Translate

onsdag 26. februar 2014

1.operasjonsdag...mørbanket, mildt sagt!!!

12. Februar 2014

Etter en urolig natt, med lite søvn var det godt å bli hentet og kommet seg ned på avdelingen igjen. Doplingen fortsatte hver time, det var tømming av dren og kateter stadig vekk. Jeg svettet og fikk vridd opp kluten som lå konstant på panna mi. Fyyyy flate jeg var mørbanket og sliten og trøstet meg med at det ville bli bedre. Jeg hadde jo fått beskjed om at de to første døgnene ville være veldig tøffe....det hadde de rett i...godt jeg ikke visste dette på forhånd. Jeg hadde vondt, men ba kjapt om mer smertestillende, klarte knapt og bevege meg og kunne bare ligge i en stilling....på ryggen. Snu meg på siden kunne jeg nå glemme de neste 4 ukene og ryggen begynte seriøst å verke. Sykepleierene var stadig innom for å rette på puter og ordne et godt leie for meg...og de gjorde det mer enn gjerne, de var utrolig søte, alle sammen....jaja, med et par unntak da. Sykepleierstudenten fjernet veneflonene jeg hadde oppe på vrista...greit å bli kvitt de. Bena var lenket fast i luftstrømpene som var koplet til en maskin i sengeenden, magen skrek av smerte når jeg måtte hoste, nyse eller bevege meg litt for å sitte bedre....ikke lett å få til når den ene armen ikke skulle brukes, herregud jeg følte meg hjelpeløs og måtte ringe på pleierne for det minste. Vel vel det fikk stå sin prøve....

Her er jeg, helt fjern og med kald klut på panna...og saueskinnet over det nye brystet, for å holde det varmt. 

Med klut på panna, puter under knea, pute under armen, bare laken over meg og helsetepper i beredskap, mer eller mindre sittende i senga....dette var stillingen...dag og natt...ryggen fikk virkelig kjenne det etterhvert....jiiiiisssseeeeesssss..."

Her blir den ene veneflonen fjernet...:) 

Matlysten var borte, jeg ble tilbudt både det ene og det andre, men endte opp med et ristet brødstykket med smør på....jeg fikk ned bare et par biter...turte ikke mer for jeg var jo redd for å bli kvalm og kaste opp. Jeg måtte le litt av meg selv, tenk å være så hysterisk, men så fikk jeg høre fra ei venninne at det faktisk er et ord for eller diagnose om du vil for denne frykten, det kalles "Emetofobi" det var jammen godt å få vite at det faktisk ikke bare er jeg som er helt hysterisk og har det sånn. 


De var optimistiske med to brødskiver...heheh...tok bare ei kvart skive...

Dagen gikk med til å dopes ned og duppe av til stadighet, bli tilbudt mat og jeg skulle opp å stå iløpet av dagen. Jada, bare å hoppe i det like greit først som sist. Det beste ved det var å få av seg luftstrømpene en kort stund....herreguuud for en lykke og godfølelse. Noe så klamt og varmt, ikke rart jeg svetter. Det var to pleiere som skulle støtte meg pluss en prekestol. Jeg måtte legge meg så langt ut på sengekanten som mulig...jammen godt jeg hadde fått smertestillende først, dette var ikke godt, men det gikk. Jeg fikk satt meg opp, uten å bruke den ene armen, ble sittende en stund der, fikk på tøfler og jeg følte meg litt ør, men det gikk fort over. Jeg tok tak i håndtaket på prekestolen med venstre hånd og den høyre armen holdt jeg godt inntil kroppen, for ikke å være fristet til å bruke den. Jeg fikk reist meg opp, meget sammenkroket, men jeg stod på bena, gikk et par skritt frem og gikk noen skritt på stedet før jeg satte meg tilbake i senga....phuuu...det var godt å komme seg opp, men dæven så sliten jeg ble. Nå var det bare å få lagt seg godt til rette i senga igjen, luftstrømpene på igjen...duppet av igjen, jeg var utslitt. 

Opp å stå, med dren x3, kateter, håret til alle kanter...phuu...slitsomt

Utover ettermiddagen fikk jeg besøk av familien, det var godt å se de igjen. Det var kjær'sten min Randy, pappa, mamma og Knut, og mor (bestemor). Randy hadde med seg kake fra jobben, og hva annet enn en puppekake kunne det være....med teksten " gratulerer med ny pupp". Jeg orket ikke kake, så det var litt synd, men de andre spiste og ikke minst legene og sykepleierene ble veldig glad i Randy, og kaka...hehehehe. Jeg var så sliten, trøtt og neddopa så jeg sovnet og våknet med jevne mellomrom mens besøket mitt var der. Etter en stund gikk alle bortsett fra Randy, han ble værende til langt utover kvelden, sovnet litt han også i stolen ved siden av senga, han ville ikke gå fra meg og hadde håpet på at det ikke var fult på avd, så han kunne sove her sammen med meg denne uka....søte søte, gode, snille, omtenksomme, omsorgsfulle og verdens beste kjær'ste.... Jeg elsker deg <3 

Puppekaka...og jeg er helt i ørska...heheheh

...og der sovnet jeg igjen...

...og litt våken igjen,,,her ser dere disse luftstrømpene også...klamme og varme..

Kvelden gikk, det var godt å ha Randy hos meg, pleierne forsøkte seg på å tilby meg mat, men det ble et par biter, men jeg var flink til å drikke i det minste. Smertestillende kom med jevne mellomrom også. Da kl nærmet seg 22:00 måtte Randy reise, han skulle tidlig opp på jobb dagen etter og måtte sove litt. Da var det bare for meg å prøve å finne en god liggestilling med hjelp fra pleierne, så var det å slappe godt av, ta kveldens pillecoctail og håpe på en god natt søvn.... 

Heldigvis var et OL på tv for å si det sånn og godt var et at naboen min også likte å legge seg sent, så det ble en god del tv titting før vi slo av lyset for å prøve å sove. Hun hadde i problemer....snorket som et sagbruk, og jeg husker at jeg tenkte og ønsket det var meg, men det var det ikke. Jeg sov ca to timer av gangen, våknet og ryggen verket, forsøkte å vri litt på meg, sette/legge meg litt bedre til rette, tok litt å drikke, sovnet igjen....våknet igjen...ba om sovetablett og sovnet igjen...ble vekket hver 2. Time for dopling nå, det var tømming av dren eller så ringte naboen i snora fordi hun trengte hjelp, så våknet jo av det også....vel vel i morgen er 2. Operasjonsdag og etter det begynner ting å hjelpe....det har de sagt, selvom det fortsatt vil være tøft en uke frem i tid... Takk og pris for gode smertestillende...som også gjør meg søvnig, så jeg sover meg igjennom noe av alt som foregår både med meg og rundt meg. Alle som ligger på sykehus, over tid og/ eller har vært igjennom store operasjoner etc. burde absolutt få enerom, en har mer en nok med seg selv og trenger søvn og hvile for å komme seg....jeg fikk utleverte ørepropper da, det hjalp jo noe :) 






fredag 21. februar 2014

D-day.... Operasjonen...

11. Februar 2014

Lå og slappet av da sykepleierne kom inn til meg kl 06:00, hadde knapt nok sovet denne natten. De kom inn med håndkler, ny skjorte, kirurgiske lange kompresjonsstrømper og med et godt humør. De ba meg om å gå i dusjen, skrubbe meg med "hibiskrubben" , det var dags for å begynne å gjøre seg klar for dagens happening.....den store operasjonen. Da jeg var ferdig skrubbet, sett meg selv i speilen, naken, for siste gang. Sett det stygge arret etter det syke brystet, for siste gang og tenkte at neste gang jeg ser meg i speilen vil jeg ha enda flere arr, men det stygge arret vil bli erstattet med et nytt bryst og jeg vil ha en kløft igjen, veldig rart å tenke på etter 3,5 år uten pupp. Ferdig kikket og kladd gikk jeg tilbake i sengen å la meg, det tok ikke lang tid så kom pleierne inn igjen og tok på meg strømpene, jeg skulle ha på under og etter operasjonen, for å forebygge blodpropp. De kom også med en pillecoctail, som jeg måtte ta. Jeg forsøkte å slappe av så godt så mulig frem til kl 07:55, da kom to nye pleiere for å trille meg opp til operasjon. Vi tok heisen opp en etg, trillet bortover en lang gang og inn i et lite avlukke hvor vi var noen minutter før det var helt klart for at jeg kunne komme inn hvor det hele skulle skje. Den ene sykepleieren som fulgte meg, hadde fått min tillatelse til å være med å observere under hele operasjonen, han var student. Jeg ble hentet av en av operasjonssykepleierne og trillet på plass, hilste på tre hyggelige damer, som introduserte seg selv og forklarte hva oppgaven deres ville være under operasjonen. Etter bare noen sekunder hadde jeg fått en veneflon i venstre hånd, og masken ble funnet frem. Jeg forklarte at jeg måtte få noe kvalmestillende før de satte noe som helst, så jeg ikke ville bli kvalm, som jeg pleier, det gjorde de. Anestesisykepleieren kom med masken igjen, " ikke hold den tett opp mot ansiktet mitt er du snill, da får jeg klaus" sa jeg...." Du kan holde den selv, så har du kontrollen og styrer den selv "sa hun. " åh,at tusen takk, så herlig" svarte jeg. Jeg fikk masken og førte den mot nese og munn...."supert" hørte jeg en eller annen si.....og mer husker ikke jeg.

"Cathrine....Cathrine..." Hørte jeg noen si, jeg gløttet med øynene og fikk øye på sykepleier som stod ved siden av meg. " nå er du ferdig og på post op, alt gikk veldig bra " sa hun. Jeg hadde problemer med å holde øynene opp, men klarte det til slutt. Jeg følte meg trøtt, sliten og dopa....oppdaget at jeg hadde en veneflon i hver fot, den i hånda pluss blodgass kran som var litt vond. Den hånda måtte jeg holde i ro eller iallefall ikke bøye for det var der de målte blodtrykket, så bøyde hånda peip det på scoopet ( overvåkningsskjermen), jeg hadde luftstrømper utenpå kompresjonsstrømpene, som var koplet til en maskin i senge enden, som blåste opp disse strømpene, et ben av gangen, annenhver gang, også for å forebygge blodpropp. Jeg hadde tre dren, to i såret på magen og ett i det nye brystet, de hadde lagt inn kateter på meg og jeg hadd hjerteovervåkning, i nesa hadde jeg ekstra surstofftilførsel, klarte knapt nok å bevege meg der jeg lå. Det tok ikke lang tid så kom de med mer smertestillende. Jeg svettet og måtte be dem ta av dyna, og jeg fikk et laken isteden over meg. Etter en stund måtte jeg be om å få en kald klut til å ha på pannen. Herreguuuud så varm jeg var, men det var ikke feber. 

Det kom en grønnkledd kirurg bort til meg " hvordan er formen Cathrine ?" Spurte han " joda, ikke så værst, glad det er over " svarte jeg. " jeg er Dr Mesich og skal hilse så mye fra Lill Keiser, hun ba meg ta godt vare på deg" sa han. " åååå, tusen takk, så hyggelig....var du med på operasjonen? " spurte jeg. " vi var hele 10 stk i teamet og 4 av de var kirurger, jeg koblet sammen venen og arterien til det nye brystet ditt, og det gikk så bra, du hadde flotte årer" svarte han. " hehehe, tusen takk for det og takk for at du var med på teamet og at du tok vare på meg" svarte jeg. Han smilte og tok meg i handa " bare hyggelig" svarte han. Rett etter han kom selveste operatøren, Dr.Thomas Berg, bort til meg. "Hei, hvordan er det med deg? " spurte han. "Bare bra, så langt" svarte jeg. "Operasjonen gikk veldig bra, helt etter boka faktisk, så dette kommer til å gå veldig har Cathrine. Helt sikker kan jeg ikke være før om 5dager, men trua er der. Vi skal passe godt på, både deg og nye brystet" sa han. " herregud, så godt å høre...men hvor lenge varte denne operasjonen da?" Spurte jeg. "4 timer og 38 min" svarte han, "oi, det var ikke så lenge som jeg hadde forestilt meg" svarte jeg, "neida, som sagt gikk alt etter boka" svarte han. "Det var en lettelse å høre det, så tusen takk....for alt, jeg er såååå takknemlig og du fortjener en god klem" svarte jeg. "Hehe....den klemmen kan jeg få litt senere, når du er på bena og i bedre form" svarte han...." Hahaha...jeg ser den, du skal få slippe å komme opp i senga her til meg" svarte jeg...han lo litt.."ha det fint så lenge, slapp av og hvil deg nå, prøv å sove litt...du trenger kreftene for å komme til hektene igjen, kommer innom deg litt senere " sa han. " skal prøve på det, sees senere" svarte jeg. 

Jeg lå og slappet av, døste litt og så kom en ny sykepleier bort til meg og introduserte seg selv, desverre husker jeg ikke navnet hennes nå, men hun var aller tiders, helt fantastisk. " jeg skal hilse har Anne Kari, hun lå her i går, etter samme operasjon som deg, jeg passet på henne også" sa hun. " sååå koselig, gikk det fint med henne? Blir helt overveldet av så mange hilsener og omtanke" svarte jeg. 

Jeg måtte be om mer smertestillende...og afipran, men de mente at jeg kunne få det om jeg ble kvalm. " da er et for seint" svarte jeg. Jeg forklarte fobien min for å bli kvalm og kaste opp. Sykepleier sa hun forstod og kom med afipranen, intravenøst. Jeg måtte nevne denne afipranen hver eneste gang jeg fikk noe injisert, jeg turte ikke ta sjansen uten. Jeg nippet til til lunkent vann i ny og ned, turte ikke ta en slurk, kunne henne det kom opp igjen....snakk om fobi, det er kjempe slitsomt...for meg. Alt dreier seg om å ikke utsette seg for muligheten for å kaste opp....vel vel, sånn er det bare. 

Tlf på post opp ringte, det var mamma...jeg snakket med henne og det var godt å høre stemmen hennes. Jeg ba henne informere Randy og pappa også at jeg hadde det bra og at alt hadde gått fint. 
Etter et par timer ringte Randy også, det var godt å få prata med han, han lettet flere kg hørte jeg. Randy hadde tenkt på meg og vært helt utenfor hele dagen, stakkars. Han gledet seg til å komme på besøk i morgen, det skal bli godt :) 

Hver time det første døgnet ble det nye brystet doplet for å høre og kontrollere blodgjennomstrømningen, og det var som musikk i mine ører og en lettelse her eneste gang jeg hørte den fine lyden. Skrekken hadde jo vært om det ikke hadde vært noen lyd, eller svært dårlig lyd og den nye puppen hadde "dødd" og jeg måtte ha gjennomgått en ny operasjon og alt hva det hadde innebærer. Utover kvelden når jeg lå og slappet av kjente jeg at jeg ble litt urolig, fikk hjertebank og jeg ropte på sykepleier, hun kom med en gang. Pulsen steg og scoopet blinket rødt og begynte pipe, det kom flere til for å se hva som var på ferde. De tilkalte legen og han kom, jeg sa jeg hadde vondt i brystet, stikninger og høy puls.... Legen ba en av sykepleierne hente EKG apparatet for å sjekke hjertet mitt. Pulsen ble bare høyere og høyere og jeg ble kvalm, fikk pussbekken...på dette tidspunktet hadde jeg klart å bli redd, skjønte ingenting av hva som skjedde og ble redd for komplikasjoner. EKG viste ingenting, alt var ok, jeg fikk afipran for kvalmen og  Etterhvert gikk pulsen ned....jeg ble roligere. Stikninger i brystet mente legen var sårsmerter i det nye brystet. Jeg aner ikke hvorfor dette skjedde, men det var mest sannsynlig et lite panikkanfall pga engstelse. Rett etter dette så ringte pappa, men da orket jeg ikke å prate med han, så ba sykepleier om  å gi beskjed om det. Aner ikke hva kl var på dette tidspunktet, men skjønte det var kveld. Det lå flere på postop, men det var ganske rolig. Jeg hørte hyl og skrik fra naborommet, det mennesket hadde det ikke godt iallefall....uff. Det var flere sykepleiere inne på rommet der jeg lå, en til hver pasient. De småskravlet litt og var veldig stille, det var dunkel belysning.....men så var det en sykepleier, hun pratet så høyt og nærmest ropte til de andre fra andre enden av rommet, jeg ble vekket flere ganger av henne og til slutt sa jeg ifra at det ikke gikk an og at hun måtte ta hensyn.  Hun skjerpet seg en god del, samtidig som jeg fikk uttdelt ørepropper...hehehe. Da klarte jeg iallefall å sove litt. Natten gikk, jeg fikk jevnlig smertestillende og ble doplet hver time.

På morningene kom sykepleieren som hadde vært på kveld tilbake. Jeg ble vasket, stelt godt og sengen ble skiftet på. Fortsatte å fukte munnen med litt vann, puppen ble doplet, jeg lå med ekstra surstoff i nesa, men ellers var alle målinger stabile. På formiddagen skulle jeg bli trillet ned på avdelingen igjen, men før det skulle blodgasskrana bli fjernet. Gruer meg litt til det, for jeg vet et er vondt å få den, men vet ikke hvordan det er å fjerne. Det skulle vise seg at det var ikke vondt i det hele tatt, merket det knapt....phu...merker at kroppen ikke takler så godt smerte mer, det hr vært mer enn nok iløpet av disse 3.5 årene. 

Jeg begynte å merke det i rygg at jeg hadde ligget i samme stilling i snart ett døgn, fikk ikke beveget meg av forskjellige grunner. Gud bedre, sånn skal jeg ligge noen dager...håper jeg kommer meg på bena fortere enn fortest. Jeg fikk pusset tennene mine og så kom det to kjenninger, sykepleier fra avdelingen og sykepleierstudenten, nå skulle jeg ned til avd igjen. "Masse lykke til og god bedring" sa sykepleierne på postop da jeg ble hentet, "takk for det og takk for at dere tok så godt vare på meg" svarte jeg, så ble jeg trillet bortover gangen og ut til heisen, ved siden av meg lå pussbekken, i tilfelle..... Forsøkte ikke å tenke på det. Vi tok heisen ned til 3. Etg igjen og jeg ble plassert på rommet mitt igjen og naboen var på plass i sin seng. Operasjonsdøgnet var over, nå var det å ta fatt på de neste 5 dagene som ville gi svar om alt fortsatt ville gå etter boka....krysser fingrene. 









mandag 10. februar 2014

Innleggelse....en laaaaaaaaang dag...

10. Februar 2014

Sov dårlig natt til i dag, mange tanker og ikke spesielt lystige. Stod opp kl 07:00, gikk i dusjen, pakket ferdig og så kom Tobias og mamma, han hadde ligget over hos momo, de hentet meg så jeg kunne bli med å kjøre Tobias å skolen, si hade og få en kjempe stor bamseklem....det var godt det. Den neste uken skal han være hos faren sin. 

Riksen i regn innleggelsesdagen

Mamma og jeg dro hjem til meg igjen og hentet bagen og så kjørte vi til pappa, som også ville være med innover i dag. Vi var fremme på Riksen rundt 09:45 og jeg skulle være der kl 10:00, så vi gikk rett opp på avdelingen og ble henvist inn på et "venterom", det var ganske lite og med mange andre som skulle legges inn den dagen. Jeg spurte om vi kunne ta en tur ned eller bevege oss i gangene, men nei vi måtte bli på dette rommet, siden hverken vi eller de visste når legen, kirurgen, sykepleieren, anestesilegen, anestesisykepleieren, fysioterapauten og fotografen ville dukke opp, og de kom for en prat når de hadde tid. Vi ble sittende nesten to timer før førstemann kom, og det var fysio. Fikk PEP fløyte som jeg skal drive å blåse i, så det ikke danner seg slim i lungene etter operasjonen, vi snakket om diverse øvelser jeg skulle gjøre med armene, bena og hvordan jeg skulle komme meg opp av senga på best mulig måte etc. 




Avd. Plastikk for voksne

Deretter var det legen, han lyttet, tok blodtrykk, kjente og klemte, pratet og fikk litt opplysninger av meg.

Så pratet jeg med sykepleieren, som er en student, han informerte om hva som skulle skje både før og etter operasjonen, tok blodprøver, pratet generelt, tok notater av mine opplysninger, redsel, frykt, allergier etc. Handlegater meg til fotografen, som hadde et fotostudio faktisk, tok bilder fra halsen og ned til symfysen (rett over skrittet) hun skal dokumentere før og etter bilder. 

Etter dette snakket jeg med kirurgen som skal operere meg, Thomas Berg, han og teamet hans på hele 10 stk skal passe på, fikse og sørge for meg i hele 6 timer i morgen. Han tegnet meg opp, og jeg skal si den magen blir stram.....jiiiiissseeeesss.....han skal bruke mye mage for si det sånn. Han spurte meg også om vekta mi.... " vekta?....jeg er så lei snakket om den....jeg har klart å gå ned 3 kg, det er jo nærmest umulig med de tablettene..." Svarte jeg. Han skjønte det, men sa at de har som hovedregel å ikke operere med en BMI over 30 og at min var på 32.... "32...??? Herregud jeg blir deprimert av dette jeg...skal jeg reise hjem igjen da eller?? ." Svarte jeg. Han ville ikke sende meg hjem igjen når jeg var kommet så langt som til dette stadiet og at jeg hadde kommet dit, men han ville informere om at jeg hadde bitte litt større sjanse for komplikasjoner, i form av nekroser, blødninger etc. Og så,fikk det være opp til meg, men da hadde han informert meg iallefall. Jeg tenkte litt og så sa jeg at jeg ellers er frisk og rask, "ung" , ikke røyker jeg....jeg tar sjansen sa jeg, ellers må jeg vente et par år til, til jeg er ferdig med tablettene. Ok, sa han den er grei. Jeg trøster meg med at hadde dette vært en skikkelig risiko ville han vel ikke ha operert meg??? Ikke tatt den risikoen??? Vi pratet videre om hvordan brystet ville se ut, hva vi skulle gjøre med det friske. Jeg spurte om det var mulig å "tømme" den friske også, men han svarte at det ikke gikk i morgen og at det er det kraftlegene som avgjør. Ok, sa jeg da skal jeg ta det opp med de på neste kontroll. " da vil ikke jeg gjøre noe med det friske brystet ditt nå i tilfelle du vil "tømme det" senere og da vil arrene jeg lager på deg om jeg skulle heise/justere bli helt feil, du vil få et bryst med masse arr. Dessuten tror jeg ikke jeg hadde justert mye uansett siden du har et veldig pent bryst...svarte han. Dr Berg tegnet meg opp, så han hadde en plan for morgendagen. Han kommer til å fjerne mye mage og det vil bli stramt sa han, men de går. Ferdig inne hos han gikk jeg tilbake til "venterommet" tok en kaffe, pratet med pappa... Tlf ringte...pratet...sms'r tikket inn...jada, ganske busy :) sykepleieren kom tilbake å fortalte at rommet var klart, så han skulle vise meg det. Det ble rom C 3004 og der lå det ei dame fra før. Viste seg at hun var veldig hyggelig, 60 år gammel og skravlete, passer meg utmerket. Vi ler av oss selv, like hysteriske og redde begge to og vi bare gleder oss til å bli ferdig....hun skal gjennom en helt annen operasjon, men dog. 

Opptegningen til Dr. Thomas Berg. Myyyye mage som skal bort altså.

Rom nr 3004

Rommet mitt, den neste uken. Jeg fikk vindusplassen. 


Da pappa og jeg hadde kommet oss inn på rommet, kom anestesilegen....ei veldig hyggelig dame. Tok notater, skulle sørge for ro i rommet når jeg kom ned, kvalmestillende før narkosen, hun skulle ikke bruke gass, noe de gjør ved lange operasjoner for at vi skal våkne opp litt fortere, men den kan gi mer kvalme. Godt med alt de kan gjøre for å hjelpe....

Pappa og jeg gikk ned på apoteket, jeg skulle prøve kompresjon/støtte body og BH, ta mål og se om det tøyet jeg hadde fått etter mine venninner Elisabeth og Maritt kunne brukes. BH en tror vi kan brukes, men jeg måtte ha en ny body....æsj....det var de kr 1500,-... Som jeg trodde jeg kunne spare :( 
 Mens jeg tok mål, gikk pappa og møtte Randy, som kom fra jobb. Det var sååå godt å se han, bli holdt rundt. Vi satte oss ned litt og tok litt å drikke og pratet litt. Pappa og jeg hadde sittet så lenge på dette venterommet så vi synes det var godt å bare kunne sitte på noen treverket rundt omkring, men Randy lurte på om ikke vi kunne gå opp, så han fikk se rommet mitt og vi kunne ta en kaffe der oppe, vi gjorde det. Etter en stund reiste pappa og Randy, jeg gråt da jeg ga de en klem og sa "hadet"..... Fytte rakkekrern som jeg gruer meg til i morgen, helt kvalm. Jeg gikk å kjøpte meg litt brus før jeg gikk opp på avdelingen og tilbake til rommet mitt, lå litt i sengen å pratet med "naboen" Hege, vi lo og gruer oss om hverandre. Etter en stund var det tid for en dusj og skrubb, før jeg skulle legge meg for natta. Sov dårlig gjorde jeg også....duppa av litt innimellom selvfølgelig, men ikke ikke noe mer enn det heller. 

Stod på broen her, i 3. Etg, en stund etter at pappa og Randy hadde reist...mange tanker om morgendagen..... Det var stille på Riksen også en Mandags kveld...

Her er jeg nyskrubbet og har tatt på meg sykehusskjorta, klar for å legge meg...og for morradagen...

Innleggelsesdagen....i morgen skjer det... Iiiiiiikkk

10.Februar 2014

Ja, da sitter jeg her da, kl 02:00 om natta og om bare 8 timer skal jeg være på Riksen. Burde ha sovet for lenge siden, men nerver og tanker tar meg gitt. I dag har tankene svirret rundt dette vektproblemet mitt og det har jo vært et tema hos legene hver gang jeg har vært der. I innkalelsesbrevet stod det at BMI ikke skulle være over 28, men jeg tror jeg er over...var iallefall det. Orker ikke regne det ut heller, får tidsnok vite det i morgen. Når jeg forteller folk at jeg har så høy BMI er det ingen som tror meg, jeg er lav og da skal det ikke akkurat mange kg til så er man sykelig overvektig...ifølge BMI. Onkologen min sa jo til meg i desember at de aldri hadde nektet meg operasjon om jeg hadde skulle hatt den da, og jeg har ikke gått opp noe mer, men vært flinkere til å trene og til og med gått ned et par-tre kg, men allikevel er jeg redd for at de kommer til å sende meg hjem pga vekta....at jeg er for feit, rett og slett. Uansett time will show i morgen....

Randy tok bilder av meg i sted, i bare trusa, for å kunne se før og etter bilder. Legger ikke ut noen her nå, men jeg vil gjøre det når jeg får tatt bilder av resultatet etter operasjonen.....når den evt måtte skje...i morgen eller senere en gang....

Bagen er sånn nogenlunde ferdig pakket, må bare huske tøfler, tlf og iPad ladere og toalettsaker...ellers har jeg det jeg trenger vil jeg tro, litt klær, en bok og strikketøy...det blir bra tenker jeg :) 

Jeg kan ikke fatte at dette sirkuset starter om noen timer og om ca 36 timer er jeg ferdig operert og har fått kløft og to pupper, og om en del uker er jeg tilbake i jobb igjen. I mellomtiden må jeg komme til hektene, takle smerter, frustrasjon, restriksjoner, hindringer, problemer, og sikkert en del latter....pleier å le av det hele, og se humoren og det komiske i ellers så kjipe situasjoner, opplevelser og følelser. Jeg bare krysser fingrene og ber til høyere makter om at dette skal gå mest mulig etter boka, med minst mulig komplikasjoner. Jeg er redd for smertehelvete, som jeg har hatt før, redd for redselen/ frykten som evt kan dukke opp om noe skjer, redd for komplikasjoner, redd for ikke å våkne opp igjen av narkosen, redd for å våkne opp midt under operasjonen og kjenne smerte og skjønne hva som skjer uten å kunne klare å si ifra....jada, jeg veit...krisemaksimering, det er jeg god på. Det er i slike situasjoner jeg skjønner og ser hvor sønnen min har fått sine krisemaksimeringer fra, og det er skikkelig vondt....en frykt og en redsel som gjør vondt helt inn...vel vel, mest sannsynlig går dette bra, men så lenge det finnes en liten mulighet, en liten sjanse for at noe kan skje så kommer jeg til å tenke og frykte det værst, enda godt jeg er klar over det selv....hehehehe. 

Nå burde jeg legge meg, men da går natten så sykt fort...jeg drøyer den litt ved å sitte oppe, men samtidig kommer jeg til å være helt forferdelig trøtt i morgen....og det blir en laaaaaang dag har jeg hørt. Da skal jeg ha innkomstsamtale med lege og sykepleier, snakke med kirurgen som skal operere, snakke med anestesilegen, ta blodprøver, bli tegnet på der det skal skjæres og fikses, skal få klystér for å tømme tarmen, spise lettkost fra kl 17:00, faste helt fra midnatt. Dusje, skrubbes og barberes før jeg legger meg. Bli vekt igjen kl 06:00 tirsdag morgen for å gå i dusjen igjen, så får jeg tabletter, smertestillende og beroligende ca kl 07:30 og ca kl 07:55 blir jeg trillet opp til operasjon hvor jeg blir tatt i mot av bl.a sykepleier...så er det vel bare å håpe på at jeg er super rolig, ikke bekymret, takler å få narkosen uten å bli kvalm, sovne godt og fint....før de setter igang... Phu...det skal jammen skje mye nå de neste to døgnene.... Får bare gå å legge seg vel....kryss fingrene for at jeg ikke blir sendt hjem pga overvekt i morgen da....

God natt alle sammen <3 

Cathrine :) 

søndag 9. februar 2014

2 dager og helg før den store rekonstruksjonsdagen...

8. Februar 2014

Herreguuuud som tiden går...nå er det bare to dager igjen til innleggelse og sannsynlig det største jeg skal være med på og har vært med på i mitt liv. Prøver ikke å tenke så mye på det, da blir jeg mannevond og amper i humøret....tror jeg har hele spekteret av følelser når jeg tenker på det forestående. Gleder meg til det er over og jeg våkner opp til kløft og to pupper igjen, har ikke hatt to pupper på over tre år nå. Det har jo blitt "normalen" nå og bare ha en pupp og et kjempe arr, der hvor pupp nr 2 skulle vært.iløpet av disse årene har jeg blitt vant til å se ut som jeg gjør, ha det som jeg har det og jeg har brukt snart 4 år på å bli kjent med den "nye" kroppen min, hva den tåler og ikke, etc. jeg gruer meg også til å gå igjennom en ny og meget omfattende operasjon, ligge i narkose og bli operert i noen timer, det kan dreie seg om alt fra ca 5 - 8 timer +- , våkne opp med vondter, restriksjoner og være ute av spill i lengre tid. Hva om jeg er ei av de uheldige som opplever komplikasjoner, nekroser( dødt vev) infeksjoner, sår som ikke vil gro, reoperasjoner....gang på gang på gang... Hva om jeg blir liggende på sykehuset i lengre tid pga dette....hmfr*..... Forhåpentligvis går dette etter boka og jeg er ute av sykehuset etter ei uke, med godt mot og to flotte pupper, og alt jeg trenger å konsentrere meg om er å komme til hektene igjen og strutte med puppene av glede. Forhåpentligvis vil jeg føle meg som  en kvinne igjen, bli lettere til sins og føle at livet bare er herlig....igjen... Det hadde vært såååå digg det!!! 

For to dager siden, på Torsdag den 6. Februar, var jeg inne på Riksen en tur, hadde time til røntgen av magen, så de kunne se hvordan det står til med blodårene mine. De skal jo tross alt bruke en fin en, som de skal dele, "flette" innimellom bortimellom når de "flytter" magelappen min fra magen og opp hvor de skal lage nytt bryst av magelappen. Viktig at denne blodåren er en skikkelig fin en, så den sørger for blodtilførsel til ny pupp, så den ikke blir nekrotisk og "dør". Denne magelappen som blir min nye pupp vil de sjekke hver eneste time det første døgnet....hver andre time det neste døgnet...hver tredje time døgn nr 3...osv osv... 
Jeg hadde time på "radiologisk avdeling" kl 17:20 og jeg hadde ikke tenkt på forhånd hvordan denne undersøkelsen ville foregå. Vel fremme, kjær'sten og jeg, satte vi oss på venterommet og etter to min ble jeg ropt opp. Håndhilste på damen i hvitt og hun viste meg inn på et rom, hvor det stod en trommel....shit skal jeg inn i den, tenkte jeg. Herregud, sist jeg var i en sånn var da jeg ble undersøkt om jeg hadde kreftmonsteret andre steder i kroppen....jeg husker følelsen den gangen og den kom tilbake som et skudd denne gangen også. Uansett, jeg la meg ned på denne benken, kneppet opp buksa og dro den ned til knærne, damen i hvitt la et håndkle over meg. Hun lurte på om jeg hadde fått kontrast før..."kontrast...?" Svarte jeg....jaaa...jooo, jeg har jo det...er det den man føler at man tisser på seg av?" Spurte jeg videre. " ja, det er den" svarte hun. Jeg måtte le litt, for den følelsen husker jeg meget godt...snedig. "Damen invitt" la inn en nål i armen på meg, skyldte igjennom med litt saltvann, samtidig som benken jeg lå på, beveget seg nærmere trommelen eller CT maskinen, som det egentlig heter. Jeg merket at jeg pustet fortere, hjertet banket og jeg måtte si til meg selv at jeg mått ta det med ro og puste med magen....hodet skulle ikke inn der engang, bare magen. "Damen i hvitt" kom bort til meg å sa at nå ville kontrasten gå igjennom og jeg ville kjenne denne følelsen jeg har snakket om, men hun ville gjerne at jeg la armene over hodet, hvilket jeg gjorde. Der lå jeg da, og så kjente jeg varmen komme, først i armene, så hodet, nedover brystet, magen og så komme "tisse på seg" følelsen....guuuud av meg, nok en gang måtte jeg kjenne etter at jeg ikke hadde gjordt det, da seansen var over vel og merke. Da jeg var ferdig, følte jeg meg litt svimmel og uvel, men det gikk fort over, jeg kledd på meg igjen, snakket litt med "damen i hvitt" og hun ønsket meg lykke til videre og med operasjonen, før jeg gikk ut igjen til Randy, som ventet på meg. PHU.... Da var dette over, nå er et bare å nyyyyte helgen og kose meg med kjær'ste og alle barna, før mandagen kommer hvor det blir flere prøver, undersøkelser, fotografering og samtaler med diverse leger, kirurger, anestesileger etc... Før den  store operasjonsdagen som er på tirsdag......hjeeeeeelp, dette går fort...kan nesten ikke tro at det nå har blitt min tur til å gå igjennom dette og få ny pupp. Vel vel...jeg skjønner et nok når jeg våkner opp i svima etter operasjonen tenker jeg....hehehehe. 









Nå er det natta her, kl er 03:00...typisk meg å ikke få sove før slike ting, men men... God natt alle sammen og fortsatt god helg. I morgen skal jeg nyte "siste" dag før det skjer.....

Cathrine