Translate

onsdag 8. august 2012

2 års kontrollen :-)

18. Juni 2012

Det ble, som forventet, en søvnløs natt......mange tanker og mange hvisomatte og dersomatte.....herregud, disse kontrollen tar på psyken til de grader.

Reiste innover gry tidlig som vanlig og mamma var med innover. Disse kontrollene og "besøkene" på Radiumen er iallefall rutine, så der vet jeg jo hva jeg har i vente.....og det er jo godt på mange måter.

Vi var inne i god tid og tok oss en kopp kaffe før "røntgenskaranken" og "labben" åpnet. Jeg meldte min ankomst og gikk rett ned til "mammo", fylte ut dette evinnelige skjema som må gjøres hver gang. Mamma og jeg satt og skravlet og jeg kjente nervene skikkelig....."lurer på om det blir ultralyd denne gangen.....eller om alt ser supert ut og det ikke er nødvendig....slik som sist....???" sa jeg til mamma. Hun så på meg og smilte....."dette går bra, skal du se" sa hun betryggende. I denne fasen er det ikke lett å sitte stille.....prøver å bla igjennom et av ukebladene som ligger der....et blad som tydelig har blitt bladd mye i.....av mange nervøse jenter og damer, som meg selv. På noen av siden kunne jeg se at fargen og trykksverten på sidene var blitt borte eller fløt litt utover.....klamme hender....hmmmm.....
"Cathrine Nomél....?!" min tur....nå eré crunchtime.....dypt magadrag og så gikk jeg inn...i hælene til sykepleier. Inn på "mammo-rommet".... "da kan du bare kle av deg og legge klærne på stolen der, så gjør jeg klar maskinen så lenge..." jeg er jo ikke vanskelig å ha med å gjøre så.... da gjorde jeg det. "bare kom bort hit, Cathrine og så stiller du deg på de blå merkene med bena, ta venstre armen din bort til håndtaket der....len deg litt fremover..... rompa ut..... haka opp.....så tar jeg tak i brystet ditt og mest mulig av brystmuskelen på plata her.....jeg er litt kald på hendene, men håper det går greit.....da klemmer jeg brystet ditt....litt til....går det greit??....bare litt til nå.....sånn.....jeg skal skynde meg....så stille.....da skjer det....PIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIP........" Phu.....fy fader det er like vondt hver gang....tårene spretter....tenna bites sammen......noen sekunders smerte og så er det over......iallefall det ene bildet. " Da må vi ta et bildet fra siden også.....stell deg på de grønne merkene....ta tak i håndtaket der med venstrearmen din.....len deg litt fremover....rompa ut....haka opp.....nå skjer det igjen.....jeg må ta et godt tak i brystet ditt så vi får med mest mulig......da klemmer vi til......litt til....går det bra??....litt til.....du er kjempe flink, jeg vet dette ikke er godt....snart ferdig....stå helt stille....PIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIP..
supert....da skal jeg se på disse bildene at vi har fått med det vi trenger....ja, det ser bra ut. Da kan du kle på deg og sette deg ut å vente igjen, så skal legen se på de......ikke bli redd om du må ta ultralyd....veldig vanlig for dere unge, men det trenger ikke å bety noe negativt......" Lydhør som jeg er kledde jeg på meg og gikk ut til min spente mamma..... "fyttekatta.....like vondt hver gang.....nå er det spennende.....ultralyd eller ikke.....håper ikke....krysser fingrene." "tror jeg må på do jeg, Cathrine....jeg skal være rask"....sa muttern....nervøs hun også, stakkars. Drakk litt mer kaffe og syntes det tok fryktelig lang tid å vente på svaret......herregud, har de funnet noe....siden tiden drøyer?? jeg må sikkert inn til ultralyd nå....bare å psyke seg opp..... herregud nå dukker tankene opp igjen....hva hvis?? dersomatte...?? herregud....en runde til.....da knekker jeg.....jeg skal klare det, det finnes ikke andre alternativer.....kom igjen, Cathrine...tenk positivt.....du er sterk...dette fikser du..... mange tanker som svirrer rundt, psyker meg opp på et evt negativt svar..... Mamma sitter der og blar i et blad og aner ikke kaoset inni hodet mitt.....jeg aner ikke hennes heller.....kanskje vi tenker likt?? vi vil ikke la den andre få ta del i disse tankene nå iallefall..... plutselig dukker sykepleieren opp i døra og ser på meg...."Cathrine...?!... da kan du bare gå....alt ser fint ut..." Jeg spretter opp av stolen "YES!!!!!" sier jeg høyt, snur meg mot mamma og begge smiler.....herregud for en lettelse.....hundre kilo lettere og definitivt klar for sommeren. Herregud....jeg små ler og smiler fra øre til øre på vei opp trappa....nå er det blodprøver som står for tur før klinisk undersøkelse inne hos Onkologen min Anna Sætersdal. Jeg spratt opp trappene de to etagene opp til labben....ble ikke andpusten engang....hehehe. Formen er jo ikke noe å skryte av enda....det tar tid har jeg skjønt....men men...

Vi gikk inn på "labben"....mamma og jeg...mamma fant en stol og satte seg, mens jeg gikk bort til luka for å melde min ankomst....fikk en kølapp av dama og gikk og satte meg ved siden av mamma. Venterommet var som vanlig fult av mennesker.....noen tydelig sjuke og andre....i samme ærend som meg selv, regner jeg med. Mamma og jeg satt og pratet......da det kom inn en ung mann, på min alder vil jeg tippe....kjekk mann....med caps.... ingen tegn til hår under, joggebukse......skikkelig tynne bein inni de buksene.....og en enorm skjorte.....som han hadde klart å kneppe igjen over en like stor mage..... herregud, jeg kjente jeg ble helt kvalm......tankene fikk fart på seg.....himmel og hav....her satt jeg og smilte fra øre til øre, over min egen lykke.....hvilket jeg har lov til.....og der kommer det en mann som er skikkelig dårlig...... med magen full av acites....væske.....han skal sikkert inn og tappes, men de kan jo ikke tappe så mye det vil jo bare komme tilbake..... tankene mine gikk til han, hans redsel, angst....og alle tankene og hverdagen han har vært igjennom.....og tiden fremover......fy fader..... håper ikke han har barn..... dette er en grusom sykdom..... på alle måter!!!!!
Tankene mine ble brått avbrutt da navnet mitt ble ropt opp.....jeg fulgte etter mannen og satte meg i stolen inne på "prøverommet".....brettet opp venstre armen....og kikket en annen vei. Mannen staset meg opp, satte nåla og begynte å fylle glass med blod......6 stk denne gangen. Jeg er glad de er gode på blodprøver der inne..... årene mine er fortsatt ømme og vonde etter cellegifta.....lurer på hvor lang tid det tar før jeg igjen kan si at blodprøver ikke er vondt??? Ferdig..... med plaster i albueknekken gikk jeg ut til mamma som ventet og som passer veske og jakke.... sånn er det....litt må jo hun gjøre også, når jeg farter rundt fra det ene til det andre en hel formiddag.... :-) Poliklinikken neste.....!!!

Meldte min entré her også, før vi satte oss i en av sofaene for å vente på min tur. Tida gikk og jeg pratet med et par "kjente" før jeg ble ropt opp. Mamma ble med inn til Dr. Anna....det gjør hun alltid..... trygt og godt :-) Dr. Anna satt på kontoret sitt, blid som alltid......." hei....hvordan er det med deg da??" var det første hun sa..... "joa...slett ikke værst" svarte jeg.  "hva har skjedd siden sist.....med tanke på hjemmesituasjonen.....jobb....formen din, både fysisk og psykisk....???" fortsatte hun. Jeg ga henne en oppdatering på det meste..... og hun var godt fornøyd med jobbyttet jeg hadde gjordt.....hun la merke til at jeg hadde gått ned noen kilo, så det ble jeg glad for...... "du ser fantastisk ut.....til tross for visse ting" sa hun. (.....ikke alle oppdateringer er like spenstige, kan jeg forsikre om... ) "kle av deg du, så kan jeg få sjekket ut de harde fakta her....." fortsatte hun......som kjent er jeg lydhør....hehehe.....hun klemte og kjente på det gjenværende brystet....sjekket lymfer rundt krageben og hals....under armhulen.....hun sjekket arret etter brystet som ble fjernet for 11/2 år siden..... "arret er mykere.....og huden rundt....du er fortsatt ganske stråleskadet.....det vil nok bedre seg enda en del....." sa hun samtidig som hun maserte og kjente på arret og huden i stråleområdet..... ".... men hva skjedde med den timen du var satt opp til hos plastisk kirurg.... som var i Mai??" spurte hun. "Den timen har jeg aldri visst om..... jeg fikk plutselig regning i posten på ikke møtt til timeavtale og da ringte jeg inn hit og spurte hva i alle dager som hadde skjedd og hva jeg hadde gått glipp av.... det viste seg at jeg hadde fått to inkallelser til denne to års kontrollen, men ikke til vurdering hos plastisk kirurg....så det hadde skjedd en feil herfra og ikke fra meg...."svarte jeg. "ok, da skal vi få satt opp en ny time til deg..... du skal ikke få svi for at vi har gjordt en feil, så jeg håper dette går relativt fort..... uansett... alt ser bra ut her og mammo bildene er fine.....blodprøvesvarene får vi om et par dager..." sa hun og smilte....."god sommer og kos deg....nå kan du slappe av" la hun til. " superdupert... og takk skal du ha. God sommer til deg også.....og så sender du meg prøvesvarene i posten da, som du pleier? " sa jeg. Dr. Anna nikket og smilte før mamma og jeg gikk ut av kontoret hennes. Phu.... endelig ferdig..... da kunne vi reise hjemover igjen.... med senkede skuldre og store smil..... herlig.... sola skinte også.....dette kunne ikke bli bedre :-)

Fy fader nå var jeg døds trøtt og sliten..... mamma kjørte meg hjem og jeg feiret dagens resultat med å sove i flere timer......hahaha. Da jeg våknet var det ca en million sms'er på tlf og mange spørsmål på facebook......på tide å oppdater feiser'n....og svare sms'er. Det er så utrolig godt å oppleve den enorme støtten folk viser..... både nære og fjærne..... det varmer og løfter.... Så TUUUUUUUSEN TAKK allesammen..... dere aner ikke hvor mye støtte betyr, iallefall for meg :-)


søndag 17. juni 2012

Oppdateringer....

17. Juni 2012

Herregud er´e mulig....6mnd siden forige innlegg....ja,ja får vel bare ta det som et godt tegn vel. Livet dreier seg om mer enn sykdom og blogging.

Det har skjedd mye siden forrige gang, på alle fronter... jeg var jo på denne konsultasjonen med plastisk kirurg. Jeg kledde jo av meg som vanlig og han kikket og kjente....hmmm var svaret og med en beskjed om at jeg kunne kle på meg igjen. Så begynte han å fortelle om to typer rekonstruksjon..... den ene som er med ekspander, som i hovedsak er for de som ikke har stråleskader og så den andre typen som er en diep, hvor man tar hud fra magen og bygger opp et nytt bryst. Siden det ikke hadde gått et helt år enda, siden jeg hadde hatt min siste stråling så visste han ikke hvilken type jeg burde går for og om jeg i det hele tatt hadde to typer å velge mellom.....det måtte vi se når det hadde gått et år. Da sa jeg til han at jeg ville ha en ny time å komme tilbake da det var gått et år.....for jeg gidder ikke å bruke min energi på å ta stilling til om jeg vil ha den ene eller andre metoden, hvis jeg alikevel ikke har noe valg.....han skjønte dette og skulle gi meg en ny time. Så pr.dags dato vet jeg ingenting enda.

Jeg har også vært ei av de som demonstrerte foran Stortinget 1. Mars i år, vedr brystrekonstruksjon. Ei av de som "blotta" seg foran en haug med media.....folkemasse.....med Lise Aksvik i spissen....og som kom på TV....på nyhetene.....som gråt og kjente på en nedverdigende følelse, men som gjorde det for en viktig sak.....en sak som egentlig burde være helt unødvendig å kjempe for.....en sak som burde være en selvfølge og en del av behandlingsopplegget.....og heldigvis så hjalp det.....til slutt. Det skulle gå mange dager, nesten en mnd før vi fikk mehold på stortinget og en lovendring.....YES!!! et viktig skritt på veien, men ikke helt i mål enda....

Jeg og ei venninne, Rita Evensen, var også i Norsk Ukeblad nr 16....en 4 siders repotasje om oss, vår historie og om rekonstruksjonssaken. Vi hadde fotografer og journalister som fulgte oss fra kl 08:00 morgenen den 1. Mars til ca kl 21:00 på kvelden....de fulgte oss hele dagen og var med inn til Oslo og dekket Happeningen foran stortinget. De var med meg på sykehuset, hor jeg skulle ha en GU undersøkelse, hvor det ble oppdaget en eggpose. En eggpose er visst betegnelsen før cyste....den var for liten til å kunne kalles cyste. Jeg måtte ta blodprøver og kreftmarkører....skulle bli ringt etter om de gjorde noen funn....hvis ikke skulle jeg få en innkallelse igjen etter 6mnd. Denne må følges opp og ses til slik at den ikke utvikler seg og blir større. For å si det sånn....jeg ble ikke ringt etter....så da satser jeg på at alt er ok der nede og at innkallelsen vil foreligge om 3mnd.
Det var mange bilder av oss i denne repotasjen.....bl.a en hel A4 side....hvor vi viste oss i all vår prakt... et bilde jeg ikke orker å se på, for jeg kjenner meg ikke igjen....synes det er rart at det er meg. Inni hodet mitt ser jeg ikke sånn ut.....inni hodet mitt har jeg fortsatt langt blondt hår....to pupper....20kg lettere......tøft å se reliteten, selvom jeg lever med den hver dag.....

Hva annet har skjedd....???

Jo...jeg har jo skrevet tidligere at Jan og jeg har gått fra hverandre....med tanker om at vi skal kunne finne tilbake til hverandre igjen....bare vi får ladet batteriene og fått takhøyde igjen.....vel, der tok jeg feil..... 1. Januar tok jeg en endelig avgjørelse og sa at nok var nok....så det kommer ikke til å skje. Det har vært tøffe tak og tunge stunder.....men nå går det greit....livet går videre.....og livet som singel er slettes ikke værst....selvom jeg, innimellom,  skulle ønske at jeg hadde noen å dele hverdager og tanker med...komme hjem til en armkrok og trygghet..... får bare satse på at prins charming kommer ridende en vakker dag og vil redde meg.....i mellomtida får jeg vel sørge for å ha det alle tiders.....kose meg glugg ihjel....være sammen med venner....feste ....opplevelser..... som ei venninne av meg sier;  "Cathrine.....nå må vi ut å samle minner...." og det er så sant så sant....det er akkurat hva livet handler om....å samle minner!!!!

Jeg trodde en periode at jeg hadde funnet min prins charming.....hadde det aldeles fantastisk i 1,5 mnd.... gikk over noen terskler og fikset det.....men så....helt plutselig ble det stopp.....hva skjer egentlig??? noen kan jeg bare ikke skjønne meg på..... nok en gang følte jeg på sviket, nedverdigelsen og sårbarheten.....tror aldri jeg har følt meg såå liten. Heldigvis er jeg skrudd sammen sånn at jeg har troen på at ting ordner seg.....til det beste. Jeg sørget over dette en stund....og tillot meg å sørge....da går jeg nærmest i hi.....men det er fordi at jeg vet jeg kommer meg på bena igjen etter tre dager. Som sagt så gjort....syntes synd på mg selv i tre dager.....og så var det å komme seg videre....høres enkelt ut, men det er ikke det.....det surrer i bakhodet på meg og jeg har tusenvis av ubesvarte spørsmål....som jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å få svar på. Jeg trøster meg med noen ord fra min beste venninne; "...om ikke annet så hjalp han deg med å trå over noen terskler......det var han iallefall duganes til...." jada, det er sant.....hahaha....gjelder å finne de positive tingene....

Her på Onsdag tikket det inn en melding på tlf min.....jeg ble vekket av den, kikket så vidt...men så det var fra et ukjent nr så da bare slang jeg fra meg tlf og sov videre. To timer senere våknet jeg å kom på at jeg hadde fått sms. Det var den mest koseligste sms'n jeg kunne ha fått.....og den var fra en tidligere bekjent.....som jeg ikke har sett på 10år.....det var så moro å høre fra han igjen.....så nå håper jeg på at vi fortsetter å holde kontakten......litt vanskelig å treffes siden han ikke bor her til lands......hmmm.....vel vel.....koselig med positiv oppmerksomhet iallefall :-)

På Mandag den 18. Juni kl 08:15 er jeg igjen å finne på Radiumhospitalet.....da er det nemlig 2års kontroll.....IIIIIKKKK. Tenk at det har gått to år allerede, fatter ikke hvor tiden ble av og fatter heller ikke at jeg har vært igjennom det jeg har..... Vel vel, det er bare å psyke og manne seg opp til både blodprøver, mammografi, ultralyd og klinisk undersøkelse med onkologen min Anna Sætersdal.....kryss fingrene folkens!!!!!
Det er en grunn for at jeg sitter og blogger kl 02:00 om natta......jada, det er kontroll tid.....har ikke sovet godt de siste to ukene....legger meg sent...våkner hver time....er trøtt hele dagen og får ikke gjort en dritt.....på Mandag får jeg nok en utladning og sover nok i flere timer skal dere se.....lurer på om dette er avtagende eller om det skal fortsette sånn.....denne mentale forberedelsen til kontroll, mener jeg.....blir jo helt koko av det....og sliiiiiiten. 

Sist jeg var til kontroll, altså for 6mnd siden, så Dr Anna på meg og lurte på hvordan det gikk med vekten....som kjent gikk jeg opp 17.5kg med cellegifta, begynte på Tamoxifen og fortsatte oppover....så ca 20kg tilsammen. Jeg begynte jo selvfølgelig å le og sa at det ikke var noen endring der....hun kikket på meg og smilte så sa hun: "jeg vet det er vanskelig å gå ned i vekt, spesielt nå som du også går på Tamoxifen.....men om du har som mål å holde deg der og ikke gå ytterliger opp, så er det flott...." Jeg lovet henne at jeg skulle gjøre et forsøk.....skulle holde meg mer i bevegelse og kutte ned på sjokoladen, som er min venn/fiende....alt ettersom....
Regner med hun vil bli stolt av meg på Mandag når jeg kan fortelle henne at jeg har klart å kvitte meg med 10kg......hvem hadde trodd det?? Vel....oppskriften er nok å ha det dårlig på hjemmebane.....miste matlysten....bytte ut cola med kaffe.....leve på noen rosa skyer en liten periode for så å miste matlysten igjen.....da de rosa skyene ble grå uværsskyer.....vel vel....kunsten fremover blir jo å holde seg der.....eller skal målet rett og slett bli å gå ned 10kg til neste kontroll.....om 6mnd....ja, det skal jeg jammen gå inn for. Denne gangen skal det ikke skje fordi jeg ikke har det bra, men fordi jeg har det bra og tar kontrollen selv....... heia meg!!!!

Ha det fint så lenge folkens.....lover å komme med oppdateringer......veldig snart :-)

P.S Ut å samle minner folkens......

Cathrine <3