Translate

tirsdag 3. desember 2013

Kontroll....kontroll....kontroll.... Blir aldri "vant" til det....

2. Desember 2013

Da har dagen kommet for 3,5 års kontrollen, og det skal bli såååå deilig å bli ferdig med den... Jeg hater oppløpet til kontrollene og denne gangen har det vært ille. Det begynte egentlig for mange uker siden...vil tippe en 5-6 uker. Jeg var såååå sliten og hadde egentlig den samme følelsen som jeg hadde da jeg ble diagnostisert med kreften. Følelsen av å være så sliten og utmattet at alt var et ork, følelsen av å ikke våkne skikkelig iløpet av dagen, følelsen av å bare ligge under dyna...og sove videre... Jeg var så trøtt og sliten at jeg var nødt til å sykemelde meg fra jobb...først 50% i to uker??så 100% i to uker og så opp igjen til 50% i to uker....og var tilbake for fullt etter det.... Men fortsatt sliten. Ukene etter ble fulgt av småsykdom hele tiden...enten hos meg eller min sønn....helt til jeg fikk nyss i at ei medsøster hadde fått tilbakefall. Vi hadd vært syke samtidig, hun var mye yngre enn meg, bare 24år. For meg var hun så sprek og så så sunn og frisk ut, drev med løping... Jeg kunne ikke fatte at hun, av alle, hadde fått tilbakefall av denne driten....og denne gangen i nakken. Jeg ble kvalm... Redd... Og rett og slett både psykisk og fysisk syk av denne forferdelige nyheten. Tanken på at hun hadde fått det tilbake førte til at tanken på at jeg definitivt hadde fått det tilbake måtte jo bare være et faktum....så sliten og utafor som jeg hadde vært de siste ukene...? 

Jeg fikk vondt i det friske brystet...kjente etter, men fant ingen ting. Til tider var det vondt hele tiden og andre ganger var det vondt innimellom.... Men tanken og følelsen av dette vonde holdt på å ta livet av meg..... Jeg klemte, kjente og "klådde" meg på brystet hele tiden...hjemme...på jobb....butikken... Over alt.... Jeg var sikker på at jeg var syk igjen... Jeg var livredd. Denne redselen gir ringvirkninger... Jeg ble veldig "edgy"...kort lunte, fort irritert og sint, gråt en del og var lei meg....jeg fikk angst...dødsangst. Tanken på å kunne dø fra Tobias er uutholdelig. Tobias har i grunnen klart seg fint disse årene og ikke hatt særlig reaksjon på alt som har vært, men nå kommer det...for fult. Det er akkurat som om han har skjønt litt av hva han og jeg har vært med på...."mamma..du hadde kreft, du kunne DØDD...!!!!! Du MÅ ikke få kreft igjen...du MÅ ikke DØ fra meg, mamma.....jeg kan ikke leve uten deg..." Herregud så hjerteskjærende, så fjernt, men allikevel så nært....vi har ingen garantier...og jeg er sååå takknemlig, hver eneste dag at jeg er av de heldige som fortsatt lever og kan si jeg er såkalt "frisk"... Eller symptomfri...men jammen meg var det en tid jeg lurte litt på om jeg ville overleve...den behandlingen er ikke for pyser, det er sikkert og visst. Tobias er redd for å være alene hjemme...var det vi trodde...men det viser seg at han er redd for panikken han vil få om det skjedde noe med meg...at jeg ikke kom hjem igjen...at han blir helt alene. Tobias er redd for at jeg skal havne i ulykke når han ikke er med, en bilulykke og dø....han er redd for brann og at jeg brenner inne og dør...han har mareritt om nettene, hvor jeg alltid dør... Han er redd for rekonstruksjonsoperasjonen, for det kan jo hende at kirurgene gjør feil, skjærer feil og treffer hjertet... Da kan du dø. Stakkar snuppisen min, som har slike katastrofe tanker og som er livredd for at jeg skal dø. Vi prater mye om disse tingene, om sykdommen og at jeg nå er frisk...vi har pratet om operasjonen og at det er en "utenpå" operasjon...så de treffer ikke hjertet etc. Tobias har pratet noen ganger med helsesøster på skolen, men siste gangen nå så "gadd han ikke flere ganger" sa han... Ok, men da hvet han hvor hun er om han trenger henne... Og lærerne på skolen vet om disse tingene. Jada...alle disse bekymringene hans sliter også på meg, jeg blir bekymret for han og liker ikke å se han så sår og lei seg...og ikke minst redd. Pratet med onkologen min, Anna, og sykepleierne på Radiumen i dag og de tok kontakt med sykepleier Nina, som fulgte meg under behandlingen og som er rasende god med barn som pårørende. Så nå har vi en avtale om å legge en plan og at Tobias og jeg skal ta en tur til henne og prate litt....godt det blir tatt tak i av kyndige.

Aldri har jeg vært så nervøs, redd og urolig før en kontroll som denne... Det gjorde meg syk, faktisk. Stakkars de som lever med meg, det er jo de som får merke det. Denne helgen har lunta mi vært veldig kort og jeg har vært mye irritert... På Randy.... Spesielt. Stakkars denne vakre mannen, han mener han vet hva han har begitt seg ut på, og at han ble advart på forhånd....hehehehe...han er tålmodig, forståelsesfull og støttende....selv når jeg er ei skikkelig megge...jeg ber om unnskyldning etterpå da ;) 

Så, selve dagen...vi hentet min faste ledsager og verdens beste pappa, før vi kjørte innover til Radiumen. Han er som alltid blid, men også litt nervøs... Vel fremme fikk vi parkering på plan U4 denne gangen, tok heisen opp til bakkeplan og gikk inn i dette store huset, som er fylt med mennesker som er eller har vært syke...men samtidig et godt og trygt sted, iallefall for meg. Vi gikk bort til poliklinikken hvor jeg meldte min ankomst... 20 min før tiden...vi satte oss ned og skravla, bladde i noen blader og kikket litt på de andre som var der....i samme ærend som meg selv....hmmm...unge og gamle...noen sykere enn andre... Sånn ca 20 min på overtid hørte jeg navnet mitt ble ropt opp..."Nomél?!" Jeg spratt opp, hilste på sykepleier og fulgte etter henne inn på et undersøkelsesrom. Vi satte oss ned og så spurte hun hvordan det stod til..." Du ser jo veldig godt ut...har du det like bra på innsiden som det ser ut på utsiden...?" Spurte hun..."nei, kan ikke akkurat skryte av det denne gangen...skinnet bedrar i dag" svarte jeg. Fortalte litt hva som plaget meg, tankene og bekymringene mine...så kom onkolog Anna inn, håndhilste og smilte som vanlig....og hun spurte akkurat det samme, om alt var bra på innsiden siden det ytre var så bra. Jeg fortalte henne at jeg nå trodde jeg var syk igjen, siden jeg var så sliten, utmattet, småsyk hele tiden, vondtene i den friske puppen...etc etc. Dr Anna så på meg og så sa hun: " skal vi gå igjennom det som har skjedd de siste 3,5 årene...? " 

Vi tar en Oppsummering, men la oss gå lenger tilbake i historien.... Siden denne kreften din brukte noen år på å bli oppdaget sa Dr Anna.

Oppsummering; 
- 2003: Ble sammen med pappaen til Tobias, flyttet sammen og ble gravid.

- 2004: Fikk Tobias, etter et litt slitsomt svangerskap med svangerskapsforgiftning. Tobias var en baby som ikke ville gå glipp av noe, så han var våken hver time hele døgnet det første halve året. Han er født i juli og til jul fikk vi sovemdisin til han for å få en rolig jul. Jeg gråt og følte meg som en elendig mor som ga han sovemdisin, men han fikk det og sloknet... I hele 1,5 time... Så var vi gang igjen. Det var stort sett jeg som tok meg av Tobias, natt og dag. Faren var på jobb om dagen, som om natten og pusset opp etter jobb. Jeg var utslitt og fikk aldri sove. De gangene faren tok han på natt eller dag, fikk jeg ikke sove da heller. Jeg utviklet fødselsdepresjon og var så sliten.... Orket ikke gjøre noe hjemme, tok ikke vare på meg selv, men ga alt jeg hadde av energi til Tobias. 

- 2006: begynte jeg på sykepleierhøyskolen - fulltid. Tobias måtte inn på Riksen og opereres for Hypospadi- for kort urinrør...rekonstruere ett nytt. Pendlet skole i Drammen og Riksen i Oslo hver dag i 14 dager. Fikk låne et kontor av legene hvor jeg kunne sitte å lese til anatomi eksamen når Tobias sov.

- 2006- 2009: fulltid på skolen, jobbet ved siden av, Tobias var liten (2-5 år), mann, hus og hjem. Siste året på skolen var et mareritt, var mye hjemme og bare sov og sov og sov og sov.... Husker jan sa: " det må være noe galt med deg, du sover hele tiden, men det hjelper ikke...." 

- 2009- 2010: uteksaminert sykepleier og jobbet 100% i hjemmesykepleien.

- 2010: Ble gravid med nr 2. Og var konstant kvalm og følte meg skikkelig dårlig, lite energi og visste til tider ikke hvordan jeg skulle orke å stå opp. Spontanaborterte på hytta Palmesøndag, reiste hjem og inn på sykehuset på mandag, ble undersøkt og måtte ha utskrapning på Tirsdag. Fosteret var 10 uker. Var sykemeldt pga svangerskapskvalme, og så pga spontanabborten. 

- April 2010- oppdager en stor kul/ klump i brystet, da jeg lå på sofaen en kveld. Fikk time hos legen dagen etter, han mente det var tett melkekanal i forbindelse med svangerskapet. Jeg var lettet, men litt usikker.... En uke senere var det kommet en loddrett strek nedover hele høyre bryst. Fikk ny time hos legen, men han mente fortsatt det samme, men fikk med en henvisning til Mammografi. To dager etter tok jeg Mammografi privat i Oslo, men det skulle gå 12 dager før jeg fikk svar. 

- 22. Juni 2010- brystkreftdiagnose. Et påfølgende året var mye opp og ned, bivirkninger av cellegift, strålinger og operasjon. Dette året var det også turbulent på hjemmefronten, jeg begynte å blogge for å få ut litt frustrasjon, siden han hjemme ikke orket sykdomsprat og taklet dårlig oppmerksomheten jeg fikk rundt sykdommen. Det hjalp ikke at jeg var åpen og pratet med alle som ville, om det...var i media etc. Men det var min måte å overleve på, og samtidig få bearbeidet masse underveis. 

-7. Januar 2011: operasjon hvor hele høyre bryst ble fjernet. Lå på sykehuset en uke. Tobias og faren var å besøkte meg to ganger, de to første dagene... Han mener at sykehus ikke er et sted for barn. 

- 14. Januar 2011: en uke etter operasjonen hører jeg " jeg orker ikke dette mer jeg, jeg må ha meg et liv..." Jan gjør det slutt med meg... Med påfølgende ord " ...hva vil folk si om meg nå...??"  For å beholde husfreden sa vi ingenting til noen og vi bodde sammen et halvt år, fryktelig slitsomt. Jeg fikk kjøpt meg leilighet og flyttet ut 12 dager før 1års dagen for diagnosen. Så da satt jeg med huslånet og alle andre utgifter alene og hadde AAP, som NAV tok utgangspunktet i mitt beste år som student, siden jeg bare hadde rukket å jobbe 10 mnd og ikke 12 mnd etter endt utdanning, før jeg ble syk. Det vil si 66% av en årsinntekt på kr 174000,- ikke mye å leve av med andre ord. Kjempet og kranglet med NAV, men til ingen nytte. Ble invitert av venner på middag, levde sparsomt... Og begynte å jobbe så smått, hadde ikke noe valg om jeg skulle klare meg økonomisk. Gikk tilbake til hjemmesykepleien, men orket ikke etter en stund, fordi det er mye kreft hjemme og jeg var ikke ferdig med meg selv engang. 

- Desember 2011: fikk jeg 100% jobb i "senter for oppvekst" ( barnevernet), som tilsynsfører. Langt vekk fra kreftsykdom, kunne styre hverdagen min selv og jobbe hjemmefra også, om helsa og psyken ikke strakk til. 

- 2011- 2013: begynt i ny jobb, samt at jeg vikarierte i en annen stilling i tillegg til min egen, i tre kvart år. Denne jobben måtte læres, men ble mye kludring selv, mye frustrasjon, men også lærerikt. 

- 2011 - 2012: turbulent år på mange områder, tilbake til jobb, bo alene, ha sønnen min halvparten av tiden, krangling med x'n, som hadde funnet seg ei annen, viste det seg...og som fortalte meg, ca 1 år etter at jeg hadde flytt at han og dama skulle bygge hus og flytte til en annen kant av byen, så da bestemte jeg meg for at jeg skulle flytte tilbake til skolekretsen til Tobias, så han skulle slippe å brytes opp og flytte fra alt og alle. 

- 2012 - 2013: selge og kjøpe ny bopel. Skikkelig slitsom prosess....særlig alene. Flyttet i juni 2013, pusset opp litt og bor der nå.  Fortsatt vanskelig å prate med x'n, mye frustrasjon fra begge og jeg får ofte høre at jeg gjør alt feil....eller iallefall det meste. Første året vi var fra hverandre ville han fortsatt ha litt kontroll på meg...er'e muuuulig??  I september -12 ble jeg leder for Brystkreftforeningen-under 40 og gledet meg til dette og dette arbeidet. Var på noen møter, forsøkte så godt jeg kunne å holde hodet over vann på mange arenaer, men i aug-13 måtte jeg si fra meg vervet. Jeg var såååå sliten at jeg hadde utviklet sosial angst og var nær sammenbrudd pga dårlig samvittighet, og alle de tingene, både hjemme og på jobb, som bare var halvgjordt....glemt... Gjordt feil...eller et eller annet. Tobias har også slitt en del dette året, for nå vet han nemlig hva kreft er.... Noe vi har pratet mye om. Redselen hans er å være alene hjemme i tilfelle vi ikke kommer tilbake...at vi dør... Stakkars lille kroppen, med masse tanker og bekymringer....

 -2013: har også vært et gledens år....for jeg har fått ny kjæreste....drømmemannen. En som støtter meg og er der for meg, i mine ups nd downs osv. Jeg er glad han skal bli med videre på ferden...:) 

- 2013: ble satt på venteliste for rekonstruksjon, men jeg måtte også prøve å gå ned i vekt. Ca 10kg for mye. Ikke lett når en går på tamoxifen tabletter, men skal prøve. 

-Desember 2013: tidlig julegave....den 20. Des lå det et brev i posten om innleggelse og rekonstruksjon 10. Februar 2014...... HJELP...!!!! 

Uansett, dette var oppsummeringen i korte trekk....ikke rart jeg er sliten egentlig. Null energi, humørsvingninger...men for det meste er ting greit. Har vært veldig hanglete og mye forkjølelse i høst, mye sykemeldinger i diverse prosenter..... Så ja, det har vært tøft, men greit. 

Dr Anna så på meg etter oppsummeringen vi gjorde sammen og sa bare at det er kroppen din som sier ifra at du må ta det med ro og at den nå, som du har landet litt og fått kjæreste og har det bedre enn på lenge, får en reaksjon....på mange måter.  Joda, jeg ser den og skjønner dette....men herreguuud så redd jeg har vært for at jeg var syk igjen..... Takk og lov for at hun setter ting i perspektiv og hjelper meg med å rydde opp litt. 

Så da kunne jeg gå ut til de to mannfolka som ventet på meg, med hevet hodet og et stort smil....og rope ut....JEG ER FRISK!!!!!! Det ble high fives...smil...klemmer og kyss... Avsluttet med en tur innom lab'n for blodprøver før vi kjørte hjem igjen. 

Ahhhhh....for en deilig følelse :) 

 <3 <3 <3 

fredag 8. november 2013

Ups and downs...ups and downs....ups and downs......

8. November 2013

Ups....

Jeg har jo helt glemt å fortelle om denne datingen da..... Jeg fortsatte å treffe denne mannen frem til midten av Mai. Vi hadde det moro når vi møttes og pratet sammen hver dag. Vi fant tonen og kjemien stemte på alle punkter.... Men jeg holdt igjen så godt jeg kunne, jeg turte ikke å slippe han helt inn i hjertet mitt, turte ikke la meg selv bli sårbar igjen....han hadde gitt meg beskjeden om at det var opp til meg hva som ville skje og om det skulle skje noe og evt når. Jeg hadde kontrollen på det.... Det var trygt. Denne mannen fascinerte meg..... Men jeg var redd...hva hvis...??? Tanken på å bli sviktet og "sparket når en ligger nede" en gang til orker jeg ikke, tanken på å ikke kunne være meg selv, fult og helt... Eller ikke få forståelse for at humøret og psyken svinger, og noen ganger uten at jeg selv er klar over hvorfor...eller at jeg har dager hvor jeg ligger nede for telling...uten å være syk, eller at energien er borte...uten å ha gjort noe spesielt.... Jeg var redd for ikke å bli respektert og akseptert for den jeg er/ har blitt... Jeg var redd for å innlede et forhold og bli skikkelig glad i en igjen...og få troen på fremtiden...for så å bli dumpet...såret....men samtidig må man tenke positivt, ta sjanser og satse. Jeg ønsket jo innerst inne å finne meg en ny kjæreste, men det skulle ikke bare være en kjæreste, denne gangen skulle det være min sjelevenn....mannen i mitt liv... Det skulle være han jeg skulle leve livet mitt med.... Det var ønsket mitt, og av en eller annen grunn så hadde jeg fortsatt denne troen på at jeg skulle finne Han med stor H.... Kanskje en drøm, jeg vet ikke, men iallefall et håp... et håp om at at min sjelevenn var der ute et sted. Jeg har latt meg sjarmere av menn før jeg, men denne gangen VET jeg hva jeg leter etter....og jeg vet iallefall hva jeg IKKE vil ha. Denne gangen hjelper det ikke om en er høy og mørk... Har Hus...bil...båt...hytte....penger.... en eller annen tittel...eller whatever... For det er nok av dem som spiller på disse tingene og tenker at det er det vi faller for.... Men man finner ikke varig lykke i disse matrelistiske tingene...de er døde....det jeg trenger er en med et stort hjerte og flotte indre verdier....empatisk....sosial...humoristisk...en med respekt for andre.... En med respekt for MEG, en som forstår og aksepterer at noen ganger...helt plutselig er batteriet tomt....helt plutselig må man bare sove, slappe av, ligge på sofaen...lade...helt plutselig så kommer det tårer...tårer fordi man er sliten, tårer på grunn av savn...av å ha to pupper...tårer fordi man er lei av bivirkninger...tårer fordi man er redd. Redd for fremtiden...neste kontroll...svaret på alle kontrollene fremover..... Jeg trenger en som smiler selvom jeg ligger på sofaen, en som holder rundt meg når tårene triller....en som støtter meg, backer meg opp og løfter meg frem når jeg føler at alt går mot meg.... En som ser meg og elsker meg for akkurat den jeg er.... Og vet dere, jeg har funnet han, eller rettere sagt han fant meg....og takk Gud for det. Denne daten min skulle vise seg å være akkurat alt det jeg ønsket... Og mere til. Denne fantastiske mannen er full av humor, jobber som konditor og baker, har jobbet som kokk så han lager mat også...YEY... Han elsker kampsport og driver med det meste innen den sjangeren, han har bygget opp og driver kampsportsenteret på hjemstedet sitt, han har to fantastiske barn, som han forguder, han har også kattungen Sally, han elsker musikk, spiller gitar og piano, synger.... Han har en livsstil som tilsier mye trening, kampsport og vekter....flaks for meg så kan han mye om dette og trener sammen med meg, pusher meg litt ekstra, får meg på trening..... Vi trener sammen for å nå målet mitt....NY PUPP!!!!! Jeg går på Tamoxifen og ifølge "min personlige trener og kjæreste" er det å regne som "bol"...." Dette blir ikke lett jenta mi, men sammen skal vi greie det.... Det vil bare ta lengre tid enn normalt....for disse tablettene legger du på deg av...det er reine bolet..." Var kommentaren hans da han hadde lest om disse tablettene på nett. Vel...da er det bare å bite tennene sammen og gjøre det man kan, så får vi se om det gir resultater...? 

Jeg kan jo røpe at denne fantastiske mannen og nå min nye kjæreste heter Randy og er opprinnelig fra Filliphinene, men har bodd her stort sett hele livet. Jeg kan også røpe at i vår alder og i disse moderne tider, så fant vi hverandre på nattdating....noe jeg ikke hadde særlig tro på til å begynne med. Jeg chattet med et par stykker og datet et par stykker, men uten hell og absolutt ikke det jeg så etter. Hadde grunnen gitt opp hele greiene, når det tikket inn en melding fra denne mannen...jeg leste den og tenkte at han sikkert var som alle de andre, så jeg gadd ikke svare, glemte hele greia og hadde bestemt meg for å konsentrere meg om meg selv, mitt liv, flytting, jobbing, sønnen min etc... Orket ikke tanken på menn som fikk meg til å tenke...OMG...er det mulig, ikke enda en... Dermed tikket det inn en mld til.... Og enda en.....jeg leste de og tenkte...."nei, hold deg til ditt eget løfte..... Ikke fall for fristelsen, han er sikkert som alle de andre og da har du brukt energien din på nok en dårlig date..." Rett før jeg skulle avslutte hele datekontoen og slette profilen tikket det inn en laaaaaang melding fra Randy... Han hadde snudd helt om på taktikken og snakket tydelig fra hjertet.... Dette viste seg at jeg rett og slett ikke kunne la være å svare på, og det er jeg overlykkelig over i dag...at jeg svarte og at han ikke ga seg....TAKK GUTTEN MIN !  

Her er vi...Randy og jeg <3 <3 <3 

Downs...and ups...

Innimellom all datingen, som var meget positivt for meg, så hadde jeg det tøft på andre arenaer. Jeg måtte nok en gang kjøpe og selge bolig, fordi min X ( faren til Tobias) skulle flytte... Han fortalte meg at at han og dama hans bygde hus i en annen skolekrets, hvilket betydde at Tobias måtte bytte skole....noe jeg ikke ville han skulle gå igjennom, så jeg valgte å flytte tilbake til skolekretsen hans. Utrolig slitsomt og mye å tenke på i forbindelse med kjøp og salg av ny bolig....og attpåtil å være helt alene om så store avgjørelser og mye penger..... Så det var én ting som lagde et tankekjør for meg.... Ikke nok med at jeg mått flytte, men måtte ned i str på boligen også. Fra å ha en rekkehusleilighet, med egen inngang, terrasse både foran og bak og en hageflekk, måtte jeg nå inn i en blokkleilighet som var 30 kvm mindre, med en knøttliten terrasse, og oppussing. Jeg hadde rukket å bo i leiligheten min i ett år da X'n fortalte om byggeplanene og at han ville flytte til en annen del av byen, noe som ville skje et år frem i tid. Da jeg fikk denne beskjeden, brukte jeg ca 5sek før jeg svarte " da flytter jeg tilbake... Tobias skal ikke bytte skole, venner, idrettsklubber etc..." Hvorpå min X svarte " det har du aldri råd til..." " det skal vi bli to om.... " svarte jeg.  Så da var det bare å stålsette seg, ikke slå seg til ro i nytt hjem...skulle flytte allikevel.... Skulle vise han at jeg klarer meg utmerket uten han... På absolutt alle områder. I sommer fikk jeg kjøpt, solgt og flyttet inn i ny bolig, midt i blinken for Tobias....med tanke på vennene hans, som har rundt seg på alle kanter. Kort vei for han til skolen og kort vei for meg til jobb... Veldig sentralt og det er veldig godt. Men to flyttinger og to kjøp og ett salg av bolig gjorde meg ikke akkurat rik... Fyttekatta så dårlig råd, men på en eller annen måte får jeg det til...men det blir lite eller ingen utskeielser...aldri råd til noe ekstra. Jeg fant ut at jeg måtte begynne å ta ekstravakter på sykehuset igjen...jobbe helger og netter for å kunne ha litt ekstra i måneden....men det kostet. Jeg har jo en 100% jobb, så det å jobbe ekstra tærer på en sliten kropp....men men, hva gjør man ikke for å få litt frihetsfølelse...? Det var hyggelig å jobbe litt på sykehuset igjen, men jeg ble sliten...og energien ble fort borte....så jeg kunne bare jobbe når jeg visste jeg ikke skulle noe annet dagen etter. Da jeg skulle overta ny bolig, hadde jeg heldigvis Randy.... Han hjalp meg med å flytte, bære og lempe esker, møbler og alskens greier en har. Han hjalp meg med å pusse opp også. Rommet til Tobias, som hadde vært et lilla jente-rom, skulle nå bli et gutte- Liverpool rom....i fargene hvitt og rødt. Stua som var beige-aktig ville jeg ha grått, med hvite lister og så MÅTTE taket males. Nå gjenstår gangen, soverommet vårt og kjøkkenet. Gangen og soverommet trengs å males, men kjøkkenet må taes...helt og holdent. Der er kjøkkeninnredningen fra tidenes morgen...1960 tallet...jada, sjarmerende nok det...meeeen.... Så uten Randy vet jeg ikke hva jeg hadde gjort....hadde nok klart det, men ikke så kjapt...det hadde tatt tid...spesielt med denne energien som plutselig forsvinner. 

 På jobb på nyfødt intensiv :) 

...and downs...

En annen ting var jobben... Grunnet langtidssykemelding av kollega på jobb, måtte jeg tre inn i hennes rolle og gjøre hennes oppgaver.... Som saksbehandler, en jobb jeg ikke hadde peiling på. Hun prøvde å lære meg opp i noen av tingene før hun ble 100% sykemeldt! men da hun ble det fant jeg fort ut at det var mye jeg ikke hadde rukket å bli lært opp i! og det var heller ingen andre som kunne vise/ lære meg... Der satt jeg og forsøkte å finne ut av ting, spørre meg frem, prøvde meg frem....gjorde mitt beste, men jeg ble fryktelig usikker, frustrert og følte at jeg ikke strakk til og ikke klarte jobben min, eller den jeg var satt til å gjøre. Den opprinnelige jobben min som tilsynsfører kom i andre rekke, men jeg måtte jo gjøre den også.... Så det var mye stress og fortvilelse...og mer og mer sliten ble jeg, og det hjalp ikke akkurat pga kjemohjerne når en skulle prøve å lære seg noe nytt.... Sånn var det i nesten et helt år.... Jeg holdtpå å spy...og holdt denne berømte "veggen" på en armlengdes avstand så godt jeg kunne.... Helt til min kollega var tilbake i jobb...da gikk lufta ut av ballongen og jeg i kjelleren...det ble sykemelding,først 50% et par uker og så 100% et par uker.... Kjenner fortsatt at jeg er sliten, nedfor, lei meg, utmattet....uten at jeg helt vet hvorfor, så har begynt å lure på om jeg har fått fatigue.... ??? 

....and ups..

I sommer ble jeg kontaktet av ukebladet "Hjemmet" som hadde lest bloggen min og lurte på om jeg ville stille opp i en reportasje som ville komme på trykk i forbindelse med "rosa sløyfe aksjonen" i oktober. Selvfølgelig stiller jeg opp på slike ting...dette er for meg både positivt og morsomt. Jeg fikk besøk av journalist og fotograf, begge fantastiske mennesker begge to og vibhadde en meget hyggelig formiddag... :) 

Her er bildet og litt av reportasjen fra "Hjemmet"....


...and downs...

Midt i dette sirkuset, var jeg også leder for "Brystkreftforeningen-under 40"... Noe jeg trivdes i... Til å begynne med, men etterhvert så følte jeg at jeg ikke strakk til der heller, fikk ikke gjort en skikkelig jobb, ikke så god som jeg ønsket... Mye frem og tilbake...så til slutt tok jeg valget og trakk meg fra ledervervet..... Jeg orket ikke mer....jeg var utslitt...på alle arenaer.... Jeg klarte bare ikke mer... Det var et nederlag, personlig, men sånn måtte det bare bli. På grunn av alt dette med jobb, flytting, ledervervet, krangling med x og en del issues med Tobias, som måtte taes hånd om...etc.... Utviklet jeg til slutt sosial angst.... Jeg orket ikke ta tlf når den ringte, leste ikke mailer, meldte meg ut av de fleste gruppene på Facebook, orket ikke gå ut eller ha besøk, tok ikke kontakt med noen.... Jeg hadde et helvete egentlig...med meg selv, men heldigvis skjønte jeg det selv og tok noen nødvendige grep og er på vei ut av den greia der igjen, men den henger fortsatt i.... Ikke mange som vet det, fordi jeg har dekket det til, på min måte... Jeg som normalt er åpen om alt, klarte ikke å forholde meg til dett her og fortelle det... Har heller tatt imot litt "kjeft" og "sure miner" fra ymse folk som ikke har skjønt eller forstått seg på meg... Det er også slitsomt.... Men men... 

...and ups...

Fredagen før høstferien ringte tlf min...ukjent nr...skulle jeg ta den? Orker jeg det? Sikkert en selger... Jeg tok tlf..."hallo.." Med litt sur/irritert stemme. "Er det Cathrine Nomél jeg prater med...? " sa en meget hyggelig herremann i andre enden. "Jepp" svarte jeg... " det er fra plastisk kirurgen på Rikshospitalet.... Jeg lurte på hvordan du hadde det og om du er klar for en ny pupp snart? " sa en blid stemme.... " å herregud...beklager, jeg trodde du var en selger, men jaaaaa, jeg er klar for ny pupp..." Svarte jeg å begynte å grine... Vi pratet litt løst og fast, han sa at det mest sannsynlig ville skje iløpet av vinteren, men kanskje før jul. " hvordan er det med vekta da? ..." Spurte han... " den evinnelige vekta... Jeg vet ikke sa jeg, gidder ikke veie meg, men det har ikke skjedd store endringene...hverken den ene eller andre veien, for det kjenner jeg jo..jeg skal sette inn ekstra giret nå og begynne seriøs trening.." Sa jeg. Jeg trodde at denne operasjonen var laaaaangt unna...selvom det snart har gått tre år. " ideelt bør du ligge på 66kg..." Sa han..." Ok, jeg skal få til det... Svarte jeg. Det er ikke mer enn ca 6-8kg unna, tenkte jeg.... Etter denne samtalen satt jeg å grein og grein, skjønte egentlig ikke at jeg hadde hatt denne samtalen...nå ble det virkelig for meg. Jeg som hadde sagt til meg selv at jeg ikke var klar enda... Det er lenge til...orker ikke tanken... Etc... Nå, plutselig kunne det skje når som helst... Hjeeeeeeelp !!!!! 

Der satt jeg alene stua til min nye kjæreste...grein...hoppet opp og ned av glede...kunne ikke tro jeg akkurat hadde fått den tlf jeg trodde jeg skulle vente leeeenge på å få....herreguuuud, nå kan de plutselig ringe en dag og be meg komme inn neste dag.... Dette blir så spennende! Nå klarte jeg ikke å vente lenger... Med å fortelle det til Randy...jeg måtte vekke han, selvom han egentlig burde få sove. Han sover et par timer etter jobb....stakkar, sånn er det å være baker og konditor,da starter man tidlig på jobb om morran...kl 04:00.... Iiiiiiikkk;(  uansett, jeg gikk inn på soverommet...der lå han, verdens beste kjæreste...jeg sneik meg opp i senga til han og han holdt rundt meg, glippet med øynene og så på meg, smilte...men ble plutselig våken og alvorlig da han så at tårene mine rant. " hva er galt, jenta mi...har det skjedd noe? " jeg fikk en telefon svarte jeg....fra sykehuset....Randy sperret opp øynene og så ut som et spørsmålstegn...." Hvorfor det....? " spurte han og dro litt på det... Han så egentlig ganske bekymret ut, stakkars. " Jeg skal få ny pupp snart..." Svarte jeg og begynte å le og var i ekstase, egentlig. "Herregud, nå skremte du meg et øyeblikk.....så flott, hurra....jeg er så glad på dine vegne, jenta mi..." Svarte han. Dette blir så bra, jeg støtter deg hele veien...er sammen med deg hele tiden....åååå jenta mi, så glad jeg er for deg ...." Fortsatte han. " det er en ting da....som legen ba meg om....jeg må gå ned, eller det er ønskelig at jeg går ned 6-8 kg....blæh..." Sa jeg." Det skal vi fikse...det klarer vi sammen...jeg skal hjelpe deg, jenta mi..." Svarte gutten min. "Tusen takk for at du hjelper meg og Støtter meg på dette, gutten min...det setter jeg stor pris på " sa jeg. Fra den dagen har vi trent, han har regulert maten min, laget maten min, trent med meg....men det skjedde ikke noe med vekta. Det var da han leste om disse tablettene og fant ut hvilke utfordringer vi stod ovenfor...."ikke umulig, men det vil ta tid" var talen hans. Så nå trener jeg styrke, spinning, bruker tredemølle og en og annen kickbokser time sammen med min kjære.... <3 det blir spennende fremover... Å se om det skjer noe med denne vekta? Jeg gikk på vekta da vi startet, har gått på den et par ganger siden da og det har ikke skjedd underverker akkurat...enda. Nå venter jeg gjerne et par uker til før jeg går på vekta, og da håper jeg virkelig det har skjedd noe...om det så bare er 1 kg ned. Det går jo litt opp og ned med denne treninga, Randy prøver så godt han kan for å motivere meg de gangene sofaen roper, noen ganger roper den høyest, men andre ganger biter jeg tenna sammen og drar på trening. Jeg prøver å få til trening minst to ganger i uka, men helst tre.... Uansett så er jeg stolt av meg selv, for bare en gang i uka er 100% mer enn hva jeg gjorde før... :) jeg er stolt....ikke bare fordi jeg har begynt å trene, men fordi jeg klarer det til tross for alle de bivirkningene jeg må overvinne...glemme...ignorere... På grunn av tablettene, cellegifta, strålingene.... Og ikke minst psyken.... Som jeg synes jeg sliter en del med, heldigvis ikke så ofte som før, men når den først begynner slår den bena under meg så jævlig at enkelt ganger så tror jeg at det kommer til å "klikke" for meg..... Unnskyld uttrykket. Dette er bivirkninger som stive ledd, fatigue ( utmattelse), nedstemthet, null energi... ( for det meste)... Tankekjør, som jeg kaller det... Da er jeg som oftest redd, engstelig, tror jeg er syk igjen, kjenner vondter og kuler over alt, får litt panikk av alt...av småting... Av ting jeg ikke var redd eller engstelig for før... Begynner nærmeste hyperventilere... Sover dårlig...sovner sent, våkner tidlig...trøtthele dagen...uopplagt... And The list godes on and on....phu !!! Så jeg har en personlig kamp...for andre en usynlig kamp...med å motivere meg for trening...motivere meg for dagen..akkurat denne dagen. Selvfølgelig motiverer det meg med tanke på ny pupp, bedre selvfølelse og mindre dårlig samvittighet.....og det høres jo ut som det burde holde for å få meg ut av sofaen... Og inni hodet mitt trenger jeg bare å høre ny pupp og flottere kropp, men det hjelper jævlig lite når denne kroppen har absolutt null energi.... " kom derpå trening...det får du energi av..." Sier andre... Ja, det var før sykdom, cellegift, stråling og det derre der....men nå, nå er det ikke sånn lenger....nå MÅ jeg ha en god dag og energi den dagen for at det i det hele tatt er gjennomførbart....hvis ikke jeg har det, får jeg det ikke heller... Gud som jeg hater disse senbivirkningene....krysser bare fingrene for at de en vakker dag slipper mer og mer tak.....!!!! Inntil da fortsetter jeg å gjøre mitt beste....den dagen...og forhåpentligvis får jeg ristet av meg noen kilo også...

....ups...and downs....

For ca 1 uke siden ringte tlf igjen... Og denne gangen kjente jeg igjen nummeret. Jeg nølte litt før jeg svarte...hjertet dunket fortere og tankene svirret... Oi, tenk om de ber meg komme inn i morra, om en uke...eller... " hallo, det er Cathrine..." Svarte jeg. " hei, det er fra plastisk kirurgen på Riksen som ringer deg. Vi rydde litt i ventelistene våres rundt omkring og lurte på hvordan du stiller deg å evt reise til Stavanger for operasjon...? " sa vedkomne i andre enden. " Stavanger...?" Svarte jeg... Kroppen sank litt sammen...pulsen sank og jeg måtte fortelle han at det ble litt langt unna for min del. Jeg vil ha mine nære og kjære rundt meg, til å holde meg i handa...da jeg egentlig er livredd for denne operasjonen. Jeg ønsker at Tobias, sønnen min får mulighet til å besøke meg og se at det har gått bra, for han er redd for at kirurgene skal gjøre feil eller være uheldig å skjære meg et helt annet sted...F.eks hjertet mitt eller lungene mine.... ( stakkar liten... Mange tanker og bekymringer, som disse små har...sånn er det når de har erfaringer og en bagasje de burde vært foruten...) 

Ups....

Jeg er veldig fornøyd med at jeg har kommet så godt i gang med treningen, og det er ikke lenger et ork, men noe jeg gleder meg til. Trener ca tre ganger i uka, og da går det i spinning, styrke eller en god økt på tredemølle med intervalltrening. I ny og ne har vi bokser/ kickboksertrening.Randy, kjær'sten min, hjelper meg, han har drevet med kampsport oppmot 20 år nå, og har instruert andre og startet kampsportsenteret på Bjørkelnagen for en del år siden...så erfaring har han...og dette er livsstilen hans. I tillegg til å være min personlig trener, er han kokken min også. Han ordener med maten, både lager den og serverer den med rett mengde og sammensetning, samtidig som han sørger for at treningskbagen er pakket, og at proteinpulveret er på plass så jeg får drukket en Shake rett etter trening, samt bananen. Hjemme så har vi en uttøyingsøkt sammen, hvor vi hjelper hverandre. Jeg har alt tilrettelagt for meg så nå må jeg bare gripe muligheten med begge hender..... Snakk om å få alt servert på ett fat....bortskjemt? Ja, til de grader også,men herreguuud så deilig :) 

 Klart å brenne noen kcal :) 

 Selfie...heheh.. Straks igang med markløft :) 

 
Her er det magemusklene som skal få kjørt seg...:)

Litt boksetrening... I regi av kjær'sten min Randy <3 

...og her er det kickboksing sammen med verdens beste <3 <3 <3 

...og her er Shake og banan som må til etter en treningsøkt 

...ups... 

1. November hadde jeg bursdag, tlf og sms hadde tikket inn hele dagen, og det var sååå koselig, en da jeg kom hjem ble jeg møtt av ballonger, blide og glade barn, og en fantastisk kjær'ste som visste hvordan han skulle gjøre stas på meg. Det ble gaver, mat og masse kos med mine beste... Tusen takk for en herlig kveld. Vi feiret dagen minmed resten av familien en helg litt senere, og min kjære konditor kjæreste stod for både mat og kaker, han lagde også ei kake jeg kunne ta med på jobb... Tusen takk, gutten min...for alt du gjør for meg og alt du gir meg...jeg elsker deg <3 <3 <3 

Dette møtte meg da jeg kom sliten hjem fra jobb... Spenningen stiger :)

Ballonger og tente stearinlys i hele stua....såå koselig :) 

Bursdags gaver.... Kari Traa trenings tights og t-shirt og ikke minst rosa boksehansker... Fantastisk:) 

... Og ikke minst kaka... Nyyyydelig <3 

.....and downs...

Stort sett hele denne vinteren har jeg vært syk, småsyk....hanglete...forkjøla....feber...rett og slett i dårlig form. Typisk....når jeg begynner å komme i gang med trening...begynner å merke forskjellen...ikke så mye på vekta, men merket at musklene begynte å komme og at det ble mindre av fettet. Mye sykemeldt fra jobben....i forskjellige prosenter... Håper det gir seg og at jeg blir bra igjen og får begynt å trent og jobber mot en ny pupp....når enn den kommer....

....and ups.... 

1. Desember ble Randy offisielt Drammenser...han og katten hans, Sally, er i hus....hurra, hurra, hurra!!! Nå har han en mnd igjen i jobben sin, som konditor og baker, på Bjørkelangen...stakkars han har drevet å pendlet et par mnd allerede og nå er det en mnd igjen.... Han står opp kl 02:00 hver natt for å være på jobb kl 03:30. På nyåret begynner han som konditor hos Nobel catering på Østerås, det er "bare" 40 min unna... Det skal bli godt det... Og så blir det litt andre arbeidstider, opp kl 05:00 og hjemme igjen ca 15:30. 

Randy har to barn, jente og gutt på hhv 7 og 10 år, skjønne barn, som jeg trives med å ha her og Tobias digger å ha fått "søsken" som han sier.....vel, innimellom kunne han ha klart seg uten jenta...masete 7 åring, som ser opp til de store gutta og som vil være med dem hele tiden.... Stakkars Martine, som hun heter....blir skviset ut av gutta innimellom. Heldigvis har hun funnet noen venninner her i blokka hvor vi bor. 

Jula ble litt annerledes i år, Tobias feiret hos faren sin og jeg feiret med Randy og barna hans, Marcus og Martine, hjemme hos mammaen til Randy i Fredrikstad. Det var kjempe koselig, god mat og hyggelig samvær. Gaver ble det litt av også gitt...av Randy fikk jeg hjerte- halssmykke med diamant og ei lekker hverdags skinnveske. Jeg fikk også en tidlig julegave i år...ca 20. Desember så lå det et brev i postkassa om innkallelsen om innleggelse for å få ny pupp den 11. Januar 2014..... YEY!!! Hjelp!!! 


2. Juledag feiret vi "julaften" hos oss, da med Tobias, Marcus, Martine, Randy, min pappa og samboer, min mamma og kjæreste, kusinen og onkelen min. Vi var en fin gjeng, masse skravling, latter, nydelig mat som Randy disket opp, pakker til barna og jaggu fikk ikke jeg og Randy en kaffemaskinen av faren min og samboeren (Anne). Veldig koselig kveld, hadde vi. Romjula gikk med til middager her og der, litt jobbing og masse kos. Randy hadde sin siste arbeidsdag på Bjørkelangen lille nyttårsaften, så fra 2. Januar 2014 jobber han som konditor hos "Nobel catering" på Østerås i Bærum. Nyttårsaften feiret vi med Tobias og gode venner og deres barn....joggedress-style...nydelig mat og hyggelig samvær :-)

Årets juletre...


Nå har det blitt 2014, jobben har startet igjen, Randy stortrives i den nye jobben....og dagen for rekonstruksjon nærmer seg....11. Februar. 

I nåværende stund har det blitt 7. Januar og det er nøyaktig 3 år siden jeg lå på operasjonsbordet og fjernet det ene brystet...om få uker er det erstattet med et nytt... Noe jeg grugleder meg til.... Disse tankene og tiden frem mot den store dagen, skriver jeg om etterhvert.....

Ha en strålende dag alle sammen :) 

Klem fra Cathrine 




lørdag 2. mars 2013

Livet er hærlig...!!!

6. November 2013

Heisann, nok en gang er det lenge siden jeg har skrevet. Da jeg tittet innom bloggen min nå så jeg at det innlegget jeg hadde skrevet i Mars fortsatt lå i "kladd", men jeg kan jo alltids poste det nå.... Må si det har skjedd mye siden jeg skrev det nedenfor.... Skal oppdatere dere igjen....og forhåpentligvis har jeg litt overskudd til å poste litt oftere, for nå begynner en ny fase av dette.... Jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle det lengre? " helvete", "monsteret", "ondskapen", men nå er det heldigvis en hyggeligere del jeg skal starte på...nemlig rekonstruksjon...YEY !!!!! 


1. Mars 2013

Det er det faktisk....jeg tror ikke jeg har hatt det så bra som jeg har det nå, på leeeeenge.... Grunnen til det...??? Tja....si det....jeg har vel bare bestemt meg for at sånn skal det være. Høres kanskje lett ut......ja, i grunn....meeeen nå må dere huske at det har vært en prosess å komme hit, mange opp og ned turer, svik, gått x- antall runder med meg selv.....den ene prosessen etter den andre.... Lært meg til å høre på meg selv, ha troen på meg selv, akseptere....både det ene og det andre....gi mye F....(men innenfor mine egne rammer)og gjøre det jeg selv synes er verdifullt, interessant, meningsfylt, moro....i bunn og grunn...gjør det som gir MEG mening. Hva andre mener om det spiller ingen rolle for meg....vi har ulik bagasje, vi er skrudd sammen forskjellig, vi har ulikt syn på hva som er viktig for oss....det vil alltid være noen som mener noe om det du gjør og sier....det som er viktig er å være tro mot deg selv, kjennes det rett ut....så er det det....for deg!!!

Det skjer stadig ting i livet mitt, det er stort sett bare moro.... Det er akkurat det jeg vil ha også, positivitet!!! Jeg kan jo si at jeg har begynt å date litt igjen, med varierende resultat...hahaha :) det beste er jo at jeg har kommet DIT, ha gleden av å møte nye mennesker og bli "kjent" med de og oppleve nye ting... :)

Før jeg begynte å date igjen var jo akkurat det et litt stort tema for meg og har vært det en stund. Jeg har vel tatt det opp som et tema her før også, mener jeg å huske. Det store spørsmålet....når forteller man om sykdommen?? Når forteller man at man bare har en pupp?? Hvordan vil disse mannfolkene reagere på realiteten ?? Neida, selvfølgelig har vi ikke meldeplikt og må ikke fortelle om dette.....meeeeen, da sitter du der da og har "skyldfølelse" for ikke å være ærlig. Jeg prøvde meg litt frem og jeg diskuterte også dette som tema med andre kompiser om hva som, for de, ville vært beste tilnærmingsmåten....hvordan ville de ha reagert om de flørtet og datet ei som ikke hadde sagt noe vs. det å fortelle det, og når ville det vært et passende tidspunkt. Diskusjonene har vært interessante og mannfolka har kommet med aspekter jeg ikke hadde tenkt på... Det jeg har funnet ut er at for meg, så passer det å fortelle om sykdommen og at jeg kun har ett bryst før man havner på date. Like greit å fortelle det når man chatter eller skravler på Tlf i forkant.....så når man møtes så er kan man snakke om andre ting, for den praten er allerede tatt. Til opplysning så er det ingen av de mannfolka jeg har sagt det til som har blitt skremt....(det kan jo være betryggende for andre å vite, som ikke har kommet til date stadiet enda). Så da er det mye som faller på deg selv.....hvordan takler du det, å bare ha ett bryst og skulle date?? En ting er jo å prate om det, en helt annen når daten blir til date nr xxx og det ligger i luften og forventningene er der til å gå videre fra kaffekoppen og vinglasset.... Hva da?? Hyggelig at den du dater ikke har blitt skremt, og sier at det ikke har noen betydning.....men det skjer noe med stemningen eller kanskje selvfølelsen når halve overkroppen ramler i gulvet med et klask....for den jævla løspuppen er jo tung og ikke uten lyd i det den treffer gulvet....når datingen har forflyttet seg til soverommet.... Klarer man å beholde galgenhumoren og bare fortsette?? Eller bremser det helt opp og så klarer man ikke å fortsette...???

Det er såååå maaaange sider ved denne sykdommen at jeg blir kvalm og drittlei. En ting er selve sykdommen...den er fader'n meg lettere å komme igjennom enn tiden etterpå, med alle de utfordringene det bringer med seg.....en blir jo aaaaldriiiii ferdig jo. Jævelig lett å komme seg videre i livet når en, uansett hva en gjør, ikke kommer utenom denne sykdommen og minnene om hva man har vært igjennom. Vel vel.... Begynner å bli flink til å "leve med det" lissom.... Men må bare si at jeg er drittlei også. Litt klaging, men i det store og det hele så smiler livet til meg igjen... :)

Dette har vært en "kladd" i to mnd og mye har skjedd...jeg har som vanlig en million baller i lufta og de fleste er positive. Det jeg kan fortelle er at jeg pr i dag kan si at jeg har truffet en helt fantastisk flott mann, og han er flott på alle måter. Vi har datet noen ganger nå, og han er definitivt en potensiell kjæreste.... Og som han sier " ballen er i mine hender og at jeg får bruke den tida jeg trenger" så hva holder meg igjen for å kunne ta imot all denne kjærligheten en så fantastisk mann kan tilby meg??? Han har jo alt jeg ser etter hos en mann...

Tankene svirrer rundt så jeg blir nærmest svimmel....og lag for lag har jeg "skrelt" meg selv, som en løk, for å finne noen svar. Jeg har pratet med venner, kollegaer og ikke minst denne vakre mannen....for noe av det beste ved han er at vi kan prate om ALT.

Livredd....er det jeg er, med tanke på å gå inn i et nytt forhold. Hvorfor?? Jo, for å gjøre meg selv sårbar igjen....og muligheten for å bli sviktet. En ting er sikkert....det takler jeg ikke en eneste gang til. Når man har opplevet å "bli skikkelig tråkket på og sparket" mens man ligger nede får psyken en skikkelig trøkk og en kan ikke forstå at det virkelig skjer....helt umenneskelig!!! Jeg har nå brukt snart 2,5 år for å komme meg ovenpå igjen og tørre å stole på at jeg er duganes og bra nok som jeg er. Selv merker jeg at jeg er veldig opptatt av anerkjennelse for hva jeg gjør og hvem jeg er... Slitsomt egentlig, så jeg gleder meg til jeg ikke lenger "trenger" å høre det fra andre for å tro på meg selv. Jeg har blitt veldig flink til å gjøre det jeg har lyst til og ikke bry meg så veldig om hva andre sier og mener, men allikevel er det viktig for meg å få bekreftelse og anerkjennelse for det jeg gjør.

torsdag 17. januar 2013

I love Dr. Mesich....

16. Januar 2013

Klarte å forsove meg litt i dag.... Bare 20 min da... Sov som en sten, pleier jo ikke det akkurat når jeg skal innover på sykehuset.... Men denne gangen hadde jeg ikke noe å grue meg til heller da.... Det kan jo selvfølgelig også ha noe å gjøre med at jeg tok en aldri så liten "overdose" av Cosylan hostesaft i går kveld..... Jeg har, ifølge min fastlege, "lightversjonen av influensa".... Noe som betyr at jeg hoster noe så hinsides, at jeg lurer på hva som kommer først.... Brokk eller Six-pack....?? I tillegg er jeg litt trang i hjelmen og dett i desa....men men det går over....

Uansett jeg fikk dusja og ordnet meg, innimellom "lykke til" ønskninger og sms'er.... Rørende for meg med så mye støtte for noe så ufarlig, men allikevel kanskje en dag som kan endre min ventetid med flere ÅR, om jeg får annen beskjed enn den jeg fikk fra på Radiumen....ny beskjed.... Om at jeg har "rykket frem i køen"....

Reiste inn til Asker.... Satte fra meg min egen bil og kjørte videre innover sammen med pappa.... Jada, han er fortsatt med på disse turene.... Vi koser oss og det har liksom blitt en 'greie'... Samme radiostasjonen på radioen.... Skravling, latter og kaffe i koppen.... Da er vi klare for biltur med evt kø.... Så det kan potensielt bli en laaaang tur.... Og det tar vi selvfølgelig høyde fo r...

Det var litt kø i dag, men vi var framme på 45 min.....og en halv time før timen min. Siden jeg ikke er kjent på dette sykehuset, heldigvis, så spurte jeg "informasjonen" hvor jeg skulle...... "plastisk poliklinikken... Ned glassgangen til D3 og inn til høyre ved D3b..." Svarte dama som satt i info'n. "Takk for det "svarte jeg.... Da gjorde vi som damen sa og gikk nedover glassgangen til vi fant D3b.....

Skiltet ved inngangen til D3b



Innenfor gladsdøren og rett frem var det en skranke med 4 'båser', til høyre var det en skranke med 2 'båser'....1 for hver poliklinikk....så viktig å stille seg i rett kø. De mest 'populære' køene var til Thorax og øre-nese-hals..... Phu...godt jeg ikke skal i noen av de, så jeg fikk rett bort til 'min bås' ..... Sim-sala-bim... Jeg var førstemann.... Jeg meldte min ankomst til damen og hun ba meg gå til venterom 4.....pappa og jeg fulgte skiltingen til venterom 4.... Herregud, det skulle vise seg å være litt av en labyrint å komme frem til.... Godt vi hadde god tid. Vi gikk nedover korridoren et stykke, så viste skiltet til venstre......vi gikk til venstre....skilte viste høyre....vi gikk til høyre....skiltet viste til venstre igjen....og der var venterom 4...

I



Vi satte oss ned og hadde fortsatt god tid.... Vi pratet og lo...det kom noen flere inn og noen ble ropt opp til deres tur...."Nomel....? "...."ja, det er meg..." Svarte jeg og gikk mot damen, håndholdte og ble vist.....nedover en gang....og så til venstre bortover en gang....og inn på et undersøkelsesrom hvor det stod Dr. Mesich på døra. Dr Mesich satt og ventet på meg der inne, han reiste seg opp og håndhilste på meg og jeg satte meg på stolen, som tydelig var ment for meg.

" Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du er her....jeg har jo sett journalen din og du har vært inne til vurdering på Radiumen, fått info, tatt en avgjørelse på hvilken operasjon du vil ha.....hmmmm" sa legen....jeg lo litt...." Jeg skjønner ikke selv " svarte jeg. " du skal jo opereres her....så det er vel derfor antakelig....at vi skal klarere deg...." Sa Dr. Mesich....." Å ja....skal jeg det, det visste jeg ikke....regnet med at det skulle skje på Radiumen også jeg...." Svarte litt overraskende. " det står her at vekten er problemet....hvordan er det med den nå? " fortsatte han....." Den går sakte men sikkert ned....men det tar tid..." Svarte jeg...." Ja, men det er jo bra....jeg vet hvor vanskelig det er å gå ned, både av egne erfaringer, men også disse tablettene du går på.....det er kjempe bra du har klart å gå ned...." Fortsatte han....." Ja, lett er det ikke akkurat....men nå er det ikke 10kg lengre, men nærmere 7kg igjen...." Svarte jeg. Han så på meg og begynte å prate om dette fettet, spesielt magefettet....at det var viktig at det ikke var ALT FOR MYE der med tanke på denne operasjonen...resultatet og narkosen....bla...bla...bla....jada, dette har jeg hørt før, tenkte jeg. " kan ikke du kle av deg....så jeg får se...." Spurte han litt forsiktig...." Joda, selvfølgelig...." Svarte jeg...en lege fra eller til, hva spiller det for rolle.... Som sagt så gjort...jeg kledde av meg på overkroppen....og uttrykket til Dr. Mesich var ubettalelig, må le når jeg tenker på det....han satt rett opp og ned på kontorstolen sin, men da han fikk se meg avkledd....hevet han øyenbrynene og rullet litt bakover med stolen samtidig som han la armene i kors, strakte ut bena og la det ene over det andre og lente seg tilbake....." Du trenger ikke gå ned 7kg til du.....det fettet du har der trenger jeg til å lage et nytt bryst.....du kan alltids gå ned et par tre kg frem mot operasjonen, for helsens skyld, men ikke start på noen "hard-core" slankekur....da blir det bare skinn igjen og det blir ikke akkurat noe pent resultat.....nei, jeg må ha noe magefett og jobbe med. " sa han og lente seg frem på stolen igjen og ba meg flytte bukse-linningen ned mot hårfestet.....han kjente på magen min og kikket på brystet jeg har igjen....kjente på arret og området rundt....sa jeg hadde litt stråleskader der enda....lente seg tilbake på stolen igjen og betraktet både bryst og mage.... " du har nok fett til å lage ett bryst, mulig dette kan bli litt rundere enn ditt gjenværende, men det kan vi rette på ved å løftet litt på det, for å få mest mulig symetri og best mulig resultat....." Sa han....jeg svarte bare med et stort smiiiil og gav han tommel opp..... Han smilte og sa jeg kunne kle på meg igjen. Ferdig påkledd satte jeg meg tilbake på stolen. Dr. Mesich spurte om jeg hadde noen spørsmål, om det var noe jeg lurte på....." Betyr det at jeg kommer på venteliste fra i dag" spurte jeg....." JA, jeg setter deg på lista med det samme, men det er vanskelig å si når du blir innkalt da....det er så mye som skjer rundt dette for tiden, men jeg vil jo tro at det har skjedd noe iløpet av to år...men som sagt vanskelig å si....du kan ringe vår pasientkoordinator for å høre....ring om en stund..." Svarte han.....herreguud er det muuuulig....jeg er på venteliste fra IDAG....det er jo helt rått. JEG HAR RYKKET FREMOVER I KØEN.....HUUUURRRRAAAA...!!!! Sykepleieren hadde funnet frem noen brosjyrer om selve operasjoen og hva som skjer ved innleggelse til operasjon, informasjon om kompreskonstøy jeg må ha til å bruke etter operasjonen....en kompresjonsbody og kompresjons-BH. Hun ba meg lese dette nøye og bare ringe om det var noe jeg lurte på....dette var viktig siden dette erven omfattende og stor operasjon. Dr. Mesich spurte om jeg hadde noen allergier, medisinbruk, om jeg har hatt andre operasjoner......han sa også at dette er en operasjon som normalt vil ta en 6-8 timer....at jeg vil være på sykehuset ca 1 uke....at jeg ikke skal løfte mer enn et par kg, ikke løfte armen høyre enn hjertehøyde, de første to-tre ukene....men at jeg kunne gjøre som jeg ville etter ca 6 uker....Gud bedre, det høres ut som jeg skal opereres snart....tenkte jeg.... Jeg har virkelig kommet et skritt nærmere.....!!! Vi tok hverandre i hånda før jeg gikk ut døra.... Og tilbake ti pappa.

Vi gikk 'labyrinten' tilbake og igjen var jeg først i køen i 'min' bås....nå skulle jeg bare betale for den beste beskjeden jeg har fått på lenge....nytt år og ny runde med x antall egenandeler før frikortet er på plass igjen....det kommer nok i år også... Jeg husker for et par år siden hadde jeg nytt frikort før Februar var over.... Godt det ikke er sånn lenger. Da jeg hadde betalt gikk vi ut og nedover glassverandaen....pappa så spørrende på meg.... Jeg smilte og sa " bedre nyheter her.... Og er tydeligvis ikke for feit....jeg er på den VENTELISTA fra NÅ!!!!...." Hele pappa lyste opp, og han stoppet opp et øyeblikk og gav meg en klem...."så flott.....det er jo kjempebra....men sa han når du kan forvente en ny en da??...." Sa han. " ja, det er drit bra....fy fader jeg er glad jeg tok denne timen.....han kunne ikke si akkurat når jeg ville bli operert, men satset på at det ville skje innen to år...samma det, jeg er iallefall på den helvetes lista...." Svarte jeg...." Nå vet du iallefall at du er på den og kan allikevel fortsette å gå ned i vekt, men presset er ikke der....og spørsmålet om når du hadde klart å gå ned nok før du i det hele tatt hadde blitt satt på lista.....nei, nå ble jeg glad altså..." Fortsatte han. Vi pratet mer om dette og gikk innom Narvesen og kjøpte ei kyllingpølse i brød, for å feire litt....jeg kom på at jeg måtte ha reisebevis og gikk tilbake til 'min bås' for å få det...og fikk det. Da gikk vi til bilen og kjørte hjemover. Vi stoppet på veien å handlet lit mat og lunsj/middag.....jeg tok bilen min vide fra Asker og kjørte hjemover.... Og tradisjonen tro stoppet jeg i en av mine favorittbutikker, Close to home, å kjøpte meg selv en 'premie'.....nettopp fordi jeg hadde noe å feire og fordi jeg selvfølgelig fortjener det.... Det ble en lekker topp og skjerf.... Så reiste jeg helt hjem....slang meg litt på sofaen og tok meg en liten 'cowboy'.....våknet litt senere og var klar for min innkjøpte middag.....mmmmm.... Sushi....





Det var helt nyyyydelig....jeg spiste og koste meg....så tok jeg frem info materiellet sykepleierne hadde gitt meg å leste det også.....herregud, jeg fikk følelsen av å forberede meg til en nærstående operasjon...på en måte så er det jo det jeg gjør.....iallefall mentalt....





Da kl ble 17.30 gjorde jeg meg klar til å reise ned for å se på Tobias trene fotball, jeg pleier det de ukene han ikke er hos meg...deilig å få en kos og "glad i deg mamma".... Og så blir ikke uka så lang når jeg ser han halvveis ut i den....
Kl 18-19 var det trening, moro å se på dem....og godt å se go'gutten min....det ble koser og go'ord... Så bar det hjemover, men måtte svinge innom Gina....for litt skravlings og oppdatering om den gode nyheten.... Så dro jeg hjem etter et par rimer....phu...nå var jeg sliten og hostet som besatt....shit jeg pusha influensaen et hakk i dag gitt....nå fikk jeg svi for det....vel vel....samma det i dag var absolutt rette dagen for å gjøre noe som kanskje ikke var fullt så smart......

Da får jeg kose meg videre med hosten.....

Jeg er sååå glad....snakk om en superduper fantastisk dag....helt topp faktisk.... <3

~ Cathrine ~

tirsdag 15. januar 2013

Vurdering på Riksen :-)

15. Januar 2013

Hei igjen.... Nå er det ikke lenge siden sist... Hehehehe

Tenkte bare jeg skulle fortelle at jeg skal inn på Rikshospitalet for plastisk vurdering i morgen. Jeg fikk denne innkallelsen i Desember, og i hodet mitt trudde jeg at jeg skulle til Radiumen, men fikk meg en overraskelse i sted da jeg så hvor jeg skulle...hehehe... Sånn er det når man er vant til å forholde seg til ett sykehus.... Da sjekker ikke jeg hvor jeg skal, men dato og kl.slett :-) Må innrømme at jeg stusset litt da jeg fikk denne innkallelsen... Jeg har jo allerede vært inne til to vurderinger på Radiumen, en for snart ett år siden og en nå i høst, hvor beskjeden var klar og tydelig. "Ned 10kg til Cathrine"..... Ja, for det er drit lett, lissom.... Shit, men ingenting er umulig, så får bare håpe på at det ikke tar alt for lang tid. Må jo ærlig innrømme at jeg fortsatt ikke vet hvorfor jeg skal inn dit.... De følger vel samme regler, eller?? Regner med jeg får samme svar i morgen, men det blir spennende å høre hva de har å si.... Kanskje de bare ber om 5kg ned... Hehehe... Lov å håpe :-)

Da jeg var inne til vurdering sist, fikk jeg beskjed om at jeg skulle si ifra når jeg hadde gått ned de 10kg.... Da skulle jeg ringe inn til Rikshospitalet, så de kunne sette meg på venteliste.... Så plutselig er det de som kaller inn meg.......??? Skjønner ikke noe jeg....??!! Vel vel, da får jeg vel svar på det i morgen da....:-)

Fortsettelse følger......

Ha en fortsatt god kveld allesammen :-)

Cathrine





tirsdag 8. januar 2013

Godt nytt år allesammen.... 2013 blir MITT år....:-)

Endelig er jeg i gang igjen.... Denne gang via iPad, så nå kommer jeg til å ha med meg denne... Stort sett overalt. Ikke noe mer "utro laptop"....!!!

Selvfølgelig har det skjedd ett og annet siden sist.... Gledelig er det å fortelle at jeg har det helt topp.... Nedturene er nesten ikke-eksisterende.... De stikker selvfølgelig på besøk innimellom, men de blir ikke værende tre dager som før, etter en dag skjønner de at de ikke kommer noen vei, så da gir jeg de et tupp i ræva ut døra..... Dårlig selskap er jeg ikke interessert i lenger. Nå gjelder det å ta regien i eget liv....andre kan mene hva de vil, men nå er det jeg som bestemmer.... JEG... Hører dere....JEEEEEEEEG.....!!!!!!

Som sagt har det skjedd en hel del.... Kan jo begynne med noe vi alle er mer eller mindre opptatt av.... Iallfall er alle andre opptatt av det... Ved oss.... Nemlig HÅRET... Det kom jo aldri tilbake slik det var.... Kanskje like greit.... Jeg blir heller aldri den samme som jeg var... Snakk om å ta tak å starte på nytt... Yeeey!!! Jeg prøvde lenge å finne tilbake til "gamle" meg og ble lei meg og nedfor når ting ikke gikk slik jeg husket det skulle gå.... Eller når kroppen ikke lystret..orket...så ut som den tidligere gjorde.... Jeg klagde til min særs gode venninne GINA... Som også er ei meget klok dame og har mye vettugt å komme med. Hun sa til meg " hva med å innse at du aldri vil bli som før.... Og heller bruke energien din på å bli kjent med den nye Cathrine... Og akseptere henne???" Vi satt og diskuterte dette en stund og jeg innså at jaggu hadde ikke dama rett... Igjen... Kjære vene... Tenk da dere på hva jeg og mange med meg har vært igjennom... Med denne bagasjen er det umulig å fortsette å være slik jeg var.....før sykdom, behandling, ditt eget barn som tror du skal dø, tanker, egen dødsangst, det daglige spørsmålet om du vil overleve eller dø..... og at det er helt "normale" tanker i hverdagen sånn ca 3/4 år....samlivsbrudd og en del issues, av forskjellig karakter, rundt det.... Livet etter ferdig behandlet og tankene du har og får ved at du plutselig står der.... Helt på egne ben... Ingen som tar seg av deg.... Les system.... Som du har vært en del av nesten ett år. Samtidig som du nå et symptomfri.... Ikke frisk.... Men symptomfri og skal følges opp med kontroller titt og ofte... Venter også en hverdag hvor de fleste rundt deg "forventer" at du er frisk og tilbake.... Slik du en gang var.... Du skal tilbake i jobb.... Og shwop sier det så får du ikke lenger nok penger til å leve av fra NAV..... For når det har gått ett år så må du jaggu tilbake i jobb... For nå har du vært lenge nok hjemme.... Det føles egentlig som om systemet står å ler høyt og rått av deg.... Og det er fryktelig nedverdigende. Det er tøft nok om man er vant til å ha to inntekter og plutselig har man bare en inntekt pluss litt.... Hva med oss som bare har en inntekt, men akkurat de samme utgiftene som alle andre.... Når inntekten går fra EN til bare bitte litt.... Gud bedre og mange ganger jeg har bedt meg selv på middag til andre.... Pantet flasker for å få kjøpt brød.... Pengene mine har først og fremst gått til tak over hodet, akkurat nok mat... Og resten har gått til min sønn.... Han Skal ikke lide for at livet har blitt som det har blitt.... Heldigvis har jeg hatt en flott familie og gode venner som har stilt opp og tatt oss i mot med største selvfølgelighet.... Men det er ikke noen god følelse når du må legge inn i budsjettet at du må be deg bort på middag x antall ganger for å få det til å gå rundt.... Nok om det... You got the idea...!!!
Tilbake til dette HÅRET da.... Det kom jo ut igjen mørkt og krøllete... Trivdes med det, men skvatt allikevel hver gang jeg så meg i speilen.... For inni hodet mitt hadde jeg fortsatt lyst langt hår. Tobias sa til meg en dag " mamma... Kan ikke du spare håret ditt sånn som du var før??" Så hva gjør man ikke for sine barn.... " joooo..... Jeg kan jo prøve " svarte jeg.... Håret grodde og grodde til det var helt ute av kontroll og jeg fikk "panikk" en dag jeg var på jobb.... " nå orket jeg bare ikke mer.... Noe måtte gjøres" ringte frisøren og fikk time dagen etter. Frisøren lurte på hvordan jeg ville ha håret.... "Gjør hva du vil... Dette er ditt fagfelt ikke mitt.... Men jeg vil være tøff når jeg går ut herfra" var mitt svar.... Å jammen ble jeg ikke det også... Jeg ble bare sååå fornøyd. Tobias skvatt selvfølgelig da jeg hentet han på skolen og lurte på om ikke det var meningen at jeg skulle spare til langt hår igjen.... " jeg klarte det ikke denne gangen og håret måtte klippes, det så ikke ut...unnskyld .... " svarte jeg. " mamma, det gjør ingenting.... For du er dritkul på håret...skikkelig tøff..." Sa han...."Hehehe.... Tusen takk, gutten min... " nå burde jeg nesten ha en hår-kavalkade her....fra de siste tre årene.... Helt uvirkelig hva en har vært med på igrunn.....dæven asså!!!

Det er jo selvfølgelig andre ting som har skjedd også....

I september var jeg sammen med en hærlig gjeng med damer... Vi var +- 90 stk... Stort sett under 40 år, noen så vidt passert.... Men alle har vi vært igjennom det samme helvete og har en fellesnevner.... Samholdet er unikt og galgenhumoren er på topp.... Jeg vet ikke om noen andre som kan le sååå mye av seg selv, som disse damene.... Dere er enestående og unike!! Disse damene var jeg sammen med i vakre Bergen, på årets landssamling.... Fantastisk opplevelse... Fantastisk by.... Jeg vil helt klart tilbake....
Vi utforsket byen... Både nattestid og dagtid... Hadde noen hyggelige kveldstimer på "bryggen" med gode venner og nye bekjentskaper.... Høye glass og høye heler damer.... Hærlig kveld !!!!
På lørdagen ble jeg faktisk oppringt, da jeg lå på sengen og tok meg en cowboy-strekk..... "Ukjent nr" for min del.... Tenkte det var en selger og gadd ikke svare, men det ble lagt igjen svar på mobilsvar, så da tenkte jeg det var noe viktigere enn en telefonselger. Det kan du trygt si at det var.... Det var Janne, fra styret i Brystkreftforeningen som hadde ringt. Jeg ringte henne opp og lurte på hvorfor i alle dager hun hadde ringt meg....?? Janne spurte meg om jeg ville bli den nye lederen for foreningen - "Brystkreftforeningen-under 40" ..... "JEG......hvorfor i alle dager meg" var reaksjonen min.... Janne var søt og sa masse positive rosende ord om meg så jeg ble helt flau.... " du trenger ikke å ta avgjørelsen nå på stående fot" sa hun, men tenk litt over det.... " ok.... Hvor lang tid har jeg på meg da?" Spurte jeg.... " til middagen..." Svarte hun....." Hahahahaha.... Ikke på stående fot du liksom.... Middagen var to og en halv time unna.... Hahaha" lo jeg litt hysterisk og euforisk.... Herregud hva skulle jeg gjøre???? Jeg var både rørt og stolt over at jeg ble spurt.... Jeg hadde ikke stilt til valg engang... Janne ba meg komme på rommet hennes så kunne vi prate litt mer om det før jeg tok valget mitt.... Som sagt så gjort..... Vi skravlet og jeg lovet å tenke over det og gi henne svar til middag. Jeg ringte Synnøve, avtroppende leder, for å høre hva jobben som leder gikk ut på.... Og etterpå gikk jeg rett til min hode venninne Rita og rådførte meg med henne....ingen andre skulle vite noe før valget dagen etter. Det var mye frem og tilbake og maaaaange tanker..... JEG... LEDER.... Herregud, klarer jeg det da???

Før middagen samlet vi oss utenfor restauranten, hvor festmiddagen vår skulle serveres... Jeg gikk bort til Janne og hvisket..."ok" ..... Og dermed var det et faktum... Hjeeeeeelp!!! Det var mange tanker som svirret rundt i hodet den kvelden.... Og ikke kunne jeg fortelle noe heller.... Herregud... Jeg hadde jo lyst til å fortelle, jeg var jo både spent og "redd". Vel vel... Jeg måtte bare vente til dagen etter... Da skulle det nemlig velges nytt styre... Iallfall deler av det, noen nye inn og andre blir værende en stund til. Nå gleder jeg meg til å ta skikkelig fatt på oppgaven og tilegne meg nye erfaringer og få testet meg selv.... Dette blir spennende......

1. Desember kunne jeg juble over å begynne i 100% jobb.... 2.5 år siden jeg ble sykemeldt... Endelig skal det bli rutine i livet igjen...YES!!! At jeg har klart å komme tilbake i full jobb, kan jeg takke jobben min for..... Jeg styrer det meste av hverdagen min selv... Altså ingen 8-16 jobb. Frem til nå har jeg hatt dager hvor jeg har jobbet hjemmefra... Og det er veldig godt, når man skjønner at det ikke er mulig å komme seg på jobb den dagen.... Da kan jeg ta det litt med ro og komme i gang sakte men sikkert og jobbe hjemmefra i joggedressen i stedet.... Fantastisk!!!!

Ikke bare har jeg kommet meg tilbake i jobb, men jeg har også litt kapasitet til å ta noen ekstravakter i ny og ne på sykehuset..... HVA??? Er det sikkert flere som tenker.... Dette hadde selvfølgelig ikke gått hadde jeg hatt mann og barn på heltid... Pluss fulltidsjobb... Men nå er jo ikke min situasjon sånn... Så isteden for å sitte hjemme å tvinne tommeltotter en helg eller på røde dager, kan jeg like godt jobbe og samtidig tjene litt ekstra kroner....:-) dette gjorde jeg i romjula, da Tobias var hos faren sin.... Gud bedre og godt det var å være tilbake på sykehuset og nyfødt intensiv.... Og den flotte gjengen med damer.... mange "gamle kollegaer" men også noen flotte nye. Godt å kunne utøve litt sykepleie igjen.... Men samtidig veldig glad for at dette er noe jeg velger helt selv..... Kjente fort at jeg var ute av trening hva gjaldt arbeidstider... Bare det å "rekke jobben" var uvant.... Hehehehe

Den 7. Januar er en dato jeg aldri kommer til å glemme.... Det var den dagen, for to år siden,jeg ble amputert....:( den dagen mitt vakre bryst, som jeg ser det nå... Og Tobias sitt favoritt amme-bryst, ble fjernet..... To år siden min x møtte meg i korridoren, da jeg kom opp til avdelingen etter operasjonen, og kikket på klokka og sa: " jeg må reise om 20 min, for jeg skal på fest" .... to år siden jeg var midt i en av mine største kriser noensinne........To år har gått allerede.... Det har gått fort, på sett og vis....men nå er det også på tide å få et nytt!!!!

Jeg var inne til plastisk konsultasjon, hvor beskjeden var at hvis jeg ønsket rekonstruksjon med eget vev.... Altså lage nytt ved bruk av magen min.... Måtte jeg ned 10 kg..... Først da kom jeg på venteliste.... Jeg som har klart å gå ned 10kg, må ned 10 til..... Hjeeeeelp, det er ikke lett.... Men men ingenting er umulig, så jeg får bare prøve.....!!!!!

I dag har jeg det tipp topp og koser meg masse... Er med på mye rart og gir masse F.... Det er utrolig hvor mange dører som åpner seg og opplevelser som dukker opp om man løsner litt på snippen.... Som sagt er det jeg som sitter i førersetet og har regien i mitt eget liv.... Så lenge jeg er ærlig og har det bra med meg selv og kan stå inne for det jeg gjør..... Kan alle andre mene akkurat hva de vil..... Støtt eller stikk....

Mitt nye livsmotto..... " GI FAEN.....have fun...."