Translate

onsdag 26. januar 2011

en liten oppdatering siden operasjonen!

Operasjonen var på en Fredag og jeg ble liggende på Radiumen til og med Mandag 10/1, fordi jeg ikke hadde lyst til å reise hjem med drenet. I løpet av denne helgen hadde jeg mye besøk. På Lørdag kom Jan, Tobias, svigermor og svigerfar, tidlig på formiddagen for de skulle ut å gå på ski etterpå. Tobias hadde tegnet en tegning til meg, som lå i en konvolutt. Utenpå konvolutten stod det: "Til mamma" og rundt var tegnet 20 røde hjerter...inni konvolutten lå tegningen som var av meg som lå i sykesengen på sykehuset og kikket opp på stjernehimmelen.....så fin den var og så flink han har vært....det er gutten min det!
Samme dag fikk jeg også besøk av mamma, mor(min mormor) og Espen (bror)....samtidig som de var der kom også Beate og klaus innom....veldig koselig. Dagene gikk med på å bevege meg mest mulig, jeg gikk runder rundt omkring på sykehuset, så på sport på tv, spiste og skrvlet med andre. Om nettene sov jeg dårlig på grunn av såret og armen som var vonde og gjorde det umulig å ligge på sidene så jeg jeg lå på ryggen...så når jeg våknet tok jeg frem telefonen min og spilte "angry birds" så jeg ikke skulle vekke "nabo-dama."

Søndag fikk jeg igjen besøk av Jan, da han skulle gå fulgte jeg han ned og ut til inngangen...vi sa "hadet"...jeg gikk ned i Narvesen og kjøpte meg en brus og sjokolade....trøstemat! Da jeg gikk opp trappa fra Narvesen og var på vei bort i retning heisene hørte jeg en si: "vi har begge vært der du er i dag....jeg stoppet og snudde meg og så to stykker som satt med hver sin kaffekopp ved et av bordene. "Å ja....har dere det ja..." svarte jeg tilbake. "Sett deg ned her litt da...?" sa han. Jeg satte meg ned og han lurte på hvor jeg kom fra og svarte Drammen..."det er der jeg kommer fra også" sa han og hun er fra Lierskogen...."jøss...jeg bodde der til jeg var 3 år" svarte jeg. "Kan jeg spørre hva slags kreft du har" spurte han...." brystkreft....operert på Fredag" svarte jeg. "Det hadde jeg også" svarte damen...."nå er jeg under rekonstruksjon" fortsatte hun. Vi reiste oss opp og han dultet borti skulderen min med avisa si og sa "dette går så fint så, skal du se....dette fikser du...Masse lykke til...hadet bra"...."takk for det...hadet" svarte jeg. De fortsatte ut døra og jeg fortsatte mot heisene og tenkte for meg selv...."jeg har akkurat sittet og pratet med Arthur Buchardt, en utrolig hyggelig mann. Jeg fortsatte opp i 5etg og inn på rommet mitt, la meg på sengen for å slappe av litt....Kristine ringte hun var på vei...jeg gikk ned for å møte henne. Jeg satte meg nede,  ved samme bord som jeg hadde sitti litt tidligere...Kristine kom inn døra, jeg fikk en klem og vi gikk opp på avdelingen og inn på rommet. Det var koselig å se henne igjen...vi skravlet...etter en times tid måtte hun reise og jeg fulgte henne ned og ut igjen. Det tok ikke lang tid så kom pappa og Anne på besøk, de ble sittende en stund utover.

Mandag, Dr. Skjønsberg kom innom, så på drensposen og sa at drenet kunne taes. Han lurte på hvordan jeg hadde det, sa at operasjonen hadde gått bra og spurte om det var noe jeg lurte på. Han gikk og rett etterpå kom sykepleier inn å hadde med seg utstyr for å kunne fjerne drenet. Jeg gruet meg litt...for følelsen av at drenet blir dratt ut....kanskje det ville gjøre vondt...åååå jeg har bltt pysete! Det var også første gangen jeg skulle se meg selv med bare ett bryst....se arret og såret...hvordan ville det bli? Sykepleier fjernet bandasjen og jeg så på arret, såret og brystet som ikke var der lenger....ja ja, vardet sånn det så ut...ok...jeg var forberedt....men herregud for et langt arr....fra brystbenet og hele veien til armhulen....det er langt!!!!
"Se en annen vei, trekk pusten....nå...." sa sykepleieren og så dro hun ut drenet. Det gikk kjempe greit, ingenting å grue seg for.

Her er det lange arret etter et bryst som ikke er der mer!!


Maritt sendte meg en sms på at hun og mannen var kommet på Radiumen i anledning forberedelse til stråling for henne. Jeg gikk for å finne dem og fant dem, satte meg ned å skrvlet med dem helt til hun ble ropt opp. Jeg ba henne si ifra når hun var ferdig så kunne jeg møte de igjen. Det gjorde hun og jeg møtte de igjen....vi skravlet en god stund før vi gikk hvert til vårt. Jeg fikk ringt pappa og ba han om å komme å hente meg og det gjorde han. Pappa kom å han hjalp meg med bagasjen min og vi kjørte avgårde....vi kjørte innom skolen til Tobias og hentet han....han ble litt overrasket at det var jeg som kom og ble glad for å kunne være med meg hjem nå. Vi reiste hjem og koste oss masse....det tok ikke lang tid så kom det blomster på døra som ønsket meg "velkommen hjem"....fra mamma, Espen, mor og far og tanta mi....kjempe koselig!
Jeg sov dårlig den natta...vanskelig å finne rette sovstilling når det nesten bare er mulig å ligge på ryggen....!!!

De neste dagene gikk som vanlig, bortsett fra at jeg trengte litt mer hjelp igjen...armen var vond og jeg måtte være forsiktig. Jeg kunne bruke armen inntil smertegrensen...og det gjorde jeg...og noen ganger litt mer enn det. Det er vanskelig å begrense seg når en er vant til å bruke høyrearmen til alt. Jeg forsøkte så godt jeg kunne... Jeg merket at det begynte å fylle seg opp med væske i såret, det begynte å sprenge mer...såret og området rundt ble hardere og vondere...da Lørdagen kom måtte jeg som tidligere skrev inn for å tappe meg.

Det samme måtte jeg påfølgende Onsdag, men da reiste jeg til brystdiagnostisk i Drammen....det var rart å være tilbake der...har ikke vært der siden begynnelsen av denne sykdomsperioden....7mnd siden! Det var sykepleieren min fra den tiden som skulle hjelpe meg i dag også, Wenche P., det var godt å se henne igjen og vi skravla som bare det og hun sa jeg kunne komme tilbake til Fredag hvis det fylte seg opp igjen. Fredagen kom og jeg tenkte at det skulle gå bra til over helgen....jeg orket ikke tappes en gang til den uka. Dagen etter, Lørdag....måtte jeg krype til korset alikevel...men nå måtte jeg inn på Radiumen igjen. Før vi reiste innover måtte vi bare innom "liksom oldemora til Tobias" med gaver og greier, hun hadde bursdag og det er lenge siden vi har sett henne. Vi ble sittende en stund og fikk kaker og greier.... Vi reiste derfra og innover til Oslo, Jan og Tobias slapp meg av ved inngangen så reiste de videre til CC vest for  å kjøpe bursdagpresang til dagen etter, da skulle vi i bursdag til Eirik, som ble 4år.

Jeg gikk igjen opp i 5etg og meldte min ankomst og de callet på kirurgen, og han kom med en gang. Vi skravlet litt og gikk inn på samme rom som forrige gang....528...hvor jeg kledde av meg og la meg på benken....og legen fant frem utstyret han trengte. Denne legen gjorde det litt annerledes enn forrige...han brukte ikke veneflon rett i såret, men en tykkere og lengre nål og stakk litt i underkant av såret.....AU....det gjorde litt vondt, men ikke værre enn at jeg taklet det greit. Han begynte å dra ut væska gjennom en sprøyte som han igjen sprøytet ned i en pose....såkalt lukket system. Legen fikk ut 250ml denne gangen....det blir ikke mindre akkurat...!!! Legen la på "mesoft" bandasje og festet silketape over, og det ganske stramt....kanskje det hjelper og kompromere litt....så det ikke fyller seg så raskt igjen....håper det!  Jeg ringte Jan og sa jeg var ferdig....han skulle komme med en gang og det gjorde han....vi kjørte hjemover igjen...innom butikken for litt Lørdagsgodt....så hjem....vi koste oss resten av kvelden.

Søndagen våknet vi til det påskeværet og bestemte oss for at Jan og Tobias skulle spenne på seg slalomskia og så skulle vi alle dra i bakken 2min unna, Aronsløypa. De to skulle kjøre og jeg skulle se på og kose meg ute i det fine været....nydelig. De kjørte en tur, så gikk vi inn på Arontunet og spiste en sjokolade og drakk litt før de tok en tur til, og den siste turen kjørte de fort. Det går bedre og bedre for hver gang....Tobias fikk slalomutstyr til jul....og første gang de var i bakken, i romjula, hadde Tobias ramla mange ganger og blitt kjempe sur og sinna....han vil helst få til ting med en gang...!!! Før vi dro i bakken denne gangen, minnet jeg han på at han sikkert ville dette, men at han ikke måtte gi seg av den grunn! Tobias hadde nesten ikke ramla og var ikke det minste sur, men syntes det bare var morsomt...og da begynner det å bli moro! Etter et par turer i bakken reiste vi hjem og jeg reiste på Akropolis for å gå noen km på mølla igjen....det ble nesten 4km før jeg måtte gi meg, siden vi skulle i bursdag. Totalt sett denne helgen har jeg gått ca 1,5mil....og det er ikke værst....for ei som ikke klarte å gå eller nesten ikke hadde pust for noen uker tilbake!!!!!

 Det er så deilig å kjenne at en lever...det bobler i kroppen om dagen....jeg har så lyst til å gjøre ting, oppleve noe....jeg er blid og ler mye. Jeg har ikke vært sinna på Tobias siden jeg fikk siste cellegift....jeg bryr meg ikke om litt rusk og rask rundt meg...istedet for å bli sint plukker jeg det opp selv....jeg er ikke mannevond når vekkerklokka ringer, men står opp og er blid og fornøyd....jeg gleder meg helt vannvittig til våren og sommeren i år...i fjor ble det lite av det...merket ikke sommeren engang...var opptatt med undersøkelser da...Nå har jeg bestilt et spa opphold for meg og Gina, en helg.....det skal bli så digg....bare kose oss med deilig mat, spa og massasjer og egen-tid....selvpleie....mmmmm....før strålingene begynner i Februar....for første gang på leeeeeeeenge føler jeg meg FRISK......jeg er frisk....kreften er ute av kroppen....og jeg er sjeleglad....jeg har lyst til å danse og synge høyt....!!!!!

lørdag 15. januar 2011

Inn for tapping!!

15. Januar 2011

Sovet dårlig i natt....vondt i brystet...sprengfølelse. Forsøkte å ligge å ryggen...nei, det var ikke godt...følelsen av at væsken kom oppover mot halsen....over på siden...nei, enda verre...all væsken over på motsatt side og kjempe spreng i brystbenet....håpløst....!

Jeg sovnet litt på morrakvisten og våknet ved kl 10:00 tiden, gikk i dusjen....ferdig....dro av gammel bandasje....nå skulle såret lufttørke....jeg kledde meg, sminket meg og ringte til Radiumen, fikk prate med vakthavende kirurg og fortalte henne hva jeg hadde pratet med vedkomne om i går kveld, hun ba meg komme innover så hun kunne se på det. Jeg ringte til pappa og sa han kunne komme å hente meg.

Jan hjalp meg med nye bandasjer og jeg kunne kle meg ferdig. Pappa kom og vi reiste innover til Radiumen...også på en Lørdag. Det snødde og var glatte veier innover så vi tok det med ro.

Vel inne, vi parkerte i U3 i dag, det er første gangen at vi får plass der, det pleier å være fult...vi tok heisen opp til overflaten og gikk mot hovedinngangen, innenfor dørene og tok heisen opp til 5 etg og Kirurgisk avdeling, hvor jeg lå for 1 uke siden.

Hovedinngangen!


Kirurgisk avdeling hvor jeg lå og møtte opp i dag!

 Vi meldte oss på vaktrommet og fikk beskjed om å å inn på rom 528, så skulle de calle på vakthavende. Vi gikk og satte der og det tok ikke mange minuttene så kom vakthavende kirurg inn, og pappa gikk ut. Jeg kledde av meg og hun kjente og sa at det var kommet en del væske her. "Det er helt normalt at en merker væskeansamlingen 7-10 dager etter operasjonen" sa hun. Det var jo akkurat på den 7. dagen jeg merket det....etter boka. Hun ville konfrontere med en annen kirurg også, hva de skulle gjøre. De ville tappe bare hvis det var til plage for meg, for det er ikke farlig at det er der, det vil til slutt absorbere ett eller annet sted og forsvinne. Hvis vi tapper er det ofte at en må gjøre det flere ganger....vi får se hva den andre kirurgen sier. Jeg ble liggende på benken og inn kom de begge to, den andre var en mann...han kjente...så...og de ble enige om å tappe. De fant frem utstyret som skulle brukes...pussbekken...veneflon....sprøyte...skiftesett...etc etc. Den mannlige kirurgen fjernet noen strips og sa at han pleide å bruke veneflon og han skulle stikke rett såret.....AU tenkte jeg, men han sa at jeg ikke ville kjenne noen ting. Han gjorde seg i stand og stakk veneflonen rett i såret og han hadde rett....jeg merket ingen ting...det begynte å renne væske ut...han brukte sprøyta til å trekke ut væske og fylte den ene sprøyta etter den andre og den kvinnlige kirurgen assisterte han....hele 200ml ble jeg tappet for....ikke dårlig....ikke rart det sprengte! Det var godt å få gjordt det, armen var mer bevegelig etterpå også. Sykepleier Elisabeth, som også jobbet forrige helg, kom inn til meg og stripset og bandasjerte meg på nytt. vi skravlet litt og jeg spurte henne om "romkameraten" min fortsatt var der....hun skulle se hvilket rom nr hun hadde og høre om jeg kunne komme inn til henne...og det kunne jeg.


Her er 200ml lymfevæske, veneflon og et par tupfere!


Skikkelig guffe som ble tappet ut!!

Inger Lise hadde fått enerom etter operasjonen hennes, som var av en annen og mer omfattende karakter en min...hun hadde vært oppe av senga et par ganger, men begynte å komme seg litt nå...hun håpet å kunne reise hjem til helgen...huff stakkars dame...men det var godt å se henne igjen....en blir liksom litt kjent når en deler rom i 4 dager.

Pappa og jeg reiste innom Liertoppen på vei hjem, han måtte fikse brillene sine og så ville han kjøpe en liten ting til Tobias som var hjemme og syk....det ble lego, han elsker lego. Vi reiste derfra og rett hjem og Tobias ble glad for presangen han fikk....goingen til mamma!

Da får jeg se da...om det blir flere tappinger fremover!?

Væskeansamling i såret...???

14. Januar 2011

Såret og arret har vært veldig fint frem til i dag, jeg har ikke hatt noen større problemer utenom de vanlige som ømhet, bevegelihetsvansker og nummenhet. Hver dag siden operasjonen har jeg trent på de øvelsene jeg fikk beskjed om, som skulle hjelpe for bevegligheten. I går følte jeg at armen var meget bevegelig, kunne strekke den nesten rett opp...og det er ikke dårlig...en uke etterpå!

Idag følte jeg at jeg nærmest hadde en kul under armen og at det var tegn til væskeansamling i såret, men var slett ikke sikker. Brystbenet kjentes ømmere ut...og det var ømmere nedover langs siden, fra armhulen og ned til nedenfor ribbena. Jeg var usikker på om det var på grunn av operasjonen, kanskje jeg hadde tatt i form mye under treningen av armen...veldig vanskelig å si siden alt er så diffust...diffuse smerter fordi det var så mange nerver som ble kuttet over under operasjonen, og da er det veldig numment mange steder.

Sykepleier Nina hadde fortalt meg at opphopning av lymfevæske ikke er uvanlig og at mange må inn på sykehuset for tapping/drenering av dette. Tegn på dette ville være en sprengende følelse, antydning til et "nytt bryst", hardhet etc. Jeg har forsøkt å se, men kan ikke akkurat se et "nytt bryst", ikke er det hardt, men om det sprenger....vet ikke...det er ømt, men sprenger...?.....jeg aner ikke....nettopp fordi disse smertene er så diffuse og numne...!

I kveld fikk jeg Jan til å sjekke under armen min og litt bak på ryggen og han syntes det kunne virke som væskeansamling, det samme gjaldt foran på brystet og i såret. Filleren også....da må jeg vel innover å tappe da...nå som helgen har kommet også...kanskje det holder om jeg venter til Mandagen?...da kan jeg dikkert gjøre det i Drammen også. Jeg ringte mamma for å høre med henne og hun ba meg ringe Radiumen nå i kveld å snakke med vakthavende kirurg og høre med han. Jeg hørte på mamma og ringte...."kom innover i morgen på dagen så tar vi en titt på det...vi gjør ikke noe med det i natt. Det er ikke noe farlig, men er det veldig ubehagelig eller du vil at vi skal kontrollere det, så ta deg en tur i morgen. Du kan også se det an og evt vente til Mandagen, men dette kjenner du på selv. God bedring!" sa vaktahavende kirurg. Veldig hyggelig type, men når det er sagt så er alle jeg har vært i kontakt med der inne vært fantastiske. Jeg fortalte Jan hva legen hadde sagt og mamma ringte meg opp igjen så fortalte jeg det til henne også, og begge syntes jeg skulle reise innover til Radiumen i morgen....ja, da gjør jeg det...det er sikkert det beste.

Tobias er syk, så da må Jan være hjemme med han i morgen, jeg klarer ikke å kjøre bil fordi det gjør vondt når jeg girer, spesielt. Hvem kan jeg be kjøre meg...? mamma jobber....Espen, broren min, jobber også...da får jeg ringe pappa....joda han stiller opp, som vanlig. Da får jeg se hva som skjer i morgen når jeg reiser innover...om de tapper eller hva..?!

Jeg som hadde håpet på å kunne ta det med ro, trene litt og kose meg sammen med familien min...før neste økt som strater i Februar. Vel vel, det tar nok ikke lange tida der inne i morgen...får håpe det hjelper...det de måtte finne på å gjør der i morgen!!

fredag 14. januar 2011

Operasjonen!

7. Januar 2011

Dagen for den store operasjonen....dagen jeg har visst ville komme de siste 7 mnd....dagen som har vært så langt unna...dagen som var "en eller annen gang på nyåret" er kommet,.....og jeg......jeg er redd! Jeg måtte ta meg en Sobril i går kveld for å få sove i natt...ikke bare sove, men også slappe av.

Alarmen gikk av kl 06:00 og jeg stod opp å gikk i dusjen, hele kroppen skulle dusjes omhyggelig i forkant av operasjonen, jeg kledde meg og sminket meg...deretter vekket jeg Tobias og fikk han i klærne og Jan ordnet han litt frokost. KL 07:00 var vi på vei ut i bilen og straks etter var vi på vei til Radiumen....vi var litt stille i bilen, Jan tok tak i hånda mi flere ganger og klemte den: " dette går bra, jenta mi...snart over nå....ett skritt nærmere....dette fikser du" sa han..."ja" hvisket jeg tilbake. Det var lite trafikk så det tok ikke mer enn 45 min, så parkerte vi der inne. Vi hadde god tid, jeg skulle egentlig ikke møte før kl 8:15 på "dagkirurgisk enhet", men vi tok heisen opp i 4.etg og meldte vår ankomst. Vi traff på Dr. Skjønsberg (kirurgen) i gangen og han stoppet og tok en prat med oss. "Er du klar for operasjonen i dag, Cathrine?" spurte han..."så klar jeg kan bli" svarte jeg. "Er du redd eller bekymret?" fortsatte han..."jeg kan ikke si at jeg gleder meg akkurat, men jeg er roligere i dag enn jeg har vært de siste dagene" svarte jeg. "Dette skal gå fint...er det noe du lurer på?" spurte han. "nei, jeg tror ikke det" svarte jeg. "Du kommer ned som nr 2....mellom kl 10:00 og 11:00 en gang, regner jeg med..ok, vi sees snart" sa han. Tobias, Jan og jeg ble henvist til "venterommet" hvor vi kunne sitte å slappe av, lese, spille spill etc. Jeg trengte ikke å skifte å legge meg i senga enda, siden jeg hadde gutta mine med meg. Jeg ba sykepleieren si ifra når det nærmet seg, så Jan og Tobias kunne gå å bade. De pleier det når de er med meg hit, på Radiumen. Tobias forbinder radiumen med bading og at mamma får medisiner.
Elisabeth, min cg-venninne som var blitt operert dagen før, ringte meg og lurte på om hun kunne komme å skravle med oss før jeg ble trillet ned. Elisabeth kom og det var så flott å se at hun var i så fin form etter operasjonen, hun var der til jeg skulle ned.

Her sitter Jan og Tobias å spiller mens vi venter!!

Da kl ble 10:00 sa Tobias: "Pappa, kan vi gå å bade nå?" "Ja, det kan vi" sa Jan, "si hadet til mamma da.." Tobias kom bort til meg og gav meg en klem..."jeg er glad i deg, mamma....vi sees snart" sa han. "Jeg er glad i deg også, gutten min. Kos deg i bassenget og hils bestemor og bestefar fra meg etterpå." sa jeg. Vi sa "hade" til hverandre allesammen og når de gikk, gikk gikk jeg inn på rom nr 408 og la sakene mine i skapet og skiftet til den blå sykehus-skjorta og la meg i sengen. Det tok ikke mange minuttene så kom hun som hadde vært nede før meg, opp igjen....og hun var i fin form...vi skravlet litt til og med....så var det min tur. Sykepleieren kom å hentet meg...hun trillet senga med meg i bort til heisen...vi pratet litt sammen og jeg fortalte henne at jeg gruet meg nå og frem til jeg sovnet. Vi tok heisen ned til 2.etg hvor vi ble møtt av to grønnkledde damer og sykepleieren som fulgte meg fortalte disse damene at jeg gruet meg og var litt redd frem til jeg sovnet. Damene lovet å ta godt vare på meg....de tok over sengen og begynte å trille meg videre mens de fortalte hva som skulle skje. Vi trillet først inn på et rom hvor jg fikk ei rosa hette til ha på hodet.      " Vi må gjøre litt stas på deg, så du får rosa hette" sa den ene av de to damene. "Så flott da...rosa er min favorittfarge så det passer jo fint" svarte jeg. Etter at jeg hadde fått hetta på hodet og vi hadde pratet litt mer, blandt annet om kvalmestillende, som jeg var litt opptatt av å få, siden jeg blir kvalm av det jeg får før selve narkosen. Jeg vet ikke om det er beroligende eller hva, men uansett blir jeg veldig kvalm av det. Damene lovet meg å gi meg godt med kvalmestillende og vi pratet litt løst og fast så fikk de klarsignal på å trille meg videre inn på operasjonsstua hvor jeg måtte legge meg over på operasjonsbordet. Den ene damen tok den ene armen min for å legge inn veneflon, den andre damen trillet ut sengen min og det kom en tredje dame med grønn hette på å hilste på meg, hun var anestesisykepleier. Jeg la merke til at operasjonslampa ikke var tent enda, det var stille og rolig i rommet, kun disse tre damene jeg hadde hilst på...det var ingen som raslet med instrumenter eller holdt på med andre ting inne i rommet....bare rolig og behagelig....det gjorde meg veldig rolig. Andre ganger når jeg har fått narkose har rommet vært fylt med mennesker som har gjordt sine ting og det har vært mye uroligheter, men ikke her...rolig og stille....! anestesisykepleieren kom med "maska" fra min høyre side: " ikke hold den over over nesa og munnen min, er du grei, da får jeg panikk" sa jeg. " Er det greit om jeg holder den litt på siden her?" spurte hun og holdt maska på siden av kinnet mitt "ja, for all del, der merker jeg jo ingenting til den" sa jeg....og det er alt jeg husker....jeg var "borte." Jeg merket ikke at det begynte å suse eller at jeg begynte å glippe med øyne, jeg var bare borte....helt fantastisk!

"Cathrine....nå skal vi fjerne tuben du har i halsen" hørte jeg en eller annen sa...og så ble tuben fjernet. Om jeg svarte ja, tenkte ja eller nikket aner jeg ikke....jeg sovnet igjen. "Nå er vi ferdige og skal trille deg på post-op, hvor du kan våkne..." hørte jeg noen si. Jeg merket såvidt at sengen rørte på seg...jeg sov videre. På post-op fikk jeg på meg blodtrykksmåler og ekstra O2 i nesa....jeg sov og sov....gløttet litt på øya...så på klokka som hang på veggen foran meg...nesten 14:00...sovnet igjen..."Cathrine....!! hørte jeg litt i fjerne...gløttet på øya og der så jeg kirurgen, Dr. Skjønsberg, som hadde operert meg. "Hvordan er det med deg?" spurte han. " Hei, det har jeg ikke rukket å kjenne på enda...ok, trur jeg....trøtt og vondt i halsen, etter tuben, tenker jeg....ellers ok.....hvordan gikk operasjonen?" spurte jeg. " Operasjonen gikk helt perfekt....helt etter boka...!" svarte han. "Så flott da...godt å høre.." svarte jeg. " Du vil nok føle deg litt mørbanka en stund og så vær litt forsiktig med armen, bruk den frem til smertepunktet, men ikke mer...ok?...så sees vi på Mandag!" sa Dr. Schønsberg. "den er grei" svarte jeg. Dr. Skjønsberg gikk og jeg sovnet igjen....våknet, kikket på klokka 15:30...Ei av sykepleierene kom bort til meg å lurte på om jeg orket å prate i telefonen for det var telefon til meg....jada, bare kom med telefonen du, kjempe hyggelig. Sykepleieren kom tilbake med telefonen og det var mamma som hadde ringt. Vi pratet en stund og hun spurte om hvordan jeg hadde det, om jeg visste når jeg kom på avdelingen og sikkert andre ting som jeg ikke husker, i skrivende stund. Jeg lovet henne å si ifra til henne når jeg var kommet opp på avdelingen, så hun kunne komme å beøke meg. Jeg sovnet igjen....våknet litt....herregud jeg må på do, tenkte jeg...begynte å kjenne etter, men nei jeg hadde ikke kateter...."hallo" prøvde jeg meg på, men det kom nesten ikke en lyd ut...vondt i halsen hadde jeg også...sikkert på grunn av tuben....å så trøtt...jeg sover litt til...nei det går ikke jeg må på do..."hallo" klarte jeg å rope litt høyere denne gangen. Sykepleieren hørte meg å kom bort..."jeg har vel ikke kateter?" spurte jeg..."nei, det har du ikke" svarte hun..."hva gjør jeg nå når jeg må på tisse?" spurte jeg..." jeg kan hente et bekken til deg" svarte hun...."fint, da kan du gjøre det" svarte jeg. Sykepleieren kom tilbake med et spissbekken og la de under meg...." er du sikker på at det ligger riktig...at jeg treffer?" spurte jeg..."jada, det går så bra så"svarte hun..."kan du rette opp ryggen min så jeg sitter litt mer oppreist?" spurte jeg...og det gjorde hun. Det var litt vemmelig å bare skulle begynne å tisse, men jeg måtte så jeg gjorde det....jeg tisset og tisset... Sykepleieren hadde satt opp et skjermbrett foran fotenden av senga mi samt at det var gardiner på hver side, hun tittet frem bak skejrmbrettet: "jeg tisser enda" sa jeg...hun gikk og kom tilbake litt senere: "jeg tisser enda" sa jeg igjen....herregud det bare rant...hvor kom alt dette fra. Det var akkurat som da jeg gikk på do fo første gang etter at jeg hadde fått Tobias...det tok aldri slutt..sykepleieren kom tilbake og tittet spørrende på meg: "jeg er klar nå" sa jeg..."jeg tror det har kommet litt utenfor også" la jeg til. Sykpleieren kikket under dyna mi: "det har kommet litt utenfor...jeg skifter på senga di jeg" sa hun og gikk for å hente ei annen sykepleier. De kom tilbake rett etterpå med nytt sengeskift...jeg hilste på hun andre også..."nå skal vi få bort bekkenet ditt og skifte på senga" sa hun ene. Jeg klarte å løfte opp rumpa på egen hånd og hun ene tok bekkenet.."oisann...det var fult" sa hun....jeg lo litt...hun balanserte det bort og jeg lo enda mer. De fikk skiftet på senga og vasket meg...tok vekk O2'en jeg hadde i nesa....det tok ikke lang tid så følte jeg meg helt surrete...sykepleieren kom med ny O2 og puttet den i det andre neseboret....metningen var nede på 85 så jeg trengte fortsatt litt ekstra surstoff...jeg sovnet igjen....men ikke så lenge...jeg kom mer og mer til meg selv nå og pratet med pleierene. Operasjonen hadd vart litt over en time...1time og 10 minutter ellr noe der omkring.

 Det tok ikke lang tid så var jeg klar for å komme opp på avdelingen, jeg ble hentet av sykepleier Elisabeth. "Hei jeg heter Elisabeth og skal ta deg med opp på avd og er det en som venter på deg, og har gjordt det en stund" sa hun. "Cathrine her...har Jan kommet allerede" svarte jeg. Vi tok heisen opp til 5.etg hvor "kirurgisk avdeling" var, jeg så Jan et stykke nede i gangen, vi vinket til hverandre og han kom mot meg, jeg ble trillet inn på rom nr 523 og Jan kom etter. Det var et to-mannsrom og jeg skulle dele med ei annen dame, Inger Lise. "Jeg har vært her siden kl 16:30" sa Jan og nå var kl 18:00..."har du vært her så lenge" sa jeg. Sykepleieren kom inn med tingene mine og Jan fant frem telefonen min...det var noen som hadde forsøkt å ringe, men jeg orket ikke å begynne å ringe enda...var fortsatt "rusa." Det var godt å se Jan igjen og det var godt at operasjonen var over...jeg hadde det bra nå. Fikk smertestillende så det holdt, Paracet og Ketorax. Det tok ikke lang tid så kom mamma og Espen (broren min) inn døra, de ble sittende en stund allesammen og jeg var mer eller mindre rusa, og skravlet som en foss...he he!

Link til informasjon og video av opeasjonen, "ablatio mastektomi" ( for spesielt interreserte, he he)

http://www.oncolex.no/Home/Bryst/Prosedyrekatalog/BEHANDLING/Kirurgi/Mastektomi.aspx?lg=procedure


Litt fjern i blikket...hmmm...men blid da...he he!

Her har jeg kommet på avd A5. Ligger godt bandasjert og med dren!!

søndag 9. januar 2011

Blodprøver, mammografi og ultralyd 2 dager før operasjon!

5. Januar 2010

07:45 skulle jeg møte opp i "røntgenskranken" og melde min ankomst, og kl 08:00 hadde jeg fått time til mammagrafi.

Alarmen på tlf min skulle ha ringt kl 05:00, men det gjorde den ikke så det var godt at Jan hadde satt på sin også, så han vekket meg. Jeg stod opp kl 05:10 og gikk inn på badet. Alt gikk så tregt...jeg klarte ikke å "få ut fingeren"....og planen var at jeg skulle reise hjemmefra kl 06:00 og til pappa i Asker som skulle kjøre oss videre innover til Radiumen. 06.15 kom jeg meg avgårde i snøværet og var inne hos pappa et kvarter senere. Vi tok bilen hans og kjørte, det gikk merkverdig fort idag, bare 45 min. Vi var tidlig ute så vi satte oss ned i vestibylen, jeg fylte ut et skjema i forbindelse med studien jeg er med i. studiesykepleier Maria kom forbi og hun satte seg ned og vi pratet litt om diverse saker og ting, vedr skjema og operasjon hovedsakelig.

Tiden var inne for å si ifra at jeg var kommet...og nå var det på'n igjen med å betale egenandeler...nytt år...nye utgifter...kr 280,- jeg fikk beskjed om å ta heisen ned i U2 hvor mammaografien er. Vi satte oss på venterommet....skravlet som alltid...så kom det ei dame med et skjema jeg skulle fylle ut, hvilket jeg gjorde.
Det tok ikke mange minuttene så kom hun ut igjen å hentet meg...dette blir spennenede, tenkte jeg...jeg som var helt sikker på at denne kreftkulen hadde blitt større igjen...det er tross alt 4 uker siden siste cellegift...! Jeg kledde av meg, som vanlig, og stilte meg opp på de grønne merkene, lente meg litt forover og damen tok tak i brystet mitt og la det oppå den kalde platen og så tråkket hun på pedalen som fikk den andre platen til å klemme sammen ovenifra....brystet ble flatt....men denne gangen gjorde det ikke vondt...det må jo være et godt tegn, tenkte jeg. De andre gangene jeg har gjordt dette har tårene sprutet og det har vært smertefult. Det ble tatt bilder alle veier...brystet ble skviset mange ganger! Så var det å sette seg ned å vente litt til, jeg skulle jo også inn til ultralyd...herregud så spennende...! Jeg satt ikke lenge nå heller før legen var klar til å ta meg imot på ultralyd-rommet. Jeg kledde av meg igjen og la meg på benken, legen spurte hvordan jeg hadde det og om jeg kjente kulen. "Jeg syntes den har blitt større og jeg kjenner den godt, men jeg vet ikke om det er reelt eller om det er psyken som spiller meg et puss" svarte jeg. " Vi får ta en titt...nå gjør vi dette for å ta mål av svulsten, så vi har det klart til du skal opereres" svarte legen. Hun startet aparatet og begynte å lete...brukte proben oppover...nedover...til den ene siden og så den andre siden...." dette er kanskje det beste jeg får til, men jeg kan ikke si om det er rester av svulsten din eller arrvev...men skal jeg ta et mål av det jeg ser her...4mm x 5mm...måler jeg det til, det som er her, men som sagt jeg vet ikke om det er det ene eller andre" svarte hun. "herregud...er det sant...nå begynner jeg å grine" svarte jeg...men det som jeg kjenner da...hva er det? " spurte jeg. "hvor er det du kjenner?" spurte legen. jeg pekte og hun satte proben der og vi så på skjermen begge to..."dette som du kjenner er det hvite her...det skal være hvitt og det er helt friskt...det er dine egne kjertler..." svarte legen. "Oi...da er det ikke lenger lett å kjenne forskjell på kjertler og svulst lenger...men gud så flott da...at det er friskt, mener jeg" svarte jeg. Jeg tørket tårene og kledde på meg igjen, gikk ut til pappa som satt og ventet på meg, fortalte han hva legen hadde sagt og det ble en "high five"...han var lettet og glad han også!

Vi gikk opp til 1.etg og inn til laboratoriet hvor jeg skulle ta noen glass med blod...det ble 12 glass denne gangen, en del av de er til denne studien som jeg er med i. Da det var over gikk vi inn på poliklinikken og jeg fikk prate litt med sykepleier Nina. Vi pratet om operasjonen, gangen i den, og jeg yttrykte min bekymring og tanker i forhold til tilbakefall. Nina skulle prate med sosionomen og psykiateren på huset og gi meg tilbakemelding. "Det er helt vanlig å tenke som du gjør og være redd for disse tingene på dette stadiet som du er nå...jeg tror ikke du er værre enne andre, men det kan sikkert være greit å få prate med noen så du kan få endret tankesettet ditt litt...få noen mestringsstrategier når disse tankene dukker opp." sa Nina...og det er akkurat det jeg trenger.

Vi tok oss en tur opp i 4etg. også til "dagkirurgisk enhet" hvor jeg skulle møte opp på fredagen - operasjonsdagen. Vi gikk innover på avdelingen og kom til "skranken" der inne hvor jeg spurte om de hadde operasjonslisten for Fredag og om de visste hvor i løypa jeg befant meg, men det visste hun ikke enda. Søren også, men det visste jeg vel egentlig, men det er lov å prøve seg...vi gikk opp i 5etg. hvor jeg skulle bli lagt inn etter operasjonen og spurte om det samme og der kunne de fortelle at de ville vente meg fra ca kl 11:00, så hun regnet med at jeg ville være en av de første som skulle ned til operasjon. Heldigvis, tenkte jeg...da slipper jeg å vente så lenge.

Etter dette gikk vi ned igjen i 1. etg og jeg fikset et reisebevis og så måtte jeg kjøpe meg en pølse og en Cola, da var jeg både sulten og tørst. Svigermoren min ringte også, så jeg pratet en stund med henne og så ringte Elisabeth, min cellegift-venninne, hun skulle også igjennom det samme som meg, bare litt senere på dagen og skulle opereres dagen etter, altså på Torsdag. Elisabeth sa hun skulle komme å holde meg med selskap når jeg kom inn på Fredagsmorgenen...hun regnet med at hun var på bena da...håper det!!

Vi reiste hjem til pappa og jeg ble inn en tur før jeg reiste hjem til Drammen og slappet av litt på sofaen før jeg hentet Tobias på skolen.

Gina kom innom meg på kvelden og vi fikk skravlet litt...Jan var på hyttetur med jobben...så det var godt å ha litt jente-skravling. Jeg satt oppe til langt på natt og skravlet på facebook med mange av mine venner der og fikk så oppmuntring i forhold til operasjonen at det er rent overveldende...gruer meg faktisk ikke så mye nå...det skal bli godt når det er over!!!!

mandag 3. januar 2011

Tobias sine reaksjoner på at mammaen hans er syk!

1. Jan 2011

Jeg har skrevet litt om tobias sine reaksjoner på at mammaen hans er syk, men det begynner å bli en stund siden nå. Tobias har gått igjennom flere faser med reaksjoner og oppførsel i forhold til min sykdom. Jeg husker ikke om jeg har sagt det, men det med skolen og SFO går kjempe greit nå og han stortrives. Frem til November omtrent var han bare ute når han var på SFO, han var redd jeg ikke ville finne han om han gikk inn. Jeg forklarte han mnage ganger at uansett hvor han var, inne, i gymsalen, oppe i et tre eller på månen så ville jeg alltid finne han. Vi pratet mye om dette og jeg sa at han måtte prøve å være litt inne også, for når det ble vinter og kaldt så måtte han være inne. Tobias lovet meg at han skulle trene på dette med å være inne på SFO, og det gjorde han. En dag da jeg kom for å hente han, var det ingen ute...jeg ble glad å tenkte at Tobias koste seg inne...og det gjorde han. Han satt og spilte spill med flere kompiser og merket ikke at jeg var kommet...jeg stod en god stund og observerte han, før han så meg....."MAMMA DU FANT MEG...SELVOM JEG VAR HER INNE!!!!!! Nå vet jeg at du kan finne meg, uansett hvor jeg er." sa Tobias. "Det var det jeg sa...jeg finner deg uansett, gutten min...jeg reiser ikke hjem uten deg...ALDRI" svarte jeg. Etter den dagen hadde han knekt koden, nå kunne han gjerne gå på SFO før skolen begynte og jeg kunne hente han senere....han hadde vært veldig oppsatt på at jeg skulle hente han kl 15:00, men nå ville han gjerne være på SFO til 16:00...for en lettelse og se at han slappet mer av og koste seg på SFO.

Tobias har fortsatt ritualene sine før sengetid...eller rettere sagt ritualfrasene sine..."Du går vel aldri fra meg, vel?...det er ingen andre her?.....Du legger deg i sengen din?....hvor lenge er det til du skal legge deg...1time?...hvor mange timer skal jeg sove?" disse spørsmålene MÅ han stille hver kveld når han skal legge seg...hvis ikke får han ikke fred...sammen med kos kos (en kos på hvert kinn) og nuss nuss (to nusser på munn) "mamma, jeg er glad deg...du er den beste mammaen i hele verden...sees i morgen" og da må jeg svare " jeg er glad i deg også, snuppis...du er den beste gutten i hele verden...vi sees i morgen" svarer jeg noe annet eller litt annerledes må han si regla si om igjen....han er søøt da!

Tobias blir også veldig fort sinna på meg, svarer meg med sinne eller skikkelig oppsnasende ord og oppførsel...jeg kan sikkert takke meg selv, siden jeg blir fort og ofte sur og sint selv....takket være denne sykdommen og hva den gjør med meg. "Du er sinna på meg, da er jeg sinna på deg" kan han svare. "Du avbryter meg, mamma....da blir jeg sinna" sier han også. Jeg har sagt at det ikke fint av meg å gjøre det og at han skal si ifra når jeg gjør dette. Det er ikke bare jeg som skal kjefte på han, men han har lov til å si ifra når jeg svarer eller gjør ting som ikke er lov eller fint å gjøre, som å bruke utestemme inne, abryte når andre prater etc etc....Tobias har blitt veldig flink til å gjøre meg oppmerksom på slike ting i det siste...også når jeg og Jan prater med hverandre, det får iallefall meg til å tenke meg om...så det er ikke så dumt og det er stort sett helt berettiget..he he he. Tobias har det ikke lett...med en syk mamma...det er ingenting som gjør meg vondere enn å se han "lide" under min sykdom....jeg håper endelig at vi alle kommer styrket ut av dette....! Tobias vil ha en real bagasje med seg i fremtiden....!

Tobias har også sagt at han er redd for å bli smittet av meg, men jeg har forklart han at denne sykdommen ikke smitter...."jeg er egntlig ikke så redd for å bli smittet av deg, mamma....men jeg er redd for at jeg også skal få en sykdom....og da mener jeg ikke sånn som at jeg blir forkjøla, mamma....men sånn ordentlig syk...som du..." sa Tobias til meg. Jeg ble litt satt ut da han sa dette til meg når vi lå i senga en morgen, han lå på armen min...jeg visste egentlig ikke helt hva jeg skulle svare til det....men svarte noe sånn som at det forhåpentligvis ikke ville skje, men at han sikkert ville bli syk...for det blir alle barn...men ikke alvorlig syk. Syk med feber og at vi kanskje må til legen en gang i blant og så at han kanskje må ta litt medisiner for å bli frisk igjen, men medisin som han kunne ta hjemme. "Ja, jeg har jo vært litt syk før...og jeg har tatt gule tabletter også...og jeg ble helt frisk av de...det gikk jo helt greit" sa Tobias. "Ja, det er sånn jeg mener" svarte jeg, og så var han i grunnen ferdig med den praten....han ble iallefall ikke redd og jeg kunne ikke si at han ikke ville bli syk... forhåpentligvis opplever han aldri noe alvorlig!

I kjølevannet av denne frykten hans for å bli syk, føler han nå at han har vondt overalt...hele tiden. "mamma, jeg fikk litt vondt i siden her, men det går vel bra?", "mamma, nå har jeg litt vondt i benet, men det går vel bra?", "mamma, jeg klødde meg litt på rumpa...nedi buksa og så glemte jeg å vaske handa og så tok jeg brødskiva med den handa og spiste av brødskiva...går det bra...jeg blir ikke syk, vel?", "mamma, jeg dro ut et hår fra kneet mitt....jeg dør vel ikke av det"....ha ha ha....stakkars...jeg har ledd mye inni meg av alle disse spørsmålene hans, men det er samtidig vondt at han skal være så engstelig....han spør om det mest utrolige...hi hi hi...jeg ler aldri av han nå han spør meg, men bekrefter at det det vil gå helt fint og jeg tar han på alvor....forhåpentligvis forsvinner denne engsteligheten hans i takt med at jeg blir mer og mer frisk...det er å håpe i allefall!

Et godt tegn er at han sover godt om natta, er blid og fornøyd og spiser godt. Han er raskt ut og inn av situasjonen....så engstelig er jeg ikke. Dette er en fase både han og vi må igjennom, vi prater om det og vi tar han på alvor....håper det er rett oppskrift!

søndag 2. januar 2011

Nyttårsfeiring i Mjøndalen med gode venner!

31. Desember 2010 - 1. Januar 2011

Vi feiret nyttårsaften i Mjøndalen i år, med Gina, Frank Endre, Jacob og Isak. Sammen med oss var også tenåringene og kjæresteparet, Jeanette og Svenn samt pappaen til Jeanette og lillebroren hennes, Kistoffer, på 12år. Vi hadde skikkelig koselig og vi storkoste oss med god mat, kalkun selvfølgelig, med alt tilbehør og dessert...riskrem, sjokoladefondue og mye annet godt...mette ble vi allesammen. Disse smågutta hadde ikke sett hverandre hele jula og skulle tro de hadde abstinenser...de lekte og kosa seg alle tre...de maste ikke om raketter eller tiden...ikke kranglet de...alt var bare helt perfekt.

Midnatt...alle gikk ut, bortsett fra Gina som er mindre glad i disse rakettene, men som også var i ferd med å bli syk...dårlig med stemme og sår hals...uffameg! Vi andre fikk vår dose med raketter og stjerneskudd...dessuten var det klar himmel og god sikt, så vi fikk med oss mye bra fra Drammen og stenseth.

Jacob og Tobias med stjerneskudd!


Jacob, Isak, frank Endre og Jan...ser på rakettene, tipper jeg!


Jan - med sjerneskudd!!


Tobias og meg!

Vi holdt koken til kl var 02:30 før vi vendte nesa hjemover igjen....Tobias klarte nesten ikke å holde øynene oppe på vei hjem, men vi klarte å få han til å skravle så da gikk det greit alikevel. Så fort vi kom innenfor døra begynte Tobias å kle av seg alle klærne....snakk om å være klar for senga...han sovnet på et blunk...hele Nomél Lervik mansion sov innen kl var 03:30....Zzzzzzzzzzzzzzzz