenkte jeg. "ok, da klipper du, men la det være igjen litt..!" svarte jeg og så forklarte jeg om tipset jeg hadde lest om. "ok, hvor mye vil du spare...7mm...5mm...3mm?" spurte hun. "få se hvor mye 7mm er...ja, vi begynner der" sa jeg. Vi satte igang, Tobias kom inn og lurte på om han kunne få lov å klippe litt...og det fikk han....med hjelp fra Gina. Da det var gjordt, sjekket jeg speilet...litt kortere tenkte jeg. Jan kom inn...fra verandan..."du kan ta litt kortere" sa han. "enig" sa Gina og jeg hadde tenkt det samme så...."prøv 5mm da" sa jeg, og 5mm ble det! Nå så det straks mye bedre ut....alt like langt...ingen hentesveis lenger! Nå var det å venne seg til dette.....ting tar tid! Hver gang jeg ser speilbildet mitt, skvetter jeg litt...er det meg..? så rar jeg ser ut... så uvant! En ting må jeg innrømme og det er at jeg syntes det er helt nydelig å kunne slippe å vaske og fikse håret hver morgen. Nå var det bare å ta på capsen å gå ut....fantastisk! Jeg tror mine dager med langt hår er talte...nå er det kort som gjelder...det vil si når håret kommer tilbake...i mellomtiden får jeg være skallet..og stolt av det!!

Før hårklipp!

Da var vi i gang!!


Tobias hjelper til!!



søndag 29. august 2010

4.dag på sykehuset og hjemreise!

3. August 2010

Ble som vanlig tatt blodprøver av kl 06:00, denne gang hadde damen hansker og munnbind, slett ikke værst! Jeg snudde meg rundt og sov videre. Våknet 09:30, stelte meg, sminket meg og redde sengen. Ringte på personalet for å få frokost. Koste meg med deilig frokost og litt skravling med en pleier.

Jeg ringte Jan og skravlet litt med han og med Tobias. Jeg lovet å ringe tilbake når legen hadde vært innom med info.

Legen kom og denne gang UTEN beskyttelsesutstyr!! "Nå trenger vi ikke utstyr lenger, du er utenfor fare, men jeg vil du skal være til i morgen, slik at du får i deg resten av antibiotikaen." sa han. "det var jo flott, men kan jeg ikke reise i dag? Vi skulle egentlig ha reist hjem i går siden Tobias skulle ha begynt på SFO i dag. Kan jeg få antibiotikaen i tablettform, så kan jeg ta de hjemme...eller kan jeg bli overflyttet til Drammen?" spurte jeg. "Når må du reise hjem i dag da? kan du drøye litt så du får i dg noen doser til så sier vi det er greit?" fortsatte han. " ja, selvfølgelig kan jeg vente en stund til...hva med at jeg blir til ca kl 17:00? vi har litt reise vei hjem" fortsatte jeg. " det er greit, da får du i deg noen doser til" sa han og smilte. " tusen takk, nå ble jeg glad" sa jeg. " jeg kommer tilbake etterpå med epikrise og med hjelp til å skrive den...jeg må ha noen opplysninger til den!" sa han. " det er greit, sees etterpå!" svarte jeg.

Jeg ringte til Jan og fortalte det, han ble kjempe lettet og glad. De skulle komme ned å hente meg ca kl  17:00.....VI SKULLE HJEM!!!!

Det var enda noen timer til, hva skulle jeg gjøre...legen hadde til og med sagt at jeg kunne bevege meg utenfor døra igjen...skulle jeg gå ut en tur....skulle jeg ta sjansen på det? legen ville egentlig at jeg skulle bli til i morgen, for sikkerhets skyld...! Nei, jeg venter litt til med å gå ut...kanskje etterpå...!?

Håret fortsetter å falle av i store mengder og det gjør så inni granskauen vondt...nå skulle jeg ønske at alt var borte...så smertene forsvinner! Ja, nå vet jeg hva jeg skal gjøre... tenkte jeg. Jeg stilte meg midt på gulvet med hodet ned mellom bellom bena, bet tennene sammen, tok hendene opp til hodet og begynte å rufse skikkelig i det...fy filleren....håret drysset på gulvet i mengder...og jeg som trodde det ikke var mye igjen...!!!
Jeg holdt på til det mer eller mindre hadde sluttet å drysse....ikke fult så mye smerter nå, men fortsatt litt! jeg kikket meg i speilen...nå var det mer enn "høy panne"...nå var det lite igjen overalt...jeg hadde faktisk fått "hentesveis!" Luggen var tynn, men lang så den kunne jeg legge bakover eller til sidene, alt etter som hvilken sveis jeg ville ha....he he he....dette er helt sykt....jeg lo for meg selv!

Forfra!

Fra siden! (fortsatt en del igjen)

Bakfra!

På toppen!

Telefonen ringte, det var Jan. "gå til vinduet og se ut" sa han. Jeg gjorde som han sa..."se til venstre for deg" fortsatte han. "jeg ser til venstre..hvor til venstre?" spurte jeg. "ser du det flate lange huset..?" spurte han.."ja" svarte jeg. " helt i enden av det huset så står vi" sa han. Det tok litt tid, men jeg så dem til slutt, Tobias, Jan, pappa og Anne...langt der borte..."ja jeg ser dere...!!! ser dere meg?" spurte jeg. "ikke enda, men kan du vifte med capsen din" spurte Jan. Jeg tok av meg capsen og begynte å vifte. "Jeg vifter...kan dere se meg..? jeg er i 11.etg, 3. øverst, men jeg aner ikke hvor i bygget...om det er langt til høyre eller venstre eler midt i" sa jeg. "ja,, vi ser deg...tobias kan du se mamma?" hørte jeg Jan si.."hun vifter med capsen sin der oppe...." fortsatte han. " jeg ser deg mamma, kan du se meg?" sa Tobias. "jeg ser deg, Tobias" sa jeg md tårer i øynene og gledet meg over å se dem og at jeg snart kunne gi dem en klem. "Vi er på "maihaugen" og har tenkt å slå ihjel litt tid her frem til du er klar for hjemreise." sa Jan. "dere får kose dere, jeg sier ifra når jeg får min siste antibiotika, så kan dere begynne å vende nesa hitover." sa jeg. "husk å ta bilder da, så jeg får se hva dere driver med når jeg er her inne." fortsatte jeg. "jada, det skal jeg gjøre" svarte Jan.


Tobias skal lage keramikk bolle!



Ferdig bolle!

Tiden gikk, jeg fikk antibiotika, legen var innom og fikk de opplysningene han ville ha og jeg fikk epikrisen samt de siste prøvesvarene. Jeg begynte å pakke sammen tingene mine, spiste middag, så på tv, blogget og skravlet i telefonen.

Endelig siste antibiotika, jeg ringte Jan og gav beskjed om at det bare var å komme å hente meg. Det tok ikke lang tid så hørte jeg stemmene dems utenfor og denne gangen kom de inn UTEN beskyttelse, jeg fikk en kjemekos av Tobias og Jan, jeg fikk tårer i øynene og kunne ikke tro det var sant. Jeg skulle bli med de denne gang. Det tok ikke lang tid så var tingene samlet sammen og jeg tok på meg et munnbind og gikk ut i gangen, for første gang på 4 døgn. Jeg fikk sagt ifra til en av pleierene om avreisen. "lykke til videre" sa hun "takk for det" svarte jeg. Jan viste meg veien ut, Tobias holdt meg i hånden og var glad for at jeg kunne bli med hjem. Vi skravlet og skravlet, han hadde mye å fortelle mamma.

Da vi kom ut av døren stod det et hellikopter som hadde startet motoren og propellen gikk for fult, vi stoppet opp å kikket og ventet på at det skulle lette. Tobias syntes dette var spennende og det varte ikke lenge før hellikopteret lettet fra bakken og fór avsted. Vi fortsatte ned til p-plassen hvor også pappa og Anne ventet på oss. Det var godt og se de igjen. Vi fikk skravlet litt og utvekslet klemmer før vi satte oss i hver vår bil, vi på vei til Drammen og de tilbake til hytta.

Vi brukte ca 3 timer hjem til Drammen. Vel innenfor døra hjemme var det pakke ut litt, Tobias fikk kveldsmat og så var det natta for han. Vi skravlet og leste i senga og jeg lå ved siden av han i senga til han sovnet. Han lå og holdt rundt meg hele tiden. Stakkers liten...det er mye du skal oppleve, gutten min...og jeg er så lei meg for det...mamma er glad i deg, så inderlig glad i deg. Jeg håper dette går så knirkefritt det bare kan...for din skyld, for alles skyld...tenkte jeg for meg selv. Jeg lå en stund å bare så på engelen min som lå og sov, tårene rant nedover kinnet mitt. "unnskyld, gutten min!" hvisket jeg..for at du har vært lei deg, engstelig og redd...tenkte jeg.

Jeg gikk opp til Jan, vi slappet av litt i sofaen. Etter en stund skulle vi legge oss også. Jeg gikk i dusjen for å vaske det lille håret som var og regnet med at det ikke ville være mye i sluket nå, siden jeg hadde fått av det meste på sykehuset...trodde jeg!

Jeg dusjet og dusjet...det var helt nydelig å få av seg sykehusfølelsen. Jeg kikket ned på sluket....det er ikke mulig... masse hår...! Jeg kjente sinnet og tårene kom...! "faen i hælvete...hvor mye hår har jeg på hodet...tar det aldri slutt..? Hvor mye er det egentlig et menneske skal tåle på grunn av denne ondskapen, hvorfor må jeg oppleve dette...holder det ikke med at jeg har denne helvetes sykdommen..? hva faen har jeg gjort galt i mitt liv...?" sa jeg for meg selv. "FAEN" ropte jeg høyt mens tårene rant i strie strømmer. Jeg slo av dusjen, tørket meg og gikk inn til Jan som så på tv i senga. "kom å se" sa jeg. Jan gikk inn i dusjen å så håret, han holdt rundt meg..."dette fikser vi, nå er snart alt borte så vi kan venne oss til det. Dette har vi ventet på lenge og nå har det skjedd, jenta mi. Det er fortsatt en del igjen, men dette går bra....kom så legger vi oss" sa han.

Vi gikk å la oss, jeg gråt og lo litt omhverandre! Det beste var å ligge på armen igjen...det var godt det...det var godt å være hjemme igjen!

fredag 27. august 2010

3.dag på sykehuset!

2. August 2010

Jeg ble vekket kl 06:00 av lab dama som skulle ta nye blodprøver av meg, det var den samme som var her i går, det kjente jeg på parefymen...! Jeg gløttet på øynene og kunne se at hun ikke hadde noe beskyttelsesutstyr i dag heller... er det mulig! "kan du gå ut ta på deg beskyttelse?" spurte jeg. "Skal jeg beskytte meg når jeg er hos deg? svarte hun. "ja, jeg er her av en grunn og erisolert...!" svarte jeg. " jeg så ikke noe utenfor som skulle tilsi at jeg skal ha på meg utstyr" fortsatte hun. "alle som kommer inn her tar på seg utstyr for å beskytte meg, så det må ligge utenfor...så nå kan du gå ut å ta på deg også...du gjorde det ikke i går heller...!" fortsatte jeg. Dama ble sur og tverr og svarte "jammen dette er fort gjort og jeg kunne vært ferdig nå..." "det spiller ingen rolle, du skal ta hensyn til det ellers så er det ingen sjansj for meg å bli frisk hvis alle hadde driti i det...det er av en grunn av jeg er isolert og skal beskyttes fra omverdnen...Jeg har kreft, hva er ditt problem....???" svarte jeg irritert. Dama gikk ut, kledde på seg og kom inn igjen...sur...! "jasså, så du fant klær der ute...!?" spurte jeg. Hun sa ingenting, tok prøven og gikk ut igjen! Ha ha ha ha...tenkte jeg..den vant jeg...men er det mulig at en å krangle med voksne folk..der har men et bevis på "at man har mye å gjøre, så da tar man en snarvei..." det burde ikke være nødvendig...men sikkert ikke en unik opplevelse..! "nå er jeg lei av å krangle" sa jeg høyt for meg selv....slipp meg ut herfra! Jeg fikk roet meg ned, snudde meg rundt å sovnet igjen...zzzzzzzz!

Jeg våknet som vanlig rundt kl 09:30, stelte meg, sminket meg...det er noe jeg må gjøre hver dag for ikke å føle meg syk, redde sengen, sjekket hårforholdene. Senga er selvfølgelig fult av hår og på hodet er det mindre enn i går. Dette er en syk opplevelse...jeg har ventet på det lenge riktignok, men alikevel kommer det litt overraskende! Jeg er glad det går litt gradvis... har hørt om de som har våknet om korningen så har alt håret ligget igjen på puta, det må være jævelig. Jeg begynner nå å bli vant til å miste hår, om man kan si det. Det som lager meg mest nå er at det fortsatt gjør fryktelig vondt i håret. bare jeg snur hodte på puta, så våkner jeg av smerter, tar jeg hendene i håret gjør det enormt vondt...jeg må bite tenne sammen når jeg drar meg selv i håret. Samtidig så er det en del av meg som vil bli kvitt dette håret nå, så slipper jeg hårsmertene, en annen del av meg syntes dette er fryktelig vanskelig og skremmende å miste håret. Jeg vil tro at iløpet av et par dager så er det ingenting igjen.

Jeg sitter å spiser frokost og ser på tv og lurer på hva dagen vil bringe...kommer jeg ut herfra idag? hvordan står det til med blodverdiene mine i dag...håper de har gjordt et kjempe hopp...krysser fingrene. Ferdig med frokosten...hva skal jeg gjøre nå da...bortsett fra å vente på disse legene. I dag er det heldigvis mandag så forhåpentligvis kommer det en vettug lege og ikke arrogante turnusleger.

Legen har vært her, en meget hyggelig voksen mann, men med ikke fult så hyggelig beskjed....jeg MÅ være her til i morgen...filleren...jeg så for meg at jeg kunne komme hjem i dag. Verdiene hadde gått opp litt til, men ikke nok. Jeg spurte om jeg kunne bli overflyttet til Drammen sykehus siden det er maningen at vi skulle reise hjem fra fjellet i dag. SFO begynner i morgen. Han lurte på om jeg kunne bli en dag til så regnet han med at jeg kunne reise i morgen. Jeg ringte Jan og fortalte det, han sa at de blir en dag til så jeg kunne kjøre med de hjem i stedet for ambulanse, hvis det lar seg gjøre. Jan lurte på om jeg ville ha besøk i dag, jeg sa selvfølgelig at det hadde vært hyggeli, men at de kunne vente til i morgen da de alikevel skulle hente meg. Vi skarvlet litt videre... og så ringte jeg til mamma og fortalte det samme.

Litt ut på ettermiddagen satt jeg å holdt på med bloggen. Jeg hadde fått så utrolig mange tilbakemeldinger om at folk syntes bloggen er fin og det er sterk lesing, og de setter pris på at jeg skriver rett fra levra eller hjertet. Siden jeg ikke hadde fått så mange følgere, så hadde det vært moro om jeg kunne klare å finne en slik som teller antall besøkende, så jeg kunne få en viss følelse av hvor mange det egentlig er snakk om. Så dette brukte jeg mye tid på, men fant et nettsted til slutt som var ganske enkel å forstå. Jeg fikk lagt ut en teller ut på kvelden. Det var utrolig moro å se at den telte seg oppover når jeg satt der. Det tok ikke mange timene så var telleren på nærmere 300 stk, er det mulig tenkte jeg, menn herregud så moro. Da gir bloggingen en ny mening for meg. Jeg fikk følelsen av og ikke bare skrive for meg selv, men det var faktisk folk der ute som leste det jeg skrev...jeg fikk følelsen av å "prate" med noen....! Kanskje jeg bidrar med noe, tenkte jeg...kanskje andre kan sette seg litt inn i hvordan jeg opplever dette "nye livet", andre har helt sikkert en annen versjon av denne sykdommen. Kanskje jeg kunne bidra til at utenforstående kunne få et innblikk i hva mennesker med denne diagnosen må igjennom, følelser, tanker og det som følger med, men igjen er jeg bare én versjon...ikke en fasit!

Kvelden gikk og ikke noe spesielt skjedde...jeg skarvlet i telefonen, blogget, var på facebook, kikket på tv, leste, dro av litt mer hår, spiste og skravlet med personalet som stakk nesa si innom i ny og ne...

torsdag 26. august 2010

2.dag på sykehuset!

1. August 2010

KL 06:00 kom damen fra laboratoriet inn for å ta blodprøver. Jeg gløttet på øynene og strakk ut armen, prøven ble tatt. Jeg registrerte at hun hverken hadde hansker, munnbind eller noe form for bekyttelse, er det mulig tenkte jeg. Jeg var for trøtt til å si noe som helst, jeg snudde hodet den andre veien slik at hun ikke pustet på meg. Hun var raskt ute igjen. Inn kommer det en eller annen pleier, med beskyttelse, for å ta målinger. Du verden, det var på tide. Alle målingene var gode. Pleieren la igjen temperaturmåleren på nattbordet mitt. Flott, tenkte jeg, nå kan jeg følge med selv. Da pleieren var ute, snudde jeg meg rundt og sov videre.

Litt senere enset jeg at det var noen som stakk hodet innenfor, men vedkomne så at jeg sov og gikk ut igjen. Jeg sov videre....zzzzzzzzzzz!

Jeg våknet ca kl 10:00, deilig å kunne sove lenge. Vel, jeg får stelle meg litt, i tilfelle legen kommer og vil snakke med meg. Jeg tok meg en dusj, men turte ikke å vaske håret...var redd for at alt håret vil ligge igjen på gulvet. Da jeg skulle re sengen min, var den full av hår....det var overalt! Jeg tok tak i håret mitt, nå har jeg nevene fulle...jeg fortsatte å dra meg i håret....den ene neven etter den andre...! jeg så meg i speilen...oisann...nå begynner jeg å få viker og er temmelig tynn i front. Dette er en syk opplevelse, helt surrealistisk! Det var noe inni meg som ikke kunne stoppe å dra av meg håret, men samtidig var jeg ikke klar, psykisk, til å miste ALT på en gang. Jeg dro litt og så tok jeg på meg capsen, så gikk det sen stund og så dro jeg litt til. Jeg tok bilder av meg selv med mobilen, siden jeg ikke hadde kamera her. På noen av bildene kunne man få et visst innblikk i hva som var i ferd med å skje. Jeg sendte bildet til mamma og Jan, jeg fikk kjapt telefoner tilbake. Jeg pratet med dem begge.

Klokka nærmet seg 11:00 og det banket på døra mi. Inn kommer det tre leger og de var alle kledd fra topp til tå. Legen som stod for pratinga virket meget arrogant. "vet du hvorfor vi har på oss dette utstyret?" spurte han. "Ja, jeg vet det veldig godt. Jeg er selv sykepleier og brukt dettte selv mange ganger." svarte jeg. Dust, tenkte jeg. Hvordan kan han komme etter 40 timer å spørre meg om dette. Hadde jeg lurt på det hadde jeg spurt for 40 timer siden, dessuten er jeg informert av pleierne på avdelingen her. Han spurte meg hvorfor jeg var der og jeg fortalte historien en gang til, med tilfeldigheten av å måle feberen og vond hals. "du føys ikke da, i forkant av febermålingen?" spurte han. "nei" svarte jeg. "du har vel vært frossen etterpå da?" spurte han igjen. "nei, jeg har hverken hatt frostanfall før eller etter. Jeg målte feberen fordi det jeg var varm og hytta var varm og jeg hadde litt muskelvondt i armer og ben. Jeg følte aldri at jeg hadde feber....!" svarte jeg igjen. Herregud...har du vanskelig for å høre etter hva jeg sier, jeg skjønner det hadde vært lettere hvis det hadde "gått etter boka" og letter for deg å forklare dine "studenter", men nei jeg har aldri følt at jeg har feber, tenkte jeg. Han kunne informere meg om at de ikke hadde noe fokus, så de regnet med at dette var et virus. CRP hadde gått fra 34 til 12, nøytrofile fra 0,1 til 0,2 og leukocytter fra 1, 4 til 2, 3 så verdiene mine er på vei oppover, sakte men sikket. Herlig tenkte jeg, fortsetter det slik er jeg kanskej ute herfra i morgen, så vi kommer hjem til SFO start på tirsdag. Legen bablet i vei før de gikk videre.

Jeg ringte Jan og mamma og fortalte at legen hadde vært der og informasjonen jeg hadde fått. jan lurte på om de skulle komme ned å besøke meg i dag, jeg sa at det hadde vært hyggelig, men at de ikke ttrengte å kjøre tre timer for å beøke meg i noen minutter. Jeg skulle alltids få tiden til å gå.

Sykepleieren kom innom etter at legen hadde vært der og jeg fikk meg litt mat og tok seg tid til en prat. Veldig hyggelig dame. Hun skulle til å sprite seg på hendene på vei ut, men oppdaget at det ikke var sprit i dispenseren. jeg begynte å le og sa at det har ikke vært sprit der siden jeg kom på avdelingen. jeg fortalte om pleiren som hadde sagt at hun ikke visste hvor de hadde slikt og at det var vaskedamene sin jobb. Sykeplieren himlet med øynene og var tydelig oppgitt og vi lo litt begge to. Det tok henne 2 minutter så kom hun tilbake og hadde satt inn sprit i dispenseren, selvom det var vaskehjelpen sin jobb!

Dagen i dag har gått som smurt, de har tatt mitt utbrudd til etterretning og skjerpet seg. De kommer inn og spør om jeg vil ha noe å spise og drikke, om alt er ok, tar målinger og noen er innom "bare" for å skravle litt. Veldig veldig hyggelig.

Jeg har for det meste blogget, surfet på nettet og pratet med min tremening, Lena, som bor på Costa Rica via facebook i dag, veldig hyggelig. Jeg er veldig glad for at det er mange som tar kontakt, enten via FB, sms, mail eller ringer meg, at de ikke er redde for hva de skal si eller ikke skal si, noen vet ikke hva de skal si og alt er helt ok, heller det enn at de ikke tar kontakt i det hele tatt. Setter stor pris på dere!

Det kom en sykepleier inn i dag og så at jeg blogget, hun syntes det var flott og lurte på om hun kunne få "blogg adressa" så hun kunne følge med. Jeg er lei meg for at jeg ikke husker navnet, og ikke har jeg skrevet det ned heller. Det er ikke så lett å legge merke til navnene når de harpå seg frakker, alle har blitt flinke til dett
Hår på gulvet, ved siden av sengen!
"Hårdott! som er dratt av!
 Håret drar jeg av i store "dotter"....det er utrolig hvor mye hår vi har på hodet....det virker som det aldri blir helt "tomt" for hår. Jeg måtte be om nytt sengetøy i dag, da det jeg hadde var fult av hår. Jeg begynner å bli ganske lei av alt dette håret som er overalt...håret havner i maten, på klærne, i ønene, på gulvet...hele dette rommet er fult av hår. Vaskehjelpen kom inn her i stad og det første hun sa var "oi...så masse hår....!"  
 Jeg bare lo...men det var litt skummelt å se alt det håret hun sopet sammen, og da hadde jeg allerede tatt en runde og sopet sammen hår og kastet i søpla. Nå gleder jeg meg bare til alt er borte, for det er veldig lite sjarmerende med veldig høy panne og meget tynn på toppen, he he he! Jeg tok noen flere bilder med mobilen for nå blir jeg tynnere og tynnere i håret for hver time...!

Dagen gikk, spiste middag og dessert, leste, blogget så på tv, pratet i tlf, dro av meg litt hår, skravlet med personalet, kjedet meg innimellom og plutselig var det kveld...sånn går no dagan!!
Begynner å få litt høy panne her....!
Sånn går det når man kjeder seg litt og føler seg litt ensom. Det ble tatt en del bilder med mobilen...det har ikke rabla for meg enda...hi hi hi!

tirsdag 24. august 2010

Dag 1 på sykehuset!

31. Juli 2010

Klokka gikk og jeg lå der...på senga...leste litt i en bok jeg fikk av mamma da jeg fikk diagnosen. Boka heter "Livslyst" av Anbjørg Sætre Håtun fra programmet "Puls." Jeg hverken hørte eller så noen, merkelig tenkte jeg, at ikke de som begynner på dagvakt ikke kommer inn for hilse og gi seg til kjenne, så jeg vet hvem som skal ha "ansvaret" for meg, uproffesjonelt! Frokost da...skal jeg få det eller må jeg ringe på for å si ifra at jeg er sulten...? På bordet på rommet mitt lå en perm som inneholdt info til pasienter og pårørende. Jeg får ta en titt i den, kanskje det står noe interessant der...jada, der var det ei liste over rutiner og en oversikt over tider for mat, legevisitt, visittider for pårørende osv. Jeg så på klokka, frokosten var for lengst over og her hadde det ikke vært noen innom for å se til meg......hårreisende! Håndspriten på veggen som var tom når jeg ankom rommet er fortsatt tom....smitteregime, he he, men på en annen side så trengs det vel ikke når det ikke er noen som kommer innom....!  Legevisitt mellom kl 10:00 og 12:00 står det,  jeg venter fortsatt...! vel, det er jeg jo vant til fra jeg selv jobbet ved Drammen sykehus. Ferie og helg....da blir det mye venting å disse legene, men  jeg ligger her på sepsis regime og det er jo ganske alvorlig....jeg burde vel i det minste bli sjekket for blodtrykk, puls og temperatur, men det er det heller ingen som har gjordt....godt jeg er oppegående og vet hva jeg skal være obs på. Pulsen har jeg sjekket selv, men det andre er litt vanskelig å få sjekket når det ikke er noe utstyr inne hos meg.

Jan ringte meg på telefonen og lurte på hva jeg ville han skulle ta med til meg. Pc'n, undertøy,  toalettsaker,  noe skiftetøy og bøker og blader. Ca en time senere kunne jeg høre stemmene til gutta mine utenfor døra. Jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene...det skulle bli så godt å se de igjen. Inn kommer de i full mundur. Tobias i ti nr for stor frakk, munnbind som dekket omtrent hele ansiktet og alt for store hansker, men herregud så god han er. Tobias så litt rart på meg, men satte seg i stolen som stod ved vinduet på rommet. han la armene i kors og sa: " så flott at disse sykepleierene ordnet det sånn at jeg kunne komme å besøke deg da, mamma!" "Ja, det var jammen flott. Nå ble mamma veldig glad for å se deg, gutten min!" svarte jeg. Han kikket rundt og så på alt som var i rommet. Jeg ba han sette seg i senga mi, han kikket på meg og sa: "men, mamma da...jeg kan ikke komme opp i senga til deg...kanskje du blir mer syk..?!" "Neida, du har så mye utstyr på deg at det går bra..kom og sett deg her så kan du prøve denne" og viste han fjernkontrollen til senga. "hæ...kan jeg prøve den?" spurte han. "ja, selvfølgelig...kom å sett deg" svarte jeg. Tobias tok sjansen og kom opp i senga til meg. Senga gikk opp og ned, hodeenden og fotenden gikk opp og ned, jada det ble litt av en tur. Jan og jeg pratet litt mens Tobias holdt på med sengen. Etter en liten stund var det tid for gutta mine til å reise. De skulle tilbringe dagen i "Hunderfossen." "hadet, mamma" sa Tobias. "kan jeg få en kos av deg, gutten min" spurte jeg. "da blir du vel smittet, så det kan jeg ikke gi deg" sa Tobias. "joda, gutten min. Du har munnbind og hansker og alt. Jeg vil gjerne ha kos, det går greit" sa jeg. Tobias kom bort til meg og gav meg en klem, en goood klem. Nok en gang fikk jeg klump i halsen og jeg kjente tårene presse på. "hade mamma, jeg er glad i deg. du er den beste memmaen i hele verden" sa Tobias på vei ut. "hade gutten min, ha det gøy i dag og du e den beste gutten i hele verden, jeg er glad i deg" svarte jeg.
Da de var gått ut av døra rant tårene...! faen at livet er sånn akkurat nå, faen at jeg er her, faen at jeg er syk. Jeg skulle ha vært med dem. jeg skulle få oppleve ting sammen med dem og det er helt forferdelig at Tobias må oppleve dette her....Jeg håper han kommer ut av dette på den andre siden og ha masse god erfaring og en "bagasje ikke alle har. Håper dette gjør oss godt allesammen....!


Go'gutten er på besøk hos mamma på sykehuset!!

Heisann, det kommer noen.... Vedkomne kom inn med munnbind og hansker, frakk hadde også vært å foretrekke, med tanke på at jeg er avhengig av at de hvite skal klatre oppover og gjøre meg sterkere og bedre rustet, men akkurat nå er jeg mottakelig for alt!!!! Pleieren hilste og lurte på hvordan det gikk med meg. "Jo, ikke så værst" sa jeg, "men jeg savner dere, det er ingen som har vært her på 6 timer...og det hadde vært hyggelig om noen kunne fortelle meg hva som skjer?" fortsatte jeg. "legevisitten, når er den..?" spurte jeg. " jeg så legen nede i gangen her så han er på vei" fikk jeg til svar. "kan du finne en fjernkontroll til meg, før jeg blir kokkelimonke...?" spurte jeg. "Ja, jeg skal se hva jeg finner" svarte hun. Se hva jeg finner tenkte jeg..."på et isolat må det finnes en fjernkontoll" fortsatte jeg. "Vil du ha litt å spise?" spurte hun, "ja takk, det hadde vært hyggelig, jeg tar to grove brødskiver med ost og skinke og makrell i tomat, agurker, to glass appelsinjuice og litt frukt er du snill" fortsatte jeg. "ok" sa hun. Jeg ventet og ventet, tiden gikk....45min senere ringte jeg på, da kom det inn en ny pleier. "du ringte på..er det noe du lurer på...?" sa hun. "Ja, jeg venter på maten min...jeg har ventet i tre kvarter og nå er jeg virkelig sulten." sa jeg. "oisann" sa hun " hva var det du ville ha, så skal jeg hente det til deg" spurte hun. Jeg gav min "ordre" en gang til. "Du skal ha antibiotika nå også, så hvis det er greit blander jeg den samtidig og kommer inn med alt" spurte hun. "jada, det er greit" svarte jeg. Det tok ikke lang tid så var hun tilbake, med mat og antibiotika. Ei veldig hyggelig dame. Vi pratet litt... og det var veldig hyggelig, siden det blir utrolig ensomt inne på et rom som dette og du kan ikke gå utenfor rommet.

Heldigvis hadde jeg fått pc'n så jeg satt å surfet mye på nettet, blogget en del, skravlet med folk via facebook etc.. jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha fått tiden til å gå uten pc. Fjernkontroll har jeg fortsatt ikke fått. Jeg fant en på-knapp på tv'n, så jeg har hatt en kanal på, som bakgrunn støy, så det har hjulpet litt.

Kl 13:00 banket det på døra og damen spurte om jeg ville ha middag, men jeg takke nei, siden det ikke var lenge siden jeg hadde spist frokost. Tiden gikk og ikke noe skjedde.

Tobias og Jan kom tilbake ca kl 18:00 etter en dag i "Hunderfossen." Tobias viste meg to forskjellige "førerkort" han hadde skaffet seg. En for personbil og en for lastebil...han bar så stolt. Jan lurte på hvordan det gikk med håret mitt. Jeg satt med caps på hodet. Håret er fortsatt kjempevondt, men nå røyter jeg enda mer. Jeg tok av meg capsen og dro i håret...20-30 hårstrå kunne jeg dra av hver gang. Både jan og Tobias satt og gapte..."oisann...nå har det virkelig begynt, ja" sa Jan. "kan jeg få prøve å dra ut hår, mamma..?" spurte Tobias. "selvfølgelig" svarte jeg. Tobias tok tak i håret å dro og dermed hadde han handa full....!! "OI, mamma....nå har kjemomannen mistet brillene sine...!" sa Tobias. "Ja, det skal være sikkert" svarte jeg. Tobias fortalte meg at han hadde blitt litt lei seg når han gikk herfra i stad. Han hadde begynt å gråte og han gråt i bilen på vei til "Hunderfossen." "mamma, faktisk... så blir jeg lei meg igjen nå, jeg..." sa Tobias så begynte tårene å trille nedover kinnet hans. Jeg fikk klump i halsen og kunne ønske han kunne unngå å oppleve dette. Jeg omfavnet han, han gråt og jeg forsikret han om at dette skulle gå bra og at jeg trengte litt medisin i noen dager til, men at jeg snart kunne reise fra sykehuset og at vi kunne reise hjem til Drammen. "Jeg tror vi må dra nå, mamma. jeg blir lei meg av å være her....pappa, kom så reiser vi!" akkurat da kom sykeplieren inn å skulle koble meg til antibiotikaen igjen. Tobias så på og stilte sykeplieren nen spørsmål. Tobias syntes dette er spennende. Han har alltid syntes at kroppen, undersøkelser og andre lege/sykepleier ting er spennende. sykepleieren hadde med seg en haug med fjernkontroller også, men ingen av de var den rette. Han skulle fortsette å lete etter rett fjernkontroll. Sykeplieren gikk ut og jeg sa hadet til gutta mine, så gikk de også. Jeg gråt nok en gang.


Godt å få besøk og kose meg litt med Tobias'n min!

Der satt jeg igjen...alene...syntes litt synd på meg selv, men ristet fort av meg de negative tankene. Dette er en del av "pakka."

Vel vel, nå var det blitt kvelden...og jeg har gitt opp tanken på at det skal komme en lege idag, utrolig sløvt, jeg trodde legen måtte ha visitt på alle.....!!!! Jeg får de hva morgendagen bringer. Det har forresten ikke vært noen å målt blodtrykk, temp eller puls heller. Dette burde egentlig vært rapportert for dette er uforsvarlig. En pasient burde ikke bli "glemt bort" slik som dette. Jeg har fått antibiotikaen min, da. Jeg tror forresten at den ene antibiotikaen jeg fikk kl 18:00 var den jeg fikk kl 06:00 i dag tidlig og skulle da egentlig ikke hatt den før kl 06:00 i morgen tidlig. Jeg sier ifra til nattevakta etterpå. Det er også uforsvarlig...g ingen har vært her etterpå. Jeg får ringe på å si ifra at de kan koble meg fra. Snart så må jeg gjøre det selv også...! Hva er grunnen til at JEG blir "glemt bort"???????? Snart blir jeg en av de pasientene som"henger i snora", men de er bare fordi at de ikke kommer innom å gjør jobben sin. Herregud for et sted, det er rett før det tipper for meg....og en eller annen får snart høre det!

Sykepleieren kom inn med en fjernkontroll som VIRKET rett før han skulle hjem. "Tusen takk for at du har gjort dette for meg, det setter jeg pris på" sa jeg. "det skulle bare mangle" svarte han. "god natt, så sees vi igjen i morgen" fortsatte han. "takk i like måte" svarte jeg. Nå har jeg tv jeg kan se på. Det var bare tre kanaler, men alikevel, nå kunne jeg se en film i allefall.

Kveldsvakta stakk hodet innafor døra igjen, "trenger du noe" ropte hun. "Ja jeg trenger informasjon over hva som skjer og jeg trenger at dere husker meg. Jeg føler at jeg blir glemt bort her og nå finner jeg meg ikke i det lenger." svarte jeg. Hun kom lenger inn i rommet så jeg kunnne se henne. Det var den samme eldre sure dama, som burde ha skiftet jobb for lenge siden. "ja, det føler jeg at de gjør også, glemmer deg...!" svarte hun. Du gjør det jo ikke noe bedre, akkurat...tenkte jeg. "du kan hilse g si at nå finner jeg meg ikke i dette mer. Jeg ligger her fordi jeg er syk, jeg er på sepsisregime og ingen har fulgt opp med målinger eller noe. Du kan si til sykepleieren at jeg skal ha sovetablett når hun kommer med antibiotikaen etterpå." fortsatte jeg. " og jeg får kjefta..." svarte hun. "jeg kjefter ikke på deg, spesielt, men på dere alle. Du kom inn hit og jeg tok ut min frutrasjon på deg, det må du tåle." sa jeg. " dette har vært min værste helg, det er så mye å gjøre...!" fortsatte hun. "Det gidder ikke jeg å høre på sa jeg, her har dere ikke gjordt en dritt, så jeg har ikke tatt mye av tida deres. Dessuten vet jeg hvordan det er å jobbe på sykehus og i helsvesenet, jeg gjør det selv, men du skal ikke beklage deg overfor pasienten. Gjør jobben din så er det ingen som klager...akkurat nå er det jeg som gjør jobben deres, jeg passer på meg selv!" svarte jeg behersket, men forbannet. Det er ingenting verre enn å høre arbeidere som klager over arbeismengden sin....og det gjelder ikke bare i helsvesenet...!!!

Det nærmet seg midnatt og jeg forventet at sykepleier skulle komme inn å koble meg til antibiotikaen som jeg skulle ha kl 24:00, men ingen kom. Jeg ventet og ventet...men ingen dukket opp. Jeg ringte på når kl 01:45 og hu sure stakk hodet inn igjen og lurte på om det var sovetabletten jeg ringte etter. "ja ,den og... men mest venter jeg på antibiotikaen jeg skulle hatt for 45 minutter siden!" svarte jeg. "jeg skal gi beskjed til sykepleier" sa hun og gikk ut igjen. Det tok ikke mange minuttene før sykepleieren kom inn. " jeg lurer på hvor det blir av antibiotikaen min" sa jeg. " dette skjønner jeg ikke. Jeg fikk ikke beskjed om at du ikke har fått antibiotika kl 21:00 som er vanlig. Er du sikker på at du ikke fikk da? jeg skal gå å se etter" sa hun. " "jeg er sikker på at jeg fikk kl 18:00 og da er jeg sikker på at jeg fikk for mye også. Jeg skulle egentlig bare ha den ene, penicillin og ikke gensamycin...for den fikk jeg vel av deg kl 06:00 på morran i dag og skal ha den igjen kl 06:00, ikke sant?" sa jeg og fortsatte " Men jeg fikk også gensamycin da. grunnen til at jeg husker at det var kl 18:00 og ikke kl 21:00 er at Jan og Tobias var her og de hadde kommet fra "Hunderfossen" og det var ikke kl 21:00" "jeg skal gå og sjekke hva som har skjedd" sa hun.

Det tok ikke lang tid så kom hun tilbake med antibiotikaen. "det stemmer det du sier"sa hun. Jeg fortalte henne om hvordan jeg hadde opplevet dette døgnet og at jeg ikke fant meg i det lenger. Dette skjønte hun veldig godt. det skulle ikke være slik. Vi pratet en god stund og det var godt. Hun forstod meg og jeg opplevde henne som profesjonell og veldig hyggelig. Margrethe, mener jeg hun het. Jeg fortalte også at ingen hadde tatt noen målinger og at jeg gjerne ville at hun skulle gjøre det nå fordi jeg trodde jeg hadde feber. Feber hadde jeg, nesten 39 grader. Jeg fikk paracet av henne. Sykepleieren pratet med vakthavende lege på natt og fortalte at det ikke hadde vært legevisitt og stilte legen noen andre spørsmål fra meg. Sykepleieren var raskt tilbake med svar og legen beklaget på vegne av legen som ikke hadde vært innom og lovet at hun skulle ta det opp på morgenmøtet. NÅ skjer det saker og ting...det var jammen meg på tide!!!! Tusen takk Margrethe!!!

Jeg hadde avtalt med Margrethe at jeg kunne ringe på når antibiotikaen hadde gått inn, som sagt så gjordt.  Hun kom inn og hadde med seg sovetabletten og koblet meg fra. Vi pratet litt til før hun sa "god natt" og nå kunne jeg få det også.. Jeg tok sovetabletten og leste litt i et ukeblad, løste litt kryssord også. Jeg slo av lyset når øynene begynte å bli litt tunge. Endelig kunne jeg sove..klokka var blitt over 02:00...!

lørdag 14. august 2010

En hyttetur... litt utenom det vanlige!!

29. Juli - 3. August 2010

29.-30. Juli

Morgenen da vi skulle dra, hadde jeg fortsatt vondt i halsen, men det var ikke blitt værre. Jeg ringte Radiumhospitalet for å høre med legen der inne hva jeg skulle gjøre. Kunne jeg reiseeller skulle jeg bli hjemme? Jeg pratet med Maria, kontaktsykepleieren min, som igjen skulle høre med legen. Maria ringte meg opp igjen og kunne meddele at jeg kunne reise, men at jeg da skulle ha skikkelig ferie. Jeg skulle bare slappe av og ta det med ro og ikke gjøre noe som helst, men fikk jeg feber så skulle jeg kontakte sykhuset direkte.

Vi reiste avgårde, jeg med litt vond hals, men ellers i tipp topp form. Vi stoppet underveis og spiste og kosa oss litt. Vi var fremme på hytta ca kl 19:30, da var det \ rigge seg til og spise litt mat og slappe av på sofaen utover kvelden. Jeg sov dårlig den natta, men tok det igjen utover morgenen etter at de andre hadde stått opp. Jeg hadde SÅ VONDT I HÅRET. En kan sammenlikne det med å ha hatt håret i strikk over lengre tid, så tar du ut strikken og da gjør det vondt, og så ganger du det med 100!

 Da jeg stod opp var det dårlig vær, det regnet og var skikkelig innevær. Tobias tegnet og perlet litt omhverandre, spilte spill og så litt på tv. Jeg satt som en slakt i godstolen, halsen var der fortsatt, men ikke noe værre enn før. Det letnet litt utover dagen, så vi var litt ute. Det vil si de andre var ute, jeg var mest inne i hytta. De spilte dart og ringspill, også gikk de en skogstur. Til middag hadde vi deilig kyllinggryte.

Jeg begynte å røyte litt...hver gang jeg tok/dro meg i håret, dro jeg ut 5-7 hårstrå vil jeg tro..iiikkk..nå skjer det! Håret vil falle i løpet av denne hytteturen, tenkte jeg! Godt jeg ba Anne om å ta med hårklipperen til faren min. Jeg sjekket håret mitt mange ganger utover kvelden...jeg dro i det...jeg børstet det...men det så ikke ut som jeg skulle miste alt på en gang!

I løpet av dagen merket jeg at jeg fikk litt muskelverk i underarmer og lårene. Jeg tenkte ikke videre over det da jeg har hørt at det kan være bivirkninger. Utover kvelden ble det kjempe varmt i hytta, 27*c, vi holdt på å koke allemann. Etter at Tobias hadde lagt seg begynte vi å se på en film. Jeg holdt litt på med en pc som hadde hengt seg opp, men fikk etterhvert slått av maskinen og fikk satt meg ned for å sepå filmen. Filmen var spennende, men husker ikke hva den heter. Mot slutten av filmen begynte jeg å bli urolig, rastløs liksom. Jeg så ferdig filmen og vi skulle legge oss. Kl var blitt 23:30, badet var opptatt så av en eller annen grunn gikk jeg på soverommet og tok tempen...iiikkk 38.7 viste den, det er ikke sant, tenkte jeg og tok tempen en gang til...38.7...FAEN, nå må jeg på sykehus og isoleres og bli liggende der noen dager...HELVETE...tenkte jeg! Jeg spratt opp av senga og ut i stua hvor de andre var. "jeg har feber....! Vi må reise til sykehuset nå, Jan! Kan en av dere finne tlf nr til Lillehammer Sykehus, så pakker jeg med meg litt i veska så lenge!?" sa jeg. Skal si det ble ruslasjon i hytta... Jan spratt opp, hjalp meg med å tenke, de andre fant telefonnummeret. I løpet av 10 min var vi klare til å dra, Jan og jeg. "capsen min må jeg ha"sa jeg. Jan og jeg satte oss i bilen og begynte på den 1 1/2 time lange turen til sykehuset.

Jeg  ringte sykhuset fra bilen med en gang vi begynte å kjøre. Jeg pratet med en dame, fortalte at jeg hadde feber og gikk på cellegift og at vi var på vei. Jeg lurte å om de var greit at vi kjørte selv eller om jeg trengte å bli kjørt i sykebil. Vi kunne kjøre selv, men ble det endringer i min tilstand måtte jeg ringe 113. Herregud, så nervepirrende...håper ikke det skjer noe så jeg må ringe 113, tenkte jeg for meg selv...nå virker sykhuset langt unna. Jeg tengte at mamma ville vite om noe skjedde uansett tid på døgnet så jeg ringte og informerte henne også, som var hjemme i Drammen. Hun ville ha oppdateringer underveis og ønsket meg lykke til!!

Det var ikke mange på veien, men det regnet som aldri før og ukjente med veien var vi også, så fartsgrensa ble  holdt og vel så det, hele veien. Vi pratet ikke så mye på turen ned fjellet, vi holdt hverandre i hendene og kikket på hverandre innimellom...vi tenkte så det knaket begge to...bekymringer og engstelse for min del. Jeg var redd Tobias skulle bli redd nå han våknet neste morgen og fant ut at mamma var kommet på sykehuset, herregud...stakkars liten...hvorfor må han oppleve dette?
Jeg var redd for hva som skulle skje, blir jeg veldig syk? må jeg gjennom en haug med undersøkelser igjen? Jan på sin side beroliget meg med at jeg vil bli tatt godt vare på, at jeg havner på rett sted og at det er til det beste for megnår jeg har fått feber, men han syntes det selvfølgelig er synd det skulle skje.

Vel fremme hopper jeg ut av bilen i mottaket og Jan kjører for å finne p-plass hvor han kan stå parkert.  Jeg går inn inngangen som er en felles inngang for legevakt og akuttmottak. Det satt bare en familie på vent da jeg kom inn. Det var et lite venterom med en glassdør som skilte venterommet og sykehuset frøverig. Jeg ringte på og glassdøren åpnet seg. Jeg gikk inn og fortalte at jeg haddekommet. Damen i skranken hadde ikke funnet meg på sin data, de hadde ikke tilgang tl hele folkeregisteret, bare innlandet, så det tok litt tid med registreringen. Jan kom også inn, da vi holdt på med registreringen. Vi ble bedt om å sette oss å vente litt så skulle det snart komme noen å hente meg. Så sagt så gjordt!

Etter en stund kom det en sykepleier, hilste og ble bedt om å følge henne. Vi ble vist vei inn til et avlukke med en seng og undersøkelsesutstyr. Hun koplet meg til så hun fikk tatt blodtrykk, puls og O2 metning, alt var bra. Hun målte feberen min også, i øret, den viste 36.5....hm ikke feber! Er det mulig tenkte jeg, har jeg målt feil på hytta? "jeg målte to ganger, rektalt!" sa jeg, "men jeg føler meg i fin form. Det var helt tilfeldig at jeg målte tempen å hytta..Jeg kokte, men det gjorde hytta og, så jeg måtte finne ut om det bare var hytta eller om det var meg også."  fortsatte jeg. "Ja ja, ingening er bedre enn om du ikke har feber, vi skal ta noen blodprøver og andre prøver av deg, så får vi se hva de viser" sa sykepleieren. "du får ligge her å slappe av litt, så kommer legen etterhvert" sa hun videre. Jan og jeg skravlet og lo, humøret var stigende nå. Jeg håpet at jeg kunne reise tilbake og at dette ikke va noe å legges inn for, i så fall hadde vi fått oss en kveldstur.

Legen kom, leste av målingene, bestilte blodprøver, skarvlet og stilte spørsmål angående sykdommen, hvor langt iforløpet jeg var kommet, planen videre, familie, yrke, hvorfor jeg var kommet dit etc etc. Jeg fortalte!
Blodprøvene ble tatt, de ville vi få svar på iløpet av 1-2 timer så her var det bare å slappe av....! Legen tok en bakterieprøve av meg gjennom nesa og langt inni der,"sitt helt still, pust rolig, se rett frem...fortsett å slappe av selvom du kjenner denne pinnen inne i nesa, ikke stram neseveggene for da får jeg ikke tatt prøven.....rolig, slapp av...kjempebra...ferdig!!!!" sa legen. "herreguuuud" sa jeg og klødde meg på nesa, det kilte som aldri før. " hvis alt er bra og du ser veldig fin og opplagt ut også, ingenting å si på almenntilstanden din, så kan det hende du kan reise tilbake i natt eller i morgen hvis du vil sove her?!" sa legen "men jeg må få blodprøvesvarene først" fortsatte han. Etter en stund kom han inn igjen og sa: " du må bli her, du har ingen immunforsvar så da tør vi ikke la deg reise. Du vil få antibiotika når du kommer opp på avdelingen og du må basere deg på å måtte være her noen dager, til verdiene dine har steget." " filleren Jan, jeg hadde håpet på å kunne bli med deg tilbake i natt." sa jeg. "det best du blir her og får den behnadlingen du skal ha og det var jammen bra du tok tempen, eller såkunne dette blitt værre før vi hadde kommet oss hit"sa han. Blodprøvene viste: CRP 34, Leukocytter 1, 4 og nøytrofile 0,1. Jeg som ikke var inne i disse tallene og verdiene enda, visste ikke hvor dårlig eller bra det var, bare at  jeg ikke hadde immunforsvar, så dethadde vært uforsvarligå sende meg ut fra sykehuset igjen. Jeg skulle opp noen etg å ta røntgen thorax også, de ville se om det var noe på lungene, i tilfelle luftveisinfeksjon, Jan ble med. Da det var gjordt ble jeg kjørt opp i 11 etg, en indremedisinsk avdeling, infeksjonsavdelingen var full.

Kl var 05:00 da vi kom opp på avdelingen. Vi ble motatt av en sykepleier og hun åpnet døren inn til det rommet jeg skulle bosette meg i for noen dager. Rommet var utenfor selve avdelingen, så det lå for seg selv. Er i grunnen glad for det så slipper jeg bråket og de andre basseluskene inne fra avdelingen. Sykepleieren åpnet døren inn til rommet mitt, som var bekmørkt, og trillet meg på plass, hilste på oss og sa hun skulle komme tilbake snart....uten å slå på lyset(?). Det er mulig det er natt, men jeg sov ikke og det hyggelig å hilse på folk når du kan se de. Jeg ba Jan om å slå på lyset, så jeg kunne se og sette fra meg tingene mine. Jeg hørte ogsåat sykepleieren sa til hjelpeleieren atdet ikke fantes håndspriti dispenseren på rommet mitt og at det måtte ordnes straks. Denne hjelpepleieren, som var av det litt gretne slaget, som syter over at hun har mye å gjøre og som sikkert har jobbet der altfor lenge svarte med at hun ikke visste hvor håndspriten var, for det var det jo vaskepersonalet som tok seg av....!? Unskyld meg tenkte jeg, jobber du på sykehus eller andre helseinstitusjoner må du da gud hjelpe meg vite hvor "spriten" står, så du får byttet ut tomme dispensere, det er en del av jobben din.....samarbeid kalles det! Jeg hadde eget bad og wc på rommet og en tv, gudsjelov...ellers blir det lange dager her. Jan satte seg ned et øyeblikk og forsikret seg om at jeg hadde det bra og lurte på om det var ok om han reiste tilbake til hytta. Jeg var nå inlosjert og han visste hvor jeg var, nå skulle jeg få antibiotika etc. så nå jeg sa det var ok at han kunne dra nå. Jeg gråt da han gikk ut døra...følte meg alene....så urettferdig...så unødvendig å måtte ligge på sykehuset når vi egentlig skulle kose oss den siste helgen før Tobias skulle begynne på SFO, og det var snart tid igjen for ny kur. Vel vel...dette er en del av gamet....prøv å lær av det....være enda mer forsiktig neste gang...hvis det er mulig.....?!

Jeg pratet med Jan flerer ganger før han var tilbake på hytta. Det hadde sluttet å regne, så turen tilbake gikk litt fortere, heldigvis! Jeg fant ut at jeg hadde tv på rommet, men ikke fjernkontroll....er det mulig? Jeg kan ikke ligge her uten fjernkontroll....!!!

Kl 06:00 kom sykepleieren inn til meg for å sette igang antibiotikaen, hun kom inn med munnbind og hansker, de hadde begynt å rigge til utenfor rommet mitt med beskyttelsesutstyr....beskyttelse for meg!
Jeg spurte henne om hun kunne finne en fjernkontroll til meg, men hun svarte: "ikke i natt, det får dagvaktene gjøre."  "Ja det er greit", svarte jeg, "bare gi de beskjed så slipper jeg å mase", fortsatte jeg.
Hun tok ikke temp, blodtrykk og puls nå siden det var blitt gjordt i mottaket, jeg trakklitt på skuldrene og tenkte mitt....skal ikke dere følge meg godt opp nå som jeg er på sepsisregime?, men tenkte videre at de vet vel hva de driver med. Litt etter at sykepleieren hadde gått ut,åpnet ei annen dame opp døra...litt nysgjerrig virket det som...."jeg kommer ikke helt inn til deg og hilser ordentlig på deg, men jeg lurer på om du vil ha noe å spise eller drikke?" "nei takk", svarte jeg. Dette kan bli interessant, tenkte jeg. Nå er det jeg som er pasient og ikke pleier.... her har både jeg og mange andre med meg noe å lære...hvordan man IKKE skal opptre overfor pasienter på isolat.

Jeg la meg ned i senga, for å prøve å slappe av litt, ville ikke ha sovetablett nå, for sent....ville være våken ved legevisitt og evt nye prøver...som vanligvis foregår på formiddagen. Kl var allerede dratt seg over 07:00...vaktskifte og nye på jobb....det varer vel ikke lenge før de ramler inn døra her på hilserunde og med spørsmål om frokost, vil jeg tro. Jeg får slappe av så lenge...tenker på Tobias og om han blir redd når han våkner....kanskje han er våken allerede....han pleier å våkne tidlig. Jeg håper ikke han er redd og gråter. Jeg gleder meg til å se han etterpå...de skal til "Hunderfossen" i dag. Jan sa han skulle komme innom med pc og andre ting før de gikk i parken. Han ringer meg før de drar. Nå må jeg prøve å slappe av...senke skuldrene...jeg er på rett plass...jeg blir tatt hånd om! Dette er noe av det værste med sykdommen, all kontroll over livet...som en hadde før, har en ikke lenger! Jeg har mistet kontrollen over mitt eget liv...må bare følge med på det som kreves av meg, har ikke noe valg...!!!!

fredag 13. august 2010

Bivirkninger og andre hendelser - etter første cellegiftkur!

18.-29.Juli 2010

De to første døgnene sov jeg mer enn jeg var våken. Jeg våknet, tok litt og drikke og kanskje en liten matbit, eller jeg bare åpnet øynene, snudde meg rundt å sov videre. Det hendte jeg stod opp innimellom og gikk og satte meg i sofaen, men hadde ikke før satt meg så sovnet igjen.

 Jeg levde på vann og ristet loff med smør de første dagene, før jeg turte å spise mer og litt mer spennende...er redd for å kaste opp...en blir tullete avdisse fobiene!!!
Etterhvert som dagene gikk og jeg skjønte at det mest sannsynlig ikke ville skje, ville jeg ha mat med mye smak i. 

En av bivirkning var at jeg følte at jeg hadde "plysj" i hele munnen, hele dagen. Uansett hvor mye jeg pusset tennene så var det "plysj" der. Ubehagelig...!

Jeg ble også veldig susete i hodet,ør, litt svimmel og snakket litt feil. Følte meg litt full...egentlig...når jeg tenker meg om. Jeg kunne si snåle ting...husker ikke i farta hva det var jeg sa... skal prøve å skrive opp neste gang, hvis det skjer igjen!

Jeg hadde indre skjelvinger....hele kroppen skalv...innvendig....merkelig følelse!

Jeg er veldig glad i farris, men det kunne jeg nesten ikke drikke for kullsyren ble så forsterket at det føltes som det brant i halsen....tårene spratt....som å se små barn drikke brus for første gang...he he he!!

Sår i gommene/munn er ikke uvanlig, som igjen gjør det vanskelig å spise...! Jeg begynte å merke at tannkjøttet over hjørnetanna i overkjeven og gommen på innsiden av jekslene i overkjeven begynte å bli ruglete...helvete, tenkte jeg...allerede! Jeg følte ingen sårhet, bare ruglete tannkjøtt....hva gjør jeg!? Jeg reiste til helsekosten og spurte etter tannkrem. Jeg ble vist mange forskjellige, men endte selvfølgelig opp med den dyreste...men hva gjør man ikke forå prøveå unngå flere ubehageligheter! Q10 tannkrem til kr 135,-!!!! Vel, det er verdt forsøket. Om den hjalp eller om cellegiften ikke har tatt skikkelig tak enda får jeg vente å se, men etter noen dager var det ruglete borte!!

Sliten...en blir så fort sliten...må sette meg å hvile ofte, klarer ikke å stå i lengden, må ha en stol i nærheten. Dette er allerede etter første kur...hvordan blir det etterhvert...? kommer jeg til å trenge rullestol..? skal jeg bare bli og se mer og mer syk etter hver kur...? I så fall gleder jeg meg til nyttår, da håper jeg at jeg er på bena igjen..med siste kur 14.Des...det er planen!

Generelt må jeg også passe meg for sola. Skal jeg ut er det solfaktor 50 som gjelder, dekke til kroppen, bruke caps/hatt. Dette erpå grunn av cellegiften, den kan sette sine spor ved å gi fra seg varige leverflekker over hele kroppen....er ikke interessert i det akkurat. Selv når jeg er ferdig med denne cellegiften må jeg passe meg for sola....den første sommeren etter endt kur, sies det....med andre ord, jeg kan nyte sommeren om 2 år! Ja ja, det er mye som skal læres, taes hensyn til og regnes med i denne prosessen.....FAEN er ikke det å få denne jævlige diagnosen nok, liksom?!

Det har ikke bare vært bivirkninger disse to ukene, jeg har også fungert så normalt jeg kan. Jeg har vært innom jobben et par ganger og skravlet, noe som er veldig hyggelig! Jeg har også fått hjelp av Gina til å kjøpe planter og plante de ut det såkalte "blomsterbedet" mitt...har i allefall planer om at det skal se ut som blomsterbed! Gina har spadd jord, lagt på duk og plantet blomster og jeg har hjulpet så godt jeg kan med en pustepause innimellom!

Hver morgen siden jeg jeg leste om "kjemomannen Kasper" for Tobias, så har han tatt "hårsjekken" på meg. Tobias har kommet inn til oss...eller våknet inne hos oss...dratt meg i luggen for å sjekke om det sitter fast og sagt: "Kjemomannen Kasper har ikke mistet brillene sine i dag heller, mamma" og jeg har svart:           "heldigvis...da har jeg hår i dag også, Tobias"

28. Juli feiret vi bursdagen til Tobias med et "voksenselskap", det var kjempe hyggelig! Mommo og bestemor kom med hver sin kake, vi bidro med drikke, is og jordbær og bestefar Willy,bestefar Yngve, Anne, Knut, tante Marianne, onkel Lars, kusine Tiril, onkel Espen, firmening Christian og langveisfareren Jorunn som kom helt fra Costa Rica, bidro alle med sitt hyggelige nærvær. Tobias fikk selvfølgelig mye pakker og koste seg med å bygge lego resten av ettermiddagen og kvelden. 
Denne dagen våknet jeg også med litt vondt i halsen...æsj...hva betyr dette? Jeg håper det går over..! I morgen reiser vi på hytta på kvamsfjellet med bestefar Willy og Anne!

torsdag 5. august 2010

Bursdagselskap!

17.Juli 2010

Jeg våknet opp å kunne ikke tro jeg hadde sovet hele natta, uten å bli syk. Ved siden av senga lå Emend, kvalmestillende, som jeg skulle ta hver morgen i tre dager, deretter Afipran ved behov. Jeg tok tabletten og ble liggende litt til. Jan hadde stått opp, for et par timer siden. Jeg stod opp å kjente meg i fin form, i forhold til hva jeg hadde forventet. Jeg orker ikke tanken på mat, enda. Drakk litt, har ikke lyst på det heller, men må. Jeg stod opp, kledde på meg, men var fortsatt utrolig trøtt. Følte som jeg hadde plysj på tenna, eller egntlig i hele munnen så jeg pusset tenna. Pratet med Jan, han satt og spilte playstation, hans måte å kople av på. Han virket litt overrsaket over å se meg: "hvordan er formen?" spurte han. "Fin" sa jeg. "Jeg er glad for at jeg ikke er kvalm" Jeg la meg ned på sofaen med vannflaska og Afipranen ved siden av meg på bordet. Det tok ikke lang tid så sov jeg igjen.

Ble utrolig trøtt...klarte ikke å holde meg våken, men det er ingen dårlig bivirkning! Vel, jeg vet ikke om det er bivirkning eller utladning etter alt som har skjedd de siste tre ukene.

Jan lurte på om jeg orket å reise i bursdagselskap til søstera hans, Marianne. Vi har sagt vi ikke kommer, men det kunne jo være en overraskelse...dessuten kommer Tobias, gutten min, til tanta også, sammen med bestemor og bestefar. "Ja, det gjør vi...vi prøver. Vi får reise når jeg ikke orker mer!" sa jeg. "selfølgelig, du bestemmer..." svarte han. "he he he...endelig kan jeg være litt sjef....!" Jeg gjorde meg i stand også reiste vi utover til Gjerderum i "fars leketøy."

Vi ringte på døren en time senere, og det var Tobias som åpnet døren: "mamma..? pappa..? er det dere..? men dere skulle jo ikke komme...og så kommer dere alikevel!" sa han da han åpnet døra. Marianne kom også i døra: "så hyggelig å se dere, dette hadde jeg ikke trodd...hvordan er formen, Cathrine" sa Marisnne som hadde fått tårer i øynene og var helt rørt over å se oss. "Formen er fin, litt trøtt og susete i hodet, men ellers bra" svarte jeg. Inne var det flere som va overrasket over å se oss...svigers var der og foreldrene til svogeren min, Lars, var også der og selvfølgelig Tiril, den 2,5mnd gamle niesa mi. Jeg passet på å kose meg med henne. Jeg må kose nå når hun er baby...jeg kan jo ikke få flere babyer på grunn av denne ondskapen som herjer i kroppen min, derfor må jeg kose meg med andres. Dessuten er hun "jenta til tante."
Jeg kosa meg også masse med Tobias også, da.

Tiril og meg!

Tiril har sovnet på fanget til tante!!!



Marianne hadde laget deilig mat, som smakte meg helt fortreffelig. Jeg hadde ikke spist på flere dager, ikke mye i allefall, og nå spiste jeg godt. Jeg snoket i kjøleskapet til og med, etter at alle var "ferdig" med å spise. Jeg spiste opp resten av maten....deilig....og det trengte jeg virkelig også! Jeg spiste litt jordbær til dessert, men kake fristet ikke, så det lot jeg være. Jeg har kun lyst på mat med masse smak..., men orker ikke tanken på søtt og ikke brus, bare "farris" type drikker.

Vi reiste hjem ca kl 19:00, da hadde greid meg lenge, men begynte å bli sliten da. Jeg sovnet nesten i bilen på vei hjem. Da vi kom hjem skiftet jeg rett til joggedressen og la meg på sofaen...og sovnet! Jeg våknet før vi skulle legge oss, tok litt å drikke og gikk å la oss, så litt på tv....dermed sovnet jeg igjen....og sov hele natta!

Tredje tur til Radiumen - Cellegift!!!

16. Juli 2010

Da var dagen med stor D kommet. Jeg hadde time til grovnålsprøve kl 09:00, time hos parykkdama kl 11:00 og så cellegift kl 13:00. Når jeg er ferdig med denne dagen har jeg heldigvis "fri" i tre uker. Det har skjedd mye de siste 3 ukene, jeg er dønn sliten.

Mamma kom til oss ca kl 07:30, hun skulle bli med oss denne dagen. Vi var inne på Radiumen 08:30 og møtte oppe på avd som vanlig og meldte min ankomst. Ble bedt om ta heisen ned i underetagen igjen hvor jeg har tatt mammografi og ultralyd. Vi fant veien ned dit og satte oss for å vente. Jeg kom inn me en gang.

Da var det å kle av seg for n'te gang og legge seg på benken igjen med armen over hodet. Nå ble det klargjort til grovnålsprøve. Det har jeg gjordt 3 ganger før i Drammen så dette bkir fjerde gang. Det er litt ubehagelig, men absolutt overkommelig. I drammen måtte de bruke masse bedøvelse, siden det er et litt ømfintelig område samt at jeg trenger mye bedøvelse. Dette gav jeg klar beskjed om til legen som skulle utføre dette. "jada, du skal få nok, bedøvelse...!" sa legen. "det er bra!, sa jeg.

Jeg fikk bedøvelse, "kjenner du dette..?" sa legen "ja.. " svarte jeg. Legen: "ok, da setter jeg mer bedøvelse." legen satte mer, ventet en god stund, fant frem en skalpell for å gjøre et lite snitt til denne pistollingnende saken som skulle skytes inn i meg for å få tak i en vevsprøve. "Kjenner du dette da...?" spurte legen igjen. "Jada, jeg kjenner at du prøver å skjere i meg, det svir litt liksom..." sa jeg. " ok, da setter vi mer bedøvelse" sa legen igjen. Etter en stund spurte hun om jeg kjente noe, men det gjorde jeg ikke. Hun snittet opp, og stakk denne "pistolen" inn i puppen på meg og jeg kjente ingenting....heldigvis. Legen rotet rundt inn i der til hun fant et egnet sted å ta biopsi fra. "Da skyter jeg" sa hun. "pang" sa det. "FAEN" sa jeg, " her var det ikke bedøvelse, det gjorde inni helvetes vondt..." fortsatte jeg. Legen stod der som et spørsmålstegn: "oi, gjorde det så vondt..? dette har jeg ikke vært borti før, enda vi gav deg mye bedøvelse..?" "tydeligvis ikke nok inne i kulen" sa jeg. Tårene kom og det gjorde satans vondt, og ikke bare i den ene puppen, men jeg kjente det i hele brystkassa.
Maria, studiesykepleieren hadde også kommet, og hun så at dette gjorde vondt. Når jeg skrek, så skvatt hun og hun så at jeg nærmest spratt opp da legen "skøyt." Legen: "orker du en gang til?" "La meg vente litt, så skal jeg se, da må du i såfall gi meg enda mer bedøvelse....!" sa jeg. Det gikk noen minutter, men det ble ikke bedre, smerte tiltok istedet for å avta. "Skal du bare ha en til?" spurte jeg, tre til sa maria..., til studien...! "tre til...,glem det, det orker jeg ikke for dette er det værste jeg har kjent, nå holder jeg ikke ut mer. Jeg må få smrtestillende." sa jeg. " ok"sa legen og Maria,sånn er det, det er ikke alltid vi kan få det som er ønskelig. "og jeg skjønner at du ikke orker mer" sa Maria. Jeg reiste meg opp og kledde på meg, tårene rant. Jeg gikk ut til mamma og Jan, da begynte jeg å gråte og knakk litt sammen, det gjorde så fryktelig vondt.

 Vi tok heisen opp til avdelingen igjen. Der ba jeg om smertestillende og jeg fikk to pinex forte. Jeg tok først en, men etter en halvtime hadde det ikke blitt noe bedre så jeg tok den andre også. Det kom en sykepleier bort til meg og spurte om jeg ville ha cellegift kl 10:00 istedet for kl 13:00. "det må jeg tenke litt på" sa jeg. Jeg er så innstilt på kl 13:00 at jeg turte ikke å ta den før. Dessuten hadde jeg fryktelig vondt og jeg var fryktelig redd. jeg takket nei til det.

Overlegen kom bortom bordet vi satt ved på avdelingen å lurte på hvordan det gikk med meg. "Jeg er livredd..." sa jeg. og fortsatte med:" jeg er urolig og nærmest kvalm med tanken på det som skal skje.." " du vil ikke ha en Sobril da, så du kan få slappet av litt...?" sa legen. "jeg har aldri tatt slike tabletter, hvordan reager jeg på de da...?" spurte jeg. "vel...det er ikke for ingenting at de har god salgsverdi.." sa hun og smilte. "ok, da tar jeg en av de!" sa jeg. Vi lo litt allesammen. jeg fikk en Sobril og legen ønsket meg lykke til og mente at dette skulle gå veldig fint. "takk for det, jeg håper du har rett!" sa jeg. "Vi kan forresten gå inn på kontoret mitt og prate litt" sa legen. Vi gikk inn til henne og hun informerte litt mer og mer omstendig rundt det med cellegift. Jeg forklarte legen at en av grunnene til at jeg er livredd for dette er, som jeg har sagt før, at jeg har to fobier. Den ene er som sagt klaustrofobi, men den andre er at jeg er redd for å kaste opp. Hvor dumt det enn høres ut så er det et skikkelig problem for meg. Jeg fortsatte videre at jeg hadde hørt om en ny kvalmestillende som heter EMEND og at jeg ha hørt at den er veldig bra, derfor vil jeg ha den. Legen skjønte dette og fortalte at de ikke pleide å gi den med en gang, men ventet gjerne til andre kur hvis det viste seg at noen kunne ha nytte av den. Legen ville lette engstelsen for meg ved å gi meg denne med engang å håpet at jeg kunne slappe av litt mer nå. Jeg ble kjempeglad. Grunnen til at de ikke gir denne med en gang, som jeg har hørt, er at den er veldig dyr. Det koster kr 1000,- for tre tabletter. På drammen sykehus sparer de ikke på kronene når det gjelder denne, der får alle den automatisk, har jeg hørt. Emend skal visstnok fungere på kvalmesenteret i hjernen, i motsetning til de andre som virker på kvalmesenteret i magen.Vi pratet også om dette kunne være genetisk, men jeg forklarte til legen at det vi har funnet ut er at søsteren til min oldemor hadde brystkreft tidlig i 40-årene, siden har ingen av damene i vår familie hatt det og heller ingen på pappan min sin side. Legen ønsket meg masse lykke til og medønske om at jeg ville få en god opplevelse av dette.

Vi gikk opp i 9etg hvor kantina var, vi måtte ha litt mat nå. De andre var sultne og kjøpte seg skikkelig mat, jeg derimot kjøpte en brødskive uten noen ting. Jeg klarte å spise det opp, ikke verst. Maria ringte når vi var ferdig med å spise, hun hadde laget en plan fremover, over tider og klokkeslett for cellegiftkurene fremover. Hun kom ned i kantina til oss og vi fant oss et roligere sted å sitte. Hun forklarte og informerte om denne planen fremover. Da det var gjordt var det tid for å gå til parykkdama.

Kl 11:00 gikk vi inn til parykkdama. Jeg ble henvist til en stol foran et stort speil, hun lurte på hva jeg hadde tenkt meg. kort, langt krøller etc. Jeg hadde ikke tenkt noe som helst. Jeg hadde jo helt frem til Tirsdag denne uken hatt langt hår, nå hadde jeg kort. Damen sa jeg måtte ha noe lenger enn det jeg hadde nå så ikke kantene på parykken ville syntes. "Ok, da blir det en mellomting" sa jeg. Jeg fikk prøve noen og fant raskt en som ville duge. Jeg orket ikke mer rett og slett, jeg var sliten og jeg gruet meg, samtidig som Sobrilen hadde begynt å virke. Jeg kjøpte den, en lue og et skjerf/skaut. Nå har jeg i allefall noe, når håret faller.


Nei.....ikke denne!!

Ikke denne heller....!

forfra!
Denne ble det.. ikke så værst!
Fra siden!

Bakfra!!

Klokka nærmet seg 13:00 og vi måtte gå ned til 4. etg og "INFUSJONSENHETEN", akkurat så det er her det skal skje, tenkte jeg. Vi satte oss inn på et venterom og rett etterpå kom det en sykepleier som tok i mot oss, hilste og hun sa hun hadde ventet på meg. "bli med meg inn her dere" sa henne. Vi fulgte etter inn på et stort rom hvor det var flere som allerede sat "tilkoblet." Til tross for elendigheten som foregikk var det et positivt rom. Jeg ble henvist til en stressless i et hjørne, veggen bak meg var skikkelig lime gronn, ved siden av stolen var det et bord med div ukeblader. Jeg satte meg ned, damen kom med kvalmestillende til meg, som jeg skulle ta før cellegiften begynte å renne i årene mine. "Kan jeg få en Sobril? jeg fikk en oppe på avdelingen, men kunne si ifra her nede hvis jeg trengte en til....og det gjør jeg!" sa jeg, "jeg tenker du kan få en valium nå, da.." sa damen, " greit for meg" svarte jeg. Jeg fikk "lykkepilla" mi og satt og slappet av. Jan og mamma satte seg på hver sin stol foran meg og vi satt og skravlet og lo. Jeg er sjeleglad for at jeg tok disse beroligende pillene og jeg skjønner hvorfor folk tar de, for å si det sånn. Sykepleieren hadde funnet frem veneflonen, hun satte seg ned og begynte å gjøre i stand til å sette denne nålen på håndbaken min. " Da kommer det et lite stikk..." sa hun. "begynner å bli vant til dette nå..." fortsatte jeg. Sykepleieren fant frem x antall poser, 6stk, tror jeg det var. 3 av de var det cellegift i og 3 av de var det saltvann i, som skulle brukes til å skylle igjennom etter hver pose med cellegift. Klumpen i magen min var borte nå, den jeg hadde hatt der de siste 3 ukene, helt borte, fantastisk! Jeg hadde det egentlig helt topp der jeg satt og fikk i meg denne giften, eller som mamma kaller den, "LIVETS VANN," et mye hyggeligere uttrykk. Det er vel nettopp det det er også, når jeg tenker etter......., det skal sørge for at jeg kan lever videre.....!

Litt preget av Sobril og Vival, he he he...!!


Her er deler av giften!

Hele seansen med cellegit varte ca 2 timer. Vi hadde en fin opplevelse av det hele. Jeg som trodde jeg hadde gruet meg for dette, men egentlig er det hva som kommer til å skje med meg etter disse kurene, er det jeg virkelig gruer meg for. Opp til nå er det ingen som kunne se på meg at jeg er syk, og jeg føler meg i toppform, men hva venter meg nå...? Hvor syk blir jeg av dette..? Er det nå jeg skal ligge å spy i det uendelige..? Når mister jeg håret..? Kommer jeg til å ligge rett ut i 3 uker, helt til neste kur..? Hvorfor skal behandlingen gjøre meg syk...? Dette er helt feil rekkefølge... jeg burde først være syk, få behandling som gjør meg bedre, etter et døgn eller noe.... så bli frisk! Istedet er jeg i fin form, litt sliten og med litt lite energi, men hvem har ikke det til tider? helt til jeg får beskjed om at jeg er syk med en alvorlig sykdom..! Jeg skal få behandling som gjør meg syk, men ingen vet hvor syk...! Jeg vet bare at hele verden vil se at jeg er syk...alle vil kunne se at jeg har kreft, fordi jeg mister håret. Det er ganske stigmatiserende....! Jeg gruer meg til alle øynene som vil komme til å stirre, kikke i smug, tenke sitt....på dårlige dager, på gode dager vil jeg ikke bry meg. Jeg har hørt av andre at noen venner og kjente ikke hilser på deg mer, fordi de ikke hvet hva de skal si...de føler seg ukomfortable...! Jeg håper de fleste av mine ikke blir "redd" meg, fordi jeg i en periode vil se litt annerledes ut...! Dette er noe jeg MÅ igjennom, for å kunne bli frisk...forhåpentligvis! Hadde jeg hatt noe valg, hadde jeg valgt annerledes, tro meg.....!!!!

Det er utrolig hvor fort livet snur og ting som var viktige før, er helt ubetydelige nå...! Herregud, jeg har brukt mye tid og penger på å gå ned i vekt, helt siden Tobias ble født. Jeg har i grunnen ikke vært helt fornøyd med meg selv etter fødselen, som gjorde meg 25kg tynger, og med de fem siste kiloene som jeg ikke ble kvitt, men som istedet ble til 10 - 15kg ekstra! Jeg hadde satt meg som mål å gå ned disse i løpet av året om jeg ikke ble gravid igjen, for det var også et ønske for oss. NÅ hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg ikke brukt tid og krefter på denne slankingen, men heller vært glad i meg selv og brukt energien på helt andre ting. Alt jeg ønsker nå er at jeg skal leve til jeg er 100 år. Oppfordring: LEV LIVET DITT, DU VET IKKE HVA MORGENDAGEN BYR PÅ!!!!!

Da cellegiftkuren var over, for denne gang. ble jeg koblet av og jeg følte meg i kjempeform. Vi kunne reise hjem. Da vi var på vei tok jeg frem parykken og prøvde den igjen..."ikke så værst...?!" sa jeg til Jan og mammma, "nei, den er fin" sa de omtrent i kor. "vil du prøve den?" spurte jeg mamma om som satt i baksetet og rakte henne parykken, og hun prøvde den. Ha ha ha, hun så ikke så bra ut med den, vi lo. På vei hjem kjørte vi innom diverse steder de selger hagemøbler, vi trenger det til den nye terassen vår. Jan og mamma var helt overrsaket over formen og energien min, jeg følte meg nesten ruset og hadde det fantastisk. Jeg ville utnytte timene nå, frem til jeg ble syk. Etter en del kikking kjørte vi hjem, det var godt å komme hjem også.

Vel hjemme slappet vi av litt, det hadde vært litt av en dag, lang også, med mye nerver, forventninger, redsel og angst, for min del. Jan var glad vi var i gang, og ikke minst spent på hva vi hadde i vente, "men ingenting vi ikke kan takle" som han pleier å si. Utover kvelden ble jeg kjempe trøtt, jeg sovnet og sov i flere timer, våknet å tok litt å drikke, følte ingen kvalme, men jeg hadde Afipran boksen ved siden av meg, i tilfelle...! Det tok ikke lang tid før jeg sovnet igjen. Til natta tok jeg en Sobril, så jeg skulle få sove godt og ikke tenke på om jeg kom til å bli kvalm og kaste opp. Vi så litt på tv i senga og sovnet....!

tirsdag 3. august 2010

Andre tur til Radiumen!

15. Juli 2010

Kl 05:00 jeg får ikke sove, gidder ikke prøve heller. Lister meg ut fra soverommet så Jan ikke våkner, han har bllitt mer var nå, enn før. Jeg gikk opp å la meg på sofaen, satte på tv'n. Det tok ikke lang tid før jeg hørte Jan rope litt forsiktig:"Cathrine....!?" "ja, jeg får ikke sove, så jeg har lagt meg på sofaen. Alt er ok, bare sov videre du, gutten min." svarte jeg.

Tankene er et eneste virrvarr og kaos, den første cellegift-kuren nærmer seg med stormskritt, i morgen!!!!
Det tok meg lang tid å sovne i går kveld og når jeg endelig hadde sovnet begynte jeg å drømme. Jeg drømte at hele familien hadde fått kreft, og vi fikk diagnosen på samme dag! Vi begynte likt på cellegift, og jeg husker at jeg koblet Tobias til intravenøs cellegift før vi reiste i barnehagen. Tobias tok med seg boka om "kjemomannen Kasper" til barnehagen, slik at de skulle forstå hva som kunne skje med han. Jan og jeg koblet oss på hver vår intravenøse cellegift og reiste på jobb. Det var en helt forferdelig drøm, og nå tenker jeg at jeg kommer til å freake ut i morgen når jeg skal få cellegift. Kanskje jeg blir hysterisk å begynner å grine og skrike eller et eller annet....! En ting er sikkert jeg er LIVREDD!!!!!!!

Jeg er ikke bare livredd, jeg er sint og forbannet og tenker: "hvorfor meg?", "hva galt har jeg gjort i mitt liv som fortjener dette?" Jeg er sint fordi mine rundt meg må gå igjennom dette sammen med meg, jeg er sint fordi Tobias må oppleve dette, han som er så liten og livredd for å miste mammaen og pappaen sin. Livet er FAEN MEG så URETTFERDIG noen ganger. Tårene renner, jeg nærmest skjelver både av sinne og redsel. "HÆLVETE" sier jeg litt høyt for meg selv der jeg sitter.

Jan kom opp til meg når han stod opp, han sa han hadde sovet greit i natt. Jeg har lagt merke til at han bruker lenger tid på å sovne når han legge seg. Før la han hodet på puta så sov han, nå vrir han seg mange ganger før han sovner. Jeg liker ikke at han må oppleve dette heller, men jeg er samtidig glad for at det er nettopp han som er med meg på dette. Jeg kunne ikke hatt en bedre ledsager!
Jan satte seg ved siden av meg i sofaen og gav meg en god klem og holdt rundt meg..."dette fikser vi, jenta mi..." sa han lavt inn i øret mitt. "ja, vi har ikke noe annet valg. Det finnes ikke andre alternativer..." svarte jeg.

Tida var inne for å gjøre seg i stand til å ta tur nr 2 til Radiumen, flere prøver ventet på meg i dag. Vi hentet pappa i Asker i dag også og var på Radiumen kl 08:30. Vi tok heisen opp i 6 etg og henvendte meg igjen på avd A6. Vi satt og ventet litt, men fikk snart beskjed om å gå ned i samme etg som jeg var i går. Nå skulle det taes en MUGA test. Det er en hjerteundersøkelse av hjertets pumpefunksjon i hvile. Vi gikk ned i underetagen og satte oss på en rød sofa. Der ble jeg ropt opp, Jan og pappa ventet utenfor. Jeg satte meg ned i en stol og damen stilte meg noen spørsmål: "er du gravid?" "ehh..nei, jeg tror ikke det" svarte jeg. "du er ikke sikker altså, da må vi ta en urinprøve først. Ta med deg dette glasset du, så er det et toalett rett utenfor her." sa "damen" "ok" svarte jeg og tok med meg dette glasset, gjorde det jeg skulle og gikk tilbake. Denne prøven måtte taes med til laben, så jeg måtte sitte å vente litt til de hadde svaret.

Maria, studiesykepleieren, kom bort til meg mens jeg satt å ventet, hun lurte på om jeg hadde bestemt meg for å være med i studien eller ikke. Jeg sa at jeg hadde tenkt å bli med. Maria ble kjempeglad og svingte seg rundt for nå måtte hun ordne med flere prøver som skulle taes før cellegiften startet i morgen. Maria løp bortover gangen. "Nomél..!" ropte damen igjen. Jeg gikk inn å satte meg i stolen igjen, og jeg er ikke gravid fikk jeg vite. Takk og pris for det, hadde orket tanken på gå igjennom cellegift samtididg som man er gravid, selv om det hadde vært veldig hyggelig hvis alt hadde gått bra, men det vet man jo aldri. Da hadde jeg hatt et barn til, noe som jeg ikke kommer til å få nå...! Det er mange tanker som svirrer rundt i hodet hele tiden, det er ganske utmattende. Vel, jeg fikk den første sprøyten, gikk ut å satte meg sammen med Jan og pappa, vi skravlet litt, bladde i noen ukeblader. Jan har gått til innkjøp av en slik PSP, så han får tiden til å med å spille. Jan regnet med at det ville bli mye venting det neste året, og den har blitt mye brykt allerede, bare iløpte av disse dagene. "Nomél..!" ble det ropt igjen. Inn å få sprøyte nr 2, gikk ut igjen og ventet litt, men ble raskt vist videre inn på et rom hvor selve undersøkelsen skulle foregå. Både Jan og pappa ble med inn, vi kunne prate mens undersøklelsen foregikk. det var godt å ikke måtte være ALENE på en underøkelse.

Undersøkelsen skulle foregå ved hjelp av et gammakamera, som tar bilde av hjertet. For at hjertet skal komme frem på bildene, fikk jeg først en sprøyte med et stoff som "merker" de røde blodlegemene. Etter ca 15-30 min fikk jeg en ny sprøyte med et radioaktivt stoff som fester seg på de "merkede" blodlegemne.
Selve underøkelsen startet ca 10-15min etter injeksjonen av det radioaktive stoffet. Under undersøkelsen lå jeg på en seng og fikk tilkoblet tre stk EKG-elektroder på brystkassa. Deretter ble hjertet avbildet i ca 10.min. Hele undersøkelsen varer i ca 30 min.

Etter MUGA testen skulle jeg gå rett til LAB'n å ta blodprøver, herregud nå er jeg sulten,når skal jeg få meg litt mat? etter blodprøvene...? Vi gikk rett på LAB'n, satt å ventet litt og så var det min tur. Jeg satte meg i stolen, "søsteren" la inn nål i armen på meg, en såkalt "butterfly" siden jeg skulle ta mange glass, det ble hele 10 glass. Etter blodprøvene gikk jeg for å ta EKG, jeg er fortsatt sulten, men EKG går raskt, det er over på 5min. EKG'n ble tatt og da jeg kom ut av det rommet stod blodprøvedama der: "vi ma desverre ha flere prøver av deg...til studien!" "ha ha ha...ok, jeg kommer" sa jeg. Vi gikk tilbake til LAB'n og der tok jeg 5 nye glass, i alt 15 glass med blod i dag. Nå skulle vi opp på avdelingen igjen og prate med Maria.

Oppe på avdelingen gikk jeg rett inn på kjøkkenet og smurte meg et par brødskiver, nå var jeg helt skjelven og snart mannevond...!

Maria kom mens jeg spiste, hun sa at jeg skulle ta en benmargsprøve etter at jeg hadde spist. Da bar det ned i 2.etg. Der ble jeg tatt i mot av 3 damer. Den ene var sykepleier, ei var lege og ei skulle ha med seg prøvene til sitt alboratoriet hvor hun drev med forskning, hun ville også finne ut om det var sprdning til benmargen. " kan jeg få resultatet av det?" spurte jeg, men det var ikk vanlig sa henne, men hvis jeg absolutt ville kunne det sikkert ordnes, men jeg vet ikke om jeg vil vite....er det nødvendig å vite...? Jeg får tenke på det.
Jeg dro ned buksa til midt på rompa omtrent, la meg ned på siden, venstre side,  på sengen. Det skulle bli tatt prøve på begge sider av hoftene, rettere sagt på hver side av rompesprekken, men litt høyere opp. Så jeg la meg først ned på venstre side, legen satte bedøvsle som kjentes ut som vepsestikk. Først bedøvelse i huden med en nål, så når det var bedøvet brukte hun en skalpell og snittet meg opp litt, før hun bedøvde meg enda mer, lenger inn, slik at jeg ikke skulle merke noe av prøven som blir tatt inne i hoftebenet. Prøven ble tatt med en kjempe grov nål og de klarte å få ut 7ml med materiale, opptimalt skulle de ha 10ml, men de får klare seg med de får. Det samme skjedde på høyre side. Legen sa det kunne bli litt smertefult de neste dagene, men at det går over ganske raskt. Ja ja, jeg fikser vel det også.

På denne linken kan dere se hvordan benmargsprøve utføres, for spesielt interesserte!
http://www.oncolex.no/video/?leukemi|benmargbiopsi 

Jeg følte meg litt mørbanket etter denne prøven, for ikk å snakke om denne dagen, for et maratonløp. Vi tok heisen opp til 6 etg igjen. Pratet litt mer med Maria og så kunne vi vende nesa hjemover igjen. Før vi gikk til bilen, tok vi heisen opp til 9 etg, der skal visst frisøren og parykksalongen ligge. Vi fant frem, jeg snakket med parykkdama og avtalte time i morgen kl 11.00 det er mellom prøvene og cellegiftkuren.

Nå reiser vi hjem, dette har vært en lang dag!!
Vi kjørte pappa hjem til Asker før det bar hjemmover til Drammen. Vi stoppet innom Mirawa resaurant og tok med oss litt kinamat hjem. Vi koste oss med det og jeg slappet av litt på sofaen etter middag, da var jeg helt skutt.

Jeg ble mer og mer urolig utover kvelden, begynte å grine og jeg skalv. Jeg gruet meg veldig til cellegiften. Jeg sa til Jan: "fra i morgen kan livet vårt være enda mer snudd på hodet. Snart vil folk SE at jeg er syk. Det er helt sykt å tnke på at jeg føler meg frisk og ser frisk ut så skal jeg begynne på medisiner som gjør at jeg blir syk og ser syk ut...hvorfor må det være sånn?..." Tårene rant. "heldigvis er det bare for en periode og du skal bli frisk igjen...vi må tenke på det. Dette klarer vi sammen, jenta mi! sa Jan. Han fortsatte med: " skal vi ta en kjøretur og få noe annet å tenke på....?" "ok" sa jeg.

Kl var ca 23:30 da vi satte oss i leketøyet og Jans stolthet, Porschen. Vi reiste utover mot hurumlandet, men snudde da de holdt på med asfaltering, så da ble det en tur i Lier i stedet. Jeg skal si jeg fikk noe annet å tenke på, da vi var "alene" på veien og Jan "dro på" og vi kjørte i 200km/h, jeg skreik og Jan lo. Det var ingen fare, vi kjørte på rett strekke, men alikevel, jeg er ikke stor fan av disse hastigheter. "Jeg vil ikke dø på denne måten, heller Jan...!" Jan sakket farten..."men jeg fikk deg til å tenke på noe annet..." sa han. Jada, det hadde han klart. Vi lo og skravlet på vei hjem. AAhhhh, jeg er glad i gutten min!!

mandag 2. august 2010

Første tur til radiumhospitalet!

14. Juli 2010

Reiste hjemmefra kl 09:00, hentet pappa som bor i Asker og kom opp på avd A6 kl 10:00, der ble jeg tatt i mot og fikk navnearmebånd og ble sendt ned til mammagrafi og ultralyd. Mammografi har jeg tatt noen ganger nå. På en måned har jeg gått fra å aldri ha tatt mammografi til å bli rutinert! skal ikke være sånn, egentlig!!! For meg er ikke mammografi en lystig opplevelse, jeg opplever det smertefult, og særlig i den puppen hvor "ondskapen" befinner seg. Vel vel, da var det å kle av seg igjen, stille seg på de markerte stedene på gulvet, lene seg litt fremover. "Damen" tok tak i brystet mitt og la det opp på en plate, strakk brystet fremover for å få med seg hele brystet (og gjerne litt til). En plate ovenifra nærmet seg nå, for å klemme brystet flatt. "Det kjennes ut som om hele puppen eksploderer snart, skynd deg" nærmest skrek jeg til "damen". "Du er kjempe flink, bare litt til nå" sa hun. Tårene renner og jeg begynner å se stjerner og planeter. Det føles som en evighet, men varer bare noen sekunder, selve skviset! Så var det det andre brystet, ikke i nærheten så smertefult her. "Damen": "Nå har vi tatt rett frem, nå skal vi ta fra siden. Så da kan du stille deg på disse merkene, ta tak i håndtaket der borte med den hånden, lene deg litt fremover, så tar jeg tak i brystet og får lagt det godt på platen, sånn. Da kommer klemmingen, og jeg skal være rask." Tårene sprutet og jeg hadde mest lyst til å skrike, men holdt det inni meg og tenkte at dette sikkert ikke er det værste du skal igjennom, skjerp deg Cathrine. Ferdig med begge brystene, rett frem og fra siden, endelig tenkte jeg, men da sa "damen": "nå må jeg ta et bilde til av det syke brystet ditt og det er et forstørrelsesbilde" det er ikke mulig tenkte jeg. Ja ja, da var det det samme en gang til, rett frem og fra siden, med tårer, ynking, smerter, stjerner og planeter. Nå da, endelig ferdig med det. "Nå kan du kle på deg og sette deg ute å vente til legen har fått sett på bildene, så roper jeg deg opp etterpå, for da skal du ta ultralyd." fortsatte denne "damen." Ute på venteværelset satt Jan og pappa.

"Nomél...!" ropte hun igjen, nå var det tid for ultralyd. Gikk inn på naborommet, kledde av meg på overkroppen, la meg på en seng med høyre armen over hodet. Hilste på den kvinnelige overlegen, veldig hyggelig forøverig. Vi skravlet om alt mulig mens hun undersøkte, målte og kikket i alle mulige vinkler. Hun sjekket også lymfene mine under armen og på halsen. Hun fant ingenting ved første øyekast, men kikket litt nærmere på en lymfe som muligens hadde litt fortykket cellevegg. "Jeg vil han en prøve av denne her" sa hun og henvendte seg til sykepleieren som var i rommet. sykepleieren fant frem utstyr til en "finnålsprøve." Dette eer en prøve hvor de bruker en type sprøyte og tar ut litt vevsmateriale av cellen, dette foregår uten bedøvelse. De fikk det materialet de trengte og så skulle det sendes til analyse. Dette ble gjort i Drammen også, men de vil gjerne ha sitt eget. Ferdig...., da kunne jeg kle på meg igjen. Jeg gikk ut til Jan og pappa, og så kunne vi gå opp på avdelingen igjen for informasjon om videre forløp.

http://www.oncolex.no/video/?brystfinnal-bryst  Her er det en videosnutt av finnålsbiopsi, for de som er interessert.

Vi tok heisen opp til 6etg. inne på avdelingen fikk jeg beskjed om at jeg skulle få prate med både lege, overlege og studie sykepleier (jeg har blitt forespurt om jeg vil være med i en studie angående en ny medisin som skal forhindre blodtilførselen til kreftsvulsten, for de som ikke har spredning.), men det kunne ta litt tid, så vi kunne forlate avdelingen, bare jeg la igjen tlf nr mitt, hvilket jeg gjorde. Vi gikk ned i kiosken, kjøpte litt å drikke, en avis. Jan og pappa kjøpte seg ei pølse også. Vi satt inne til å begynne med, men når sola kom gikk vi ut å satte oss i solstoler og slappet av i varmen. Etter et par timer ringte jeg opp til avd og fikk beskjed om at vi kunne komme opp om 10 minutter. Vi samlet oss sammen og gikk opp, vi ble ventende i ytterligere 30 minutter, men sånn er det, en blir vant til å vente!!!

Vi kom  inn til lege Åsa Kristine Øljert, ei svensk ei, som jeg mistenker er yngre enn meg selv. Jeg foretrekker at de er eldre enn meg, da føler jeg at de har flere år med erfaring...eller er det jeg som begynner å dra på årene og vil oppdage at flere og flere leger er yngre enn meg...hmmm!!?? Nok om det, hun ville vite min histore rundt dette, hun hadde lest,men ville at jeg skulle fortelle alikevel. Jeg begynte forfra og fortalte opp til idag, hun noterte og kom med spørsmål innimellom. Som f.eks: "har du brukt p-piller? når startet du og når sluttet du?, er det brystkreft i familien?" på det siste spørsmålet har vi funnet ut at søsteren til min oldemor fikk brystkreft, tidlig i 40 årene, siden har ingen hatt det! Jeg skal gentestes etterhvert. Legen målte kulen utvendig til 2x7cm, men med ultralyd ble den målt til 4,7cm. Doktoren målte blodtrykket, pulsen, høyde og vekt. Etter alle disse opplysningene om mine data, kunne hun fortelle at hun hadde fått resultatet fra skjelettscintigrafien som ble tatt i Drammen, det var INGEN spredning, heldigvis, for en lykke! Hun fortalte videre at jeg er HER2 negativ, hvilket er positivt for meg, det betyr at jeg ikke har den hissigste varianten, enda en positiv nyhet..., svulsten er også hormonfølsom for østrogen, men ikke progesteron. Dette betyr at jeg blir satt på hormonbehandling, etter strålingen, som skal vare i 5år. Dette skal også være en positiv behandling, det skal forhindre tilbakefall, de neste 5 årene. 3 gode nyheter idag er helt fantastisk. Det som er kjedelig er at med denne hormonbehandlingen kommer jeg rett i overgangsalderen, men heller det enn andre alternativer! Det er heller ikke lurt å bli gravid igjen fordi jeg er hormonfølsøm. Uansett måtte jeg ha ventet til hormonbehandlingen er over, altså 5år, og så må jeg vente en stund til etter det...da begynner jeg å dra på årene så toget er nok gått...! Jeg er sjeleglad for at jeg allerede har en FANTASTISK sønn.
Vi snakket vider om cellegiftkuren jeg skal begynne på, fikk litt info om den og fikk fortalt at jeg er livredd. Jeg er livredd for den, for det ukjente, for hvor syk jeg vil bli og for alt det ukjente. Jeg er livredd for at Tobias skal bli redd og engstelig oppe i alt dette...!

Etter at vi hadde snakket med legen, snakket vi med Maria som er studiesykepleier. Hun fortalte om denne studien og denne medisinen. Det vil føre til flere prøver og undersøkelser enn ellers og heg vil få oppfølging i 10år etterpå. Studien er randomisert, det vil si at selv om jeg er med i studien er det ikke sikkert jeg får medisinen (Avastin), det vil bli trekning. Jeg kunne få tenke på det til i morgen, lese gjennom infoen flere ganger og diskutere det litt. Jeg fortalte Maria at jeg har to fobier og det ene er klaustrofobi, så hvis studien medførte flere MR underøkelser så ville jeg ikke bli med, orker ikke å utsette meg for mer ubehag enn nødvendig. Maria skulle ta opp dette med overlegen som hadde med denne studien å gjøre.

Videre etter Maria så var det å prate med overlegen om studiet. Hun kunne bekrefte at jeg sville slippe MR hvis jeg ble med. Normalt sett ville det føre til flere av disse undersøkelsene, men siden jeg har "klaus" så kunne jeg slippe. Flott, da kan jeg vurdere og tenke på det til i morgen. Jeg ville bli nødt til å ta flere blodprøver, hjerteprøver, celleprøver, svulstprøver og benmargsprøver. Jeg tror jeg kan fikse alt dette. Det som er flott er at DETTE er FRIVILLIG, slik at jeg kan avslutte når jeg vil, hvis jeg ikke orker allee disse prøvene. Det kan hende jeg har mer enn nok med meg selv i denne tiden....!?

Dagen i dag på Radiumen varte i hele 5,5 timer. Sånn er det og sånn vil det bli fremover... mye reising, mye prøver og mye venting...!

Da vi svingte inn i gården hjemme så jeg att våre gode naboer Lerke og Terje var hjemme. Jan hadde vondt i hodet og gikk inn for å slappe av litt, jeg gikk bort til naboene og banket på. Der ble jeg tilbydt et glass Rosé hvilket jeg takket ja til og så satt vi å skravlet litt. Det var kjempe koselig!!!