Translate

fredag 21. februar 2014

D-day.... Operasjonen...

11. Februar 2014

Lå og slappet av da sykepleierne kom inn til meg kl 06:00, hadde knapt nok sovet denne natten. De kom inn med håndkler, ny skjorte, kirurgiske lange kompresjonsstrømper og med et godt humør. De ba meg om å gå i dusjen, skrubbe meg med "hibiskrubben" , det var dags for å begynne å gjøre seg klar for dagens happening.....den store operasjonen. Da jeg var ferdig skrubbet, sett meg selv i speilen, naken, for siste gang. Sett det stygge arret etter det syke brystet, for siste gang og tenkte at neste gang jeg ser meg i speilen vil jeg ha enda flere arr, men det stygge arret vil bli erstattet med et nytt bryst og jeg vil ha en kløft igjen, veldig rart å tenke på etter 3,5 år uten pupp. Ferdig kikket og kladd gikk jeg tilbake i sengen å la meg, det tok ikke lang tid så kom pleierne inn igjen og tok på meg strømpene, jeg skulle ha på under og etter operasjonen, for å forebygge blodpropp. De kom også med en pillecoctail, som jeg måtte ta. Jeg forsøkte å slappe av så godt så mulig frem til kl 07:55, da kom to nye pleiere for å trille meg opp til operasjon. Vi tok heisen opp en etg, trillet bortover en lang gang og inn i et lite avlukke hvor vi var noen minutter før det var helt klart for at jeg kunne komme inn hvor det hele skulle skje. Den ene sykepleieren som fulgte meg, hadde fått min tillatelse til å være med å observere under hele operasjonen, han var student. Jeg ble hentet av en av operasjonssykepleierne og trillet på plass, hilste på tre hyggelige damer, som introduserte seg selv og forklarte hva oppgaven deres ville være under operasjonen. Etter bare noen sekunder hadde jeg fått en veneflon i venstre hånd, og masken ble funnet frem. Jeg forklarte at jeg måtte få noe kvalmestillende før de satte noe som helst, så jeg ikke ville bli kvalm, som jeg pleier, det gjorde de. Anestesisykepleieren kom med masken igjen, " ikke hold den tett opp mot ansiktet mitt er du snill, da får jeg klaus" sa jeg...." Du kan holde den selv, så har du kontrollen og styrer den selv "sa hun. " åh,at tusen takk, så herlig" svarte jeg. Jeg fikk masken og førte den mot nese og munn...."supert" hørte jeg en eller annen si.....og mer husker ikke jeg.

"Cathrine....Cathrine..." Hørte jeg noen si, jeg gløttet med øynene og fikk øye på sykepleier som stod ved siden av meg. " nå er du ferdig og på post op, alt gikk veldig bra " sa hun. Jeg hadde problemer med å holde øynene opp, men klarte det til slutt. Jeg følte meg trøtt, sliten og dopa....oppdaget at jeg hadde en veneflon i hver fot, den i hånda pluss blodgass kran som var litt vond. Den hånda måtte jeg holde i ro eller iallefall ikke bøye for det var der de målte blodtrykket, så bøyde hånda peip det på scoopet ( overvåkningsskjermen), jeg hadde luftstrømper utenpå kompresjonsstrømpene, som var koplet til en maskin i senge enden, som blåste opp disse strømpene, et ben av gangen, annenhver gang, også for å forebygge blodpropp. Jeg hadde tre dren, to i såret på magen og ett i det nye brystet, de hadde lagt inn kateter på meg og jeg hadd hjerteovervåkning, i nesa hadde jeg ekstra surstofftilførsel, klarte knapt nok å bevege meg der jeg lå. Det tok ikke lang tid så kom de med mer smertestillende. Jeg svettet og måtte be dem ta av dyna, og jeg fikk et laken isteden over meg. Etter en stund måtte jeg be om å få en kald klut til å ha på pannen. Herreguuuud så varm jeg var, men det var ikke feber. 

Det kom en grønnkledd kirurg bort til meg " hvordan er formen Cathrine ?" Spurte han " joda, ikke så værst, glad det er over " svarte jeg. " jeg er Dr Mesich og skal hilse så mye fra Lill Keiser, hun ba meg ta godt vare på deg" sa han. " åååå, tusen takk, så hyggelig....var du med på operasjonen? " spurte jeg. " vi var hele 10 stk i teamet og 4 av de var kirurger, jeg koblet sammen venen og arterien til det nye brystet ditt, og det gikk så bra, du hadde flotte årer" svarte han. " hehehe, tusen takk for det og takk for at du var med på teamet og at du tok vare på meg" svarte jeg. Han smilte og tok meg i handa " bare hyggelig" svarte han. Rett etter han kom selveste operatøren, Dr.Thomas Berg, bort til meg. "Hei, hvordan er det med deg? " spurte han. "Bare bra, så langt" svarte jeg. "Operasjonen gikk veldig bra, helt etter boka faktisk, så dette kommer til å gå veldig har Cathrine. Helt sikker kan jeg ikke være før om 5dager, men trua er der. Vi skal passe godt på, både deg og nye brystet" sa han. " herregud, så godt å høre...men hvor lenge varte denne operasjonen da?" Spurte jeg. "4 timer og 38 min" svarte han, "oi, det var ikke så lenge som jeg hadde forestilt meg" svarte jeg, "neida, som sagt gikk alt etter boka" svarte han. "Det var en lettelse å høre det, så tusen takk....for alt, jeg er såååå takknemlig og du fortjener en god klem" svarte jeg. "Hehe....den klemmen kan jeg få litt senere, når du er på bena og i bedre form" svarte han...." Hahaha...jeg ser den, du skal få slippe å komme opp i senga her til meg" svarte jeg...han lo litt.."ha det fint så lenge, slapp av og hvil deg nå, prøv å sove litt...du trenger kreftene for å komme til hektene igjen, kommer innom deg litt senere " sa han. " skal prøve på det, sees senere" svarte jeg. 

Jeg lå og slappet av, døste litt og så kom en ny sykepleier bort til meg og introduserte seg selv, desverre husker jeg ikke navnet hennes nå, men hun var aller tiders, helt fantastisk. " jeg skal hilse har Anne Kari, hun lå her i går, etter samme operasjon som deg, jeg passet på henne også" sa hun. " sååå koselig, gikk det fint med henne? Blir helt overveldet av så mange hilsener og omtanke" svarte jeg. 

Jeg måtte be om mer smertestillende...og afipran, men de mente at jeg kunne få det om jeg ble kvalm. " da er et for seint" svarte jeg. Jeg forklarte fobien min for å bli kvalm og kaste opp. Sykepleier sa hun forstod og kom med afipranen, intravenøst. Jeg måtte nevne denne afipranen hver eneste gang jeg fikk noe injisert, jeg turte ikke ta sjansen uten. Jeg nippet til til lunkent vann i ny og ned, turte ikke ta en slurk, kunne henne det kom opp igjen....snakk om fobi, det er kjempe slitsomt...for meg. Alt dreier seg om å ikke utsette seg for muligheten for å kaste opp....vel vel, sånn er det bare. 

Tlf på post opp ringte, det var mamma...jeg snakket med henne og det var godt å høre stemmen hennes. Jeg ba henne informere Randy og pappa også at jeg hadde det bra og at alt hadde gått fint. 
Etter et par timer ringte Randy også, det var godt å få prata med han, han lettet flere kg hørte jeg. Randy hadde tenkt på meg og vært helt utenfor hele dagen, stakkars. Han gledet seg til å komme på besøk i morgen, det skal bli godt :) 

Hver time det første døgnet ble det nye brystet doplet for å høre og kontrollere blodgjennomstrømningen, og det var som musikk i mine ører og en lettelse her eneste gang jeg hørte den fine lyden. Skrekken hadde jo vært om det ikke hadde vært noen lyd, eller svært dårlig lyd og den nye puppen hadde "dødd" og jeg måtte ha gjennomgått en ny operasjon og alt hva det hadde innebærer. Utover kvelden når jeg lå og slappet av kjente jeg at jeg ble litt urolig, fikk hjertebank og jeg ropte på sykepleier, hun kom med en gang. Pulsen steg og scoopet blinket rødt og begynte pipe, det kom flere til for å se hva som var på ferde. De tilkalte legen og han kom, jeg sa jeg hadde vondt i brystet, stikninger og høy puls.... Legen ba en av sykepleierne hente EKG apparatet for å sjekke hjertet mitt. Pulsen ble bare høyere og høyere og jeg ble kvalm, fikk pussbekken...på dette tidspunktet hadde jeg klart å bli redd, skjønte ingenting av hva som skjedde og ble redd for komplikasjoner. EKG viste ingenting, alt var ok, jeg fikk afipran for kvalmen og  Etterhvert gikk pulsen ned....jeg ble roligere. Stikninger i brystet mente legen var sårsmerter i det nye brystet. Jeg aner ikke hvorfor dette skjedde, men det var mest sannsynlig et lite panikkanfall pga engstelse. Rett etter dette så ringte pappa, men da orket jeg ikke å prate med han, så ba sykepleier om  å gi beskjed om det. Aner ikke hva kl var på dette tidspunktet, men skjønte det var kveld. Det lå flere på postop, men det var ganske rolig. Jeg hørte hyl og skrik fra naborommet, det mennesket hadde det ikke godt iallefall....uff. Det var flere sykepleiere inne på rommet der jeg lå, en til hver pasient. De småskravlet litt og var veldig stille, det var dunkel belysning.....men så var det en sykepleier, hun pratet så høyt og nærmest ropte til de andre fra andre enden av rommet, jeg ble vekket flere ganger av henne og til slutt sa jeg ifra at det ikke gikk an og at hun måtte ta hensyn.  Hun skjerpet seg en god del, samtidig som jeg fikk uttdelt ørepropper...hehehe. Da klarte jeg iallefall å sove litt. Natten gikk, jeg fikk jevnlig smertestillende og ble doplet hver time.

På morningene kom sykepleieren som hadde vært på kveld tilbake. Jeg ble vasket, stelt godt og sengen ble skiftet på. Fortsatte å fukte munnen med litt vann, puppen ble doplet, jeg lå med ekstra surstoff i nesa, men ellers var alle målinger stabile. På formiddagen skulle jeg bli trillet ned på avdelingen igjen, men før det skulle blodgasskrana bli fjernet. Gruer meg litt til det, for jeg vet et er vondt å få den, men vet ikke hvordan det er å fjerne. Det skulle vise seg at det var ikke vondt i det hele tatt, merket det knapt....phu...merker at kroppen ikke takler så godt smerte mer, det hr vært mer enn nok iløpet av disse 3.5 årene. 

Jeg begynte å merke det i rygg at jeg hadde ligget i samme stilling i snart ett døgn, fikk ikke beveget meg av forskjellige grunner. Gud bedre, sånn skal jeg ligge noen dager...håper jeg kommer meg på bena fortere enn fortest. Jeg fikk pusset tennene mine og så kom det to kjenninger, sykepleier fra avdelingen og sykepleierstudenten, nå skulle jeg ned til avd igjen. "Masse lykke til og god bedring" sa sykepleierne på postop da jeg ble hentet, "takk for det og takk for at dere tok så godt vare på meg" svarte jeg, så ble jeg trillet bortover gangen og ut til heisen, ved siden av meg lå pussbekken, i tilfelle..... Forsøkte ikke å tenke på det. Vi tok heisen ned til 3. Etg igjen og jeg ble plassert på rommet mitt igjen og naboen var på plass i sin seng. Operasjonsdøgnet var over, nå var det å ta fatt på de neste 5 dagene som ville gi svar om alt fortsatt ville gå etter boka....krysser fingrene. 









3 kommentarer:

  1. Så godt at det er over, ønsker deg god bedring fremover <3

    SvarSlett
  2. God bedring til deg, dette går nok veldig bra....

    SvarSlett
  3. Hei! Vil bare si tusen takk for at du la ut dette. Det var veldig nyttig for meg å lese. Skal ha opr. om tre uker på samme sted. Ønsker deg masse god bedring og lykke til :)

    SvarSlett