Translate

fredag 31. desember 2010

Nyttår!

31. Desember 2010

Jeg er bare innom en liten snarvisitt for å ønske alle ET RIKTIG GODT NYTT ÅR!!!!

Vi skal feire kvelden hos våre gode venner i Mjøndalen...og vi gleder oss til god mat, mye latter og hyggeig samvær!

Ha en riktig god feiring allesammen, så snakkes vi på nyåret!!

Stoooor nyttårsklem fra Cathrine, Jan og Tobias!!!!

mandag 27. desember 2010

Destruerende tanker....jeg HATER det!!!

27.Desember 2010

Julen har vært helt fantastisk, mye god mat, godt sosialt samvær med familien og mange fine pakker, for liten og for stor....jeg digger julen....!!!

Tankene tar knekken på meg om dagen...jeg er glad for at jeg snart er ferdig med behandlingene og for at jeg har kommet så langt...den værste delen er over...cellegiften.....men samtidig tenker jeg veldig mye på tilbakefall avsykdommen...hva hvis det skjer?....hva da?...hvor lenge har jeg å leve da?...hva med Tobias?....han blir redd...mister mammaen sin...jeg orker ikke tanken på det engang, men tankene innhenter meg og jeg klarer ikke å stoppe det....En ting er at det går bra denne gangen, men jeg må "overleve" 5 år før jeg kan si at jeg er frisk. 1 av 3 yngre med hormonfølsom brystkreft får tilbakefall innen 5 år...og da gjerne med spredning til andre organer, lever, lunger eller skjelettet....herregud....jeg syntes det er mange....! Jeg har det bra nå, føler meg i fin form og kan glede meg over at jeg er over halvveis i behandlingn, men hva vil skje de neste 5 årene.....vil jeg egnetlig overleve denne driten....????  Jeg blir redd av tanken av at jeg kanskje ikke vil oppleve å se Tobias vokse opp....jeg blir redd av at jeg kanskje vil få den skremmende beskjeden som kreft er...en gang til...til smertene...helvete! Jeg blir redd av tanken på at jeg bare er 35år og kanskje ikke vil oppleve det å bli 40år...hvor lenge har jeg egentlig igjen...på denne jord? Jeg hater disse tankene...frykten og angsten....skal en aldri bli ferdig med denne helvetes sykdommen? jeg håper at jeg kan sitte her om 5år og tenke at jeg iallefall har overlevd de "kritiske" årene....og at tankene og frykten blir svakere og at det tar lengre tid mellom hver gang tanken dukker opp...håper at jeg kan senke skuldrene og slappe av mer...med tiden...!

Jeg ringte Sykepleier Nina på Radiumen i dag vedrørende muskelsmertene mine. Jeg har fryktelige muskelsmerter fortsatt, enda det er 3 uker siden siste cellegiftkur. Siden jeg ikke har hørt andre har slitt med dette måtte jeg forhøre meg om det er "normalt." Jeg har tenkt at det kan være en sammenheng med at jeg har vært inaktiv og muskelsvinn har forekommet...og birvirkninger av Taxolen. Nina kunne bekrefte det jeg tenkte. Normalt sett har man ikke noen spesielle bivirkninger etter Taxolen, men Taxotere....jeg har opplevet skikkelige bivirkninger fra begge. "jeg kunne ønske jeg kunne si at du ikke vil merke noe mer bivirkninger etter nyttår, men det kan jeg ikke...dette tar tid....ta små skritt av gangen, Cathrine så går det seg til etterhvert" sa Nina til meg på telefonen i dag. "Hvordan går det ellers med deg?" spurte hun..."bra, stort sett...jeg tenker mye på tilbakefall og det gjør meg redd og engstelig..." svarte jeg. "Det skjønner jeg...det er mange som gjør det når cellegiften er over...de har kommet videre og klarer å tenke lengre enn akkurat den dagen og da kommer de tankene...veldig ofte. Hvis tankene tar overhånd for deg så skal du få noen å prate med. Vi kan prate om det når du kommer inn til operasjon på nyåret." fortsatte Nina. "Tusen takk, Nina...jeg tror faktisk det hadde vært veldig bra....og ta det med en gang før det tar helt overhånd...vi prater om det når jeg kommer inn....takk for praten og ha en fortsatt fin jul og et godt nytt år, Nina" svarte jeg. "Ja, du også, Cathrine....2011 blir et SÅÅÅ mye bedre år for deg...du kan glede deg....kos deg nå og ikke bekymre deg, så tar vi en prat når du kommer inn den 7. Januar" svarte Nina. " Ha det godt så lenge" sa jeg. "Ha det godt, Cathrine" sa Nina. Jeg la på telefonen og var først og fremst glad for at disse muskelsmertene er helt "normale" og at ting tar tid. Jeg er litt ivrig etter å komme i form og brgynne å gå turer igjen....hvis kulda fortsetter vil jeg velge å komme meg på "Akropolis" å gå litt forsiktig på tredemølla...jeg gleder meg sinnsykt til jeg sitter på spinningsykkelen igjen...da kan jeg si jeg er i form igjen....åååå det skal bli godt....!

Jeg har noen nyttårsforsetter som blandt annet å kutte ut Colaen, som jeg har blitt litt avhengig av etter cellegiften og kortisonen gjorde meg en smule avhengig av den, Jeg skal trene mye mer enn jeg gjorde før jeg ble syk, jeg skal få inn en god rutine på det...så kanskje disse kiloene forsvinner også...he he he...det hadde ikke gjordt noe.. Pappa blir du med...? Nå skal vi komme i form....både du og jeg! Mamma har sagt hun skal slutte å røyke....det håper jeg virkelig hun gjør....det jeg har gått igjennom til nå er ikke noe å hige etter i allefall...så vi får ta oss noen turer vi også....komme i form eller i bedre form hele gjengen....er dere klare for det????

Nå skal jeg nyte resten av romjula og nyttårsdagene før jeg skal inn til mammografi den 5.Januar og operasjon den 7. Januar 2011.

tirsdag 21. desember 2010

Verdens beste før-julspresang....!!!!!

14. Desember 2010

Dagen var kommet som jeg hadde både gledet og gruet meg for. Jeg skulle få cellegift nr 10 og ikke minst datoen for operasjonen.....det er skummelt....tanken på å bli amputert skremmer meg, men samtidig så er det nødvendig for å fjerne ondskapen. Jeg har forsøkt å tenke at jeg "bare" mister en pupp, ikke et ben hvor man da må lære å gå på nytt...det er ingen som vil se det....bortsett fra mine nære og kjære....men alikevel så skremmer det meg og jeg gruer meg....spesielt til tiden etterpå....synet på meg selv...aksepten for hva denne sykdommen har ført til og hva den har gjort med meg....fysisk er en ting, men psykisk er en helt annen side. Jeg så på meg selv som ganske sterk før og took ting på strak arm, men nå....redd for kroppslige endringer, er på alerten hele tiden, pysete for alt jeg må igjennom....må ta Vival og Sobril for å kunne slappe av....orker ikke flere ubehageligheter....jeg håper dette gir seg med tiden og at jeg blir litt "tøff" igjen.

Mamma kom å hentet meg ca 07:30 og vi vendte nesa i retning Oslo og Radiumen...igjen. Vi brukte nesten to timer inn, typisk morgentrafikk innover til Oslo....pyton! Vel fremme var det vanlig prosedyre med å melde sin ankomst på lab'n får blodprøver og urinprøve. Vi måtte ikke vente lenge, 10 min kanskje...mye bedre system her enn i Drammen....hvor de ikke har noe system...Deretter tok vi turen til poliklinikken hvor jeg meldte min ankomst. Vi satte oss ned...nå begynte ventingen....det er stort sett det denne dagen dreier seg om. I dag hadde jeg fått time hos Kirurgen kl 9:30 og kl 10:00 skulle jeg til Onkologen og deretter var det igjen en siste tur opp på infusjonsenheten for den tredje siste gang...litt rart og tenk på....!!!

Sykepleier Nina kom bort til meg og lurte på hvordan jeg hadde det. Jeg fortalte henne om hvor sliten jeg var og hvor tiltakende disse nevropatiene hadde værtsiste uken. Jeg hadde vondt under føttene når jeg gikk, som å gå å nåler, men at jeg fikser det...det værste er hendene...de føles numme og stikker, det er vondt å komme borti ting med fingrene, alt jeg tar i gjør vondt, kraften  i hendene og armene er svekket så jeg klarer ikke så mye med de, som f.eks å skru av lokk/korker, lett for å miste ting...hvis det fortsetter eller tiltrer de neste ukene klarer jeg ikke å bruke hendene...fryktelig hemmende! Nina syntes ikke dette høtes veldig ok ut og skulle se om hun kunne prate med onkologen....hun kom tilbake og sa at han var opptatt og dermed hadde hun ikke fått pratet med han. "Jeg kommer ut å henter deg nå kirurgen er klar, men han er litt forsinket..." sa Nina. "ok, jeg sitter her jeg" svarte jeg. Det tok ikke lang tid så kom Nina tilbake og det var tid for en prat med kirurgen, Dr. Skjønsberg. Vi gikk inn allesammen.

Dr. Skjønsberg, en snedig og tørrvittig fyr og utrolig hyggelig. Vi gikk igjennom gangen av operasjonen, som vil vare litt i overkant av én time, lett narkose og en veldig grei operasjon. Heldigvis så sitter brystet på utsiden av kroppen så her vil det ikke gå utover noen muskler eller skjæring inne i kroppen, og jeg vil være oppe å gå veldig raskt igjen. Jeg kan få lov til å reise hjem igjen dagen etter, hvis jeg er interresert i og reise hjem med dren og drenpose som er festet til sårstedet, men hvis jeg velger å være på sykehuset til drenet er fjernet, 2-3 dager avhengig av hvor mye sårvæske som kommer, så blir jeg på avdelingen, natten over og deretter blir jeg overflyttet til sykehotellet, og jeg kan ta imot besøk og komme å gå som jeg vil. Jeg regner med at jeg velger det siste alternativet, sånn jeg ser det nå i allefall. Vi fylte ut noen skjemaer med spøsmål om alt fra høyde og vekt til allergier, kvalme i forhold til narkose etc etc. Vi ble med nina inn på et annet kontor og pratet litt mer, fylte ut mere papirer før vi satte oss ut igjen. Nina hadde ordnet med et møte med fysioterapauten, så vi gikk inn til henne og hun pratet om hvordan jeg skulle trene opp armen etter operasjonen og hvilke øvelser jeg skulle gjøre. Jeg fikk brosjyrer og masse info og jeg sa at jeg sikkert ikke kom til å huske alt dette når tiden var inne for det og håpet at hun kom å så til meg når operasjonen er over. "jada, jeg kommer å repeterer dette da", sa hun. Mamma og jeg gikk og satte oss ute i venteområdet igjen.

 Det tok litt tid for onkologen var også forsinket, men ca kl 11:00 ble jeg ropt opp og vi ble hentet av ei dame, sykepleier som jeg ikke husker navnet på. Vi gikk in til onkolog, Dr. løkkevik, en fantastisk mann...så varm og god...herregud de er det ikke mange av. Dr. Løkkevik sa: "jeg hører du har noen bivirkninger, hvordan er de?" Jeg fortalte han det samme som jeg fortalte Nina tidligere. "såpass, ja, det høres ikke bra ut.....da tenker jeg vi kutter ut den siste kuren" sa han. "Så bra...godt å høre" svarte jeg. Da blir det kur i dag og neste Mandag og så er jeg ferdig, tenkte jeg. Dr. Løkkevik pratet litt med sykepleierene sine og så sa han til sykepleier: "Kan du ringe opp til infusjonsenheten og si at Cathrine ikke kommer i dag" Jeg ble helt forfjamset og kikket på mamma og så på Dr. Løkkevik..."skal jeg ikke ha cellegift i dag?" sa jeg, spørrende..." nei, nå er du ferdig med cellegift" svarte han. " herregud er det sant...? kødder du med meg, nå...?" spurte jeg og begynte å grine. Jeg grein og grein....jeg fikk papir for å tørke snørr og tårer med. Mamma la armen rundt meg og ble blank i øynene hun også. Jeg satt der med hodet i hendene og klarte nesten ikke å stoppe å gråte...jeg så opp på Dr. Løkkevik...han satt og smilte og jeg klappet i hendene og kunne ikke tro det var sant...."er det mulig"..."snakk om julepresang"....sa jeg. Jeg tørket og tørket tårer...og Dr. Løkkevik begynte å svare på spørsmål som jeg hadde tenkt å still, men rakk ikke for han visste hva jeg ville spørre om. "Du har fått en veldig god behandling...du har fått i deg 7 hele behandlingler, og det er mange som må bryte pga bivirkninger, du er ikke alene om det. Det at du ikke får den siste har ikke noe å si for deg, du skal gå på Tamoxifen etterpå og den tabletten du skal ta hver dag er minst like viktig hvis ikke viktigere enn cellegiften. Det er noen som ikke responderer på cellegiften, med den krefttypen du har, og da er Tamoxifenen hlt avgjørende. Du har hatt god effekt av cellegiften og det er tre uker til du skal opereres og deretter begynner du på tablettene.....dette gå bra" sa han. "Godt å høre" svarte jeg....jeg klarte nesten ikke å svare...tårene rant og jeg var nermest euforisk og satset alle kortene mine på at mamma fikk med seg mer enn hva jeg gjorde. Mamma spurte om gentesting....."du kan godt teste deg, hvis du vil det. det er en blodprøve du kan ta idag eller du kan vente...men erfaringsmessig så er det ikke genetisk kreftform du har, men for all del...ta testen så er vi sikre. Grunnen til at jeg vil ta gentesten er litt for min egen del, men også for mamma og andre familemedlemmer. Har jeg en genetisk form, vil mamma teste seg...er hun bærer så kanskje tanta mi bør gjøre det siden hun har ei datter....!! Vi fylte ut flere skjemaer...for gentesting...og andre ting jeg ikke husker. Jeg fikk timer til både det ene og det andre. Opersajonstime 7. Jan, Strålekartelegging 1. Feb, begynne med stråling uken etter det. 20. Juni første kontroll av gjenværende bryst...fryktelig skummelt. Jeg fikk med meg noen papirer og timer før jeg gikk derfra. Dr. Løkkevik sa "nå har du juleferie, Cathrine, kos deg og slapp av så du kommer deg skikkelig og er klar for operasjonen 7. Jan......GOD JUL" "Tusen takk og GOD JUL til deg også, nå skal jeg kose meg masse, du aner ikke hvor glad jeg er nå." svarte jeg.

Mamma og jeg gikk tilbake til lab'n og tok ny blodprøve, gentesten, før vi reiste hjem. Vel, jeg gikk innom Narvesen og kjøpte meg en ostepølse med bacon i brød og spiste den før vi reiste. Det første jeg gjorde da vi kom ut fra Radiumen var å ringe Jan og fortelle glad-nyheten. Han kunne nesten ikke tro det og ble kjempe overrasket...jeg hørte han var glad og lettet...endelig ferdig....nå kan vi snart begynne å leve igjen...en helt fantastisk følelse. Det er en milepel....den værste delen er OVER...FERDIG....er det virkelig sant? 5 måneder med gift i kroppen gjør noe med en, det blir nesten rutine og "normalen" i hverdagen, og nå er det over....jippi!!!!!
Jeg ringte også til pappa og Gina og fortalte hva som hadde skjedd i dag....alle er glade for at det er over.

På vei hjem reiste vi innom Liertoppen og kikket litt og mamma fikk kjøpt en julepresang. Vi traff også på kjentfolk som vi skravlet med, bl.a Eli, mammaen til Aud Helen, ei barndomsvenninne av meg...veldig hyggelig å se henne igjen, lenge siden sist. Mamma og jeg kjøpte med mat og reiste hjem til mamma og spiste. Espen, broderen, kjørte meg til skolen og han ble med å hentet Tobias, før han kjørte oss hjem.

Jeg var høyt oppe resten av dagen og pratet mye i telefonen, men på kvelden ble jeg kjempe sliten...kanskje ikke så rart....???!!!

NÅ HAR JEG JULEFERIE..........!!!!!!!!!!!!!!!!!

onsdag 15. desember 2010

Sur, sinna og bitchete....!!!

7.- 10. Desember 2010

Fy flate...nå er jeg ikke veldig hyggelig om dagen. Jeg er sur og grinete....lunta er kort og alt er i grunn bare ræva. Stakkars de jeg bor sammen som må leve sammen med meg nå om dagen. Egentlig så syntes jeg synd på meg selv....det er vel greit...innimellom....kanskje?? Alle disse bivirkningene går meg på nervene....jeg er sliten og orker stort sett bare å sitte i sofaen....hva slags liv er det da..? ikke har jeg fått begynt på julegavene heller...kanskje jeg må få noen andre til å handle for meg i år? Jan kan sikkert handle noen, men han kan jo ikke handle til seg selv....?! dette er skikkelig kjipt....jeg er lei av å puste og pese som en hvalross bare jeg tørker av bordet, henger opp klesvasken, kler på meg...etc. jeg er lei av å få melkesyre i bena bare jeg går opp trappa hjemme eller går til postkassa...lei av å få melkesyre i armene av å skjære og smøre en brødskive...jeg er lei av disse nevropatiene jeg har fått i hender og føtter. Nevropatier er følelsen av nummenhet eller at hendene og føttene "sover"...de stikker og "visner" bort. Det er vanskelig å gripe tak i ting med hendene, tar du i noe eller kommer bort i noe gjør det vondt i fingre og hender....det gjør vondt å gå...det føles som jeg går på nåler..store nålputer...huden under føttene har begynt å løsne...greit så lenge det er det øverste laget, så det er som å flasse...ikke noe sårt....enda...jeg er lei av å grue meg... til operasjon....til neste kur....til å få flere bivirkninger eller at de jeg har blir værre....jeg er lei av negative tanker.....jeg er lei av frykt...jeg er lei av å være redd.....jeg er lei av å fryse på hodet....ligge med nattlue...lei av å være syk...lei av å føle meg syk.....lei av å se syk ut....av alt dette blir jeg sur, sinna og bitchete....jeg blir sint bare Jan sier noe til meg og det spiller ikke noe rolle hva han sier....jeg svarer surt og sint uansett...stakkars! Når jeg har det som nå sier jeg klart ifra til han at han ikke skal snakke til meg, men at jeg snakker til han når jeg vil....så kanskje jeg kan prøve å være eller høres litt hyggelig ut. Jeg har forklart til Tobias at jeg er ganske sint om dagen, men at det ikke har noe med han og gjøre, men at medisinene gjør mamma sint...og at jeg er lei av å være syk. "ok..da vet jeg det" svarte Tobias. "mamma...jeg vil ikke at du skal ha det kjedelig når du er syk...." sa Tobias...."nå ønsker jeg at du blir frisk snart.." fortsatte han. " jeg er enig med deg Tobias...nå er det på tide å bli frisk....jeg vil heller ikke ha det kjedelig, Tobias" svarte jeg.

Disse dagene har jeg også tenkt en del på tilbakefall....hva hvis jeg får det? hvor mange år har jeg egnelig igjen å leve...hvem vet...men jeg blir sprø av slike tanker....redd...engstelig og jeg tenker mye på Tobias...hva hvis jeg ikke får oppleve konfirmasjonen...ungdomstiden....oppveksten hans...? jeg tenker på å gjøre han redd...hans frykt...hva han må igjennom hvis han mister mammaen sin....dette er tanker jeg ikke ønsker å tenke, men som dukker opp enten jeg vil eller ikke...!! Tanker som dette sliter på meg....humøret...energien...angsten....og jeg hater det!

Jeg gleder meg til å bli ferdig....til å bli frisk...men frykter alle svarene som kontrollene vil gi......gruer meg til å "klare meg på egenhånd"....
Her ble det mye syting å klaging.....må få det ut...jeg er SÅ JÆVLA LEI CELLEGIFT OG BIVIRKNINGER......at jeg ikke orker tanken på å "bare" ha 3 runder igjen. JA, jeg veit jeg snart er ferdig...ser lyset i tunellen....men jeg kan ærlig si at jeg har aldri, iløpet av denne perioden, vært mindre motivert og mindre klar for flere cellegift-runder............Nå orker jeg ikke mer.....men jeg MÅ.....har ikke noe valg..........!!!!!

søndag 12. desember 2010

Taxol kur nr 3....2.tur på Drammen sykehus!

6. Desember 2010

Klokka ringte, som vanlig, og dagen var igjen her. Ny kur skulle innta kroppen min og forhåpentligvis ta knekken på restene av kreftsvulsten...først måtte jeg bare kjøre Tobias på skolen og kjøre hjem igjen før pappa kom for å hente meg.

Vi ankom sykehuset rett før kl 09:00 for å ta disse evinnelige blodprøvene, men akkurat som sist så var det bare ei dame som tok prøvene, ingen kølapper og mange mennesker som skulle ta "øyeblikkelig hjelp blodprøver" så det tok lang tid....hele 30min denne gangen....og jeg var 3.mann inn. Hele 3 mennesker på 30 min....meget effektivt.....????!!!! Etter at blodprøvne var tatt tok vi heisen opp til 8etg. og kom inn i en veldig hyggelig og julepyntet onkologisk avdeling, med de blide imøtekommende damene som smiler og hilser når du gjør entré. Pappa og jeg satte oss ned i hver vår stol med hver vå Drammens tidene...det tok ikke lang tid før sykepleier Mette dukket opp, samme dame som forrige uke, med en god dose tabletter som skulle inntas før kuren skulle renne inn gjennom årene. Etter at de var inntatt kunne vi bare gå inn på rom 812, jeg la meg i sengen nærmest vinduet og pappa satte seg i stresslessen ved siden av. Mette hentet utstyret hun trengte for å kople til VAP'n og satte i gang, men det skulle vise seg og ikke være så enkelt denne gangen. Mette forsøkte to ganger, men fikk ikke blodsvar, som man må ha for å vite at nåla ligger riktig i åra, så hun gikk for å hente en kollega som skulle få prøve, men heller ikke henne fikk det til. Det var helt merkelig, nåla gikk helt i bånn som den skulle, men alikevel ble det ikke riktig...mulig at VAP`n lå helt innat åreveggen og skapte et vakum eller noe....hvem vet....etter 5 forsøk, med min tillatelse, måtte de kaste inn håndkle og legge inn en veneflon istedet....på min høyre håndbak. De syntes det var veldig synd å måtte gjøre siden jeg har en VAP, men jeg syntes det var helt greit.



Ligger og venter på å bli koplet til!


Et av forsøkene på å kople til VAP'n...

Mette gikk for å hente Taxolen og i mellomtiden fikk jeg saltvann. Pappa og jeg skravlet så lenge.....Mette kom inn og hang opp Taxolen og ei kollega av henne kom inn  å sjekket at alt var riktig, både veneflonen og Taxolen....dobbelsjekking. Taxolen ble satt i gang, og på like høy hastighet som sist, 250ml/t, siden jeg ikke hadde hatt noen reaksjon.....etter en liten stund ble jeg kjempevarm i hodet og måtte ta av skjerfet jeg hadde rundt halsen....og så ble jeg skikkelig tungpustet og fikk følelsen av å ikke få puste skikkelig...litt skummelt, men Mette var like rolig og hadde allerede gjort klart ekstra antihistaminer opptrekt i sprøyter i tilfelle dette ville skje, så hun stoppet Taxolen og gav meg allergimedisiner og jeg kunne puste skikkelig igjen. Etter en liten stund satte hun igang Taxolen igjen, men saktere denne gang...for så å øke hastigheten etterhvert som reaksjonene uteble. Det gikk helt fint etter den ene hendelsen...og snart var Taxolen opp i full hastihet igjen.

Da jeg lå å fikk cellegift, kom Dr. Rusten innom og lurte på hvordan jeg hadde det og hadde hatt det den siste uken. Jeg fortalte om hevelsene og vektøkning i rekordfart...opp 2kg på 1 uke....herregud...ikke spesielt hyggelig...fortsetter det sånn resten av tiden så klarer jeg å legge på meg nærmere 20kg på 6mnd, altså denne cellegiftperioden! Dr. Rusten sa at dette var helt vanlig og at vanndrivende ikke ville ha særlig effekt, så han anbefalte ikke det. Jeg fortalte at jeg er sliten og ikke orker stort, men dette er også vanlig....jeg vet det, men det er fryktelig irriterende og jeg merker at jeg begynner å bli dritt lei og amper i humøret. Arrrggghh!!!!! Det er vel "bare" å bite tenna sammen da....jeg er jo "snart" ferdig....det er det alle sier...og ja jeg vet jeg er snart ferdig, men bare ikke snart nok.....!!!!!!!!!!!!

Jeg ringte mamma også mens jeg lå i senga der, hun var på jobb et par etg under meg, hun skulle prøve å komme opp til meg en tur før jeg var ferdig....og det gjorde hun. Vi skravla og lo allesammen...mamma, pappa og jeg....kjempe hyggelig...Mette og kollegaen hennes kom inn og skravla med oss også....latter er tingen oppi dette her...det gjør godt!

Kl.13:00 kunne vi gå ut fra avdelingen, mamma gikk sammen med oss...hun tok trappen ned til sin avdeling og jeg og pappa ventet på å ta heisen. Vi kom ned i 1etg....pappa gikk for å hente bilen og jeg ventet innenfor døra....jeg orket ikke tanken på å gå til bilen...sliiiten. Pappa og jeg kjørte innom Meny på Åssiden og kjøpte oss baguetter som vi skulle kose oss med når vi kom hjem til meg.....nå var vi sultne begge to. Vi spiste og kosa oss....så reiste pappa hjem til seg...han så at jeg ikke orket å holde øynene oppe mer, så jeg tok meg en høneblund på sofaen.....!!!!! Nok en kur unnagjort.....bare 3 igjen!!!!!!

lørdag 11. desember 2010

Full oppvartningshelg av min gode venninne Gina...og hennes familie!

4. - 5. Desember 2010

Tobias vekket meg kl 07:00....herregud det er typisk....han vekker meg og ikke mommo. Jeg hadde lagt meg tre timer tidligre....nå må jeg betale for at jeg hadde vært på "rangelen"....he he. Heldigvis så ordner Tobias veldig mye selv, han vil gjerne kose litt hos mamma før han stod ordentelig opp....mmmm...det er gutten til mammaen sin det..... og må nytes før han blir for stor for det.  Tobias stod opp å satte seg foran tv'n for litt barntv-tid. Jeg kunne snu meg rundt og sove videre, da jeg hørte mamma våknet og stod opp og gikk opp til Tobias. Som seg hør og bør kom jo Tobias ned til meg i ny og ned, g da kl ble 10:30 var det bare å kaste inn håndkle og stå opp, trøtt men ok. Mamma gjorde seg i stand til å reise hjem, hun måtte få luftet dachsene sine, Uma og Bitten, og fikse andre ting før hun skulle på kveldsvakt, igjen. Tobias og jeg koset oss hjemme en stund før jeg ringte Gina, og lurte på om vi kunne komme å bli underholdt....he he. De skulle på Mjøndalen bibliotek og se på noe teater greier kl 14:00....vi ville bli med på det. Vi kom oss avgårde og kjørte opp til Mjøndalen, plukket opp Jacob, Isak og Gina....kjørte til biblioteket....så forestillingen....som var helt ok og deretter kjørte vi hjem til Gina og Co. Tobias og gutta løp rett inn og begynte å leke... Gina og jeg gikk inn på kjøkkenet hvor vi fant Frank Endre og hans foreldre sitte å prate. Vi satte oss ned sammen med de og skravlet...."foreldrene" gikk etterhvert og vi ble sittende igjen og skravlet lenge og vel....før Gina begynte å forberede middag...porsjonspizza med fritt valg av topping, stenbakt.....hva mer kan man si....tror det er beste pizza jeg har spist. Jeg hjalp til ørlite grann...sittende...ved bordet...kan ikke stå lenge av gangen siden jeg har så vondt i føttene og bena....skjemmes...har lovet å gi tilbake! Vi var der utover kvelden, guttene lekte og vi slappet av...helt nydelig. Vi reiste hjem ganske sent, Tobias gikk å la seg og jeg ble sittende litt...som jeg alltid gjør....har et problem med å få lagt meg. Gikk å la meg til slutt, visste jeg måtte stå opp med Tobias fordi Jan var ute på Julebord. Jeg var forberedt på å ikke få sove før Jan har kommet seg trygt hjem og i seng...sånn er det alltid. Jeg ligger våken til kl 03:00 ...ringer han litt senere og ofte prater med han til han kommer inn døra og får lagt seg...da tar det han to minutter så sover han, og der ligger jeg...og ergrer meg over at jeg ikke får sove...med engang! Denne gangen ble det ikke slik...jeg husker at jeg gikk å la meg....og at jeg stod opp igjen...ved 10:00 tiden dagen etter.....Jan hadde kommet hjem, sovet og stått opp med Tobias....herregud jeg hadde ikke enset noen ting....er det mulig?!

Jeg surret litt rundt den formiddagen, Jan slappet av på sofaen...forståelig nok....Tobias lekte....helt til han begynte å kjede seg og få litt mye energi som burde komme ut og bli brukt, men som jeg ikke hadde ork til å gjøre så mye med. Jeg tok en telefon til Gina og lurte på om de hadde planer eller om vi kunne komme en tur...det var bare å komme..."ikke spis før dere komme da, jeg skal lage grøt" sa Gina. "ok, den er grei" svarte jeg. Tobias og jeg kom oss avgårde etterhvert og kom til dekket bord....deilig...vi spiste og kosa oss...igjen! Gutta gikk ut og lekte litt, før de kom inn igjen og forsatte leken inne. Gina og jeg skravlet og slappet av...før det igjen var tid for litt middag....Gina satte igang g disket opp pasta og kjøttsaus med tilbehør...jeg satt ved bordet nok engang og hjalp til....ørlite grann....raspet gulrøtter og meg selv...au! Jan ble ringt etter og ble tilbydt middag, så han kom også oppover. Nok en gang var maten helt nydelig og med godt selskap.....alle tre kunne reise mette og fornøyde hjem :)....dette setter jeg så utrolig pris på....tusen tusen takk Gina og Co.

Dere skal få så my mat og underholdning i 2011....jeg lover!!!!

fredag 10. desember 2010

Lunsj med jentene og Julebord med jobben!

3. Desember 2010

Jeg er sliiiten....har i grunnen lyst til å avlyse hele lunsjen og samle krefter til eventuelt å bli med julebordet i kveld, men samtidig har jeg godt av å komme meg ut litt...være sammen med venninner....være sosial...se noe annet enn disse fire veggene....sitte på noe annet enn denne sofaen. Det er bare det at for å kunne gå ut og vise meg offentlig (andre steder enn skolen og butikken) så bør jeg ha å meg andre klær, stelle meg litt og sminke meg....og jeg vet ikke om jeg har energi til det...blir helt utslitt av å tenke tanken. Fikk en sms fra Bjørg hvor det stod at hun gledet seg til å se meg igjen. Det var det som gjorde utslaget...kunne ikke skuffe nå....måtte hente enrgien frem fra et sted....må må må!!! Fy filleren det tok meg lang tid å "manne meg opp" å lette ræva fra sofaen og komme meg i dusjen, sminke meg og kle på meg. Det er heller ikke moro å kle på seg om dagen...annet enn joggedressen....det er faen meg ingenting som passer lenger...det sttrammer over alt...flesket henger over buksekanter og overamene sprenger genserene....jævelig lekkert....jeg har vel lagt på meg nærmere 10kg...kjempemorsomt for ei som forsøkte å gå ned i vekt før diagnosen. Allerede da hadde jeg som mål å gå ned 10-12kg, så jada her kommer jeg til å kjempe den ene kampen etter den andre. Jeg vet at vektproblemene bare er bagateller i forhold til kreften, men jeg skal si det virker inn på humøret. Det er forresten ikke bare bukser og topper jeg sliter med, men undertøyet også. har måttet finne frem gamle ammebehåer for de strammer ikke rundt brystkassa...jeg må kjøpe meg noen nye større bh'er skjønner jeg, det samme gjelder trusene...nå går det lite i stringtruser, kan jeg fortelle....lite behagelig med gnagesår....så har gått over til svære telt....må kjøpe noen nye her også....faen faen faen.....innen denne cellegiften har gått helt ut av kroppen på meg har jeg vel lagt på meg 10kg til....da er det lettere å gå over meg enn rundt meg!
Det var dagens utblåsning og frustrasjon....!!!!!!

Jeg kom meg omsider avgårde og møtte de andre på Picasso...jeg kom litt for sent, men sånn er det bare....ting tar tid. "Hei, så bra du ser ut...du ser veldig godt ut...og så hyggelig å se deg" sa Bjørg. "Jo, takk hyggelig å se deg også...men det er nok skinnet som bedrar her, men det er bra jeg ser bedre ut enn jeg føler meg...jeg skal si det kostet meg mye å komme meg hit i dag, men er glad jeg gjorde det for det er veldig hyggelig å se dere igjen" svarte jeg. Vi bestilte mat og skravlet mye...vi ble sittende et par tre timer før vi reiste. Marianne og jeg reiste på Torget vest, jeg skulle handle litt klær til kveldens julebord...hadde ingenting hjemme som passet....så jeg måtte finne noe nytt. Jeg fant en svart, oversize, topp og en svart thigt-lignenede bukse med skinn foran, skikkelig stilig om jeg må si det selv...deilig å endelig føle seg litt fin og vel igjen. Nå har jeg klær til resten av jula også...ikke værst. Jeg er skikkelig sliten, holdt på å svime av i prøverommet...pustet og peste som en annen....å hang over disken når jeg skulle betale. "Jeg har ikke kondis til dette her.." sa jeg til Anette, ei venninne av broren min, som stod bak disken. "Godt du ikke har lenge igjen nå" svarte henne. "Jeg vet godt hvordan du har det" sa ei dame bak meg og løftet litt på lua si...skalla hu óg.
Vi smilte litt til hverandre...." ta av deg lua...vi har ingenting å skamme oss over....det er ikke noe vits i å pine oss igjennom mer ubehageligheter enn nødvendig" sa jeg til henne. "Jeg er på vei ut nå...så kan like gjerne beholde den på nå" svarte henne. Herregud...-20grader ute og +30 inne...det er pine å gå med lue inne, svetten renner, ikke bare fordi det er varmt, men fordi cellegiften også gjør at vi svetter ekstra mye...uff stakkars dame som ikke fikser å ta av seg lua....hun var på min alder også...det er trist. Vi vekslet noen ord før hun gikk ut av butikken og betalte varene mine. Jeg gikk til Narvesen og kjøpte meg en Cola, næmest tok den på styrten....mmmm...deilig! Jeg gikk til bilen og kjørte å hentet Tobias på SFO, før vi kjørte hjem. Vi spiste litt mat og koste oss og lagde ca et brett med pepperkaker før pappa kom for å sitte barnevakt. Jan var på samling med jobben fra Torsdag til Lørdag. Pappa kom ca kl 18:00 og jeg begynte å gjøre meg istand, igjen...andre gangen i dag...men nå skulle jeg pynte meg og det liker jeg. Det tok tid...og mye lenger tid enn jeg hadde tenkt...Julebordet skulle begynne kl 19:00....

......jeg var der nærmere 19:30, men jeg var ikke sistemann....!! Vi var mange som hadde dukket opp og det er kjempe koslig. Vi spiste helt nydelig mat og dessert. Linda, avdelingsleder, hadde ordnet med noen leker underveis både ved og utenfor bordet...de var veldig festlige og det ble mye latter. Etter middagene begynte ryggen å si ifra...nederst i korsryggen får jeg som regel vondt, eller blir fryktelig sliten...så jeg måtte sette meg i en stressless i på vente av desserten.....men det gikk greit. Det var flere som sa at jeg bare kunne legge meg på sofaen, men stresslessen fungerte fint. Resten av kvelden ble det mye latter, skravling og sosialt samvær noe som resulterte i et meget hyggelig selskap.....og jeg var ikke hjemme før kl 04:00 på morningen....he he he! Da jeg kom hjem stod de fleste lysene på, mamma hadde nok ikke regnet med at jeg ble så sen som jeg ble. Mamma hadde kommet hit etter kveldsvakt og tatt over barnepasset fra pappa, og nå lå mamma og Tobias i senga mi og sov veldig godt da jeg kom hjem....de breiet seg skikkelig så jeg gikk å la meg i senga til Tobias....!!!!
Noen av de "gale" kollegaene!





Jada...god og rund har'a blitt...dæven!!!

torsdag 2. desember 2010

mareritt og juleavslutning

30. November 2010

Våknet opp om morningen og var helt svett...jeg husket drømmen...eller rettere sagt marerittet jeg hadde hatt.... Jan hadde stått opp og kom inn til meg å lurte på hvordan formen var. "Jeg har ikke rukket å kjenne etter enda, men jeg er helt skjelven etter drømmen jeg hadde i natt.....den var skikkelig ekkel.." sa jeg. "hva var det du drømte om da?" spurte Jan. "jeg drømte at jeg skulle opereres, men vet hva som skulle opereres eller hvorfor..operasjonen varte lenge før jeg var ferdig. Da jeg våknet opp skjønte jeg at noe var galt...de hadde gjort noe de ikke skulle...jeg var så svak...jeg kikket under dyna og oppdaget at jeg var fryktelig tynn...alle de indre organene mine var borte, bortsett fra hjertet....herregud hvorfor hadde de gjort dette, nå skulle jeg dø...og det ganske snart..Jeg fikk helt panikk, tenkte på Tobias, deg og resten av familien...jeg ringte deg og dere kom. Tanken på at jeg skulle dø fra dere iløpet av den dagen var forferdelig...hvordan kunne dette være mulig? Noe var definitivt galt....Jeg så kroppen min krympe inn til skinn og bein...jeg var skrekkslagen og full av panikk samtidig som jeg forsøkte å nyte den siste tiden med dere...ikke vise redsel og frykt...ikke gråte....Jeg husker jeg hvisket til deg at du måtte finne ut om de hadde gjort riktig, for jeg mente at noe var veldig galt...jeg var ikke så syk at jeg skulle dø...Du må snakke med legene, noe må gjøres....dette kan ikke være riktig...du gikk ut og kom tilbake med et par leger. Vi snakket med de og det viste seg at de hadde gjort en feil...da er det best dere fikser meg igjen før det er for sent, sa jeg. De trillet meg tilbake til operasjon.....da våknet jeg. Herregud for en syk drøm....jeg er glad jeg er våken og mer levende enn død. "ja, det var litt av en drøm...det er godt det ikke er mulig...." sa Jan "Fy søren så mulig det var i drømmen..." svarte jeg. Det er lenge siden jeg har drømt så ekkelt og så virkelig...å tyde denne er jeg ikke interresert i...
Drømmen dukket opp flere ganger i tankene mine den dagen, blir helt dårlig når jeg ser meg selv ligge i den senga....

Av en eller annen grunn har jeg vært i dårlig humør i hle dag, skikkelig grinete....og ikke noe huggelig å være sammen med. Jeg orket ikke å prate med noen i dag...Jan forsøkte, men det gikk ikke....han er tolmodig... Jeg ba han ikke snakke med meg, men at jeg kunne snakke med han når og hvis jeg ble i bedre humør. Fryktelig slitsomt ...for alle parter når det er sånn....men enkelte dager greier jeg bare ikke å ta meg sammen, må bare få lov til å være sur og grinete....jg vet det går over, men det kan ta litt tid....men det er aldri to dager på rad...he he he...én dag holder i massevis!!!

Idag skulle også Tobias og resten av 1. trinn ha juleavslutning på skolen. Jeg bakte kake, som alle i b-klassen skulle. Mamma og pappa kom hit før det skulle begynne, så vi alle kjørte sammen bort. Hele lokalet var fult av foreldre, foresatte og søsken som var kommet for å feire sammen med sine håpefulle. Både a og b klassen skulle underholde litt. B-klassen, som er klassen til Tobias, skulle synge "på låven sitter nissen" og Tobias skulle være en av rottene. Han gledet seg veldig til å fremføre dette for oss....de var så flinke allesammen....og jeg ble selvfølgelig rørt over min egen sønn....min "snuppis"....den beste i hele verden!
Vi koset oss med kaker og kaffe etterpå og for ikke å snakke om mye skravling...humøret steg i takt med kvelden...så det ble bra etterhvert, ikke topp, men bra!



Julerotta - Tobias!

Verdens beste Tobias!!


onsdag 1. desember 2010

Taxol-kur nr 2....på Drammen sykehus!

29. November 2010

Da var det tid for andre runde med Taxol, og denne gangen skulle jeg ikke lenger enn til Drammen sykehus....5 min unna....deilig å slippe den lange reiseveien, dilig å slippe å måtte stå opp så himla tidlig! Jeg fikk kjørt Tobias på skolen og da jeg kom hjem igjen stod mamma og ventet på meg. Jeg gikk inn å hentet veska mi og gikk ut igjen og satte meg i bilen hennes, så bar det avsted til Drammen sykehus. Jeg hadde fått time der kl 10:00, men måtte være der ca 1 time før for å ta blodprøver. Vi var på plass kl 09:00 i 4etg. hvor blodprøvetakingen skulle skje. jeg hadde fått beskjed om å sette meg der det stod øyeblikkelig hjelp, så det gjorde jeg....sammen med mange andre....! Det hang en "kølapp-maskin" på veggen, men uten lapper...så den virket ikke...! vi satt der og satt der...etter ca 15 min kom en dame ut av døren og sa: "neste!" og det gikk en dame inn...og kom ikke ut før det hadde gått 5-6min...er det mulig...noe så tregt....for et inneffektivt system. På 15 min hadde det vært 2 stk inne og der satt vi, alle som en, på øyeblikkelig hjelp...hvor man skulle tro det gikk fortere, men neida her gikk det tregere enn på "vanlig blodprøvetaking" hvor også kølapp-systemet fungerte! Etter ca 45 min var det min tur....som nr 5 inn....og bare 15min til jeg hadde time på avdelingen....her var det forsinkelser før en hadde begynt. Da jeg kom inn å skulle ta blodprøver skjønte jeg hvorfor ting tok tid også...damen som satt der var ikke akkurat rask med å skrive på data....type en finger metoden....ingen av mine data lå inne, så de måtte skrives inn....lapper måtte printes ut....etc etc før hun kunne begynne å stikke meg i armen...glad i å prate var hun også...og nysgjerrig....så damen spurte og grov om min situasjon....siden jeg var så ung. Jeg fotalte litt på en vennlig måte, men sa også at jeg hadde time kl 10:00 og blodprøvene bør være ferig da fordi jeg ikke hadde tenkt å være hele dagen på dette sykehuset også. "Å ja, så du har time kl 10:00....da får jeg sette ø-hjelp på disse da...da går det fort skal du se" sa hun. Jeg kom meg ut derifra etter noen minutter og mamma og jeg tok heisen opp til 8 etg. og Onkologisk poliklinikk, hvor jeg henvendte meg i resepsjonen og ble bedt om å sette meg litt lenger nede i gangen. Vi satte oss ned, og det var mange andre der også, vi tok oss litt å drikke og jeg fant avisa og begynte å lese i den. Det tok ikke lang tid så kom det ei bekjent av meg, vi hadde vært i bryllup sammen for litt over et år siden....lite visste jeg da at hun var nyoperert da vi satt ved samme bord i bryllupet. Hun ligger ca 1 år foran meg i løypa....er det mulig...2 av 3 damer på det bordet hadde fått denne driten på ett år!!! Vi skravlet og lo og galgenhumor var det nok av, erfaringsutveksling....som vi heldigvis kan le av i ettertid, men som kan være litt vanskelig når du står midt oppe i det.

En sykepleier kom bort til meg, vi hilste, hun stilte noen spørsmål og jeg skulle få noen tabletter som skulle virke 30-60 min før kur. Det er vanlig prosedyre på Drammen å få Medrol, antihistaminer og noe annet jeg ikke husker hva var, i tablettform, på radiumen får jeg alt dette intravenøst....same shit only different!
Jeg tok tablettene, ble hentet av Dr. Rusten og ble med han inn på kontoret, han informerte litt...i grunnen det samme som sykepleieren hadde sagt tidligere og han lurte på om jeg hadde noen spørsmål, men det hadde jeg ikke. Jeg gikk ut igjen og kunne da følge med sykepleieren inn på et annet rom hvor jeg fikk seng. Det lå allerede en annen mann på rommet, som var koblet til sin medisin. Nå var det min tur...igjen...for 8. gang...!
sykepleieren gikk for å hente utstyr til å kople på VAP'n. Hun kom tilbake og begynte å dekke opp, tok av Emla plasteret jeg hadde satt på...for ikke å kjenne stikket inn til VAP'n....tok nålen å stakk, fikk litt blodsvar, men det liknet mer på vevsvæske....hun sprøytet inn litt saltvann så begynte det å svi....jeg sa ifra...ble helt uvel...hun stoppet og tok ut VAP-nålen. Sykepleieren mente hun ikke hadde brukt lang nok nål og da ikke hadde kommet helt igjennom til metallpplata som er den de må treffe for å komme skikkelig gjennom til blodåren. Hun gikk for å hente en lengre nål, kom tilbake og alt gikk helt fint...hun var skikkelig lei seg for at hun måtte utsette meg for det to ganger. Jeg ble koplet til...først litt skylling med saltvann og deretter Taxol...og så litt saltvann igjen. Jeg reagerte ingenting denne gangen  heller, heldigvis. Kuren gikk inn på en time...ny rekord....men alikevel hadde dette tatt alfor lang tid...totalt sett. Hadde jeg kommet i gang kl 10:00 som jeg skulle kunne jeg sikkert ha gått ut derfra ca 11:30, men i stedet hadde klokka klart å dra seg over kl 13:00...sa da hadde det blitt en lang dag alikevel....ja ja...det er vel bare sånn det er da....ting tar tid!

Mamma og jeg reiste på CC en tur og kjøpte ferske baguetter og reiste hjem til mamma og spiste lunsj. Mamma kjørte meg hjem før hun skulle på kveldsvakt. Jeg slappet av litt hjemme før jeg hentet Tobias. Jan og snekker Øyvind var i gang med jobbingen her hjemme. Tobias og jeg spiste litt middag og så krøp vi under dyna å så på tv på soverommet, i resten av huset var det kaldt siden disse mannfolka gikk ut og inn med materialer og snekret...og ute var det blitt minus 16 grader....da blir det fort kaldt inne også. Tobias så på tv og jeg sovnet....
Tobias vekket meg da han ville ha litt mat, så jeg stod opp å laget litt kveldsmat til han og så var det natta etter det. Jeg leste litt for Tobias...ikke mye...for jeg klarte nesten ikke å holde øynene oppe...men litt....han var fornøyd! "god natt gutten min, jeg er glad i deg" sa jeg da Tobias krøp opp i senga si. "natta, mamma...glad i deg...du er verdens beste...sees i morgen...." svarte han. "sees i morgen...du er verdens beste gutt, vet du..." svarte jeg og gikk inn på soverommet å la meg i senga igjen....sovnet....!!!