Translate

fredag 18. februar 2011

Forbereding til stråling!!

7. Februar 2011

Da var det klart for første dagen av siste fase, nemlig strålingen. I dag skulle jeg begynne å klargjøres...legetime, CT-simulering, opptegning etc.

Pappa skulle bli med meg innover så jeg kjørte til han og så dro vi videre derfra til Radiumen. Vi var tidlig ute så jeg gikk innom skranken for "pasientreiser" for å skaffe meg reisebevis. Når jeg stod i køen kom Maritt turslende...hun hadde vært til stråling og skulle nå reise hjem igjen....mens vi stod der å prata ser jeg nok ei kjent ei..hun kom ut ifra et av kontorene sammen med mannen sin....jeg stoppet henne "heisann..er det deg á" sa jeg..hun kikket på meg og så kjente hun meg igjen...Noima var lei seg, hun hadde vært i samtale med plastisk kirurg angående rekonstruksjon...ca 1års ventetid hvis hun ville ha silikon, men hvis hun skulle bruke eget vev så må hun vente i 6-7år...herregud...jeg blir SÅ provosert...vi blir liksom aldri ferdig med sykdommen....så respektløst overfor alle kvinner...nedverdigende....jeg har ikke ord. I Sverige er rekonstruksjonen en del av "pakka" eller behandlingsopplegget....hvorfor ikke vi??? Hva er begrunnelsen???

Da vi stod der og pratet kom det ei dame bort til ossog spurte "er du Cathrine?"..."ja" svarte jeg. "Dt er jeg som er May Liss" sa hun. Det var så hyggelig at hun kom bort. så fikk jeg hilst på henne...på ordentlig...ikke bare på facebook....hvor jeg har "truffet" mange i samme båt som meg selv. Facebook har hjulpet meg mye i denne perioden...har "truffet" mange som er eller har vært i samme båt...delt erfaringer og tanker med hverandre...som bare vi kan...vi som har og har kjent denne sykdommen på kroppen...!!!

Etter en stund måtte jeg og pappa gå, for å rekke legetimen min...vi satte oss utenfor det legekontoret jeg skulle til...i "strålebygget." "Cathrine...!?" jeg ble ropt opp og gikk inn til legen...hun informerte om strålingen og dets bivirkninger...."du blir nok sliten, men i hvilken grad er vanskelig å si...det varierer...det er lurt å hvile eller sove litt etterpå..1-2timer kanskje, men du finner ut hva som passer for deg. Du skal drikke mye...både før og etter strålingene...du kan dusje, men ikke gni deg inn i såpe på stråleområdet...ikke bruk deosorant under den ene armen...ikke bruk fuktighetskrem...du kan bruke alt dette i helgene, men ikke i ukedagene da du stråles....du skal ikke barbere deg under armen i tilfelle du skjærer deg og det kan bli infeksjon..." sa hun og jeg tenkte..."hello cavewoman"...dette skal bli fint...med en hårete armhule som lukter svette og ikke er dusjet på 5 uker...jadda...he he he! "Du frarådes å bruke bh eller noe annet stramt over stråleområdet...det trenger luft..." fortsatte hun...."he he he "wild and free" tenket jeg.  " Det vil bli et arr på lunga, som vil syntes på evt røntgenbilder du tar senere, men du vil ikke merke noe til det ellers siden resten av lunga vil ta over for det ødelagte området....en liten del av skjoldbrukskjertelen vil å bli litt utsatt for strålingen, så noen vil få trøbbel med stoffskifte etterpå...vi følger deg nøye opp hele tiden, så dette vil vi finne ut av via de blodprøvene du tar når du kommer hit til kontroller" sa hun...." er det alt...?...jeg er så lei av bivirkninger at jeg kan spy....det er f...meg noe hele tiden" tenkte jeg...men svarte "ok...!" " Er det noe du lurer på, Cathrine?" spurte hun..."Nei, ikke akkurat nå...jeg tror du har sagt det meste..." svarte jeg.

Etter legebesøket gikk vi opp en etg til CT-imulatoren. Vi satte oss ned på venterommet, men jeg ble straks ropt opp. Det var to damer der inne som forklarte hva de skulle gjøre. Jeg skulle kle av meg oventil og legge meg på benken med armene over hodet og holde fast i håndtakene der. De skulle tegne opp streker som skulle hvise hvor stråleapparatet skulle stilles inn, de skulle også tatoere 3 svarte prikker på meg, en prikk midt på brystbenet og en prikk på hver side, litt nedenfor armhulene...dette også for at oppmålingene skulle bli så nøyaktig som mulig....her går det på milimetere! Det hele var over på ca 20 minutter.


CT-simulator


Tatoeringen skal der hvor "rundingen" er, tilsvarende på andre siden samt midt på brystet!



Litt opptegnet!!


Inn i CT'n og blir scannet!


Her tar de bilder til sitt arkiv også. Her kan dere se tatoeringen under armen!

Derfra gikk vi ned igjen og i retning lab'en for blodprøver, men på veien dit gikk vi forbi Narvesen...."jøss er ikke det henne...?" sa jeg til pappa. " Hvem da?" spurte han. " jo, det er det vel..."sa jeg og gikk bort til denne damen som satt ved et bord. " Heisann..." sa jeg og hun kikket på meg.."kjenner du meg igjen?" spurte jeg...og det gjorde hun. Anne og jeg har jobbet sammen på sykehuset for en tid tilbake...og nå satt hun også her...med kort hår, men litt lengre enn meg. Vi kom i prat og det viste seg at hun nå skulle på 1års kontrollen, så hun ligger 4mnd foran meg i løypa...!

I dag har jeg altså møtt 4stk jeg kjenner...det er mange ...på en dag...det sier litt om hvor mange det egentlig er av oss....skremmende...!!!

Vi gikk og tok disse blodprøvene...ca 6-7 glass, denne gangen...deretter kunne vi reise hjem.

Jeg hentet Tobias på skolen, reiste hjem og fikk spist litt og han gjorde litt lekser før han måtte skifte til treningstøy...det var tid for håndballtrening!!

Der satt jeg på benken og fulgte med på treningen til sønnen min...som om ingenting har hendt...eller har skjedd....men under genseren var jeg opptegnet og tatoert....det var blitt laget spor og merker...merker som aldri går bort...stygge merker.....tre sorte prikker...som egentlig ser ut som stoore hudormer...faen som jeg hater alt jeg har vært med på og skal igjennom...jeg er jo ikke ferdig enda....blir vel egentlig aldri ferdig....JEG HATER KREFT...og alt hva den gjør...bringer med seg...og alt hva jeg må være med på for å bli frisk....for denne gang og forhåpentligvis for alltid!!!!


 

tirsdag 15. februar 2011

Hektisk dag!!!

1. Februar 2011

Stod opp som vanlig kl 07:00 og fikk ordnet meg selv og gjord Tobias klar for en ny skoledag, kjørte han til Sfo og vendte nesa hjemover igjen og fikk i meg litt frokost, før jeg satte kursen mot byen hvor jeg skulle få min første tarmskylling. Tarmskylling er noe jeg ønsker på grunn av all den giften jeg har hatt i kroppen, jeg ønsker å være ren på innsiden også...jeg hadde blanede følelser om denne behandling, men mest spent!

Jeg hadde time kl 09:30 og alt jeg skulle ha med var et håndkle...til å dekke meg med. Vel fremme gikk jeg inn og fikk et skjema jeg skulle fylle ut, deretter skulle jeg kle av meg nedentil og legge meg i senga...med håndkle over meg. Sykepleieren som driver dette fortalte meg om gangen i dette og gav meg masse informasjon og gevinstene ved denne behandlingen...hvis alt dette stemmer så har jeg ingenting å tape i allefall! Selve behandlingen var slett ikke ubehagelig i det hele tatt....70 Liter vann som renner inn og ut igjen og tar med seg ett og annet på vei ut....he he.. en snedig opplevelse, men godt også...på sitt vis...godt å føle seg ren innvendig...ikke siste gangen jeg gjør dette!!!

Reiste hjem igjen etter skyllingen...jeg hadde litt tid før jeg skulle på Radiumen...jeg trente i en halv time, gikk 3km på tredemølla...deilig...hjem igjen...dusjet og kom meg i bilen og kjørte til pappa, han skulle kjøre oss innover til sykehuset...som vanlig!

Vi gikk inn på "poliklinikken" og fant oss en sofa og satte oss ned....ventet på min tur....forsinkelser....tenkte veldig på hva Dr. Skjønsberg hadde å fortelle meg i dag...ikke noe jeg ikke visste allerede håpet jeg...men tenk om han hadde funnet mer av ondskapen under operasjonen...hva da??? tanken på negative svar gjør meg kvalm....orker ikke en runde til av dette her...denne behandlingen....én er nok!!

Sykepleier Nina kom bort til meg..."klar Cathrine?" spurte hun..."ja, jeg er vel det...!?" svarte jeg. Vi gikk bortover gangen...døra hans stod åpen...jeg kunne se et par ben...det ene benet over det andre....kom nærmere...han satt bakoverlent på skolen med armene i kors...håret litt bustete, som alltid.. "Hei Cathrine og takk for sist...hvordan har du det og hvordan har du hatt det siden operasjonen?" sa han og strakte ut armen for å hilse på meg. "Hei og takk for sist...jeg har det bra, jeg...armen virker ganske greit også...har vært inne til tapping tre ganger, men ellers ok" svarte jeg. " Hvordan er det med såret da, gror det fint?" spurte han... "jada, det gror som bare det...skal jeg kle av meg...du skal vel se regner jeg med?!" svarte jeg. Jeg kledde av meg og han var meget godt fornøyd med såret...tok av de restrerende stripsa som satt igjen...."dette er vakkert...alt er vakkert...." sa han..."hæ...hva er vakkert?...såret?...jeg?....hva mener du?" spurte jeg og lo.. "Såret er vakkert...du er vakker...operasjonen er vakker og vakreste av alt er at det ikke var spor etter kreft i noen av de 16 lymfeknutene jeg fjernet under operasjonen....du har respondert kjempe bra på cellegiften du har fått....helt fantastisk" sa han...."er det sant?....ikke noe spor?" svarte jeg med tårer i øynene....herregud for en lettelse..."nå kan du reise innom polet og kjøpe deg en god flaske vin og finner du ikke en god en så kjøp deg en sjampanje...det har du fortjent...og dette bør feires!!!" fortsatte han. Jeg lo og kunne ikke stoppe å smile.... Sett tilbake så er alt det vonde, smertene, redselen...ja alt...verdt det...verdt å få høre de vakre ordene der....KREFTEN ER BORTE!!!!!!!  Vi satt og pratet en stund til og han informerte meg om Tamoxifen tablettene jeg skulle begynne på i kveld....nå blir det overgangsalderen i 5 år.....han skulle sende henvisning til plastisk kirurg, for samtale med han....den timen ville jeg få i posten....jeg fikk resept på Tamoxifen og rekvisisjon til brystprotese...en ordentlig en...ikke en "vattdått"...he he. Da vi var ferdigsnakket der skulle sykepleier Nina tappe meg igjen...jeg fikk samlet sammen sakene mine og fulgte etter Nina ut i gangen igjen....Dr. Skjønsberg stakk hodet sitt ut fra kontoret og ropte etter meg..."ikke glem polet på vei hjem, Cathrine"...."he he he...neida" svarte jeg. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er noen stordrikker...eller rettere sagt...drikker egentlig ingenting eller svært sjelden....men jeg har en Bacardi Razz i barskapet...et glass av den i kveld kan det godt bli!!!

Nina viste veien inn til et undersøkelsesrom...jeg kledde av meg og satte meg ned i en stol....hun tappet meg for 90ml denne gangen...det er i allefall en bedring fra 250ml forrige gang...får håpe dette er siste gangen.... Da det var gjordt fikk jeg beskjed om å vente ute igjen, sammen med pappa...jeg skulle inn å rate med fysoiterapeuten igjen....som sagt så gjordt...jeg og pappa satt å skravlet litt....jeg fortalte han hva Dr. skjønsberg hadde sagt og pappa ble så glad...han nærmest lettet fra stolen og tårene rant...han var så glad...vi var så glade... Fysoiterapeuten ropte meg opp...hun viste meg vei inn til konoret hennes. Hun lurte på hvordan det gikk med armen og treningen med den..viste meg noen flere øvelser og vi satt å skravlet litt, før jeg gikk ut igjen. Nå kunne vi gå til apoteket å få "overgangspillene" mine....kø....selvfølgelig var det kø...min tur..leverte resepten....damen fortalte om bivirkninger ....ikke rent få....noen værre enn andre selvfølgelig...fare for blodpropp...underlivskreft....var de værste....så hyppige besøk til gynekologen er et must! Damen overrekte meg boksen....hallo hetetokter....tørre slimhinner....økt matlyst og vektoppgang...jadda....jeg gleder meg...!!!

Vi reiste hjemover...innom pappa...bytte bil...Drammen here i come....hente Tobias på skolen og så hjem...spiste litt mat...Tobias skiftet til treningstøy...håndballtrening...en pause for mamma...på benken...trening ferdig....hjem...lage middag...spise middag....hyggelig tid sammen med familien og tid for å slappe av litt...middag ferdig....møte med FFB i Drammen, filleren jeg trodde det var Torsdag og ikke i dag..ja ja...da bærer det ned til sentrum...kommer for sent, men får med meg litt og ikke minst møter jeg jentene igjen...Maritt, Lill og Siv...etter møtet går Maritt, Siv og jeg bort på Picasso og skravler.

Latteren sitter løst, galgenhumoren på topp...godt å kunne prate med noen som vet hvordan en selv har det....samme erfaringer...samme frustrasjoner...samme sykdom!!

Phuu...en lang dag!!