Translate

tirsdag 17. mai 2016

Mindfucking.....

16. Mai 2016

Jeg fortalte i forrige innlegg om tankespinn og sykdomsangst... Vel, det har ikke blitt bedre.  

Dette startet en tid tilbake, og tok fullstendig overhånd og slet meg ut. 1. Februar ble jeg 80 % sykemeldt, grunnet insomnia og sykdomsangst.... Jeg var utslitt og bare gråt. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve dette. Trodde jeg hadde vært i kjelleren før, men dette... Dette var en helt annen kjeller, en kjeller jeg ikke hadde sett før. 

Legen ville sykemelde meg 100%, men det sa jeg var uaktuelt, jeg var redd jeg ville isolere meg totalt og gjøre det verre enn det allerede var. Jobben er viktig for meg og jeg ville fortsatt ha den følelsen av å fortsatt duge til noe. De første ukene av sykemeldingen sov jeg for det meste, foruten det aller nødvendigste, som å følge opp Tobias og det lille jeg gjorde på jobb, noe annet klarte jeg ikke. Jeg var redd, hver dag. Redd for å dø, redd for å bli syk.... Redd for at min sønn skulle miste sin mor. 

Hver dag og natt trodde jeg at jeg skulle få hjerteinfarkt og dø. Turte ikke legge meg om kvelden, turte ikke sove fordi jeg var sikker på at jeg ikke ville våkne igjen. Disse tankene ble altoppslukende.... Og jeg trodde det skulle tørne for meg. 

Det eneste jeg klamret meg til var at jeg stadig klarte å puste og prate meg selv til fornuft, slik at jeg ikke fikk angstanfall. Noen ganger måtte jeg le av meg selv også, måten jeg tenkte på og det jeg var redd for. Jeg trøstet meg med at jeg klarte å ordne opp for meg selv, slik at det ikke tippet helt. Det kunne ikke det, jeg kunne ikke tippe helt....

Etter noen uker med en del søvn, riktignok på dagtid, ble det litt lettere. Sykdomsangsten er der fortsatt, men jeg sover på natta om ikke annet. Jeg legger meg litt for sent, men det er iallefall fremskritt. 

Jeg snakket en del med min fastlege, samt gode venner og kollegaer. Med tips fra de tok jeg kontakt med Radiumhospitalet og snakket med onkologen min, Anna. Hun tok meg høyst alvorlig og synes det var leit at jeg hadde fått slike tanker, men ikke noen uvanlige tanker å få etter en kreftdiagnose. Hun skulle gi beskjed til en psykiater, som ville ta kontakt med meg. Det tok ikke lange tida så fikk jeg en tlf og vi avtalte tid. Jeg begynte først hos ei dame, men hun ble sykemeldt så da fikk jeg time hos ei annen ei. Vi kom frem til at det som mest sannsynlig har utløst alt dette er hendelser og opplevelser som har skjedd og stammer fra mange år tilbake og frem til i dag, ting som har hopet seg opp. Jeg har ikke hatt mulighet til å bearbeide dette godt nok, så nå sa det stopp. Hun kunne forsikre meg om jeg ikke hadde blitt helt koko, men at jeg trengte en pause så jeg fikk ryddet opp litt. Hun anbefalte at jeg skulle begynne med cipralex, siden kroppen og hodet konstant er i beredskap, slik at jeg fikk slappe av litt. Saken er den at siden jeg har sykdomsangst, så leser jeg alle pakningsvedlegg, så jeg har fryktelig vanskeligheter med å ta medisiner som har en lang liste med bivirkninger. Psykiateren sa at jeg ville gå å være kvalm i 14 dager samt at angsten ble forverret denne tiden, før det skulle bli bedre. Skal jeg gå og være kvalm i 14 dager, jeg som har oppkast fobi??!! Det skjer jo ikke, ikke finner jeg "tid" til å sette av 14 dager som jeg ikke er på nett liksom. Mulig dette er unnskyldninger, at jeg ikke tør å prøve, men jeg får se hva jeg gjør etterhvert om det ikke blir bedre, med min måte. Samtidig er vektøkning en bivirkning, har ikke lyst til å gå sommeren i møte og legge på meg mer. Fikk nok ekstra kiloer i forbindelse med cellegiften, hele 20 stykker av dem også, som ikke har blitt borte siden jeg måtte begynne med forebyggende medisiner, som gjør at jeg kjemisk blir satt i overgangsalderen, som igjen er uheldig med tanke på vekt. Legene har sagt at det nærmest er umulig å gå ned når man bruker disse tablettene, men at man bør prøve å ikke gå opp. Foreløpig har jeg brukt disse tablettene 5,5 år, så har ca 4,5 år igjen. Dette får jeg bare leve med, men tør ikke utsette meg selv for enda flere ekstra kiloer. 

Noen tenker sikkert, hva betyr vel noen ekstra kiloer? Vær glad du fortsatt lever. Selvfølgelig er jeg det, men jeg har ikke lyst til å få dårligere helse pga mange ekstra kiloer, jeg har jo sykdomsangst. Jeg har fortsatt lyst til å føle meg bra og å kunne se " smashing " ut, selvom jeg har vært syk, selvom jeg til tider trodde jeg skulle dø og så sånn ut også. Jeg har fortsatt lyst til å ha så god selvfølelse at jeg skal tørre å date igjen, tørre å tro på koærligheten og at jeg er god nok og kanskje være så heldig å få meg en mann jeg kan leve resten av livet med..... Da holder det ikke med at jeg skal være glad for at jeg lever!!! Vær så snill å DRIIIIIIT i å si det, tenk dere om før dere kommer med "velmenende ord." Jeg er drittlei bivirkninger, redsel, frykt, sykdoms og døds angst, jeg er drittlei av å bare eksistere.....jeg vil LEVE også. 

Uansett, jeg har gått til denne psykiateren et par tre ganger og skjønner jeg burde gå så lenge at jeg ikke havner i denne situasjonen igjen, med det første. 
Siste gang jeg var hos henne hadde jeg en forferdelig periode. Jeg var helt oppsatt på at jeg kjente kuler i det friske brystet. Jeg hadde vondt og det stakk i brystet, jeg kjente etter sikkert 50 ganger i timen og rodde jeg skulle gå ut av mitt gode skinn. Psykiateren så på meg og lurte på om jeg var tilstedet. Ikke egentlig var svaret mitt, jeg sitter og konsentrere meg om at jeg ikke skal kjenne etter kuler i brystet mitt. Fokuset mitt var kun der, hun kunne sagt hva som helst og jeg hadde ikke fått det med meg alikevel. Vi pratet litt om dette og hun lurte på om jeg kunne gjøre avtaler med meg selv om å kjenne etter en gang om dagen. Hæææ?? Fra mange ganger i timen til en gang om dagen? Hun endret forslaget til en gang i timen...hehehe :-) 

Etter denne timen måtte jeg bare forhøre meg om ikke onkologen min, Anna, hadde 2 min til meg. Nå kjente jeg at jeg ikke hadde mye å gå på, før jeg kom til å tørne helt. Jeg gikk ned fra 2. Etg til 1. Etg hvor poliklinikken ligger. Jeg stilte meg i kø, det tok ikke så lang tid før det ble min tur. Jeg spurte om Anna var til stede, og fikk til svar at det var hun. Jeg lurte på om de kunne finne ut av om jeg kunne få to minutter med henne, fordi jeg ville spørre om noe. Akkurat i det jeg sa det så jeg "sykepleieren min" krysse gulvet. "Der er Maria jo..." Sa jeg. " Hun er med Anna i dag" svarte damen i skranken. "Kan du ringe på henne ? " spurte jeg. Skrankedamen gjorde det og rett etter kom Maria mot meg og vinket meg til seg. Jeg gikk over til henne og hun spurte meg om det var noe galt. Jeg fortalte henne at jeg hadde vært oppe og at jeg holdt  på å bli gal, av alle vondtene, kulene, tankene og psyken min. Jeg visste ikke om noe av det var reelt eller om det var innbilning. Maria gikk inn til Anna, rett etter hørte jeg Anna rope på meg da Maria åpnet døra igjen. Jeg nærmest løp inn til henne. Anna kunne fortelle meg at hun visste jeg hadde vært og snakket med psykiateren, og så på meg med hodet på skakke før hun spurte meg mildt og vennlig, som bare Anna kan, " hvorfor straffer du deg selv, Cathrine?" Jeg tenkte litt før jeg svarte henne at jeg lurer på hvor lenge jeg skal trekke det lengste strået. Jeg har vært i så mange begravelser i det siste, at jeg begynner å tro det er min tur neste gang.... Hun skjønte tankene mine, og beroliget meg med at det er naturlige tanker når en har vært igjennom helvete på jord én gang, så er det ikke noe man vil igjennom flere ganger. "Kle av deg så skal jeg kjenne etter" fortsatte hun. Jeg var ikke treg med å få av meg overdelen, satte meg på stolen og Dr.Anna begynte lynundersøkelsen sin. "Hvor kjenner du kulen da Cathrine? " var neste spørsmålet hennes. " det sier jeg ikke, du får finne den selv," svart jeg. Hun smilte og fortsatte undersøkelsen.... " jeg kan ikke kjenne noe" sa hun. "Kjenn der da" sa jeg og satte fingeren min inn i brystet hvor jeg hadde kjent kulen. Hun kjente og klemte...." Det er bare en kjertel, jenta mi" sa hun nesten hviskende og smilte. Jeg kunne nesten ikke tro det, tårene kom frem i øyekrokene jeg følte jeg svevde. "Er du sikker? Tuuuusen takk, herregud når ble jeg lettet. Forhåpentligvis kan jeg senke skuldrene og puste litt igjen" svarte jeg.  " Det ser veldig bra ut, men husk at jeg ikke har røntgensyn" sa hun. " Nå håper jeg du får det bedre fremover og så sees vi i Mai" fortsatte Anna. " Tusen takk, You made my day" sa jeg og gikk ut igjen med et smil om munnen og hevet hodet. Herregud for en lettelse, og så uendelig takknemlig jeg er for at Dr Anna tok seg tid til meg, selvom jeg ikke hadde time hos henne. Ikke trang jeg å vente heller, men kom rett inn, helt fantastisk❤️

Denne beskjeden var nok til at jeg, ved neste faslegebesøk, økte til 40% friskemelding. Utrolig hvor mye psyken har å si for å kunne fungere i hverdagen, og på selvfølelsen. 

Denne følelsen holdt i ca 14 dager før jeg var "tilbake" i samme mønster som tidligere. Kjente kuler, hadde vondter, kjente og klemte på det friske brystet så mange ganger i døgnet at jeg holdt på klikke. Igjen var jeg helt oppsatt av tanken på at det måtte være noe, at det var min "tur" til å trekke det korteste strået osv. Jeg fortalte det til enkelte venner og familemedlemmer, noen var veldig forståelsesfulle, støttende, lyttende og kom med kloke ord, andre kom med slengbemerkninger som "det er sikkert bare muskelvondt", " dumt å bruke så mye energi på noe slikt, ikke ta sorgene på forskudd", " du skal være glad du er til kontroll hvert år, det er sikkert mange av oss som går rundt og er syke uten å vite om det" osv osv. De mener det sikkert godt, men for Guds skyld spar dere enn å komme med dette. Følelsen av å bli lattligjordt og bagatellisert er sårende og nedverdigende. Joda, det er godt og betryggende å ha den årlige kontrollen, men det er også en skikkelig " mindfucker". Det å være velvitende til hva en evt står overfor om man må i "ringen" igjen er fryktelig skremmende, man blir livredd av å måtte nok en gang se døden i hvitøyet. Det å ha kjent dette på kroppen en gang, er nok til å vite at dette er noe man absolutt ikke vil være med på flere ganger. Det å være usikker å redd for at en plutselig skal bli borte fra barna sine eller det som er det værste, hva barna må igjennom, den reisen med frykt, smerter og usikkerheten vi utsetter dem for er hjerteskjærende, og ikke minst tanken på den redselen de har for å miste sine aller aller kjæreste....i mitt tilfelle, mammaen sin.  Jeg ville helt klart vært foruten disse årlige kontrollene, som igjen betyr at jeg hadde sluppet den erfaringen jeg fikk i veldig ung alder. Tro meg, dere som tenker at vi er heldige som har årlige kontroller, jeg ville heller vært dere som ikke har opplevet denne frykten, som fortsatt lever uvitende og fortsatt tror man er udødelig og at ting skjer alle andre. Dere aner ikke hvor befriende den følelsen er, og vær glad for det, men ikke bagatelliser andres følelser, frykt og bekymringer. Fortsett å kryss fingrene deres for at dere slipper slike fryktelige erfaringer, fortsett å irritere dere over skittentøyet til mennene deres, sure sokker som ligger over alt, over alt rotet på kjøkkenet som blir etter dem om de skulle lage middag. Det samme gjelder mennene som irriterer seg over damene sine som stadig er på shopping, bruker for mye penger eller innbyr alt for sjelden til sex. Jeg har bedt dere om å ikke bagatellisere våres redsel, frykt og bekymringer, men beklageligvis tror jeg ikke "vi" klarer det samme for dere. For oss ville deres irritasjoner og bekymringer vært "toppen av lykke" i forhold. Forskjellen er vel at jeg hører hva dere sier, men velger å ikke gi uttrykk for det, eller komme med noen bemerkninger,  jeg lar vær å si noe....noe noen av dere også burde, noen ganger. Alle har sine bekymringer, sin redsel og frykt, som er høyest reell for hver enkelt uanhengig av tidligere erfaringer, så om du ikke kan tilby deg å lytte og en skulder å gråte på så vær forsiktig med hva du sier. 

Jeg skulle få en litt annen opplevelse i påsken skulle det vise seg. Påsken kom og jeg så frem til noen deilige dager på fjellet med Tobias. Vi skulle opp på hytta til pappa, sammen med han og Anne, min fars samboer. Tobias og jeg kjørte oppover til kvamsfjellet, 1 times tid fra Lillehammer, skjærtorsdag. Turen gikk fint og vi koste oss. Den første dagen gikk fint, det gjorde den andre dagen også, helt til kvelden kom og vi satt å så på en påskekrim på TV. Jeg fikk plutselig følelsen av at det ene benet mitt hovnet opp og ble vondt. Jeg forsøkte og ikke tenke på det, og ville ikke ai noe til de andre, ville ikke uroe eller skape noe bry. Jeg masserte benet, kjente og klarte ikke å sitte stille, så til slutt måtte jeg reise meg opp og gå på badet for å sjekke dette ut. Jeg sjekket begge ben opp mot hverandre, om det ene var mer hovent enn det andre, rødere enn det andre osv. Jeg var redd jeg hadde fått blodpropp. Flere ganger den kvelden måtte jeg sjekke dette på badet, før jeg til slutt gikk å la meg. Tankene mine gikk på at jeg var langt inne på fjellet, langt unna sykehus og lege. Riktignok hadde jeg vært på Lillehammer sykehus før, hvor jeg lå på isolat noen dager, men orket ikke tanken på at jeg skulle måtte ned dit igjen. Jeg tenkte og snakket til meg selv om at benet mitt var helt ok, det var ingen tegn til det jeg bekymret meg for. Forsøkte å lese litt og få tankene over på noe annet, med mer eller mindre hell. Jeg snudde meg rundt og krøp inntil ryggen til Tobias, som lå og sov, det finnes ikke noe bedre sted og være, enn sammen med han, tenkte jeg. Jeg sovnet.... Og gjett hva? Jammen meg våknet jeg ikke neste morgen også, uten vondt i benet. Er det virkelig mulig at psyken og tankene kan løpe så innmari og fantasiene bli så virkelige... En ting er sikkert og det er at det er ordentlig slitsomt. Resten av påsken gikk fint, en og annen tanke streifet meg riktignok, samt litt klemming og kjenning på brystet, men bortsett fra det var alt ok. Vi koste oss og akte, og spilte spill til den store gullmedalje. 

De påfølgende dagene og ukene gikk sånn nogenlunde, litt opp og ned med tankene, innbildningen og frykten. Jeg kan ikke si at dagene var helt tipp topp, men ukene hvor Tobias var hos meg var desidert mye bedre enn de ukene jeg var helt alene. Det at han er hjemme gir meg en trygghet, indre ro og hverdagene blir mye bedre. Det å være opptatt av han, hva angår skole, lekser, treninger, middager og frokoster sammen... Vel det finnes ikke noe bedre, og jeg får helt andre ting å konsentrere meg om. 

En annen og ny opplevelse jeg hadde var en kveld jeg måtte innom butikken en tur.  Jeg hadde hentet det jeg skulle ha og stilte meg i kassakø, der var også avisstativet. Dagbladet eller VG lyste mot meg med overskrift som " hjerteinfarkt - tegnene du bør vite om." Jeg hadde ikke før sett den overskriften før jeg begynte å føle meg nummen. Nummen i hender og føtter, jeg følte meg litt kvalm og svimmel og tanken om at jeg måtte legge fra varene og gå ut slo meg. Jeg pustet og "snakket" til meg selv. Jeg sa at jeg ikke følte noe av dette før jeg leste overskriften, dette er sikkert bare en innbilning...igjen, og ikke snakk om at jeg skal gå ut uten å handle. Dette skulle ikke få overtaket, nå var det nok. Jeg ble stående i kø, betalte og gikk ut, og inn i bilen. I det øyeblikket jeg gikk ut av butikken var alle ubehageligheter borte. Jeg visste det, tenkte jeg...bare innbilning hele greia, og måtte le litt. Denne episoden har jeg ikke hatt siden, og jeg er ofte på butikken og leser fortsatt overskriftene i kassakøen. 

Dagene og ukene gikk, og det nærmer seg den årlige kontrollen på Radiumen igjen. Jeg blir mer og mer stresset, mer kuler kjenner jeg og det går  stivt rundt. Tårene renner og jeg har det ganske vondt egentlig. Det er  ikke sånn hver dag, hele dagen altså, bare innimellom som det tar litt overhånd. Det værste med denne tiden rett før kontrollen, er at jeg var i en begravelse til ei jeg kjente meget godt, gjennom skole og sykdom. Vi var syke samtidig, men hun fikk desverre tilbakefall. Samtidig med dette fikk jeg også vite at ei annen jeg hadde blitt kjent med noen år tilbake også hadde fått tilbakefall, 8,5år etter første gang hun var syk. Livet er tøft og brutalt... Jeg skal til kontroll snart, på 6 års kontroll!!! 


Det skal bli godt å få kontrollen overstått.... Hvis alt er ok. 


Dette er hvordan jeg har fått oppleve livet en stund, litt vanskelig og vondt. Sånn er det desverre, det går opp og ned, og nå håper jeg på tidenes opptur snart. Jeg føler jeg har kledd meg ganske naken her, når jeg nå har skrevet om dette, men samtidig er det viktig tenker jeg. Livet etter ferdig behandlet og når alle forventer, og tror man er frisk, og seg selv igjen så er det faktisk ikke så enkelt. Det er ikke bare å børste av seg så ekstreme opplevelser, frykt og redsel.... For ikke å snakke om hvordan psyken har fått gjennomgå i alt dette. Så til dere som tenker at man er frisk og rask igjen, så lenge man er symptomfri fra kreften så er det uendelig mange andre ting man må hanskes med hver eneste dag. Dette er ting som ikke synes utenpå et menneske, som ingen andre kan se. Vi er alle forskjellige, med ulike bivirkninger og erfaringer, men en ting er sikkert.... Vi blir aldri helt den samme igjen. Selvom det er det vi ønsker og håper, så må vi lære oss å bli kjent med den nye oss. Dette tar tid, det tar tid og oppdage at alt ikke blir som før, det tar tid å akseptere... Da er det ekstra vanskelig at "alle andre" forventer at vi er den samme og friske, og som om ingenting har hendt. Hver eneste dag kjenner vi på hva vi har vært igjennom, i form av senbivirkninger som vi ikke engang vet om vi blir kvitt eller om de har kommet for å bli, tanker og arr... Både fysiske og psykiske. 

Dette er litt av min hverdag.... Akkurat nå. 

Jeg må bare legge til at jeg ellers er veldig heldig som har gode venner og familie rundt meg. Jeg og Tobias er også heldige som har pappa'n til Tobias. Jeg er heldig fordi vi har et veldig godt samarbeid, noe som er godt og støttende i hverdagen, og Tobias er heldig som har en flott pappa som alltid stiller opp. Så selvom jeg sliter litt psykisk om dagen, så er det meste ellers på stell 😉 


mandag 7. mars 2016

Headspin....alt for mange tanker...


7. Mars 2016


Klokken nærmer seg 01:30 og jeg får ikke sove, ikke at det er uvanlig i disse dager. Alle disse tankene som surrer og innhenter meg, spesielt nattestid.


Livet går opp og ned, og nå er jeg inne i en periode jeg ikke trives spesielt godt. Hvorfor? Jeg skal forsøke å forklare.


Ting har toppet seg for meg, alt for mye som har skjedd de siste 6 årene. Det er helt utrolig at det snart er 6 år siden jeg fikk diagnosen... og det er to år siden forrige innlegg her.




For to år siden hadde jeg det ganske bra. Operasjonen hadde gått fint og resultatet er helt fantastisk, så fantastisk at jeg i grunn kunne tenkt meg å bytte ut det andre brystet også. Jeg spurte kirurgen om han ikke kunne ta det andre også, men han fjernet ikke flotte friske deler sa han. Kan jo skjønne det, men rent estetisk hadde det jo vært en fordel....for å få det så likt som mulig. Vel vel, nå er det ikke slik, så da får jeg leve med forskjellene og være glad for at jeg har to :-)


Fot to år siden hadde jeg kjæreste, det har jeg ikke lenger....av forskjellige grunner. Ikke noe jeg skal utbrodere her, men som sikkert de fleste erfarer så tærer det på og skulle ønske jeg ikke hadde opplevet det. Føler jeg har fått dosen min for en stund, og ønsker bare å ha det fint, være glad og nyte livet, men det er visst ikke så enkelt.


Singellivet byr på utfordringer i hverdagen, sånn er det bare. Jeg jobber 100% og trives i jobben min, men for at det skal gå rundt økonomisk må jeg ha en ekstrajobb ved siden av dette, noe som betyr at jeg til tider jobber mye. Jeg velger også å jobbe litt ekstra for å kunne ha muligheten til ferie med min sønn, kino, ta en matbit ute....regninger, regninger, regninger... Misforstå meg rett, jeg er heldig som har muligheten til å jobbe litt ekstra, men gud som jeg kunne ønske jeg kunne samle krefter og være litt sosial i stedet.


Ikke noe er verre enn å være på sosiale medier og få meg seg livene til "alle" de andre... som stadig er ute på noe gøy, på hyttene sine, er hekta på interiør og bytter ut, pusser opp og det ser bare sååå jævelig lekkert ut, hele forbanna tida. Ikke noe er så vanskelig å "høre" at folk har reduserte stillinger, fordi de ikke orker eller trenger å jobbe fulltid, samtidig som de legger ut det "perfekte" livet deres. Dere tror kanskje jeg ikke unner andre å ha det fint og bra, ikke er glad på deres vegne når de kan jobbe redusert....jeg er det, sånn egentlig. Det er bare så innmari vanskelig å være glad for andre hele tiden, når en har mest lyst til å gå i hi, grave seg ned eller bare grine....fordi man er så sliten av å få ting til å gå rundt, alene....fordi man er sliten av å streve og måtte klare alt alene, hele tiden.


Jeg er ikke bedre selv, jeg sørger jo for å legge ut på sosiale medier når det skjer noe på denne kanten også.... helt dustete egentlig, akkurat som man må bevise noe. Bevise noe for hvem? for alle andre...eller meg selv? Det er vel begge deler egentlig...for å føle meg litt bedre.


Det jeg prøver å si er at jeg er sliten, veldig sliten....hva skjer når man er sliten, jo tankene blir negative, selvfølelsen daler og ting blir litt tungt og vanskelig....i alle fall for min del. Jeg har for faen meg vært igjennom krefthelvete, operasjoner, dødsangst, smerter, samlivsbrudd, krangling med NAV og levd på fattigdomsgrensa, før jeg var tilbake i full jobb. Takk og lov for venner og familie som sørget for mat til oss. Jeg har vært igjennom et samboerskap som jeg måtte ende, hvorpå jeg følte jeg sviktet min sønn pga bruddet...han hadde jo også blitt glad i disse nye menneskene i livet vårt.


En annen ting som tærer på er dårlig samvittighet, overfor meg selv, sønnen min, familien min, vennene mine, jobben min...osv. En hører som kreftpasient at en bør trene, spise sunt og ikke stresse blant annet...jeg er så sliten at jeg ikke kommer meg på tening, så sliten at jeg ofte velger lette løsninger i matveien og trøstespiser (sjokolade og brus) ikke stresse....my ass!!! Hverdagene er stort sett bare stress...jobb, oppfølging, kjøring, henting, middager og lekser...med barn i huset. Man jager etter klokka og prøver å rekke alt og gjøre så godt en kan. Sånn har vi det sikkert alle sammen... og jeg sier ikke det er mer synd på meg enn andre, men akkurat nå er jeg sliten og takler det svært dårlig.


Folk sier til meg "du er heldig som har barnefri annenhver uke"....både ja og nei tenker jeg da. Ja, fordi jeg har mulighet til å "dyrke meg selv." men med hvilke penger da? med hvilken energi da? Hvilken tid da? De ukene jeg er alene, har jeg gjerne litt lengre arbeidsdager og jobber ekstra i helgene, for å få endene til å møtes. Nei fordi jeg hater å ikke være sammen med min sønn, og jeg takler det dårligere og dårligere, jeg som trodde det ble lettere med tiden. Jeg sover dårlig og regelrett har et inderlig savn hver dag. Så den selvdyrkingen er jeg dårlig på...


Jeg har dårlig samvittighet overfor familie og venner fordi jeg rett og slett må melde avbud på en del ting, som regel er det to grunner til det. Enten så strekker ikke pengene til eller så har jeg ikke energi.


Midt oppe i alt dette er det noe som plager meg enda mer... tankene mine. Jeg nevnte lenger opp at det snart er 6 år siden diagnosen...og det er veldig bra det, men nå tenker jeg at jeg har vært frisk så lenge at jeg snart blir syk igjen....jeg er redd!! Hva hvis det skjer...kommer jeg til å dø da? jeg kan ikke dø fra Tobias... Mange ganger om dagen, sikkert 20-30 ganger, tar jeg meg i at jeg kjenner og undersøker det "friske brystet" for kuler, og hver dag har jeg vondt i det brystet.  Jeg vet ikke om det er reelle smerter eller om det er innbilning. Det er rett før jeg blir koko.


Ofte når jeg er ute blant mange mennesker, spesielt når jeg er alene med mange ukjente  mennesker...på gata, kjøpesenter etc så tenker jeg at jeg kommer til å segne om, få hjerteinfarkt og så er det game over. Heldigvis har jeg ikke fått panikkangst, jeg har kjent frykten i magen og klart å "prate til meg selv" og pustet godt med magen, så det går bra.


En gang har jeg opplevd panikkangst, og det er noe av det verste jeg har opplevd. Jeg fikk oppleve det da jeg våknet opp på intensiven etter rekonstruksjonsoperasjonen. Jeg våknet og skjønte jeg hadde overlevd, at Tobias ikke hadde mistet mammaen sin denne gangen heller. Da jeg skjønte det, ble jeg først kvalm, så ble jeg redd for å kaste opp (en fobi jeg har), følte meg svimmel, fikk brystsmerter og tenkte at nå takke hjertet for seg.... alle alarmer som jeg var koblet til ringte og ulte, samtidig som det kom en hel gjeng med sykepleiere, leger og gud vet hvem... jeg ble koblet til mye annet og ble testet for alskens greier... helt til en sykepleier tok meg i hånda og kikket meg i øyne og spurte om jeg var engstelig, hvilket jeg svarte ja til.... da roet alt seg, alarmene sluttet å ule og pulsen sank igjen.... tusen takk <3 p="">

Jeg sover dårlig om nettene, eller det vil si, når jeg først sovner så sover jeg ganske greit, men ikke lenge nok. Saken er den at jeg tør ikke legge meg, for jeg er sikker på jeg ikke våkner igjen. Da sitter jeg oppe til jeg nærmest stuper før jeg legger meg. Jeg har fått div sove tabletter av legen min jeg kan prøve (ikke avhengighetsskapende da), men når jeg er av typen som leser pakningsvedlegget og bivirkningene....da ender det med at jeg ikke tar dem. Jeg tør ikke risikere kvalme/oppkast eller besvimelser.... hva om jeg besvimer når Tobias er her eller når jeg er alene!!!


Folk rundt meg sier jeg burde gjøre noe hyggelig, gå på date, få kjæreste osv... tro meg jeg gjør hyggelige ting, er sammen med venner, går på kino, er ute og spiser etc...når økonomi og overskudd tillater det. Dateingen er det verre med, nå er ikke selvbildet mitt bra nok til å date. Har ikke akkurat trua på at jeg har noe å tilby for tiden, og ikke liker jeg det jeg ser i speilet heller... Hvem vil ha ei som sliter litt i hverdagen og som er sliten, og koser seg ofte på sofaen med strikketøyet, kontra ei som går den ene toppturen etter den andre, sykler birken og oser av energi og godt selvbildet??


Første blogginnlegget på to år og det er syt fra ende til annen, vel hva kan jeg si....jeg har rett til å føle det sånn jeg også, rett til å ha det tungt og synes at ting er kjipt og vanskelig. Til deg som har tenkt til å svare at jeg skal være glad for at jeg lever.... spar deg! Det kommer kanskje som et sjokk, men vi er alle glade vi har overlevd, vi som har sett døden i hvitøyet.... Vi har fortsatt en rett til å klage litt, som alle dere andre. Godt å få satt ord på ting og få ut litt frustrasjon ;-)