Translate

mandag 7. mars 2016

Headspin....alt for mange tanker...


7. Mars 2016


Klokken nærmer seg 01:30 og jeg får ikke sove, ikke at det er uvanlig i disse dager. Alle disse tankene som surrer og innhenter meg, spesielt nattestid.


Livet går opp og ned, og nå er jeg inne i en periode jeg ikke trives spesielt godt. Hvorfor? Jeg skal forsøke å forklare.


Ting har toppet seg for meg, alt for mye som har skjedd de siste 6 årene. Det er helt utrolig at det snart er 6 år siden jeg fikk diagnosen... og det er to år siden forrige innlegg her.




For to år siden hadde jeg det ganske bra. Operasjonen hadde gått fint og resultatet er helt fantastisk, så fantastisk at jeg i grunn kunne tenkt meg å bytte ut det andre brystet også. Jeg spurte kirurgen om han ikke kunne ta det andre også, men han fjernet ikke flotte friske deler sa han. Kan jo skjønne det, men rent estetisk hadde det jo vært en fordel....for å få det så likt som mulig. Vel vel, nå er det ikke slik, så da får jeg leve med forskjellene og være glad for at jeg har to :-)


Fot to år siden hadde jeg kjæreste, det har jeg ikke lenger....av forskjellige grunner. Ikke noe jeg skal utbrodere her, men som sikkert de fleste erfarer så tærer det på og skulle ønske jeg ikke hadde opplevet det. Føler jeg har fått dosen min for en stund, og ønsker bare å ha det fint, være glad og nyte livet, men det er visst ikke så enkelt.


Singellivet byr på utfordringer i hverdagen, sånn er det bare. Jeg jobber 100% og trives i jobben min, men for at det skal gå rundt økonomisk må jeg ha en ekstrajobb ved siden av dette, noe som betyr at jeg til tider jobber mye. Jeg velger også å jobbe litt ekstra for å kunne ha muligheten til ferie med min sønn, kino, ta en matbit ute....regninger, regninger, regninger... Misforstå meg rett, jeg er heldig som har muligheten til å jobbe litt ekstra, men gud som jeg kunne ønske jeg kunne samle krefter og være litt sosial i stedet.


Ikke noe er verre enn å være på sosiale medier og få meg seg livene til "alle" de andre... som stadig er ute på noe gøy, på hyttene sine, er hekta på interiør og bytter ut, pusser opp og det ser bare sååå jævelig lekkert ut, hele forbanna tida. Ikke noe er så vanskelig å "høre" at folk har reduserte stillinger, fordi de ikke orker eller trenger å jobbe fulltid, samtidig som de legger ut det "perfekte" livet deres. Dere tror kanskje jeg ikke unner andre å ha det fint og bra, ikke er glad på deres vegne når de kan jobbe redusert....jeg er det, sånn egentlig. Det er bare så innmari vanskelig å være glad for andre hele tiden, når en har mest lyst til å gå i hi, grave seg ned eller bare grine....fordi man er så sliten av å få ting til å gå rundt, alene....fordi man er sliten av å streve og måtte klare alt alene, hele tiden.


Jeg er ikke bedre selv, jeg sørger jo for å legge ut på sosiale medier når det skjer noe på denne kanten også.... helt dustete egentlig, akkurat som man må bevise noe. Bevise noe for hvem? for alle andre...eller meg selv? Det er vel begge deler egentlig...for å føle meg litt bedre.


Det jeg prøver å si er at jeg er sliten, veldig sliten....hva skjer når man er sliten, jo tankene blir negative, selvfølelsen daler og ting blir litt tungt og vanskelig....i alle fall for min del. Jeg har for faen meg vært igjennom krefthelvete, operasjoner, dødsangst, smerter, samlivsbrudd, krangling med NAV og levd på fattigdomsgrensa, før jeg var tilbake i full jobb. Takk og lov for venner og familie som sørget for mat til oss. Jeg har vært igjennom et samboerskap som jeg måtte ende, hvorpå jeg følte jeg sviktet min sønn pga bruddet...han hadde jo også blitt glad i disse nye menneskene i livet vårt.


En annen ting som tærer på er dårlig samvittighet, overfor meg selv, sønnen min, familien min, vennene mine, jobben min...osv. En hører som kreftpasient at en bør trene, spise sunt og ikke stresse blant annet...jeg er så sliten at jeg ikke kommer meg på tening, så sliten at jeg ofte velger lette løsninger i matveien og trøstespiser (sjokolade og brus) ikke stresse....my ass!!! Hverdagene er stort sett bare stress...jobb, oppfølging, kjøring, henting, middager og lekser...med barn i huset. Man jager etter klokka og prøver å rekke alt og gjøre så godt en kan. Sånn har vi det sikkert alle sammen... og jeg sier ikke det er mer synd på meg enn andre, men akkurat nå er jeg sliten og takler det svært dårlig.


Folk sier til meg "du er heldig som har barnefri annenhver uke"....både ja og nei tenker jeg da. Ja, fordi jeg har mulighet til å "dyrke meg selv." men med hvilke penger da? med hvilken energi da? Hvilken tid da? De ukene jeg er alene, har jeg gjerne litt lengre arbeidsdager og jobber ekstra i helgene, for å få endene til å møtes. Nei fordi jeg hater å ikke være sammen med min sønn, og jeg takler det dårligere og dårligere, jeg som trodde det ble lettere med tiden. Jeg sover dårlig og regelrett har et inderlig savn hver dag. Så den selvdyrkingen er jeg dårlig på...


Jeg har dårlig samvittighet overfor familie og venner fordi jeg rett og slett må melde avbud på en del ting, som regel er det to grunner til det. Enten så strekker ikke pengene til eller så har jeg ikke energi.


Midt oppe i alt dette er det noe som plager meg enda mer... tankene mine. Jeg nevnte lenger opp at det snart er 6 år siden diagnosen...og det er veldig bra det, men nå tenker jeg at jeg har vært frisk så lenge at jeg snart blir syk igjen....jeg er redd!! Hva hvis det skjer...kommer jeg til å dø da? jeg kan ikke dø fra Tobias... Mange ganger om dagen, sikkert 20-30 ganger, tar jeg meg i at jeg kjenner og undersøker det "friske brystet" for kuler, og hver dag har jeg vondt i det brystet.  Jeg vet ikke om det er reelle smerter eller om det er innbilning. Det er rett før jeg blir koko.


Ofte når jeg er ute blant mange mennesker, spesielt når jeg er alene med mange ukjente  mennesker...på gata, kjøpesenter etc så tenker jeg at jeg kommer til å segne om, få hjerteinfarkt og så er det game over. Heldigvis har jeg ikke fått panikkangst, jeg har kjent frykten i magen og klart å "prate til meg selv" og pustet godt med magen, så det går bra.


En gang har jeg opplevd panikkangst, og det er noe av det verste jeg har opplevd. Jeg fikk oppleve det da jeg våknet opp på intensiven etter rekonstruksjonsoperasjonen. Jeg våknet og skjønte jeg hadde overlevd, at Tobias ikke hadde mistet mammaen sin denne gangen heller. Da jeg skjønte det, ble jeg først kvalm, så ble jeg redd for å kaste opp (en fobi jeg har), følte meg svimmel, fikk brystsmerter og tenkte at nå takke hjertet for seg.... alle alarmer som jeg var koblet til ringte og ulte, samtidig som det kom en hel gjeng med sykepleiere, leger og gud vet hvem... jeg ble koblet til mye annet og ble testet for alskens greier... helt til en sykepleier tok meg i hånda og kikket meg i øyne og spurte om jeg var engstelig, hvilket jeg svarte ja til.... da roet alt seg, alarmene sluttet å ule og pulsen sank igjen.... tusen takk <3 p="">

Jeg sover dårlig om nettene, eller det vil si, når jeg først sovner så sover jeg ganske greit, men ikke lenge nok. Saken er den at jeg tør ikke legge meg, for jeg er sikker på jeg ikke våkner igjen. Da sitter jeg oppe til jeg nærmest stuper før jeg legger meg. Jeg har fått div sove tabletter av legen min jeg kan prøve (ikke avhengighetsskapende da), men når jeg er av typen som leser pakningsvedlegget og bivirkningene....da ender det med at jeg ikke tar dem. Jeg tør ikke risikere kvalme/oppkast eller besvimelser.... hva om jeg besvimer når Tobias er her eller når jeg er alene!!!


Folk rundt meg sier jeg burde gjøre noe hyggelig, gå på date, få kjæreste osv... tro meg jeg gjør hyggelige ting, er sammen med venner, går på kino, er ute og spiser etc...når økonomi og overskudd tillater det. Dateingen er det verre med, nå er ikke selvbildet mitt bra nok til å date. Har ikke akkurat trua på at jeg har noe å tilby for tiden, og ikke liker jeg det jeg ser i speilet heller... Hvem vil ha ei som sliter litt i hverdagen og som er sliten, og koser seg ofte på sofaen med strikketøyet, kontra ei som går den ene toppturen etter den andre, sykler birken og oser av energi og godt selvbildet??


Første blogginnlegget på to år og det er syt fra ende til annen, vel hva kan jeg si....jeg har rett til å føle det sånn jeg også, rett til å ha det tungt og synes at ting er kjipt og vanskelig. Til deg som har tenkt til å svare at jeg skal være glad for at jeg lever.... spar deg! Det kommer kanskje som et sjokk, men vi er alle glade vi har overlevd, vi som har sett døden i hvitøyet.... Vi har fortsatt en rett til å klage litt, som alle dere andre. Godt å få satt ord på ting og få ut litt frustrasjon ;-)



















3 kommentarer:

  1. Kjære du, det er godt å få slikt ut, ut, ut. Jeg skjønner deg veldig godt. Det er bare slik det er iblant. Og ganske ofte hos deg. det nytter vel ikke å trøste deg med at det blir nok bedre etterhvert, alt sammen, når sønnen blir større og du får enda større avstand til alt det ekle du har vært igjennom. Tvi tvi, stå på, og ja skriv ned alt det som plager, av og til, det hjelper

    SvarSlett
  2. Så godt å høre at det er liv i dag. Vi startet jo samtidig på denne reisen. Og ja; skrik det ut og vær forbanna på livet, døden, vellykka venner og naboer og alle de som synes du skal være overlykkelig for at du lever.
    Lev og lev er to forskjellige saker. vil vel heller si at du nå for tiden eksisterer. Og det er noe helt annet.
    Men jeg tror du tar feil når det ikke er noen som kan være noe for deg der ute et sted. Ikke alle er ute etter supermodeller og topptrente sporty jenter. De er som regel mer opptatt av seg selv enn kjæresten.
    Ser på deg som en sterk jente med resurser, du har bare fått midlertidig nok etter å ha slitt med all dritten, økonomiproblemer og aleneansvar de ukene du har samværet for sønnen din.
    Søk profesjonell hjelp og få snakket ut om saker og ting som opptar deg mer enn du har godt av.
    Bruk ikke energi på å ergre deg over alle de som sier du skal være glad du lever. De har ikke fått prøve hva dette dreier seg om. og er de heldige, slipper de å erfare det også, selv om man noen ganger tenker at de burde fått en dose for å lære.
    Og husk; "Ukrutt forgår ikke så lett"
    Klem fra Liv

    SvarSlett
  3. Jeg forstår deg. Jeg har gått gjennom det samme, men har også fjernet det andre brystet for kort tid siden. En bitteliten kul ble funnet da de korrigerte det friske brystet i operasjon. Det er krevende å administrere tanker og følelser når man gjennomgår noe slikt.
    Jeg håper at du klarer å beholde styrken din, og at du ikke lar de tunge tankene få lov å ta over. Det er enormt viktig. Sørg for å hvile når du kan. Grip fatt i det som er positivt selv om det virker så bittelite der og da. Jeg synes at det er modig og sterkt av deg å fortelle så åpent og ærlig. Det hjelper andre også, tror jeg. Lykke til videre.

    SvarSlett