Translate

tirsdag 17. mai 2016

Mindfucking.....

16. Mai 2016

Jeg fortalte i forrige innlegg om tankespinn og sykdomsangst... Vel, det har ikke blitt bedre.  

Dette startet en tid tilbake, og tok fullstendig overhånd og slet meg ut. 1. Februar ble jeg 80 % sykemeldt, grunnet insomnia og sykdomsangst.... Jeg var utslitt og bare gråt. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve dette. Trodde jeg hadde vært i kjelleren før, men dette... Dette var en helt annen kjeller, en kjeller jeg ikke hadde sett før. 

Legen ville sykemelde meg 100%, men det sa jeg var uaktuelt, jeg var redd jeg ville isolere meg totalt og gjøre det verre enn det allerede var. Jobben er viktig for meg og jeg ville fortsatt ha den følelsen av å fortsatt duge til noe. De første ukene av sykemeldingen sov jeg for det meste, foruten det aller nødvendigste, som å følge opp Tobias og det lille jeg gjorde på jobb, noe annet klarte jeg ikke. Jeg var redd, hver dag. Redd for å dø, redd for å bli syk.... Redd for at min sønn skulle miste sin mor. 

Hver dag og natt trodde jeg at jeg skulle få hjerteinfarkt og dø. Turte ikke legge meg om kvelden, turte ikke sove fordi jeg var sikker på at jeg ikke ville våkne igjen. Disse tankene ble altoppslukende.... Og jeg trodde det skulle tørne for meg. 

Det eneste jeg klamret meg til var at jeg stadig klarte å puste og prate meg selv til fornuft, slik at jeg ikke fikk angstanfall. Noen ganger måtte jeg le av meg selv også, måten jeg tenkte på og det jeg var redd for. Jeg trøstet meg med at jeg klarte å ordne opp for meg selv, slik at det ikke tippet helt. Det kunne ikke det, jeg kunne ikke tippe helt....

Etter noen uker med en del søvn, riktignok på dagtid, ble det litt lettere. Sykdomsangsten er der fortsatt, men jeg sover på natta om ikke annet. Jeg legger meg litt for sent, men det er iallefall fremskritt. 

Jeg snakket en del med min fastlege, samt gode venner og kollegaer. Med tips fra de tok jeg kontakt med Radiumhospitalet og snakket med onkologen min, Anna. Hun tok meg høyst alvorlig og synes det var leit at jeg hadde fått slike tanker, men ikke noen uvanlige tanker å få etter en kreftdiagnose. Hun skulle gi beskjed til en psykiater, som ville ta kontakt med meg. Det tok ikke lange tida så fikk jeg en tlf og vi avtalte tid. Jeg begynte først hos ei dame, men hun ble sykemeldt så da fikk jeg time hos ei annen ei. Vi kom frem til at det som mest sannsynlig har utløst alt dette er hendelser og opplevelser som har skjedd og stammer fra mange år tilbake og frem til i dag, ting som har hopet seg opp. Jeg har ikke hatt mulighet til å bearbeide dette godt nok, så nå sa det stopp. Hun kunne forsikre meg om jeg ikke hadde blitt helt koko, men at jeg trengte en pause så jeg fikk ryddet opp litt. Hun anbefalte at jeg skulle begynne med cipralex, siden kroppen og hodet konstant er i beredskap, slik at jeg fikk slappe av litt. Saken er den at siden jeg har sykdomsangst, så leser jeg alle pakningsvedlegg, så jeg har fryktelig vanskeligheter med å ta medisiner som har en lang liste med bivirkninger. Psykiateren sa at jeg ville gå å være kvalm i 14 dager samt at angsten ble forverret denne tiden, før det skulle bli bedre. Skal jeg gå og være kvalm i 14 dager, jeg som har oppkast fobi??!! Det skjer jo ikke, ikke finner jeg "tid" til å sette av 14 dager som jeg ikke er på nett liksom. Mulig dette er unnskyldninger, at jeg ikke tør å prøve, men jeg får se hva jeg gjør etterhvert om det ikke blir bedre, med min måte. Samtidig er vektøkning en bivirkning, har ikke lyst til å gå sommeren i møte og legge på meg mer. Fikk nok ekstra kiloer i forbindelse med cellegiften, hele 20 stykker av dem også, som ikke har blitt borte siden jeg måtte begynne med forebyggende medisiner, som gjør at jeg kjemisk blir satt i overgangsalderen, som igjen er uheldig med tanke på vekt. Legene har sagt at det nærmest er umulig å gå ned når man bruker disse tablettene, men at man bør prøve å ikke gå opp. Foreløpig har jeg brukt disse tablettene 5,5 år, så har ca 4,5 år igjen. Dette får jeg bare leve med, men tør ikke utsette meg selv for enda flere ekstra kiloer. 

Noen tenker sikkert, hva betyr vel noen ekstra kiloer? Vær glad du fortsatt lever. Selvfølgelig er jeg det, men jeg har ikke lyst til å få dårligere helse pga mange ekstra kiloer, jeg har jo sykdomsangst. Jeg har fortsatt lyst til å føle meg bra og å kunne se " smashing " ut, selvom jeg har vært syk, selvom jeg til tider trodde jeg skulle dø og så sånn ut også. Jeg har fortsatt lyst til å ha så god selvfølelse at jeg skal tørre å date igjen, tørre å tro på koærligheten og at jeg er god nok og kanskje være så heldig å få meg en mann jeg kan leve resten av livet med..... Da holder det ikke med at jeg skal være glad for at jeg lever!!! Vær så snill å DRIIIIIIT i å si det, tenk dere om før dere kommer med "velmenende ord." Jeg er drittlei bivirkninger, redsel, frykt, sykdoms og døds angst, jeg er drittlei av å bare eksistere.....jeg vil LEVE også. 

Uansett, jeg har gått til denne psykiateren et par tre ganger og skjønner jeg burde gå så lenge at jeg ikke havner i denne situasjonen igjen, med det første. 
Siste gang jeg var hos henne hadde jeg en forferdelig periode. Jeg var helt oppsatt på at jeg kjente kuler i det friske brystet. Jeg hadde vondt og det stakk i brystet, jeg kjente etter sikkert 50 ganger i timen og rodde jeg skulle gå ut av mitt gode skinn. Psykiateren så på meg og lurte på om jeg var tilstedet. Ikke egentlig var svaret mitt, jeg sitter og konsentrere meg om at jeg ikke skal kjenne etter kuler i brystet mitt. Fokuset mitt var kun der, hun kunne sagt hva som helst og jeg hadde ikke fått det med meg alikevel. Vi pratet litt om dette og hun lurte på om jeg kunne gjøre avtaler med meg selv om å kjenne etter en gang om dagen. Hæææ?? Fra mange ganger i timen til en gang om dagen? Hun endret forslaget til en gang i timen...hehehe :-) 

Etter denne timen måtte jeg bare forhøre meg om ikke onkologen min, Anna, hadde 2 min til meg. Nå kjente jeg at jeg ikke hadde mye å gå på, før jeg kom til å tørne helt. Jeg gikk ned fra 2. Etg til 1. Etg hvor poliklinikken ligger. Jeg stilte meg i kø, det tok ikke så lang tid før det ble min tur. Jeg spurte om Anna var til stede, og fikk til svar at det var hun. Jeg lurte på om de kunne finne ut av om jeg kunne få to minutter med henne, fordi jeg ville spørre om noe. Akkurat i det jeg sa det så jeg "sykepleieren min" krysse gulvet. "Der er Maria jo..." Sa jeg. " Hun er med Anna i dag" svarte damen i skranken. "Kan du ringe på henne ? " spurte jeg. Skrankedamen gjorde det og rett etter kom Maria mot meg og vinket meg til seg. Jeg gikk over til henne og hun spurte meg om det var noe galt. Jeg fortalte henne at jeg hadde vært oppe og at jeg holdt  på å bli gal, av alle vondtene, kulene, tankene og psyken min. Jeg visste ikke om noe av det var reelt eller om det var innbilning. Maria gikk inn til Anna, rett etter hørte jeg Anna rope på meg da Maria åpnet døra igjen. Jeg nærmest løp inn til henne. Anna kunne fortelle meg at hun visste jeg hadde vært og snakket med psykiateren, og så på meg med hodet på skakke før hun spurte meg mildt og vennlig, som bare Anna kan, " hvorfor straffer du deg selv, Cathrine?" Jeg tenkte litt før jeg svarte henne at jeg lurer på hvor lenge jeg skal trekke det lengste strået. Jeg har vært i så mange begravelser i det siste, at jeg begynner å tro det er min tur neste gang.... Hun skjønte tankene mine, og beroliget meg med at det er naturlige tanker når en har vært igjennom helvete på jord én gang, så er det ikke noe man vil igjennom flere ganger. "Kle av deg så skal jeg kjenne etter" fortsatte hun. Jeg var ikke treg med å få av meg overdelen, satte meg på stolen og Dr.Anna begynte lynundersøkelsen sin. "Hvor kjenner du kulen da Cathrine? " var neste spørsmålet hennes. " det sier jeg ikke, du får finne den selv," svart jeg. Hun smilte og fortsatte undersøkelsen.... " jeg kan ikke kjenne noe" sa hun. "Kjenn der da" sa jeg og satte fingeren min inn i brystet hvor jeg hadde kjent kulen. Hun kjente og klemte...." Det er bare en kjertel, jenta mi" sa hun nesten hviskende og smilte. Jeg kunne nesten ikke tro det, tårene kom frem i øyekrokene jeg følte jeg svevde. "Er du sikker? Tuuuusen takk, herregud når ble jeg lettet. Forhåpentligvis kan jeg senke skuldrene og puste litt igjen" svarte jeg.  " Det ser veldig bra ut, men husk at jeg ikke har røntgensyn" sa hun. " Nå håper jeg du får det bedre fremover og så sees vi i Mai" fortsatte Anna. " Tusen takk, You made my day" sa jeg og gikk ut igjen med et smil om munnen og hevet hodet. Herregud for en lettelse, og så uendelig takknemlig jeg er for at Dr Anna tok seg tid til meg, selvom jeg ikke hadde time hos henne. Ikke trang jeg å vente heller, men kom rett inn, helt fantastisk❤️

Denne beskjeden var nok til at jeg, ved neste faslegebesøk, økte til 40% friskemelding. Utrolig hvor mye psyken har å si for å kunne fungere i hverdagen, og på selvfølelsen. 

Denne følelsen holdt i ca 14 dager før jeg var "tilbake" i samme mønster som tidligere. Kjente kuler, hadde vondter, kjente og klemte på det friske brystet så mange ganger i døgnet at jeg holdt på klikke. Igjen var jeg helt oppsatt av tanken på at det måtte være noe, at det var min "tur" til å trekke det korteste strået osv. Jeg fortalte det til enkelte venner og familemedlemmer, noen var veldig forståelsesfulle, støttende, lyttende og kom med kloke ord, andre kom med slengbemerkninger som "det er sikkert bare muskelvondt", " dumt å bruke så mye energi på noe slikt, ikke ta sorgene på forskudd", " du skal være glad du er til kontroll hvert år, det er sikkert mange av oss som går rundt og er syke uten å vite om det" osv osv. De mener det sikkert godt, men for Guds skyld spar dere enn å komme med dette. Følelsen av å bli lattligjordt og bagatellisert er sårende og nedverdigende. Joda, det er godt og betryggende å ha den årlige kontrollen, men det er også en skikkelig " mindfucker". Det å være velvitende til hva en evt står overfor om man må i "ringen" igjen er fryktelig skremmende, man blir livredd av å måtte nok en gang se døden i hvitøyet. Det å ha kjent dette på kroppen en gang, er nok til å vite at dette er noe man absolutt ikke vil være med på flere ganger. Det å være usikker å redd for at en plutselig skal bli borte fra barna sine eller det som er det værste, hva barna må igjennom, den reisen med frykt, smerter og usikkerheten vi utsetter dem for er hjerteskjærende, og ikke minst tanken på den redselen de har for å miste sine aller aller kjæreste....i mitt tilfelle, mammaen sin.  Jeg ville helt klart vært foruten disse årlige kontrollene, som igjen betyr at jeg hadde sluppet den erfaringen jeg fikk i veldig ung alder. Tro meg, dere som tenker at vi er heldige som har årlige kontroller, jeg ville heller vært dere som ikke har opplevet denne frykten, som fortsatt lever uvitende og fortsatt tror man er udødelig og at ting skjer alle andre. Dere aner ikke hvor befriende den følelsen er, og vær glad for det, men ikke bagatelliser andres følelser, frykt og bekymringer. Fortsett å kryss fingrene deres for at dere slipper slike fryktelige erfaringer, fortsett å irritere dere over skittentøyet til mennene deres, sure sokker som ligger over alt, over alt rotet på kjøkkenet som blir etter dem om de skulle lage middag. Det samme gjelder mennene som irriterer seg over damene sine som stadig er på shopping, bruker for mye penger eller innbyr alt for sjelden til sex. Jeg har bedt dere om å ikke bagatellisere våres redsel, frykt og bekymringer, men beklageligvis tror jeg ikke "vi" klarer det samme for dere. For oss ville deres irritasjoner og bekymringer vært "toppen av lykke" i forhold. Forskjellen er vel at jeg hører hva dere sier, men velger å ikke gi uttrykk for det, eller komme med noen bemerkninger,  jeg lar vær å si noe....noe noen av dere også burde, noen ganger. Alle har sine bekymringer, sin redsel og frykt, som er høyest reell for hver enkelt uanhengig av tidligere erfaringer, så om du ikke kan tilby deg å lytte og en skulder å gråte på så vær forsiktig med hva du sier. 

Jeg skulle få en litt annen opplevelse i påsken skulle det vise seg. Påsken kom og jeg så frem til noen deilige dager på fjellet med Tobias. Vi skulle opp på hytta til pappa, sammen med han og Anne, min fars samboer. Tobias og jeg kjørte oppover til kvamsfjellet, 1 times tid fra Lillehammer, skjærtorsdag. Turen gikk fint og vi koste oss. Den første dagen gikk fint, det gjorde den andre dagen også, helt til kvelden kom og vi satt å så på en påskekrim på TV. Jeg fikk plutselig følelsen av at det ene benet mitt hovnet opp og ble vondt. Jeg forsøkte og ikke tenke på det, og ville ikke ai noe til de andre, ville ikke uroe eller skape noe bry. Jeg masserte benet, kjente og klarte ikke å sitte stille, så til slutt måtte jeg reise meg opp og gå på badet for å sjekke dette ut. Jeg sjekket begge ben opp mot hverandre, om det ene var mer hovent enn det andre, rødere enn det andre osv. Jeg var redd jeg hadde fått blodpropp. Flere ganger den kvelden måtte jeg sjekke dette på badet, før jeg til slutt gikk å la meg. Tankene mine gikk på at jeg var langt inne på fjellet, langt unna sykehus og lege. Riktignok hadde jeg vært på Lillehammer sykehus før, hvor jeg lå på isolat noen dager, men orket ikke tanken på at jeg skulle måtte ned dit igjen. Jeg tenkte og snakket til meg selv om at benet mitt var helt ok, det var ingen tegn til det jeg bekymret meg for. Forsøkte å lese litt og få tankene over på noe annet, med mer eller mindre hell. Jeg snudde meg rundt og krøp inntil ryggen til Tobias, som lå og sov, det finnes ikke noe bedre sted og være, enn sammen med han, tenkte jeg. Jeg sovnet.... Og gjett hva? Jammen meg våknet jeg ikke neste morgen også, uten vondt i benet. Er det virkelig mulig at psyken og tankene kan løpe så innmari og fantasiene bli så virkelige... En ting er sikkert og det er at det er ordentlig slitsomt. Resten av påsken gikk fint, en og annen tanke streifet meg riktignok, samt litt klemming og kjenning på brystet, men bortsett fra det var alt ok. Vi koste oss og akte, og spilte spill til den store gullmedalje. 

De påfølgende dagene og ukene gikk sånn nogenlunde, litt opp og ned med tankene, innbildningen og frykten. Jeg kan ikke si at dagene var helt tipp topp, men ukene hvor Tobias var hos meg var desidert mye bedre enn de ukene jeg var helt alene. Det at han er hjemme gir meg en trygghet, indre ro og hverdagene blir mye bedre. Det å være opptatt av han, hva angår skole, lekser, treninger, middager og frokoster sammen... Vel det finnes ikke noe bedre, og jeg får helt andre ting å konsentrere meg om. 

En annen og ny opplevelse jeg hadde var en kveld jeg måtte innom butikken en tur.  Jeg hadde hentet det jeg skulle ha og stilte meg i kassakø, der var også avisstativet. Dagbladet eller VG lyste mot meg med overskrift som " hjerteinfarkt - tegnene du bør vite om." Jeg hadde ikke før sett den overskriften før jeg begynte å føle meg nummen. Nummen i hender og føtter, jeg følte meg litt kvalm og svimmel og tanken om at jeg måtte legge fra varene og gå ut slo meg. Jeg pustet og "snakket" til meg selv. Jeg sa at jeg ikke følte noe av dette før jeg leste overskriften, dette er sikkert bare en innbilning...igjen, og ikke snakk om at jeg skal gå ut uten å handle. Dette skulle ikke få overtaket, nå var det nok. Jeg ble stående i kø, betalte og gikk ut, og inn i bilen. I det øyeblikket jeg gikk ut av butikken var alle ubehageligheter borte. Jeg visste det, tenkte jeg...bare innbilning hele greia, og måtte le litt. Denne episoden har jeg ikke hatt siden, og jeg er ofte på butikken og leser fortsatt overskriftene i kassakøen. 

Dagene og ukene gikk, og det nærmer seg den årlige kontrollen på Radiumen igjen. Jeg blir mer og mer stresset, mer kuler kjenner jeg og det går  stivt rundt. Tårene renner og jeg har det ganske vondt egentlig. Det er  ikke sånn hver dag, hele dagen altså, bare innimellom som det tar litt overhånd. Det værste med denne tiden rett før kontrollen, er at jeg var i en begravelse til ei jeg kjente meget godt, gjennom skole og sykdom. Vi var syke samtidig, men hun fikk desverre tilbakefall. Samtidig med dette fikk jeg også vite at ei annen jeg hadde blitt kjent med noen år tilbake også hadde fått tilbakefall, 8,5år etter første gang hun var syk. Livet er tøft og brutalt... Jeg skal til kontroll snart, på 6 års kontroll!!! 


Det skal bli godt å få kontrollen overstått.... Hvis alt er ok. 


Dette er hvordan jeg har fått oppleve livet en stund, litt vanskelig og vondt. Sånn er det desverre, det går opp og ned, og nå håper jeg på tidenes opptur snart. Jeg føler jeg har kledd meg ganske naken her, når jeg nå har skrevet om dette, men samtidig er det viktig tenker jeg. Livet etter ferdig behandlet og når alle forventer, og tror man er frisk, og seg selv igjen så er det faktisk ikke så enkelt. Det er ikke bare å børste av seg så ekstreme opplevelser, frykt og redsel.... For ikke å snakke om hvordan psyken har fått gjennomgå i alt dette. Så til dere som tenker at man er frisk og rask igjen, så lenge man er symptomfri fra kreften så er det uendelig mange andre ting man må hanskes med hver eneste dag. Dette er ting som ikke synes utenpå et menneske, som ingen andre kan se. Vi er alle forskjellige, med ulike bivirkninger og erfaringer, men en ting er sikkert.... Vi blir aldri helt den samme igjen. Selvom det er det vi ønsker og håper, så må vi lære oss å bli kjent med den nye oss. Dette tar tid, det tar tid og oppdage at alt ikke blir som før, det tar tid å akseptere... Da er det ekstra vanskelig at "alle andre" forventer at vi er den samme og friske, og som om ingenting har hendt. Hver eneste dag kjenner vi på hva vi har vært igjennom, i form av senbivirkninger som vi ikke engang vet om vi blir kvitt eller om de har kommet for å bli, tanker og arr... Både fysiske og psykiske. 

Dette er litt av min hverdag.... Akkurat nå. 

Jeg må bare legge til at jeg ellers er veldig heldig som har gode venner og familie rundt meg. Jeg og Tobias er også heldige som har pappa'n til Tobias. Jeg er heldig fordi vi har et veldig godt samarbeid, noe som er godt og støttende i hverdagen, og Tobias er heldig som har en flott pappa som alltid stiller opp. Så selvom jeg sliter litt psykisk om dagen, så er det meste ellers på stell 😉 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar