Translate

tirsdag 13. september 2011

hmmmmm.....blir stadig overrasket....

13. September 2011

Gud bedre....fikk telefon fra legen i dag.....fikk litt vondt i magen når jeg så at han ringte meg....de prøvene skulle jeg ikke få svar på før 2-3 uker etter undersøkelsen....nå har det bare gått en uke....hjeeelp, dette liker jeg ikke. Jeg svarte telefonen og en blid doktor svarte i den andre enden at han bare ville informere meg om at alle prøver som var tatt var superfine....så nå kunne jeg senke skuldrene og ikke bekymre meg på et halvt år....til neste kontroll....

Det var så godt å høre de ordene....selvom jeg føler meg frisk....føler meg helt annerledes enn da jeg var syk....koppen er annerledes....psyken går opp og ned....mer opp enn ned nå om dagen, heldigvis...

Var på jobb igår....mye å gjøre, som alltid....etter pause byttet jeg litt om på lista mi med ei kollega og skulle gå til en jeg ikke hadde vært hos før....skulle bare innom å se at alt stod bra til og måle blodsukker. Da jeg kom inn til vedkomne som lå på sofaen spurte jeg hvordan ståa var og det viste seg at vedkomne også har kreft....nyoppdaget....jeg ble litt paff, for dette var ikke jeg klar over og kjente at det er noe jeg i utgangspunktet ikke liker...eller ikke takler så godt....det går bra når jeg er ute hos folk, men etterpå er jeg helt skutt og tankene og følelsen løper løpsk. Siden jeg hadde god tid ble jeg sittende å prate og kunne fortelle om mine opplevelser og mine erfaringer.....jeg brukte mine ressurser til å sette meg inn i denne personens tanker....det er lettere for meg enn de som ikke har kjent dette på kroppen selv. Hele opplevelsen ble veldig god....og vedkomne satte så stor pris på at jeg fortalte om diverse opllevelser og han følte at jeg faktisk skjønte han og visste hvordan han har det og hva han tenker....Han syntes det var moro å se meg....at jeg var tilbake på jobb og hadde det bra....vedkomne var helt rørt når jeg skulle gå og jeg gav han en god klem før jeg gikk.

Denne opplevelsen var på veldig mange måter en flott opplevelse....jeg brukte mye energi, men absolutt verdt det når jeg så hva det betydde for han....
Jeg skal innrømme at da han sa han hadde kreft, ble jeg helt kvalm og tenkte at her skal jo ikke jeg være....kom på at jeg hadde byttet med ei og hun hadde selvsagt ikke tenkt på det, det skjønner jeg...
Noe av avtalen jeg har med jobben er å ikke gå til cancer pasienter, nettopp fordi jeg ikke er helt ferdig med meg selv enda....det er fortsatt veldig nære, så dette var en "glipp", men en god "glipp".... fremover vil jeg fortsette å ha de litt på avstand....så langt det lar seg gjøre....

Jeg er overbevist om at jeg har den beste arbeidsplassen....med supre kollegaer og super sjef.....fy filleren jeg er heldig og jeg setter utrolig stor pris på de.....de skulle bare ha vsst hva de betyr for meg....tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å komme tilbake i jobben min....med mine begrensninger....

Livet har på nytt tatt en helomvending......

12. September 2011

Nå er det lenge siden jeg har skrevet...det har skjedd så ufattelig mye....livet har igjen tatt en helomvending....

Er det en ting jeg har lært det siste året så er det hvor fantastisk tilpasningsdyktige mennesket er....vi er unike....livet går videre.....det er det nødt til.....med tiden blir alt lettere....får jeg håpe.....

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne....

.......med det siste først.... 17. August begynte jeg å jobbe 40% og jeg stortrives med det, det gir meg et adrenalinkikk å ha følelsn å få tilbake litt av min vante hverdag igjen.....og endelig ha litt rutine og struktur i hverdagen....herlig....bloody marvelous:) Jeg er heldig som har ei fantastisk sjef, som gjør alt hun kan for at jeg skal ha en mulighet til å kunne komme tilbake i min jobb, som sykepleier i hjemmesykepleien, og jeg har fantastiske kollegaer som støtter og hjelper meg....og ikke minst er tålmodig med meg....jeg glemmer ting og surrer litt, men det kommer seg etterhver får vi tru....cellegifta har satt sine spor, men med tiden blir sporene borte......

Jeg var veldig spent på hvordan det var å begynne å jobbe igjen med tanke på armen og at jeg har en veldig fysisk jobb....for ikke å snakke om hvordan det er å ta var på andre "syke" når jeg egentlig ikke er helt ferdig med meg selv engang....men så langt har alt gått meget bra og bedre enn fryktet. Etter en dag på jobb må jeg hjem å ta en cowboy-strekk på sofaen, før jeg fortsetter med resten av dagen. Jeg blir fort sliten....sånn er det bare....

Etter at jeg var ferdig med strålingene i April ble jeg henvist til Drammen sykehus for samtale med gynekolog fordi jeg var veldig sikker på at jeg ville fjerne livmor, eggstokker og eggledere fordi jeg var redd for tilbakefall eller kreft i livmora på grunn av Tamoxifen tablettene jeg går på. Overlegen jeg praet med skjønte meg veldig godt og vi gikk grundig igjennom inngrep og hva det ville bety å fjerne alt. Han sa jeg kunne få operasjonsdato i Mai eller så måtte jeg vente til over ferien....i September en gang. Jeg sa at det ikke hastet så veldig så jeg godt kunne vente og at jeg ikke orket i Mai siden jeg akkurat var ferdig med alt sammen April.....var såååå sliten.

20. Juni var jeg inne på Radiumen til 1-års kontroll...da var det mammografi, blodprøver og samtale med Dr. Sætersdal.....jeg var nærvøs og skikkelig mannevond uken forut for kontrollen...det er så nervepirrende og jævelig og ikke vite om alt er ok. Vel...uansett kontrollen ble gjordt og det skulle vise seg at alt var ok....alle prøver var superbra....herreguuud for en lettelse. Da kunne sommeren begynne.....yey...

Jeg har hatt en fantastisk sommer....mye fri....gjøre hva jeg vil....slappe av og nyte dagene....det var rartå tenke ett år tilbake....jeg husker jeg lå på stranda i Stavern i år på 1-års dagen for 1.cellegiftkur....det er helt surrealistisk å tenke på hva jeg hhar vært igjennom....og at jeg sitter her nå....nesten like hel....fy flate det er digg å leve....digg å bare være....digg digg digg.....

Jeg fikk time til forundersøkelse 5. September og operasjonsdato 19.September. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre....skulle jeg operere eller utsette det på ubestemt tid? Jeg møtte på forundersøkelsen hvor det var samtale med sykepleier og det skulle være en GU undersøkelse samt blodprøver. Jeg tenkte at hvis alt står bra til så utsetter jeg det er det noe groms der så fjærn det.....
Det ble tatt prøve inni livmora og en prøve fra livmortappen. Overlegen sa at alt så bra ut og han var ikke engstelig for resultatene, men skjønte at jeg mest sannsynelig ikke vil slå meg helt til ro før jeg har prøvesvarene svart på hvitt....og det tar 2-3 uker før prøvesvarene foreligger. Blodprøvene var helt fine og ut ifra hva legen sa så har jeg valgt å utsette operasjonen.....jeg er ikke klar for det psykisk....legen og jeg ble enig om at jeg skulle oppfølges tett....phu....heldigvis....

Jeg ble operert 7. Januar og det var først da Jan og jeg skjønte at dette faktisk skulle gå bra....at jeg ville overleve....det hadde vært et halvt år fylt med mye redsel, angst og tårer....tanker og en svekket psyke....et helvete...Jan og jeg gikk på en smell.....vi var DRIT slitne begge to og fant ut at det beste å gjøre var å flytte fra hverandre....inntil videre.... Heldigvis er vi veldig glade i hverandre og klarte å prate om disse sakene som to voksne. Vi fant ut at om vi skulle ha noen fremtid sammen og kunne samarbeide sammen om Tobias så måtte vi flytte fra hverandre før det ble dårlig stemning og utfallet hadde ført til uvennskap.... det var noen som reagerte veldig på dette og kunne ikke skjønne hvordan noe sånt kunne skje etter alt vi har vært igjennom.....men desverre er ikke vi unikt tilfelle, det viser seg at over 60% av alle par som opplever kritisk sykdom og kriser i familien oppleve samlivsbrudd...
Det var tøft i begynnelsen å gå igjennom alt det på toppen av det hele, men nå kan jeg ta to skritt tilbake og tenke...."dette er det lureste vi har gjordt" Nå har vi mulighet til å trekke oss tilbake og gjøre våre ting og få tid til å slappe av og senke skuldrene. Vi deler 50-50 på Tobias og han har det også bra....det er ikke alltid han skjønner hvorfor dette måtte skje, men jeg prøver å forklare han....Jeg er så heldig som har en så tapper og smart gutt....han er enestående..... Jeg gruet meg veldig til å fortelle at vi skulle flytte fra hverandre, men det gikk også overraskende bra....

10. Juni fikk jeg nøkkelen til min nykjøpte rekkehusleilighet....det var utrolig merkelig....heldigvis hadde jeg Tobias første uken så overgangen ble ikke så ille....vi gjorde det beste ut av det. Den første uken jeg var uten Tobias satt jeg mer eller mindre og tvinnet tommeltotter og lurte på hva i alle dager jeg skulle gjøre....og syntes veldig synd på meg selv. Nå har jeg kommet så langt at jeg lærer å sette pris på de dagene jeg for meg selv....ligge på sofaen uten å gjøre noe....lese bok...uforstyrret....finne på ting med venner....trene...alt dette når det passer meg. Når jeg har Tobias er det oss to....vi finner på ting og jeg er bare hans den uka.....vi koser oss. Sånn er det nå....hvem vet hva som skjer i fremtiden....finner vi tilbake til hverandre er det fantastisk, og gjør vi ikke det vil han være min beste venn....

Alt dette har skjedd....jeg holder på å lære å leve livet....alene..... det har vært tøffe tak, men en kommer seg igjnnom det også.... Dette har vært vanskelig å snakke om, men nå går det greit...så derfor er det lenge siden jeg har skrevet.....jeg har vært litt opptatt.....