Translate

onsdag 26. februar 2014

1.operasjonsdag...mørbanket, mildt sagt!!!

12. Februar 2014

Etter en urolig natt, med lite søvn var det godt å bli hentet og kommet seg ned på avdelingen igjen. Doplingen fortsatte hver time, det var tømming av dren og kateter stadig vekk. Jeg svettet og fikk vridd opp kluten som lå konstant på panna mi. Fyyyy flate jeg var mørbanket og sliten og trøstet meg med at det ville bli bedre. Jeg hadde jo fått beskjed om at de to første døgnene ville være veldig tøffe....det hadde de rett i...godt jeg ikke visste dette på forhånd. Jeg hadde vondt, men ba kjapt om mer smertestillende, klarte knapt og bevege meg og kunne bare ligge i en stilling....på ryggen. Snu meg på siden kunne jeg nå glemme de neste 4 ukene og ryggen begynte seriøst å verke. Sykepleierene var stadig innom for å rette på puter og ordne et godt leie for meg...og de gjorde det mer enn gjerne, de var utrolig søte, alle sammen....jaja, med et par unntak da. Sykepleierstudenten fjernet veneflonene jeg hadde oppe på vrista...greit å bli kvitt de. Bena var lenket fast i luftstrømpene som var koplet til en maskin i sengeenden, magen skrek av smerte når jeg måtte hoste, nyse eller bevege meg litt for å sitte bedre....ikke lett å få til når den ene armen ikke skulle brukes, herregud jeg følte meg hjelpeløs og måtte ringe på pleierne for det minste. Vel vel det fikk stå sin prøve....

Her er jeg, helt fjern og med kald klut på panna...og saueskinnet over det nye brystet, for å holde det varmt. 

Med klut på panna, puter under knea, pute under armen, bare laken over meg og helsetepper i beredskap, mer eller mindre sittende i senga....dette var stillingen...dag og natt...ryggen fikk virkelig kjenne det etterhvert....jiiiiisssseeeeesssss..."

Her blir den ene veneflonen fjernet...:) 

Matlysten var borte, jeg ble tilbudt både det ene og det andre, men endte opp med et ristet brødstykket med smør på....jeg fikk ned bare et par biter...turte ikke mer for jeg var jo redd for å bli kvalm og kaste opp. Jeg måtte le litt av meg selv, tenk å være så hysterisk, men så fikk jeg høre fra ei venninne at det faktisk er et ord for eller diagnose om du vil for denne frykten, det kalles "Emetofobi" det var jammen godt å få vite at det faktisk ikke bare er jeg som er helt hysterisk og har det sånn. 


De var optimistiske med to brødskiver...heheh...tok bare ei kvart skive...

Dagen gikk med til å dopes ned og duppe av til stadighet, bli tilbudt mat og jeg skulle opp å stå iløpet av dagen. Jada, bare å hoppe i det like greit først som sist. Det beste ved det var å få av seg luftstrømpene en kort stund....herreguuud for en lykke og godfølelse. Noe så klamt og varmt, ikke rart jeg svetter. Det var to pleiere som skulle støtte meg pluss en prekestol. Jeg måtte legge meg så langt ut på sengekanten som mulig...jammen godt jeg hadde fått smertestillende først, dette var ikke godt, men det gikk. Jeg fikk satt meg opp, uten å bruke den ene armen, ble sittende en stund der, fikk på tøfler og jeg følte meg litt ør, men det gikk fort over. Jeg tok tak i håndtaket på prekestolen med venstre hånd og den høyre armen holdt jeg godt inntil kroppen, for ikke å være fristet til å bruke den. Jeg fikk reist meg opp, meget sammenkroket, men jeg stod på bena, gikk et par skritt frem og gikk noen skritt på stedet før jeg satte meg tilbake i senga....phuuu...det var godt å komme seg opp, men dæven så sliten jeg ble. Nå var det bare å få lagt seg godt til rette i senga igjen, luftstrømpene på igjen...duppet av igjen, jeg var utslitt. 

Opp å stå, med dren x3, kateter, håret til alle kanter...phuu...slitsomt

Utover ettermiddagen fikk jeg besøk av familien, det var godt å se de igjen. Det var kjær'sten min Randy, pappa, mamma og Knut, og mor (bestemor). Randy hadde med seg kake fra jobben, og hva annet enn en puppekake kunne det være....med teksten " gratulerer med ny pupp". Jeg orket ikke kake, så det var litt synd, men de andre spiste og ikke minst legene og sykepleierene ble veldig glad i Randy, og kaka...hehehehe. Jeg var så sliten, trøtt og neddopa så jeg sovnet og våknet med jevne mellomrom mens besøket mitt var der. Etter en stund gikk alle bortsett fra Randy, han ble værende til langt utover kvelden, sovnet litt han også i stolen ved siden av senga, han ville ikke gå fra meg og hadde håpet på at det ikke var fult på avd, så han kunne sove her sammen med meg denne uka....søte søte, gode, snille, omtenksomme, omsorgsfulle og verdens beste kjær'ste.... Jeg elsker deg <3 

Puppekaka...og jeg er helt i ørska...heheheh

...og der sovnet jeg igjen...

...og litt våken igjen,,,her ser dere disse luftstrømpene også...klamme og varme..

Kvelden gikk, det var godt å ha Randy hos meg, pleierne forsøkte seg på å tilby meg mat, men det ble et par biter, men jeg var flink til å drikke i det minste. Smertestillende kom med jevne mellomrom også. Da kl nærmet seg 22:00 måtte Randy reise, han skulle tidlig opp på jobb dagen etter og måtte sove litt. Da var det bare for meg å prøve å finne en god liggestilling med hjelp fra pleierne, så var det å slappe godt av, ta kveldens pillecoctail og håpe på en god natt søvn.... 

Heldigvis var et OL på tv for å si det sånn og godt var et at naboen min også likte å legge seg sent, så det ble en god del tv titting før vi slo av lyset for å prøve å sove. Hun hadde i problemer....snorket som et sagbruk, og jeg husker at jeg tenkte og ønsket det var meg, men det var det ikke. Jeg sov ca to timer av gangen, våknet og ryggen verket, forsøkte å vri litt på meg, sette/legge meg litt bedre til rette, tok litt å drikke, sovnet igjen....våknet igjen...ba om sovetablett og sovnet igjen...ble vekket hver 2. Time for dopling nå, det var tømming av dren eller så ringte naboen i snora fordi hun trengte hjelp, så våknet jo av det også....vel vel i morgen er 2. Operasjonsdag og etter det begynner ting å hjelpe....det har de sagt, selvom det fortsatt vil være tøft en uke frem i tid... Takk og pris for gode smertestillende...som også gjør meg søvnig, så jeg sover meg igjennom noe av alt som foregår både med meg og rundt meg. Alle som ligger på sykehus, over tid og/ eller har vært igjennom store operasjoner etc. burde absolutt få enerom, en har mer en nok med seg selv og trenger søvn og hvile for å komme seg....jeg fikk utleverte ørepropper da, det hjalp jo noe :) 






3 kommentarer:

  1. Så tøff du er! Jeg har nylig rekonstruert dobbeltsidig, først med ekspandere, så silikonprotese, fordi det var det de anbefalte meg. Delte rom på Riksen med en som hadde gjort som deg, og fulgte henne fra sidelinjen. For en omgang! Håper det går fint med deg nå, at du begynner å få hverdagen tilbake snart :) Lykke til videre! Hilsen Linny

    SvarSlett
  2. Hei Cathrine! Har vært innom bloggen din daglig det siste året. Jeg var dessverre en av de "heldige" som fikk brystkreft. Fikk sjokk når jeg fikk beskjeden. Jeg var jo ingen gammel dame, var jo ikke fylt 40 år engang! Fikk bekreftet diagnosen i slutten av Mai, operert 6 Juni, begynte på cg i Juli, fikk 4 med fec 60 og 4 med taxotere og begynte på stråling i Januar. Hadde min siste stråling Februar i år. Jeg er nå tilbake i full jobb og nyter det å ha en normal hverdag igjen! Jeg ville fjerne brystet men legen ville ikke det. Men tenker fortsatt på at jeg vil fjerne begge brystene og heller få silikon eller ta samme operasjonen som du har tatt nå. Lurer derfor mye på hvordan det går med deg nå. Håper du har det bedre nå :-) Hilsen fra Vestlands tausa:-)

    SvarSlett
  3. Håper alt går bra med deg etter rekonstruksjonen og at du er over det værste nå:-)

    SvarSlett