Translate

lørdag 2. mars 2013

Livet er hærlig...!!!

6. November 2013

Heisann, nok en gang er det lenge siden jeg har skrevet. Da jeg tittet innom bloggen min nå så jeg at det innlegget jeg hadde skrevet i Mars fortsatt lå i "kladd", men jeg kan jo alltids poste det nå.... Må si det har skjedd mye siden jeg skrev det nedenfor.... Skal oppdatere dere igjen....og forhåpentligvis har jeg litt overskudd til å poste litt oftere, for nå begynner en ny fase av dette.... Jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle det lengre? " helvete", "monsteret", "ondskapen", men nå er det heldigvis en hyggeligere del jeg skal starte på...nemlig rekonstruksjon...YEY !!!!! 


1. Mars 2013

Det er det faktisk....jeg tror ikke jeg har hatt det så bra som jeg har det nå, på leeeeenge.... Grunnen til det...??? Tja....si det....jeg har vel bare bestemt meg for at sånn skal det være. Høres kanskje lett ut......ja, i grunn....meeeen nå må dere huske at det har vært en prosess å komme hit, mange opp og ned turer, svik, gått x- antall runder med meg selv.....den ene prosessen etter den andre.... Lært meg til å høre på meg selv, ha troen på meg selv, akseptere....både det ene og det andre....gi mye F....(men innenfor mine egne rammer)og gjøre det jeg selv synes er verdifullt, interessant, meningsfylt, moro....i bunn og grunn...gjør det som gir MEG mening. Hva andre mener om det spiller ingen rolle for meg....vi har ulik bagasje, vi er skrudd sammen forskjellig, vi har ulikt syn på hva som er viktig for oss....det vil alltid være noen som mener noe om det du gjør og sier....det som er viktig er å være tro mot deg selv, kjennes det rett ut....så er det det....for deg!!!

Det skjer stadig ting i livet mitt, det er stort sett bare moro.... Det er akkurat det jeg vil ha også, positivitet!!! Jeg kan jo si at jeg har begynt å date litt igjen, med varierende resultat...hahaha :) det beste er jo at jeg har kommet DIT, ha gleden av å møte nye mennesker og bli "kjent" med de og oppleve nye ting... :)

Før jeg begynte å date igjen var jo akkurat det et litt stort tema for meg og har vært det en stund. Jeg har vel tatt det opp som et tema her før også, mener jeg å huske. Det store spørsmålet....når forteller man om sykdommen?? Når forteller man at man bare har en pupp?? Hvordan vil disse mannfolkene reagere på realiteten ?? Neida, selvfølgelig har vi ikke meldeplikt og må ikke fortelle om dette.....meeeeen, da sitter du der da og har "skyldfølelse" for ikke å være ærlig. Jeg prøvde meg litt frem og jeg diskuterte også dette som tema med andre kompiser om hva som, for de, ville vært beste tilnærmingsmåten....hvordan ville de ha reagert om de flørtet og datet ei som ikke hadde sagt noe vs. det å fortelle det, og når ville det vært et passende tidspunkt. Diskusjonene har vært interessante og mannfolka har kommet med aspekter jeg ikke hadde tenkt på... Det jeg har funnet ut er at for meg, så passer det å fortelle om sykdommen og at jeg kun har ett bryst før man havner på date. Like greit å fortelle det når man chatter eller skravler på Tlf i forkant.....så når man møtes så er kan man snakke om andre ting, for den praten er allerede tatt. Til opplysning så er det ingen av de mannfolka jeg har sagt det til som har blitt skremt....(det kan jo være betryggende for andre å vite, som ikke har kommet til date stadiet enda). Så da er det mye som faller på deg selv.....hvordan takler du det, å bare ha ett bryst og skulle date?? En ting er jo å prate om det, en helt annen når daten blir til date nr xxx og det ligger i luften og forventningene er der til å gå videre fra kaffekoppen og vinglasset.... Hva da?? Hyggelig at den du dater ikke har blitt skremt, og sier at det ikke har noen betydning.....men det skjer noe med stemningen eller kanskje selvfølelsen når halve overkroppen ramler i gulvet med et klask....for den jævla løspuppen er jo tung og ikke uten lyd i det den treffer gulvet....når datingen har forflyttet seg til soverommet.... Klarer man å beholde galgenhumoren og bare fortsette?? Eller bremser det helt opp og så klarer man ikke å fortsette...???

Det er såååå maaaange sider ved denne sykdommen at jeg blir kvalm og drittlei. En ting er selve sykdommen...den er fader'n meg lettere å komme igjennom enn tiden etterpå, med alle de utfordringene det bringer med seg.....en blir jo aaaaldriiiii ferdig jo. Jævelig lett å komme seg videre i livet når en, uansett hva en gjør, ikke kommer utenom denne sykdommen og minnene om hva man har vært igjennom. Vel vel.... Begynner å bli flink til å "leve med det" lissom.... Men må bare si at jeg er drittlei også. Litt klaging, men i det store og det hele så smiler livet til meg igjen... :)

Dette har vært en "kladd" i to mnd og mye har skjedd...jeg har som vanlig en million baller i lufta og de fleste er positive. Det jeg kan fortelle er at jeg pr i dag kan si at jeg har truffet en helt fantastisk flott mann, og han er flott på alle måter. Vi har datet noen ganger nå, og han er definitivt en potensiell kjæreste.... Og som han sier " ballen er i mine hender og at jeg får bruke den tida jeg trenger" så hva holder meg igjen for å kunne ta imot all denne kjærligheten en så fantastisk mann kan tilby meg??? Han har jo alt jeg ser etter hos en mann...

Tankene svirrer rundt så jeg blir nærmest svimmel....og lag for lag har jeg "skrelt" meg selv, som en løk, for å finne noen svar. Jeg har pratet med venner, kollegaer og ikke minst denne vakre mannen....for noe av det beste ved han er at vi kan prate om ALT.

Livredd....er det jeg er, med tanke på å gå inn i et nytt forhold. Hvorfor?? Jo, for å gjøre meg selv sårbar igjen....og muligheten for å bli sviktet. En ting er sikkert....det takler jeg ikke en eneste gang til. Når man har opplevet å "bli skikkelig tråkket på og sparket" mens man ligger nede får psyken en skikkelig trøkk og en kan ikke forstå at det virkelig skjer....helt umenneskelig!!! Jeg har nå brukt snart 2,5 år for å komme meg ovenpå igjen og tørre å stole på at jeg er duganes og bra nok som jeg er. Selv merker jeg at jeg er veldig opptatt av anerkjennelse for hva jeg gjør og hvem jeg er... Slitsomt egentlig, så jeg gleder meg til jeg ikke lenger "trenger" å høre det fra andre for å tro på meg selv. Jeg har blitt veldig flink til å gjøre det jeg har lyst til og ikke bry meg så veldig om hva andre sier og mener, men allikevel er det viktig for meg å få bekreftelse og anerkjennelse for det jeg gjør.