Translate

mandag 22. mai 2017

Jeg har det bra, men tror jeg er nær et sammenbrudd...


16. Juli 2017

Lite visste jeg at "livet etterpå" skulle bli sånn som dette. At det skulle gå så mye opp og ned, og når jeg sier det så er det på mitt mentale og fysiske plan. Jeg føler meg utrolig splittet, på den ene siden har jeg det veldig bra. Jeg har funnet drømmejobben, og gleder meg til å gå på jobb, ta utfordringer på strak arm og jobbe ad-hock absolutt hele tiden. Jobben som gir meg utrolig mye, setter perspektiver på livet og får meg til å glemme mine egne utfordringer, plager og vondter samt å være utrolig takknemlig for hva jeg har og hvem jeg er. Jeg er takknemlig og velsignet med en fantastisk flott sønn, som jeg elsker over alt her i verden og som betyr ALT. Jeg er uendelig glad for at hans far og jeg samarbeider godt og ønsker det samme for sønnen vår. Jeg setter utrolig stor pris på de gode vennene jeg har rundt meg og som er der for meg. 

På den andre siden er jeg utslitt, nedfor, lei meg, lei av å ha dårlig samvittighet... Overfor meg selv og mine nære og kjære rundt meg. Lei av å være redd, engstelig, sliten, asosial, bekymret. Bekymret for morgendagen, for økonomien, for at tenåringen skal ramle borti noe som jeg ser resultatet av hver eneste dag på jobb. Jeg er redd for å være alene, bli syk, bli matforgiftet når jeg spiser borte, eller av noe jeg har her hjemme som har gått over datoen med en dag eller to. Jeg er sliten av helseplagene jeg kjenner på hver dag, og veldig ofte når jeg er alene, på kveldene og når jeg legger meg. Hver dag tror jeg at jeg har hjerteinfarkt, blodpropper, spredning av kreft og pustebesvær.... Hver dag snakker jeg til meg selv, om at jeg må slutte, at det er innbilning, at disse "symptomene" har jeg kjent på mange ganger tidligere og jeg lever enda. Hver dag kjenner jeg på disse tankene, snakker meg ut av "problemet", smiler og later som at alt er ok....hvis noen spør. Jeg er kjempe sliten, av disse tankene og de fysiske "plagene" som oppstår på grunn av min egen frykt. Jeg trodde det skulle bli lettere etterhvert som tiden går, men for meg blir det bare værre og værre, og nå kjenner jeg meg nær et sammenbrudd. 

Jeg vet det er mange med meg som sliter med forskjellige ting og tanker, som tar medisiner for dette og som sikkert har god nytte av de, jeg for min del tar ikke noe. Jeg leser alle pakningsvedlegg og er livredd for bivirkninger og i værste fall en allergisk reaksjon overfor medisinene. Jeg tar knapt nok en Paracet, og her om dagen hadde jeg veldig vanskeligheter for å ta en paracet fra en eske som var blitt kjøpt i Sverige.... Hva hvis det var noe annerledes i dem som jeg ikke tåler??? Snakket meg ut av det og tok to stk...hehehehe. Utrolig slitsomt å få slike sperrer på alt mulig, i allefall ting jeg kan bli syk av. Jeg har til og med tømt kjøleskap og fryser for mat, fordi jeg oppdaget at dørene ikke var lukket helt igjen. Jeg vet ikke hvor lenge de hadde stått bittelitt på gløtt, men da tok ikke jeg sjansen på å skulle spise den maten,for så evt å bli dårlig. 

En dag jeg stod opp og skulle på jobb, så værket hele kroppen og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg avgårde på jobb, men klarte det på et vis. Jeg bare måtte få unna noe på jobben før jeg kunne dra. Jeg hadde ny jobb, jobbet der i 4 mnd.... Alene som sykepleier. Det var mye prøving og feiling, tråkke opp løypa på egenhånd med litt råd fra kollegaer og beboere. Beboerne mine, som jeg har medisin og helseansvaret for er ca 40 stk som kjemper i sine egne liv med å bli rusfrie og takle hverdagen uten rus. Den tøffeste gjengen jeg vet om og som jeg er så glad i. Denne dagen sa det stopp, kroppen sviktet og jeg klarte så vidt å løfte armene mine. Jeg fikk legetime rett etter lunsj, så jeg dro til den og ble sykemeldt et par uker.  Jeg hadde høyt blodtrykk, sykt stresset og ufattelig mye indre uro... En følelse av og ikke klare å slappe av, puste ordentlig bare overflatisk, og kjenne på følelsen av å mislykkes i ny jobb, ikke takle presset og dårlig samvittighet. 

Etter dette har jeg vært til og fra legen, målt trykket som har blitt noe bedre, men fortsatt høyt. Jeg har gått med 24-timers måling, som ikke var til min fordel iallefall. Den målte hver time hele døgnet. Jeg skulle stoppe opp å slappe av når den satte i gang å måle, men i stedet ble jeg mer stresset og enda høyere blodtrykk. Legen ville sette meg på Renitec 5mg blodtrykksmedisiner på bakgrunn av 24 timers målingen, men på bakgrunn av målingen der og da kunne jeg velge. Dette var rett før jeg og Tobias skulle ha en uke på Kypros, så valget ble å vente til vi var tilbake, med tanke på eventuelle bivirkninger jeg kunne få og det orket ikke jeg å forholde meg til enda. 

Da vi kom hjem fra Kypros kjøpte jeg eget blodtrykksapparat, la meg ned og målte... Helt perfekt jo, jøss da trenger jeg ikke medisiner da. Jippiiii. Jeg målte det litt innimellom og hadde bare fine målinger... Helt til jeg tok målingen i sittende stilling, shit dette ble forhøyt. Grensen for medisnering er et trykk på 140/90. Jeg hadde trykk som var varierende innenfor både 40 og 90 tallet, men ikke under, desverre. Jeg fant frem Renitec pakka og leste pakningsvedlegget og birvirkningene, som jeg alltid gjør, men som jeg ikke burde. Jeg tør ikke ta nye tabletter når jeg er helt alene, hva hvis det skulle skje noe?? Allergiske reaksjoner eller andre ubehagelige bivirkninger. Hvorfor måtte jeg gjøre dette på en strålende solskinnsdag hvor det var meningen at jeg skulle reise til stavern og bære med gode venner, le og ha det moro. Istedet ramlet jeg helt sammen, hjernen kokte av tankekjør som resulterte i at jeg krøllet meg sammen på sofaen og turte ikke å kjøre til stavern. Tankene gikk på farene ved å ha høyt blodtrykk, tenk om jeg fikk blodpropp eller hjerneslag, tablettene lå foran meg, men jeg turte ikke ta de... Denne redselen og frykten tok overhånd i dag og jeg kan ikke huske sist jeg gråt så mye av frustrasjon og fortvilelse for at denne angsten tar fra meg hverdagen. Jeg vet jeg trenger hjelp nå, få sortert tanker og finne redskaper som hjelper meg igjennom tunge dager, men det tar tid å få time og få satt i gang med dette så først må jeg få orden på blodtrykket før jeg får hjerteinfarkt eller slag. På dager som er så tunge som i dag savner jeg å ha noen hos meg, som kan holde rundt meg, støtte meg slik at jeg kommer igjennom fortere og ha færre slike dager og episoder. Tanken på ny kjæreste har jeg mistet troen på fullstendig, og ikke minst selvtilliten min er helt borte på det området. Tanken på å møte nye menn og date er fjern...hvorfor skulle noen menn ville synes at jeg er ok.... Med mine utfordringer, historie, arr over hele kroppen... Tanken på å møte opp for å treffe en ny fyr, for så å bli disset, dumpa, bli sett rart på....nei takk, det er jeg ikke sterk nok til å håndtere nå. Samtidig så er tanken på å være alene resten av livet ikke spesielt fristende heller. Gud vet hvor dette vil enda...😂😂 Kunne ønske noen bare kunne dukke opp å ta meg med storm, og måtte alle mine plager, angster, dustete tanker bare forsvinne. Da hadde jeg blitt lykkelig da😄 

Det som irriterer meg aller mest er at alle disse plagene mine har oppstått som et resultat av den helvetes kreften og den tiden jeg var igjennom det. Akkurat som om ikke kreft er nok i seg selv, så skal du faen meg slite med plager, skader og bivirkninger i årene etter også, eller kanskje for resten av livet... Hvem vet?? 


mandag 3. april 2017

03.04.2017

Sitter og ser på tv, omtrent alt funker nå.. bare jeg slipper å tenke så mye. Godt jeg har Netflix også..hehe.

I morgen, eller rettere sagt om noen timer er det nok en gang dommedag. Det kan gå fra å potensielt bli den dårligste dagen i mitt liv til å bli den beste, og det på et lite blunk, hele følelsesregisteret blir berørt. Akkurat nå føler jeg meg kvalm, redd, engstelig... jeg kjenner smerter i brystet som jeg kjenner som hjerteinfarkt, eller kanskje det er metastaster...spredning av kreftceller til brystbenet?? Jeg er tungpustet og det føles som jeg har kuler eller svulster i det friske brystet også... jeg blir gal av dette!!

Disse tankene og følelsene kverner om og om igjen, og det verste er vel egentlig at jeg sitter mutters alene, foruten Dorthe da. Den katta har lagt seg for kvelden allikevel, så lite selskap der altså. Tv'n står på, som bakgrunnstøy mer enn noe annet, for jeg tør ikke legge meg, enda jeg burde gjøre det, det blir en lang dag i morgen, en utmattende dag. Hvis jeg legger meg nå, får jeg helt sikkert hjerteinfarkt og pustebesvær, og jeg orker ikke å kjenne på det mutters alene. Både mora mi og ei venninne har sagt det bare er å ringe når jeg får disse tankene, men jeg gjør jo ikke det...jeg vet det er inni mitt hodet dette foregår, kan ikke vekke noen midt på natta fordi det rabler litt for meg nå.... men jeg kunne ønske jeg hadde noen, en partner, som bare kunne holde rundt meg, trygge meg og som viser at han er der for meg når jeg trenger han mest...det er i disse stundene jeg kjenner meg alene, så liten, så redd. Det er i disse stundene jeg savner noen aller mest.

Om noen timer er det altså 7års kontroll som står for tur, mammografi. Vet ikke om det er blodprøver også denne gang, men det finner jeg jo ut. 7ÅR!!...om 3år kan jeg friskemelde meg, men det betyr ytterligere 3 kontroller som må beseires. Kan ikke annet enn å krysse fingrene og håpe på det beste, noe som er lett å si, men fryktelig vanskelig å leve etter. Folk blåser liksom med munn...phu... og sier at dette går bra, nå er det så mange år siden atte. Lett for dem å si, tenker jeg, de har ikke mistet noen som fikk tilbakefall etter 8 år. Jeg kan ikke bare blåse det bort, jeg er absolutt ikke trygg enda og ikke vet jeg om jeg noen gang blir det, eller føler det.

De to siste årene har jeg vært inne i en ond sirkel, som jeg har fryktelig vanskelig for å komme ut av. Konstant tankekjør og dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet har jeg overfor meg selv, med tanke på at jeg har blitt overvektig (pga denne helvetes sykdommen og behandlingen), jeg burde trene, men er så sliten og utmattet på grunn av fatigue (utmattelsesyndrom) at jeg ikke har mer overskudd enn å komme meg til og fra jobb. Får jeg ikke trent blir jeg i enda dårligere form, dårlig kondis, svakere i muskelaturen og pådrar meg sikkert enda flere kg som igjen kan føre til livsstilsykdommer, infarkter osv. På toppen av det hele er jeg en typisk trøstespiser når jeg ikke er på topp, noe som bare gjør alt verre og sørger for ytterligere dårlig samvittighet. Helseangst og dårlig samvittighet = katastrofetanker!!!

Jeg begynner å bli temmelig lei av å måtte bryte avtaler fordi jeg ikke er i form, som igjen gir meg dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor de jeg har gjort avtaler med og for meg personlig er det en skuffelse og et nederlag. Når dette skjer gang på gang på gang, blir det til at jeg prøver å unnvike situasjonene. Jeg kan ikke love noe lenger, dukker jeg opp får det være et pluss i boka og kryss i taket. Til tider isolerer jeg meg hjemme også, da skuffer jeg ingen, ikke meg selv heller for jeg har alltids ett og annet å gjøre hjemme. Det er en trend jeg ikke liker og er klar over at det ikke er sundt i lengden, men den blir absolutt brukt.

den 23.Januar 2017 begynte jeg i ny jobb, som sykepleier i rusomsorgen. Dette er en helt annen hverdag enn den jeg har vært vandt til de siste fem årene. Nå er det opp tidligere om morgenene, mer hektisk hverdag, nye utfordringer, oppfriskning av gammel kunnskap og samtidig tilegne meg ny. Har masse ansvar, og ansvar som ligger kun hos meg. Å jobbe med denne menneskegruppen gir meg enormt mye, samtidig som jeg gir enormt mye av meg selv. Å få ta del i deres bakgrunn og historier, gjør meg utrolig ydmyk og jeg har en enorm respekt for disse menneskene. Tanken på hva de må streve med hver eneste dag, både historien sin og samtidig er villig til å gjøre et forsøk på å bli rusfrie, vel...jeg bøyer meg i hatten. Tanken har slått meg flere ganger, at jeg egentlig ikke bør klage. Det var veldig hyggelig på jobb på Fredag, jeg fikk klemmer og lykkeønskninger fra flere av brukerne mine, det varmer. Det som er utrolig deilig med denne jobben, er at jeg ikke har tid til å tenke på meg selv når jeg er på jobb, samtidig som jeg er helt skutt når jeg kommer hjem så jeg sover godt om nettene og sovner fort gjør jeg også.. hehe. Denne helseangsten har blitt bedre i så måte, men fatiguen har blitt verre, jeg har null energi what so ever, på ettermiddagene og i helgene. Jeg gjør det jeg må gjøre, og prøver å få til det jeg har lyst å gjøre innimellom. Hodet vil, men kroppen lystrer ikke. Vel vel, sånn er det og sånn har det blitt...jeg klarer på mange måter å leve med det, bortsett fra litt frustrasjoner innimellom. Det verste er alle de rundt meg som jeg føler jeg svikter, men som jeg også føler ikke forstår og dømmer meg litt. Det gjør vondt. Jeg gjør så godt jeg kan, samler energi så jeg får fulgt opp min sønn, som er og blir nr 1.

Da har jeg fått slått i hjel litt tid igjen og samtidig tømt hodet, så får vel gjøre et forsøk på å sove noen timer før jeg skal hente min trofaste ledsager, pappa. Disse kontrollene hadde ikke vært de samme uten han.

God natt der ute, og kryss fingrene for meg i morgen <3 p="">