Translate

tirsdag 3. desember 2013

Kontroll....kontroll....kontroll.... Blir aldri "vant" til det....

2. Desember 2013

Da har dagen kommet for 3,5 års kontrollen, og det skal bli såååå deilig å bli ferdig med den... Jeg hater oppløpet til kontrollene og denne gangen har det vært ille. Det begynte egentlig for mange uker siden...vil tippe en 5-6 uker. Jeg var såååå sliten og hadde egentlig den samme følelsen som jeg hadde da jeg ble diagnostisert med kreften. Følelsen av å være så sliten og utmattet at alt var et ork, følelsen av å ikke våkne skikkelig iløpet av dagen, følelsen av å bare ligge under dyna...og sove videre... Jeg var så trøtt og sliten at jeg var nødt til å sykemelde meg fra jobb...først 50% i to uker??så 100% i to uker og så opp igjen til 50% i to uker....og var tilbake for fullt etter det.... Men fortsatt sliten. Ukene etter ble fulgt av småsykdom hele tiden...enten hos meg eller min sønn....helt til jeg fikk nyss i at ei medsøster hadde fått tilbakefall. Vi hadd vært syke samtidig, hun var mye yngre enn meg, bare 24år. For meg var hun så sprek og så så sunn og frisk ut, drev med løping... Jeg kunne ikke fatte at hun, av alle, hadde fått tilbakefall av denne driten....og denne gangen i nakken. Jeg ble kvalm... Redd... Og rett og slett både psykisk og fysisk syk av denne forferdelige nyheten. Tanken på at hun hadde fått det tilbake førte til at tanken på at jeg definitivt hadde fått det tilbake måtte jo bare være et faktum....så sliten og utafor som jeg hadde vært de siste ukene...? 

Jeg fikk vondt i det friske brystet...kjente etter, men fant ingen ting. Til tider var det vondt hele tiden og andre ganger var det vondt innimellom.... Men tanken og følelsen av dette vonde holdt på å ta livet av meg..... Jeg klemte, kjente og "klådde" meg på brystet hele tiden...hjemme...på jobb....butikken... Over alt.... Jeg var sikker på at jeg var syk igjen... Jeg var livredd. Denne redselen gir ringvirkninger... Jeg ble veldig "edgy"...kort lunte, fort irritert og sint, gråt en del og var lei meg....jeg fikk angst...dødsangst. Tanken på å kunne dø fra Tobias er uutholdelig. Tobias har i grunnen klart seg fint disse årene og ikke hatt særlig reaksjon på alt som har vært, men nå kommer det...for fult. Det er akkurat som om han har skjønt litt av hva han og jeg har vært med på...."mamma..du hadde kreft, du kunne DØDD...!!!!! Du MÅ ikke få kreft igjen...du MÅ ikke DØ fra meg, mamma.....jeg kan ikke leve uten deg..." Herregud så hjerteskjærende, så fjernt, men allikevel så nært....vi har ingen garantier...og jeg er sååå takknemlig, hver eneste dag at jeg er av de heldige som fortsatt lever og kan si jeg er såkalt "frisk"... Eller symptomfri...men jammen meg var det en tid jeg lurte litt på om jeg ville overleve...den behandlingen er ikke for pyser, det er sikkert og visst. Tobias er redd for å være alene hjemme...var det vi trodde...men det viser seg at han er redd for panikken han vil få om det skjedde noe med meg...at jeg ikke kom hjem igjen...at han blir helt alene. Tobias er redd for at jeg skal havne i ulykke når han ikke er med, en bilulykke og dø....han er redd for brann og at jeg brenner inne og dør...han har mareritt om nettene, hvor jeg alltid dør... Han er redd for rekonstruksjonsoperasjonen, for det kan jo hende at kirurgene gjør feil, skjærer feil og treffer hjertet... Da kan du dø. Stakkar snuppisen min, som har slike katastrofe tanker og som er livredd for at jeg skal dø. Vi prater mye om disse tingene, om sykdommen og at jeg nå er frisk...vi har pratet om operasjonen og at det er en "utenpå" operasjon...så de treffer ikke hjertet etc. Tobias har pratet noen ganger med helsesøster på skolen, men siste gangen nå så "gadd han ikke flere ganger" sa han... Ok, men da hvet han hvor hun er om han trenger henne... Og lærerne på skolen vet om disse tingene. Jada...alle disse bekymringene hans sliter også på meg, jeg blir bekymret for han og liker ikke å se han så sår og lei seg...og ikke minst redd. Pratet med onkologen min, Anna, og sykepleierne på Radiumen i dag og de tok kontakt med sykepleier Nina, som fulgte meg under behandlingen og som er rasende god med barn som pårørende. Så nå har vi en avtale om å legge en plan og at Tobias og jeg skal ta en tur til henne og prate litt....godt det blir tatt tak i av kyndige.

Aldri har jeg vært så nervøs, redd og urolig før en kontroll som denne... Det gjorde meg syk, faktisk. Stakkars de som lever med meg, det er jo de som får merke det. Denne helgen har lunta mi vært veldig kort og jeg har vært mye irritert... På Randy.... Spesielt. Stakkars denne vakre mannen, han mener han vet hva han har begitt seg ut på, og at han ble advart på forhånd....hehehehe...han er tålmodig, forståelsesfull og støttende....selv når jeg er ei skikkelig megge...jeg ber om unnskyldning etterpå da ;) 

Så, selve dagen...vi hentet min faste ledsager og verdens beste pappa, før vi kjørte innover til Radiumen. Han er som alltid blid, men også litt nervøs... Vel fremme fikk vi parkering på plan U4 denne gangen, tok heisen opp til bakkeplan og gikk inn i dette store huset, som er fylt med mennesker som er eller har vært syke...men samtidig et godt og trygt sted, iallefall for meg. Vi gikk bort til poliklinikken hvor jeg meldte min ankomst... 20 min før tiden...vi satte oss ned og skravla, bladde i noen blader og kikket litt på de andre som var der....i samme ærend som meg selv....hmmm...unge og gamle...noen sykere enn andre... Sånn ca 20 min på overtid hørte jeg navnet mitt ble ropt opp..."Nomél?!" Jeg spratt opp, hilste på sykepleier og fulgte etter henne inn på et undersøkelsesrom. Vi satte oss ned og så spurte hun hvordan det stod til..." Du ser jo veldig godt ut...har du det like bra på innsiden som det ser ut på utsiden...?" Spurte hun..."nei, kan ikke akkurat skryte av det denne gangen...skinnet bedrar i dag" svarte jeg. Fortalte litt hva som plaget meg, tankene og bekymringene mine...så kom onkolog Anna inn, håndhilste og smilte som vanlig....og hun spurte akkurat det samme, om alt var bra på innsiden siden det ytre var så bra. Jeg fortalte henne at jeg nå trodde jeg var syk igjen, siden jeg var så sliten, utmattet, småsyk hele tiden, vondtene i den friske puppen...etc etc. Dr Anna så på meg og så sa hun: " skal vi gå igjennom det som har skjedd de siste 3,5 årene...? " 

Vi tar en Oppsummering, men la oss gå lenger tilbake i historien.... Siden denne kreften din brukte noen år på å bli oppdaget sa Dr Anna.

Oppsummering; 
- 2003: Ble sammen med pappaen til Tobias, flyttet sammen og ble gravid.

- 2004: Fikk Tobias, etter et litt slitsomt svangerskap med svangerskapsforgiftning. Tobias var en baby som ikke ville gå glipp av noe, så han var våken hver time hele døgnet det første halve året. Han er født i juli og til jul fikk vi sovemdisin til han for å få en rolig jul. Jeg gråt og følte meg som en elendig mor som ga han sovemdisin, men han fikk det og sloknet... I hele 1,5 time... Så var vi gang igjen. Det var stort sett jeg som tok meg av Tobias, natt og dag. Faren var på jobb om dagen, som om natten og pusset opp etter jobb. Jeg var utslitt og fikk aldri sove. De gangene faren tok han på natt eller dag, fikk jeg ikke sove da heller. Jeg utviklet fødselsdepresjon og var så sliten.... Orket ikke gjøre noe hjemme, tok ikke vare på meg selv, men ga alt jeg hadde av energi til Tobias. 

- 2006: begynte jeg på sykepleierhøyskolen - fulltid. Tobias måtte inn på Riksen og opereres for Hypospadi- for kort urinrør...rekonstruere ett nytt. Pendlet skole i Drammen og Riksen i Oslo hver dag i 14 dager. Fikk låne et kontor av legene hvor jeg kunne sitte å lese til anatomi eksamen når Tobias sov.

- 2006- 2009: fulltid på skolen, jobbet ved siden av, Tobias var liten (2-5 år), mann, hus og hjem. Siste året på skolen var et mareritt, var mye hjemme og bare sov og sov og sov og sov.... Husker jan sa: " det må være noe galt med deg, du sover hele tiden, men det hjelper ikke...." 

- 2009- 2010: uteksaminert sykepleier og jobbet 100% i hjemmesykepleien.

- 2010: Ble gravid med nr 2. Og var konstant kvalm og følte meg skikkelig dårlig, lite energi og visste til tider ikke hvordan jeg skulle orke å stå opp. Spontanaborterte på hytta Palmesøndag, reiste hjem og inn på sykehuset på mandag, ble undersøkt og måtte ha utskrapning på Tirsdag. Fosteret var 10 uker. Var sykemeldt pga svangerskapskvalme, og så pga spontanabborten. 

- April 2010- oppdager en stor kul/ klump i brystet, da jeg lå på sofaen en kveld. Fikk time hos legen dagen etter, han mente det var tett melkekanal i forbindelse med svangerskapet. Jeg var lettet, men litt usikker.... En uke senere var det kommet en loddrett strek nedover hele høyre bryst. Fikk ny time hos legen, men han mente fortsatt det samme, men fikk med en henvisning til Mammografi. To dager etter tok jeg Mammografi privat i Oslo, men det skulle gå 12 dager før jeg fikk svar. 

- 22. Juni 2010- brystkreftdiagnose. Et påfølgende året var mye opp og ned, bivirkninger av cellegift, strålinger og operasjon. Dette året var det også turbulent på hjemmefronten, jeg begynte å blogge for å få ut litt frustrasjon, siden han hjemme ikke orket sykdomsprat og taklet dårlig oppmerksomheten jeg fikk rundt sykdommen. Det hjalp ikke at jeg var åpen og pratet med alle som ville, om det...var i media etc. Men det var min måte å overleve på, og samtidig få bearbeidet masse underveis. 

-7. Januar 2011: operasjon hvor hele høyre bryst ble fjernet. Lå på sykehuset en uke. Tobias og faren var å besøkte meg to ganger, de to første dagene... Han mener at sykehus ikke er et sted for barn. 

- 14. Januar 2011: en uke etter operasjonen hører jeg " jeg orker ikke dette mer jeg, jeg må ha meg et liv..." Jan gjør det slutt med meg... Med påfølgende ord " ...hva vil folk si om meg nå...??"  For å beholde husfreden sa vi ingenting til noen og vi bodde sammen et halvt år, fryktelig slitsomt. Jeg fikk kjøpt meg leilighet og flyttet ut 12 dager før 1års dagen for diagnosen. Så da satt jeg med huslånet og alle andre utgifter alene og hadde AAP, som NAV tok utgangspunktet i mitt beste år som student, siden jeg bare hadde rukket å jobbe 10 mnd og ikke 12 mnd etter endt utdanning, før jeg ble syk. Det vil si 66% av en årsinntekt på kr 174000,- ikke mye å leve av med andre ord. Kjempet og kranglet med NAV, men til ingen nytte. Ble invitert av venner på middag, levde sparsomt... Og begynte å jobbe så smått, hadde ikke noe valg om jeg skulle klare meg økonomisk. Gikk tilbake til hjemmesykepleien, men orket ikke etter en stund, fordi det er mye kreft hjemme og jeg var ikke ferdig med meg selv engang. 

- Desember 2011: fikk jeg 100% jobb i "senter for oppvekst" ( barnevernet), som tilsynsfører. Langt vekk fra kreftsykdom, kunne styre hverdagen min selv og jobbe hjemmefra også, om helsa og psyken ikke strakk til. 

- 2011- 2013: begynt i ny jobb, samt at jeg vikarierte i en annen stilling i tillegg til min egen, i tre kvart år. Denne jobben måtte læres, men ble mye kludring selv, mye frustrasjon, men også lærerikt. 

- 2011 - 2012: turbulent år på mange områder, tilbake til jobb, bo alene, ha sønnen min halvparten av tiden, krangling med x'n, som hadde funnet seg ei annen, viste det seg...og som fortalte meg, ca 1 år etter at jeg hadde flytt at han og dama skulle bygge hus og flytte til en annen kant av byen, så da bestemte jeg meg for at jeg skulle flytte tilbake til skolekretsen til Tobias, så han skulle slippe å brytes opp og flytte fra alt og alle. 

- 2012 - 2013: selge og kjøpe ny bopel. Skikkelig slitsom prosess....særlig alene. Flyttet i juni 2013, pusset opp litt og bor der nå.  Fortsatt vanskelig å prate med x'n, mye frustrasjon fra begge og jeg får ofte høre at jeg gjør alt feil....eller iallefall det meste. Første året vi var fra hverandre ville han fortsatt ha litt kontroll på meg...er'e muuuulig??  I september -12 ble jeg leder for Brystkreftforeningen-under 40 og gledet meg til dette og dette arbeidet. Var på noen møter, forsøkte så godt jeg kunne å holde hodet over vann på mange arenaer, men i aug-13 måtte jeg si fra meg vervet. Jeg var såååå sliten at jeg hadde utviklet sosial angst og var nær sammenbrudd pga dårlig samvittighet, og alle de tingene, både hjemme og på jobb, som bare var halvgjordt....glemt... Gjordt feil...eller et eller annet. Tobias har også slitt en del dette året, for nå vet han nemlig hva kreft er.... Noe vi har pratet mye om. Redselen hans er å være alene hjemme i tilfelle vi ikke kommer tilbake...at vi dør... Stakkars lille kroppen, med masse tanker og bekymringer....

 -2013: har også vært et gledens år....for jeg har fått ny kjæreste....drømmemannen. En som støtter meg og er der for meg, i mine ups nd downs osv. Jeg er glad han skal bli med videre på ferden...:) 

- 2013: ble satt på venteliste for rekonstruksjon, men jeg måtte også prøve å gå ned i vekt. Ca 10kg for mye. Ikke lett når en går på tamoxifen tabletter, men skal prøve. 

-Desember 2013: tidlig julegave....den 20. Des lå det et brev i posten om innleggelse og rekonstruksjon 10. Februar 2014...... HJELP...!!!! 

Uansett, dette var oppsummeringen i korte trekk....ikke rart jeg er sliten egentlig. Null energi, humørsvingninger...men for det meste er ting greit. Har vært veldig hanglete og mye forkjølelse i høst, mye sykemeldinger i diverse prosenter..... Så ja, det har vært tøft, men greit. 

Dr Anna så på meg etter oppsummeringen vi gjorde sammen og sa bare at det er kroppen din som sier ifra at du må ta det med ro og at den nå, som du har landet litt og fått kjæreste og har det bedre enn på lenge, får en reaksjon....på mange måter.  Joda, jeg ser den og skjønner dette....men herreguuud så redd jeg har vært for at jeg var syk igjen..... Takk og lov for at hun setter ting i perspektiv og hjelper meg med å rydde opp litt. 

Så da kunne jeg gå ut til de to mannfolka som ventet på meg, med hevet hodet og et stort smil....og rope ut....JEG ER FRISK!!!!!! Det ble high fives...smil...klemmer og kyss... Avsluttet med en tur innom lab'n for blodprøver før vi kjørte hjem igjen. 

Ahhhhh....for en deilig følelse :) 

 <3 <3 <3