Translate

onsdag 29. juni 2011

Panic - attack!!

28. Juni 2011

Satt å drodla litt ved pc'n i kveld og kom inn på en side fra helsedirektoratet vedrørende behandling av brystkreft. Det ene førte til det andre og endte opp med å lese om alt fra oppdagelse av kul til behandling, de forskjellige behandlingsmetodene og hvorfor det ene blir valgt fremfor det andre, etterkontroller og overlevelse versus tilbakefall.....og her sitter jeg nå.....REDD OG EN FØLELSE AV PANIKK...jeg faktisk ikke har kjent på lenge. Helvete...hvorfor i alledager skulle jeg lese dette....jeg som har holdt meg unna den slags lesing i allefall 3/4 år....hvorfor??.....Jeg kan ikke si det var oppmuntrende lesing....faens sydom....jeg HATER deg!!!! Hvorfor kunne ikke kreft være som barnesykdommene....har man hatt det så kan man ikke få det igjen....men neida, den ødelegger alt og alle som er i nærheten av den dritten....den setter så dype spor som ALDRI forsvinner....vi må "bare" finne en måte å leve med frykten, angsten, sårene og den helvetes usikkerheten så lenge vi lever....og hvor lenge er det???

Jeg leste at tilbakefall-monsteret ikke dukker opp så ofte det første året, men derimot fra år 2-5 besøker den flere før den igjen slapper av, men gir ikke opp de neste 5 årene og etter 10 år dukker den opp i ny og ne, men ikke så ofte....og det er da jeg kan kalles frisk....inntil da er jeg og forhåpentligvis forblir SYMPTOMFRI!!!

Jeg leste også at det er bra hvis cellegiften har god effekt i forkant av operasjon, spesielt hvis svulsten(e) forsvinner helt eller nesten blir helt borte....hvilket skjedde hos meg så jeg får klamre meg til det!!!

Når panikken tar meg finner jeg meg selv surre med tanker som hva hvis denne dritten skulle komme tilbake, hva da? kommer den tilbake i det andre brystet får jeg brette opp ermene å kjøre på en gang til, men hva hvis den dritten dukker opp andre steder....i hodet...skjellettet...hva da? Jeg tenker på da og måtte forlate sønnen min....det han må igjennom...de traumene.....herregud, livet er urettferdig! Jeg kjenner jeg blir sliten og veldig redd av tanker som dette, heldigvis dukker de ikke opp så ofte, men når de kommer er det et helvete....for meg! Kunne ønske jeg våknet opp fra en vond drøm....

Jeg er sykepleier og jobben min går ut på å ta meg av de som trenger meg og mine ressurser....jeg orker ikke tanken på syke mennesker...eller at jeg skal ta meg av de....jeg kan ikke ta meg av meg selv engang, fult og helt....jeg er redd jeg ikke klarer å ha full fokus på pasienten/brukeren og kunne vurdere og ta rett beslutning.....jeg orker ikke høre på deres "tragedier" uten at det river meg i fillebiter...psykisk....og da er det min egen sykdom jeg tenker på ikke deres.....dette er tungt, jeg føler jeg møter på det ene hinderet etter det andre....skal det aldri ta slutt?? akkurat nå kunne jeg ønske jeg hadde en jobb uten så mye ansvar....eller iallefall uten ansvar for andres liv og helse....en jobb hvor jeg hadde et kontor hvor jeg kunne lokke døra når det er nødvendig....få sitte alene en stund og hente meg inn....når det trengs...
Jeg hadde gledet meg til å begynne å jobbe igjen....få normalisert hverdagen igjen...rutiner....men istedet syntes jeg det er tungt og jeg føler at jeg ikke er i stand til å takle jobben min....jeg har vært ute hos noen av brukerne "mine" og det har jo skjedd saker og ting med de også på det året jeg har vært borte...det er jo ikke bare meg det har vært noe ekstra med...det å høre og se at andre har den samme redselen og frykten som en selv....og høre om barna...barnebarna som er redde...var helt fryktelig....kjempe for ikke å begynne nigrine selv....da hadde jeg ikke klart å stoppe igjen. Jeg ser ikke noe galt i å felle noen tårer med mine brukere eller pasienter...det har skjedd fra tid til annen før, men når deres situasjon kan overføres til meg selv og følelsene er så sterke at min egen sykdomsreaksjon tar over da blir det feil....og ikke har jeg lyst til å fortelle de hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør eller hvorfor jeg har vært borte et år. Så istedet for å få en oppløftning av å begynne å jobbe igjen har det gitt meg et slag i tryne....jeg kan være på jobb så lenge jeg ikke trenger å måtte gå ut til brukerne, men kan være inne å gjøre forefallende, ta telefoner...etc etc....og heldigvis er det nok å gjøre så det er fortsatt bruk for meg!!!

Jeg skriker det igjen....FAEN I HELVETE!!!!!!!!!!

onsdag 22. juni 2011

1-års dagen!!!

22. Juni 2011

Sitter litt amøbeaktig i stua hjemme og kan ikke helt forstå at i dag for 1 år siden fikk jeg den telefonen som skulle snu opp ned på livet mitt....den mest fryktede og hatede telefonsamtalen ever!!! I dag for ett år siden var jeg kjempe redd...dødsangsten innhentet meg og tanken og viten om å være alvorlig syk, men ikke vite hvor alvorlig var uutholdelig...takk og lov for at jeg ikke visste hva som var i vente!

Jeg sitter her å føler meg meg både kvalm og uvel....herregud så surrealistisk det hele er....hva er det egentlig jeg har vært med på det siste året? Jeg har virkelig klart å komme meg igjennom det helvete som har vært...for det er akkurat det det har vært....et HELVETE....å her er jeg...ikke fult like hel og med mange arr som viser noe av det som følger med sykdommen...det er synlige arr...andre kan se hva jeg har vært igjennom og tenke sitt....men det er INGEN som kan se de usynlige arrene mine....de aller værste og de vanskligste å få bukt med....psyken...sjelen....følelsene....hvor hardt skadd de er, er det ingen som ser eller skjønner....med mindre de har vært der selv....da kan de ha en viss formeningen om hvordan jeg har det, men ikke helt....for ingen av oss er like eller opplever dette likt....men en ting har vi felles....vi HATER kreft og dens RINGVIRKNINGER!!

Hver dag blir jeg minnet på hva jeg har vært igjennom....hver eneste dag og mange ganger iløpet av dagen....hvordan i helvete kan jeg "glemme" sykdommen og bli "frisk" igjen? Joda formen er bedre...jeg klarer å gå igjen...ferdig med cellegift og fått igjen håret...med krøller...begynt så smått å jobbe igjen, men føler meg egnetlig ikke helt klar til det...men har ikke noe valg....må bare begynne å jobbe meg så smått oppover igjen fordi NAV har tatt mesteparten av pengene mine. Aller helst har jeg lyst til å kunne bruke den tiden det tar...for meg...å komme tilbake i jobb igjen, men får bare bite tennen sammen å gjøre så godt jeg kan. Alle bemerker hvor godt jeg ser ut...hvor mye hår jeg har fått igjen...osv osv...og det er hyggelig det, men det er ingen som ser at jeg må legge meg til å sove i flere timer etter en halv dag på jobb og jeg kan i allefall ikke gå på jobb dagen etter....det orker jeg ikke. Det er ingen som ser at jeg må ligge til lading ganske lenge hvis jeg vet jeg skal være med på noe sosiale ting...være seg avslutninger (i disse dager)...kino...beøke noen...you name it....det er ingen som vet at jeg må velge bort noen ting for å kunne være med på andre ting...hvordan velger man? hvem skal man velge bort? hva er viktigst? det er urettferdig og det gjør meg vondt...men håper med tiden at jeg ikke ville trenge å velge bort noe som helst om jeg ikke ønsker det! Det er bra at jeg SER godt ut iallefall....når jeg ikke føler meg sånn....!!

Jeg er blitt merket for livet...og det kjenner jeg hver dag...armen fungerer ikke som den gjorde før...arret strammer og gjør vondt til tider...følelsesløs noen steder, hvor nervene har blitt hærpet....kan ikke lenger bruke alle klærne mine, for de passer ikke til løspupper og lener jeg meg fremover så kan andre se rett inn der hvor det engang var en pupp...må bruke løse brystvorter også...herregud...ja ja, men sånn er det...når man har en pupp som lever sitt eget liv og en som ikke lever i det hele tatt....da får begge "pupper" klistret på seg "løse brystvorter" så de opptrer likt til enhver tid...mye å tenke på! På badet har jeg et skap til bare løspupper...3 stk....hvem skal man velge?....hva skal jeg ha på meg idag?...hvilken passer best?...gud bedre!! Hver dag når jeg ser meg i speilet så ser jeg hva jeg har vært igjennom...kroppen min som har blitt hærpet....speilbildet...håret mitt som kommer tilbake, men helt annerledes enn før....så jeg kjenner meg ikke igjen der heller...lettere å akseptere den blanke skallen enn å kjenne seg igjen nå...med hår...kort...krøllete og mye mørkere...jeg hadde jo lyst, langt hår med litt fall. Folk bemerker håret mitt....så tykt hår du har fått...så mørkt...får du krøller også, så morsomt...og så fort det vokser...NEI NEI NEI.....har jeg mest lys til å skrike ut....ikke vokser det fort og ikke er dette MEG!!! Folk irettersetter meg også når jeg sier at jeg ikke syntes det vokser fort..."jo, men det gjør det da" sier andre...."nei" svarer jeg...."herregud, det er ikke lenge siden du ikke hadde hår" svarer de....JO, TENK....DET ER SNART 7 MND SIDEN SISTE CELLEGIFTKUR og ikke kom å fortell meg hva som er fort og sakte....håret har så vidt krøpet seg over ørene og pannelugg har jeg ikke enda....hva faen er fort med det!!!!!

"Nå er du frisk...så deilig...nå kan du kose deg og tenke fremover" er det flere som sier.....ja, det er det jeg prøver på hver dag, men lett er det ikke...."tenk positivt" sier de....jada, det er lett for andre å si, men vanskelig når det røyner på....hva er egentlig frisk? på papiret med prøver og bilder er jeg pr.definisjon frisk...og godt er det...men FRISK det er det lenge til jeg er...om 10 år kan jeg kalle meg kreftfrisk....om 5år kan jeg slutte med de livsviktige tablettene mine....og en eller annen gang i fremtiden vil forhåpenligvis også psyken, sjelen og følelsene mine også kunne "si" at jeg er frisk....men frem til da får jeg kjempe meg tilbake til livet og hverdagen og fortsette å være tålmodig og ta tiden til hjelp...men jeg har så lyst til å "leve" nå og gjøre alt jeg vil...jeg syntes jeg har vært tålmodig lenge nok....1år....men jeg innser at det kan ta flere år før jeg kan gjøre alt jeg vil!!!

I dag er det også sommeravslutning på jobben, så det skal bli hyggelig og jeg gleder meg til å skravle, le og ta en øl eller to i solen....jada solkrem med faktor 30 og 50 har jeg smurt meg med før jeg går ut....har ikke tenkt til å bli brun denne sommeren heller, jeg...ha ha ha..slappe av og lade får jeg gjøre de dagene som kommer...!!

En annen ting som jeg gleder meg stort over er at jeg tok en telefon til Radiumen i går og pratet med Dr. Sætersdal og hun kunne fortelle at alle blodprøver...mammaografibildene og lungerøntgen-bildene var fine....TAKK og LOV....denne sommeren skal NYTES!!!

mandag 20. juni 2011

1-års kontrollen!!

20.Juni 2011

Var på kontroll idag....1ÅRS - kontroll...er det mulig...at det har gått ett år siden helvete startet? Sett tilbake så er det litt surrealistisk alt jeg har vært igjennom....og jævelig godt jeg ikke visste hva som kom og hva jeg skulle være med på. Jeg lærte fort å ta en dag av gangen og ikke tenke lenger enn det, og det er jeg glad for i dag...jeg tenker fortsatt veldig på dagen i dag og det å gjøre det jeg har lyst til i dag...planlegger ikke veldig langt frem i tid!!

For en uke siden begynte jeg å bli ganske rastløs....amper....sov dårlig om nettene...trøstespiste...vondt i magen og egentlig veldig urolig, innvendig....klarte ikke å slappe av.....alt dette på grunn av kontrollen i dag...vel...det er vel sånn det er da og vil bli på fremtidige kontroller.

Jeg stod opp kl 05:45 i dag og hentet broren min ved 7-tiden, som skulle være med meg innover...godt å ha med seg noen, syntes jeg! Vi var inne på Radiumen ca kl 8:00 og da gikk jeg og meldte min ankomst på poliklinikken som sendte meg videre til lab'n for å ta blodprøver. Der skulle det vise seg at prøvene ikke var rekvirert...damen skulle calle på legen min og få de rekvirert. Etter en stund gikk jeg frem til luken igjen og spurte hvordan det gikk, men hun hadde ikke fått tak i legen og nå var det bare 20min til jeg hadde legetime....visste at de svarene kunne jeg se lenge etter...men jeg gikk tilbake til poliklinikken og ba om å få rekvisisjonen, hvilket jeg gjorde og gikk tilbake til lab'n og leverte rekvisisjonen og satte meg ned å ventet på min tur....5min igjen til legetimen ble jeg ropt opp: "Nomel!?" Jeg spratt opp av stolen og fulgte etter damen inn på et av rommene hvor prøvene skulle taes og hvor jeg har vært mange ganger....men ikke siden 14. Desember...da jeg skulle hatt cellegift, men slapp. En merkelig følelse og være tilbake der...litt kvalmende egentlig... Lab-dama fant frem 5 glass som skulle fylles og staset opp armen å begynte å lete etter en åre som kunne egne seg...hun stakk inn nålen og det kom bare noen få drypp....hun begynte å bevege og rote med nåla...."nei, jeg må ta den ut å prøve å stikke på nytt" sa hun....Jeg merket jeg ble litt sint, ikke på henne...men på sykdommen og cellegiften....hver dag opplever og oppdager jeg ringvirkningene av denne helvetes og onde sykdommen. " Ja der kan du se...hva dette gjør med oss...nå er det 6mnd siden siste cellegift og det er problemer med å finne bra åre...jeg som alltid har hatt fine store årer som det er umulig å bomme på...og nå...dette..." svarte jeg. " Ja, erfaringer viser desverre det du sier...årene blir trangere og ømme....men noen opplever også at det blir bedre med tida....la oss håpe det stemmer!" fortsatte hun. Damen byttet nål og stakk igjen....denne gangen gikk det fint og 5 glass ble fylt, men fytte rakkeren hvor vondt det gjorde...og jeg har aldri syntes det har gjordt vondt å ta blodprøve...."AUUU.....skjønner hva du mener med at årene blir ømme..." sa jeg. "Beklager...snart ferdig" svarte hun. "Det er ikke din feil....!" svarte jeg. Damen tok ut nåla....og det var like vondt...herregud har jeg begynt å bli pyse eller....?? Jeg gikk ut igjen til Espen, som satt og ventet på meg...vi gikk bort til poliklinikken og jeg ble ropt opp med det samme jeg satte benet innenfor...bra timet. Espen gikk og satte seg og jeg fulgte i hælene på sykepleier Turid som ledet oss inn til Dr. Sætersdal. Jeg satte meg ned på stolen og Dr. Sætersdal kom inn..."hei...lenge siden sist...hvordan er det med deg?" spurte hun. Onkologen lurte på hvordan det stod til på alle plan...bivirkninger, psyken, fysikken, spørsmål etc etc. Vi pratet en god stund og siden blodprøvene ble tatt så sent så forelå ikke svarene enda, men jeg kunne ringe inn i morgen å få de. "Jeg ringer deg hvis det skulle være noe" sa hun...."gud hjelpe meg, men jeg håper det er jeg som ringer deg i morgen" svarte jeg.
Jeg fortalte at jeg hadde vært litt øm i underlivet den siste uken...nesten som følelsen av at menstruasjonen var i anmarsj...det har jeg jo ikke hatt siden andre cellegiftkur var i kroppen...og ikke skal jeg ha den tilbake heller, tenkte jeg. Dr. Setersdal svarte at det ikke var unormalt at menstruasjonen kom tilbake på oss som er så unge, så det kunne jge regne med. "men skal den komme tilbake da...nå som jeg går på antiøstrogener? jeg trodde at den absolutt ikke skulle komme tilbake" svarte jeg. "det spiller ingen rolle om den kommer tilbake" svarte hun "så jeg trenger ikke bli redd da altså?" fortsatte jeg..."nei nei, ikke i det hele tatt" sa hun. Jeg husker ikke hvordan vi kom inn på temaet barn, men Onkologen sa at jeg fint kunne få barn etter de 5 årene på Tamoxifentablettene...hvis kroppen var i gjenge igjen. "HÆÆ....??...jeg trodde at det slett ikke vill være lurt i det hele tatt siden jeg har hatt en hormonfølsom krefttype...vill ikke det øke risikoen for tilbakfall da?" spurte jeg. "Hvis du hadde blitt gravid nå så...eller iløpet av de 5årene du skal gå på tablettene....da er risikoen der, men forskning på verdensbasis viser at det ikke er noen sammenheng og at det fint er mulig så sant kroppen kommer i syklus igjen. Du må også vite at siden du er så ung så vil du komme i overgangsalder 5 til 10 år tidligere enn andre...så tiden vil jo være litt knapp når du er frerdig med tablettene...da er du jo nesten 40år og det er ikke sikkert at kroppen er i gjenge med engang etterpå, det kan også ta en stund..men du kan absolutt få flere barn etterpå hvis forholdene ligger til rette for det" svarte hun. "Jøss....jeg trodde at den muligheten var over....nå fikk du meg til å føle meg ganske hel igjen....og fy flate for en god følelse....denne karamellen skal jeg suge lenge på, kjenner jeg!!!" svarte jeg. Jeg som har vært til samtale på Drammen sykehus og fått time, i September, til å fjerne alt...eggstokker og livmor...nå må jeg tenke meg om mange ganger til....tenkte jeg...sa ingenting til Dr. Setersdal. Kanskje jeg kan fortsette å føle meg som en kvinne i flere år til....kan jeg leve med psyken og faren for livmorkreft de neste 5 årene...? jeg skal jo til regelmessige kontroller...hver 6.mnd...på Radiumen og hver 6.mnd til gynekologen min for tester.....jeg må TENKE!!! Onkologen sa hun ville ha meg inn til kontroller hver 6.mnd fordi jeg er så ung og fordi jeg er med i Avastin-studien. Jeg skal inn i Desember...ny mammografi og benmargsprøver. Jeg er glad for at jeg blir fulgt tett opp....trodde jeg skulle inn en gang i året for kontroll...så er veldig glad for hver 6.mnd.

Ferdig inne hos Dr. Setersdal så gikk jeg over til Røntgenskranken og meldte min ankomst, jeg skulle ta mammografi og lunge-røntgen...det siste for å se hvor skadet lungen har blitt etter strålingene. Jeg fikk beskjed om å gå inn på Lab 6  og når jeg var ferdig ed røntgen kunne jeg gå ned 2 etager til U2 og følge skiltene til mammografi. Vi gikk og satte oss på Lab 6 og etter noen minutter ble jeg ropt opp og fulgte inn på et rom og så var det å kle av seg igjen...2. gangen så langt i dag...tok bilde forfra og fra siden...armer opp...armer langs siden...opp til skrå der....bare å adlyde ordre...he he!! Ferdig...så varcdet å kle på seg igjen...ut fra Lab 6 og bortover gangen til tappa og gikk ned 2 etager....U2 stod det og vi fulgte skiltene merket "mammografi"...har jo vært der før, men også dette begynner å bli en stund siden. Sist jeg var her var før operasjonen og de tok grovnålsprøver...vekker minner...ikke så gode sådan! Satte oss ned på venterommet, fylte ut et skjema og ble straks ropt opp....fulgte etter sykepleier inn på et rom...."da kan du kle av deg på verkroppen" sa hun....ja, 3. gangen i dag...vel, er jo i grunnen vant til det, men alikevel....bare i dag er tre forskjellige som har "tafset" på meg...klemt, kjent, løftet og plassert puppen som de vil...ok, 6mnd til neste gang...skal vel ikke syte!?
Sykepleieren sa jeg skulle stille meg på de "blå" fotsporene...ta tak i håndtaket der...len deg litt frem...nå klemmer jeg brystet ditt....litt til..."Auu" sa jeg "det er over på et blunk" svarte hun. Så må vi ta etfra siden...ta tak i det håndtaket der...frem med overkroppen...brystet der....nå klemmer jeg...litt til.. "Auuuu" sa jeg igjen.."skal skynde meg" sa hun...ferdig..."nå kan du kle på deg igjen...og så kan du sette deg ute å vente litt så skal du inn til ultralyd...de pleier å ville det" sa hun. "ok" sa jeg og tenkte at nå skulle jeg kle på meg for å kle av meg gjen om noen minutter...for 4.gang...!! Jeg gikk ut å satte meg...Espen satt og leste i et blad..."hvordan gikk det?" spurte han..."bra...skal inn til ultralyd også" svarte jeg. Det kom en dame i døra og sa "du trenger ikke ultralyd så nå kan du bare reise hjem" "eeehhh....javel" svarte jeg og så forsvant hun inn døra igjen. Jeg velger å tolke det dithen at de ikke så noe på bildene og derfor ikke trengte å ta ultralyd...svaret får jeg i morgen uansett!!!

Nå var jeg sulten....skikkelig sulten...hadde ikke rukket frokost på morningen idag...så vi gikk opp 2 etager igjen og bortover til strålebygget hvor "Odd Fellow" holder til og er så suverene å smører smørbrød som vi kan spise og kose oss med...det ble et par skiver før vi gikk til bilen og vendte snute hjemover igjen. Jeg kjørte Espen hjem før jeg kjørte hjem til meg selv og leste dagens aviser og så på "Eastenders" på tv....er helt hekta...før jeg gikk å la meg...satte tlf på lydløs og sovnet. Da jeg våknet var det mange som hadde ringt og sendt sms...godt med folk som bryr seg!!!

Da er det bare å stålsette seg og krysse fingrene for at telefonsamtalen i morgen blir av den gode arten.
25. Mai 2011

Ferien var kjempe bra og svært etterlengtet....gud bedre det var bra med sol og varme. Smurte meg inn med faktor 50 så brunfarge kan jeg jo ikke akkurat skrute av, men litt gyllen i ansiktet og litt skille etter bikini ble det lell..

Tobias storkosa seg også, med mye bading...spesielt sammen med bestefar som fikk badet fra seg, kan man si. Pappa tok han med på alt og hadde skikkelig bestefar-barnebarn tid...en hel uke! Jeg setter utrolig stor pris på det...samtidig som jeg også fikk slappet av...fikk til og med lest en HEL bok i løpet av den uka...yey!!!

Vi var på et fantastisk flott sted, Incecum - rett ved Alanya i Tyrkia, reiste all-inclusive og det er å anbefale når man har med seg barn...som ikke vil spise eller smake på mye mat. Det ble pannekaker med sjokoladesaus til frokost hver dag....og så litt bacon....!!!

Tusen takk for flott uke!!!!