Translate

fredag 8. november 2013

Ups and downs...ups and downs....ups and downs......

8. November 2013

Ups....

Jeg har jo helt glemt å fortelle om denne datingen da..... Jeg fortsatte å treffe denne mannen frem til midten av Mai. Vi hadde det moro når vi møttes og pratet sammen hver dag. Vi fant tonen og kjemien stemte på alle punkter.... Men jeg holdt igjen så godt jeg kunne, jeg turte ikke å slippe han helt inn i hjertet mitt, turte ikke la meg selv bli sårbar igjen....han hadde gitt meg beskjeden om at det var opp til meg hva som ville skje og om det skulle skje noe og evt når. Jeg hadde kontrollen på det.... Det var trygt. Denne mannen fascinerte meg..... Men jeg var redd...hva hvis...??? Tanken på å bli sviktet og "sparket når en ligger nede" en gang til orker jeg ikke, tanken på å ikke kunne være meg selv, fult og helt... Eller ikke få forståelse for at humøret og psyken svinger, og noen ganger uten at jeg selv er klar over hvorfor...eller at jeg har dager hvor jeg ligger nede for telling...uten å være syk, eller at energien er borte...uten å ha gjort noe spesielt.... Jeg var redd for ikke å bli respektert og akseptert for den jeg er/ har blitt... Jeg var redd for å innlede et forhold og bli skikkelig glad i en igjen...og få troen på fremtiden...for så å bli dumpet...såret....men samtidig må man tenke positivt, ta sjanser og satse. Jeg ønsket jo innerst inne å finne meg en ny kjæreste, men det skulle ikke bare være en kjæreste, denne gangen skulle det være min sjelevenn....mannen i mitt liv... Det skulle være han jeg skulle leve livet mitt med.... Det var ønsket mitt, og av en eller annen grunn så hadde jeg fortsatt denne troen på at jeg skulle finne Han med stor H.... Kanskje en drøm, jeg vet ikke, men iallefall et håp... et håp om at at min sjelevenn var der ute et sted. Jeg har latt meg sjarmere av menn før jeg, men denne gangen VET jeg hva jeg leter etter....og jeg vet iallefall hva jeg IKKE vil ha. Denne gangen hjelper det ikke om en er høy og mørk... Har Hus...bil...båt...hytte....penger.... en eller annen tittel...eller whatever... For det er nok av dem som spiller på disse tingene og tenker at det er det vi faller for.... Men man finner ikke varig lykke i disse matrelistiske tingene...de er døde....det jeg trenger er en med et stort hjerte og flotte indre verdier....empatisk....sosial...humoristisk...en med respekt for andre.... En med respekt for MEG, en som forstår og aksepterer at noen ganger...helt plutselig er batteriet tomt....helt plutselig må man bare sove, slappe av, ligge på sofaen...lade...helt plutselig så kommer det tårer...tårer fordi man er sliten, tårer på grunn av savn...av å ha to pupper...tårer fordi man er lei av bivirkninger...tårer fordi man er redd. Redd for fremtiden...neste kontroll...svaret på alle kontrollene fremover..... Jeg trenger en som smiler selvom jeg ligger på sofaen, en som holder rundt meg når tårene triller....en som støtter meg, backer meg opp og løfter meg frem når jeg føler at alt går mot meg.... En som ser meg og elsker meg for akkurat den jeg er.... Og vet dere, jeg har funnet han, eller rettere sagt han fant meg....og takk Gud for det. Denne daten min skulle vise seg å være akkurat alt det jeg ønsket... Og mere til. Denne fantastiske mannen er full av humor, jobber som konditor og baker, har jobbet som kokk så han lager mat også...YEY... Han elsker kampsport og driver med det meste innen den sjangeren, han har bygget opp og driver kampsportsenteret på hjemstedet sitt, han har to fantastiske barn, som han forguder, han har også kattungen Sally, han elsker musikk, spiller gitar og piano, synger.... Han har en livsstil som tilsier mye trening, kampsport og vekter....flaks for meg så kan han mye om dette og trener sammen med meg, pusher meg litt ekstra, får meg på trening..... Vi trener sammen for å nå målet mitt....NY PUPP!!!!! Jeg går på Tamoxifen og ifølge "min personlige trener og kjæreste" er det å regne som "bol"...." Dette blir ikke lett jenta mi, men sammen skal vi greie det.... Det vil bare ta lengre tid enn normalt....for disse tablettene legger du på deg av...det er reine bolet..." Var kommentaren hans da han hadde lest om disse tablettene på nett. Vel...da er det bare å bite tennene sammen og gjøre det man kan, så får vi se om det gir resultater...? 

Jeg kan jo røpe at denne fantastiske mannen og nå min nye kjæreste heter Randy og er opprinnelig fra Filliphinene, men har bodd her stort sett hele livet. Jeg kan også røpe at i vår alder og i disse moderne tider, så fant vi hverandre på nattdating....noe jeg ikke hadde særlig tro på til å begynne med. Jeg chattet med et par stykker og datet et par stykker, men uten hell og absolutt ikke det jeg så etter. Hadde grunnen gitt opp hele greiene, når det tikket inn en melding fra denne mannen...jeg leste den og tenkte at han sikkert var som alle de andre, så jeg gadd ikke svare, glemte hele greia og hadde bestemt meg for å konsentrere meg om meg selv, mitt liv, flytting, jobbing, sønnen min etc... Orket ikke tanken på menn som fikk meg til å tenke...OMG...er det mulig, ikke enda en... Dermed tikket det inn en mld til.... Og enda en.....jeg leste de og tenkte...."nei, hold deg til ditt eget løfte..... Ikke fall for fristelsen, han er sikkert som alle de andre og da har du brukt energien din på nok en dårlig date..." Rett før jeg skulle avslutte hele datekontoen og slette profilen tikket det inn en laaaaaang melding fra Randy... Han hadde snudd helt om på taktikken og snakket tydelig fra hjertet.... Dette viste seg at jeg rett og slett ikke kunne la være å svare på, og det er jeg overlykkelig over i dag...at jeg svarte og at han ikke ga seg....TAKK GUTTEN MIN !  

Her er vi...Randy og jeg <3 <3 <3 

Downs...and ups...

Innimellom all datingen, som var meget positivt for meg, så hadde jeg det tøft på andre arenaer. Jeg måtte nok en gang kjøpe og selge bolig, fordi min X ( faren til Tobias) skulle flytte... Han fortalte meg at at han og dama hans bygde hus i en annen skolekrets, hvilket betydde at Tobias måtte bytte skole....noe jeg ikke ville han skulle gå igjennom, så jeg valgte å flytte tilbake til skolekretsen hans. Utrolig slitsomt og mye å tenke på i forbindelse med kjøp og salg av ny bolig....og attpåtil å være helt alene om så store avgjørelser og mye penger..... Så det var én ting som lagde et tankekjør for meg.... Ikke nok med at jeg mått flytte, men måtte ned i str på boligen også. Fra å ha en rekkehusleilighet, med egen inngang, terrasse både foran og bak og en hageflekk, måtte jeg nå inn i en blokkleilighet som var 30 kvm mindre, med en knøttliten terrasse, og oppussing. Jeg hadde rukket å bo i leiligheten min i ett år da X'n fortalte om byggeplanene og at han ville flytte til en annen del av byen, noe som ville skje et år frem i tid. Da jeg fikk denne beskjeden, brukte jeg ca 5sek før jeg svarte " da flytter jeg tilbake... Tobias skal ikke bytte skole, venner, idrettsklubber etc..." Hvorpå min X svarte " det har du aldri råd til..." " det skal vi bli to om.... " svarte jeg.  Så da var det bare å stålsette seg, ikke slå seg til ro i nytt hjem...skulle flytte allikevel.... Skulle vise han at jeg klarer meg utmerket uten han... På absolutt alle områder. I sommer fikk jeg kjøpt, solgt og flyttet inn i ny bolig, midt i blinken for Tobias....med tanke på vennene hans, som har rundt seg på alle kanter. Kort vei for han til skolen og kort vei for meg til jobb... Veldig sentralt og det er veldig godt. Men to flyttinger og to kjøp og ett salg av bolig gjorde meg ikke akkurat rik... Fyttekatta så dårlig råd, men på en eller annen måte får jeg det til...men det blir lite eller ingen utskeielser...aldri råd til noe ekstra. Jeg fant ut at jeg måtte begynne å ta ekstravakter på sykehuset igjen...jobbe helger og netter for å kunne ha litt ekstra i måneden....men det kostet. Jeg har jo en 100% jobb, så det å jobbe ekstra tærer på en sliten kropp....men men, hva gjør man ikke for å få litt frihetsfølelse...? Det var hyggelig å jobbe litt på sykehuset igjen, men jeg ble sliten...og energien ble fort borte....så jeg kunne bare jobbe når jeg visste jeg ikke skulle noe annet dagen etter. Da jeg skulle overta ny bolig, hadde jeg heldigvis Randy.... Han hjalp meg med å flytte, bære og lempe esker, møbler og alskens greier en har. Han hjalp meg med å pusse opp også. Rommet til Tobias, som hadde vært et lilla jente-rom, skulle nå bli et gutte- Liverpool rom....i fargene hvitt og rødt. Stua som var beige-aktig ville jeg ha grått, med hvite lister og så MÅTTE taket males. Nå gjenstår gangen, soverommet vårt og kjøkkenet. Gangen og soverommet trengs å males, men kjøkkenet må taes...helt og holdent. Der er kjøkkeninnredningen fra tidenes morgen...1960 tallet...jada, sjarmerende nok det...meeeen.... Så uten Randy vet jeg ikke hva jeg hadde gjort....hadde nok klart det, men ikke så kjapt...det hadde tatt tid...spesielt med denne energien som plutselig forsvinner. 

 På jobb på nyfødt intensiv :) 

...and downs...

En annen ting var jobben... Grunnet langtidssykemelding av kollega på jobb, måtte jeg tre inn i hennes rolle og gjøre hennes oppgaver.... Som saksbehandler, en jobb jeg ikke hadde peiling på. Hun prøvde å lære meg opp i noen av tingene før hun ble 100% sykemeldt! men da hun ble det fant jeg fort ut at det var mye jeg ikke hadde rukket å bli lært opp i! og det var heller ingen andre som kunne vise/ lære meg... Der satt jeg og forsøkte å finne ut av ting, spørre meg frem, prøvde meg frem....gjorde mitt beste, men jeg ble fryktelig usikker, frustrert og følte at jeg ikke strakk til og ikke klarte jobben min, eller den jeg var satt til å gjøre. Den opprinnelige jobben min som tilsynsfører kom i andre rekke, men jeg måtte jo gjøre den også.... Så det var mye stress og fortvilelse...og mer og mer sliten ble jeg, og det hjalp ikke akkurat pga kjemohjerne når en skulle prøve å lære seg noe nytt.... Sånn var det i nesten et helt år.... Jeg holdtpå å spy...og holdt denne berømte "veggen" på en armlengdes avstand så godt jeg kunne.... Helt til min kollega var tilbake i jobb...da gikk lufta ut av ballongen og jeg i kjelleren...det ble sykemelding,først 50% et par uker og så 100% et par uker.... Kjenner fortsatt at jeg er sliten, nedfor, lei meg, utmattet....uten at jeg helt vet hvorfor, så har begynt å lure på om jeg har fått fatigue.... ??? 

....and ups..

I sommer ble jeg kontaktet av ukebladet "Hjemmet" som hadde lest bloggen min og lurte på om jeg ville stille opp i en reportasje som ville komme på trykk i forbindelse med "rosa sløyfe aksjonen" i oktober. Selvfølgelig stiller jeg opp på slike ting...dette er for meg både positivt og morsomt. Jeg fikk besøk av journalist og fotograf, begge fantastiske mennesker begge to og vibhadde en meget hyggelig formiddag... :) 

Her er bildet og litt av reportasjen fra "Hjemmet"....


...and downs...

Midt i dette sirkuset, var jeg også leder for "Brystkreftforeningen-under 40"... Noe jeg trivdes i... Til å begynne med, men etterhvert så følte jeg at jeg ikke strakk til der heller, fikk ikke gjort en skikkelig jobb, ikke så god som jeg ønsket... Mye frem og tilbake...så til slutt tok jeg valget og trakk meg fra ledervervet..... Jeg orket ikke mer....jeg var utslitt...på alle arenaer.... Jeg klarte bare ikke mer... Det var et nederlag, personlig, men sånn måtte det bare bli. På grunn av alt dette med jobb, flytting, ledervervet, krangling med x og en del issues med Tobias, som måtte taes hånd om...etc.... Utviklet jeg til slutt sosial angst.... Jeg orket ikke ta tlf når den ringte, leste ikke mailer, meldte meg ut av de fleste gruppene på Facebook, orket ikke gå ut eller ha besøk, tok ikke kontakt med noen.... Jeg hadde et helvete egentlig...med meg selv, men heldigvis skjønte jeg det selv og tok noen nødvendige grep og er på vei ut av den greia der igjen, men den henger fortsatt i.... Ikke mange som vet det, fordi jeg har dekket det til, på min måte... Jeg som normalt er åpen om alt, klarte ikke å forholde meg til dett her og fortelle det... Har heller tatt imot litt "kjeft" og "sure miner" fra ymse folk som ikke har skjønt eller forstått seg på meg... Det er også slitsomt.... Men men... 

...and ups...

Fredagen før høstferien ringte tlf min...ukjent nr...skulle jeg ta den? Orker jeg det? Sikkert en selger... Jeg tok tlf..."hallo.." Med litt sur/irritert stemme. "Er det Cathrine Nomél jeg prater med...? " sa en meget hyggelig herremann i andre enden. "Jepp" svarte jeg... " det er fra plastisk kirurgen på Rikshospitalet.... Jeg lurte på hvordan du hadde det og om du er klar for en ny pupp snart? " sa en blid stemme.... " å herregud...beklager, jeg trodde du var en selger, men jaaaaa, jeg er klar for ny pupp..." Svarte jeg å begynte å grine... Vi pratet litt løst og fast, han sa at det mest sannsynlig ville skje iløpet av vinteren, men kanskje før jul. " hvordan er det med vekta da? ..." Spurte han... " den evinnelige vekta... Jeg vet ikke sa jeg, gidder ikke veie meg, men det har ikke skjedd store endringene...hverken den ene eller andre veien, for det kjenner jeg jo..jeg skal sette inn ekstra giret nå og begynne seriøs trening.." Sa jeg. Jeg trodde at denne operasjonen var laaaaangt unna...selvom det snart har gått tre år. " ideelt bør du ligge på 66kg..." Sa han..." Ok, jeg skal få til det... Svarte jeg. Det er ikke mer enn ca 6-8kg unna, tenkte jeg.... Etter denne samtalen satt jeg å grein og grein, skjønte egentlig ikke at jeg hadde hatt denne samtalen...nå ble det virkelig for meg. Jeg som hadde sagt til meg selv at jeg ikke var klar enda... Det er lenge til...orker ikke tanken... Etc... Nå, plutselig kunne det skje når som helst... Hjeeeeeeelp !!!!! 

Der satt jeg alene stua til min nye kjæreste...grein...hoppet opp og ned av glede...kunne ikke tro jeg akkurat hadde fått den tlf jeg trodde jeg skulle vente leeeenge på å få....herreguuuud, nå kan de plutselig ringe en dag og be meg komme inn neste dag.... Dette blir så spennende! Nå klarte jeg ikke å vente lenger... Med å fortelle det til Randy...jeg måtte vekke han, selvom han egentlig burde få sove. Han sover et par timer etter jobb....stakkar, sånn er det å være baker og konditor,da starter man tidlig på jobb om morran...kl 04:00.... Iiiiiiikkk;(  uansett, jeg gikk inn på soverommet...der lå han, verdens beste kjæreste...jeg sneik meg opp i senga til han og han holdt rundt meg, glippet med øynene og så på meg, smilte...men ble plutselig våken og alvorlig da han så at tårene mine rant. " hva er galt, jenta mi...har det skjedd noe? " jeg fikk en telefon svarte jeg....fra sykehuset....Randy sperret opp øynene og så ut som et spørsmålstegn...." Hvorfor det....? " spurte han og dro litt på det... Han så egentlig ganske bekymret ut, stakkars. " Jeg skal få ny pupp snart..." Svarte jeg og begynte å le og var i ekstase, egentlig. "Herregud, nå skremte du meg et øyeblikk.....så flott, hurra....jeg er så glad på dine vegne, jenta mi..." Svarte han. Dette blir så bra, jeg støtter deg hele veien...er sammen med deg hele tiden....åååå jenta mi, så glad jeg er for deg ...." Fortsatte han. " det er en ting da....som legen ba meg om....jeg må gå ned, eller det er ønskelig at jeg går ned 6-8 kg....blæh..." Sa jeg." Det skal vi fikse...det klarer vi sammen...jeg skal hjelpe deg, jenta mi..." Svarte gutten min. "Tusen takk for at du hjelper meg og Støtter meg på dette, gutten min...det setter jeg stor pris på " sa jeg. Fra den dagen har vi trent, han har regulert maten min, laget maten min, trent med meg....men det skjedde ikke noe med vekta. Det var da han leste om disse tablettene og fant ut hvilke utfordringer vi stod ovenfor...."ikke umulig, men det vil ta tid" var talen hans. Så nå trener jeg styrke, spinning, bruker tredemølle og en og annen kickbokser time sammen med min kjære.... <3 det blir spennende fremover... Å se om det skjer noe med denne vekta? Jeg gikk på vekta da vi startet, har gått på den et par ganger siden da og det har ikke skjedd underverker akkurat...enda. Nå venter jeg gjerne et par uker til før jeg går på vekta, og da håper jeg virkelig det har skjedd noe...om det så bare er 1 kg ned. Det går jo litt opp og ned med denne treninga, Randy prøver så godt han kan for å motivere meg de gangene sofaen roper, noen ganger roper den høyest, men andre ganger biter jeg tenna sammen og drar på trening. Jeg prøver å få til trening minst to ganger i uka, men helst tre.... Uansett så er jeg stolt av meg selv, for bare en gang i uka er 100% mer enn hva jeg gjorde før... :) jeg er stolt....ikke bare fordi jeg har begynt å trene, men fordi jeg klarer det til tross for alle de bivirkningene jeg må overvinne...glemme...ignorere... På grunn av tablettene, cellegifta, strålingene.... Og ikke minst psyken.... Som jeg synes jeg sliter en del med, heldigvis ikke så ofte som før, men når den først begynner slår den bena under meg så jævlig at enkelt ganger så tror jeg at det kommer til å "klikke" for meg..... Unnskyld uttrykket. Dette er bivirkninger som stive ledd, fatigue ( utmattelse), nedstemthet, null energi... ( for det meste)... Tankekjør, som jeg kaller det... Da er jeg som oftest redd, engstelig, tror jeg er syk igjen, kjenner vondter og kuler over alt, får litt panikk av alt...av småting... Av ting jeg ikke var redd eller engstelig for før... Begynner nærmeste hyperventilere... Sover dårlig...sovner sent, våkner tidlig...trøtthele dagen...uopplagt... And The list godes on and on....phu !!! Så jeg har en personlig kamp...for andre en usynlig kamp...med å motivere meg for trening...motivere meg for dagen..akkurat denne dagen. Selvfølgelig motiverer det meg med tanke på ny pupp, bedre selvfølelse og mindre dårlig samvittighet.....og det høres jo ut som det burde holde for å få meg ut av sofaen... Og inni hodet mitt trenger jeg bare å høre ny pupp og flottere kropp, men det hjelper jævlig lite når denne kroppen har absolutt null energi.... " kom derpå trening...det får du energi av..." Sier andre... Ja, det var før sykdom, cellegift, stråling og det derre der....men nå, nå er det ikke sånn lenger....nå MÅ jeg ha en god dag og energi den dagen for at det i det hele tatt er gjennomførbart....hvis ikke jeg har det, får jeg det ikke heller... Gud som jeg hater disse senbivirkningene....krysser bare fingrene for at de en vakker dag slipper mer og mer tak.....!!!! Inntil da fortsetter jeg å gjøre mitt beste....den dagen...og forhåpentligvis får jeg ristet av meg noen kilo også...

....ups...and downs....

For ca 1 uke siden ringte tlf igjen... Og denne gangen kjente jeg igjen nummeret. Jeg nølte litt før jeg svarte...hjertet dunket fortere og tankene svirret... Oi, tenk om de ber meg komme inn i morra, om en uke...eller... " hallo, det er Cathrine..." Svarte jeg. " hei, det er fra plastisk kirurgen på Riksen som ringer deg. Vi rydde litt i ventelistene våres rundt omkring og lurte på hvordan du stiller deg å evt reise til Stavanger for operasjon...? " sa vedkomne i andre enden. " Stavanger...?" Svarte jeg... Kroppen sank litt sammen...pulsen sank og jeg måtte fortelle han at det ble litt langt unna for min del. Jeg vil ha mine nære og kjære rundt meg, til å holde meg i handa...da jeg egentlig er livredd for denne operasjonen. Jeg ønsker at Tobias, sønnen min får mulighet til å besøke meg og se at det har gått bra, for han er redd for at kirurgene skal gjøre feil eller være uheldig å skjære meg et helt annet sted...F.eks hjertet mitt eller lungene mine.... ( stakkar liten... Mange tanker og bekymringer, som disse små har...sånn er det når de har erfaringer og en bagasje de burde vært foruten...) 

Ups....

Jeg er veldig fornøyd med at jeg har kommet så godt i gang med treningen, og det er ikke lenger et ork, men noe jeg gleder meg til. Trener ca tre ganger i uka, og da går det i spinning, styrke eller en god økt på tredemølle med intervalltrening. I ny og ne har vi bokser/ kickboksertrening.Randy, kjær'sten min, hjelper meg, han har drevet med kampsport oppmot 20 år nå, og har instruert andre og startet kampsportsenteret på Bjørkelnagen for en del år siden...så erfaring har han...og dette er livsstilen hans. I tillegg til å være min personlig trener, er han kokken min også. Han ordener med maten, både lager den og serverer den med rett mengde og sammensetning, samtidig som han sørger for at treningskbagen er pakket, og at proteinpulveret er på plass så jeg får drukket en Shake rett etter trening, samt bananen. Hjemme så har vi en uttøyingsøkt sammen, hvor vi hjelper hverandre. Jeg har alt tilrettelagt for meg så nå må jeg bare gripe muligheten med begge hender..... Snakk om å få alt servert på ett fat....bortskjemt? Ja, til de grader også,men herreguuud så deilig :) 

 Klart å brenne noen kcal :) 

 Selfie...heheh.. Straks igang med markløft :) 

 
Her er det magemusklene som skal få kjørt seg...:)

Litt boksetrening... I regi av kjær'sten min Randy <3 

...og her er det kickboksing sammen med verdens beste <3 <3 <3 

...og her er Shake og banan som må til etter en treningsøkt 

...ups... 

1. November hadde jeg bursdag, tlf og sms hadde tikket inn hele dagen, og det var sååå koselig, en da jeg kom hjem ble jeg møtt av ballonger, blide og glade barn, og en fantastisk kjær'ste som visste hvordan han skulle gjøre stas på meg. Det ble gaver, mat og masse kos med mine beste... Tusen takk for en herlig kveld. Vi feiret dagen minmed resten av familien en helg litt senere, og min kjære konditor kjæreste stod for både mat og kaker, han lagde også ei kake jeg kunne ta med på jobb... Tusen takk, gutten min...for alt du gjør for meg og alt du gir meg...jeg elsker deg <3 <3 <3 

Dette møtte meg da jeg kom sliten hjem fra jobb... Spenningen stiger :)

Ballonger og tente stearinlys i hele stua....såå koselig :) 

Bursdags gaver.... Kari Traa trenings tights og t-shirt og ikke minst rosa boksehansker... Fantastisk:) 

... Og ikke minst kaka... Nyyyydelig <3 

.....and downs...

Stort sett hele denne vinteren har jeg vært syk, småsyk....hanglete...forkjøla....feber...rett og slett i dårlig form. Typisk....når jeg begynner å komme i gang med trening...begynner å merke forskjellen...ikke så mye på vekta, men merket at musklene begynte å komme og at det ble mindre av fettet. Mye sykemeldt fra jobben....i forskjellige prosenter... Håper det gir seg og at jeg blir bra igjen og får begynt å trent og jobber mot en ny pupp....når enn den kommer....

....and ups.... 

1. Desember ble Randy offisielt Drammenser...han og katten hans, Sally, er i hus....hurra, hurra, hurra!!! Nå har han en mnd igjen i jobben sin, som konditor og baker, på Bjørkelangen...stakkars han har drevet å pendlet et par mnd allerede og nå er det en mnd igjen.... Han står opp kl 02:00 hver natt for å være på jobb kl 03:30. På nyåret begynner han som konditor hos Nobel catering på Østerås, det er "bare" 40 min unna... Det skal bli godt det... Og så blir det litt andre arbeidstider, opp kl 05:00 og hjemme igjen ca 15:30. 

Randy har to barn, jente og gutt på hhv 7 og 10 år, skjønne barn, som jeg trives med å ha her og Tobias digger å ha fått "søsken" som han sier.....vel, innimellom kunne han ha klart seg uten jenta...masete 7 åring, som ser opp til de store gutta og som vil være med dem hele tiden.... Stakkars Martine, som hun heter....blir skviset ut av gutta innimellom. Heldigvis har hun funnet noen venninner her i blokka hvor vi bor. 

Jula ble litt annerledes i år, Tobias feiret hos faren sin og jeg feiret med Randy og barna hans, Marcus og Martine, hjemme hos mammaen til Randy i Fredrikstad. Det var kjempe koselig, god mat og hyggelig samvær. Gaver ble det litt av også gitt...av Randy fikk jeg hjerte- halssmykke med diamant og ei lekker hverdags skinnveske. Jeg fikk også en tidlig julegave i år...ca 20. Desember så lå det et brev i postkassa om innkallelsen om innleggelse for å få ny pupp den 11. Januar 2014..... YEY!!! Hjelp!!! 


2. Juledag feiret vi "julaften" hos oss, da med Tobias, Marcus, Martine, Randy, min pappa og samboer, min mamma og kjæreste, kusinen og onkelen min. Vi var en fin gjeng, masse skravling, latter, nydelig mat som Randy disket opp, pakker til barna og jaggu fikk ikke jeg og Randy en kaffemaskinen av faren min og samboeren (Anne). Veldig koselig kveld, hadde vi. Romjula gikk med til middager her og der, litt jobbing og masse kos. Randy hadde sin siste arbeidsdag på Bjørkelangen lille nyttårsaften, så fra 2. Januar 2014 jobber han som konditor hos "Nobel catering" på Østerås i Bærum. Nyttårsaften feiret vi med Tobias og gode venner og deres barn....joggedress-style...nydelig mat og hyggelig samvær :-)

Årets juletre...


Nå har det blitt 2014, jobben har startet igjen, Randy stortrives i den nye jobben....og dagen for rekonstruksjon nærmer seg....11. Februar. 

I nåværende stund har det blitt 7. Januar og det er nøyaktig 3 år siden jeg lå på operasjonsbordet og fjernet det ene brystet...om få uker er det erstattet med et nytt... Noe jeg grugleder meg til.... Disse tankene og tiden frem mot den store dagen, skriver jeg om etterhvert.....

Ha en strålende dag alle sammen :) 

Klem fra Cathrine