Translate

mandag 3. april 2017

03.04.2017

Sitter og ser på tv, omtrent alt funker nå.. bare jeg slipper å tenke så mye. Godt jeg har Netflix også..hehe.

I morgen, eller rettere sagt om noen timer er det nok en gang dommedag. Det kan gå fra å potensielt bli den dårligste dagen i mitt liv til å bli den beste, og det på et lite blunk, hele følelsesregisteret blir berørt. Akkurat nå føler jeg meg kvalm, redd, engstelig... jeg kjenner smerter i brystet som jeg kjenner som hjerteinfarkt, eller kanskje det er metastaster...spredning av kreftceller til brystbenet?? Jeg er tungpustet og det føles som jeg har kuler eller svulster i det friske brystet også... jeg blir gal av dette!!

Disse tankene og følelsene kverner om og om igjen, og det verste er vel egentlig at jeg sitter mutters alene, foruten Dorthe da. Den katta har lagt seg for kvelden allikevel, så lite selskap der altså. Tv'n står på, som bakgrunnstøy mer enn noe annet, for jeg tør ikke legge meg, enda jeg burde gjøre det, det blir en lang dag i morgen, en utmattende dag. Hvis jeg legger meg nå, får jeg helt sikkert hjerteinfarkt og pustebesvær, og jeg orker ikke å kjenne på det mutters alene. Både mora mi og ei venninne har sagt det bare er å ringe når jeg får disse tankene, men jeg gjør jo ikke det...jeg vet det er inni mitt hodet dette foregår, kan ikke vekke noen midt på natta fordi det rabler litt for meg nå.... men jeg kunne ønske jeg hadde noen, en partner, som bare kunne holde rundt meg, trygge meg og som viser at han er der for meg når jeg trenger han mest...det er i disse stundene jeg kjenner meg alene, så liten, så redd. Det er i disse stundene jeg savner noen aller mest.

Om noen timer er det altså 7års kontroll som står for tur, mammografi. Vet ikke om det er blodprøver også denne gang, men det finner jeg jo ut. 7ÅR!!...om 3år kan jeg friskemelde meg, men det betyr ytterligere 3 kontroller som må beseires. Kan ikke annet enn å krysse fingrene og håpe på det beste, noe som er lett å si, men fryktelig vanskelig å leve etter. Folk blåser liksom med munn...phu... og sier at dette går bra, nå er det så mange år siden atte. Lett for dem å si, tenker jeg, de har ikke mistet noen som fikk tilbakefall etter 8 år. Jeg kan ikke bare blåse det bort, jeg er absolutt ikke trygg enda og ikke vet jeg om jeg noen gang blir det, eller føler det.

De to siste årene har jeg vært inne i en ond sirkel, som jeg har fryktelig vanskelig for å komme ut av. Konstant tankekjør og dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet har jeg overfor meg selv, med tanke på at jeg har blitt overvektig (pga denne helvetes sykdommen og behandlingen), jeg burde trene, men er så sliten og utmattet på grunn av fatigue (utmattelsesyndrom) at jeg ikke har mer overskudd enn å komme meg til og fra jobb. Får jeg ikke trent blir jeg i enda dårligere form, dårlig kondis, svakere i muskelaturen og pådrar meg sikkert enda flere kg som igjen kan føre til livsstilsykdommer, infarkter osv. På toppen av det hele er jeg en typisk trøstespiser når jeg ikke er på topp, noe som bare gjør alt verre og sørger for ytterligere dårlig samvittighet. Helseangst og dårlig samvittighet = katastrofetanker!!!

Jeg begynner å bli temmelig lei av å måtte bryte avtaler fordi jeg ikke er i form, som igjen gir meg dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor de jeg har gjort avtaler med og for meg personlig er det en skuffelse og et nederlag. Når dette skjer gang på gang på gang, blir det til at jeg prøver å unnvike situasjonene. Jeg kan ikke love noe lenger, dukker jeg opp får det være et pluss i boka og kryss i taket. Til tider isolerer jeg meg hjemme også, da skuffer jeg ingen, ikke meg selv heller for jeg har alltids ett og annet å gjøre hjemme. Det er en trend jeg ikke liker og er klar over at det ikke er sundt i lengden, men den blir absolutt brukt.

den 23.Januar 2017 begynte jeg i ny jobb, som sykepleier i rusomsorgen. Dette er en helt annen hverdag enn den jeg har vært vandt til de siste fem årene. Nå er det opp tidligere om morgenene, mer hektisk hverdag, nye utfordringer, oppfriskning av gammel kunnskap og samtidig tilegne meg ny. Har masse ansvar, og ansvar som ligger kun hos meg. Å jobbe med denne menneskegruppen gir meg enormt mye, samtidig som jeg gir enormt mye av meg selv. Å få ta del i deres bakgrunn og historier, gjør meg utrolig ydmyk og jeg har en enorm respekt for disse menneskene. Tanken på hva de må streve med hver eneste dag, både historien sin og samtidig er villig til å gjøre et forsøk på å bli rusfrie, vel...jeg bøyer meg i hatten. Tanken har slått meg flere ganger, at jeg egentlig ikke bør klage. Det var veldig hyggelig på jobb på Fredag, jeg fikk klemmer og lykkeønskninger fra flere av brukerne mine, det varmer. Det som er utrolig deilig med denne jobben, er at jeg ikke har tid til å tenke på meg selv når jeg er på jobb, samtidig som jeg er helt skutt når jeg kommer hjem så jeg sover godt om nettene og sovner fort gjør jeg også.. hehe. Denne helseangsten har blitt bedre i så måte, men fatiguen har blitt verre, jeg har null energi what so ever, på ettermiddagene og i helgene. Jeg gjør det jeg må gjøre, og prøver å få til det jeg har lyst å gjøre innimellom. Hodet vil, men kroppen lystrer ikke. Vel vel, sånn er det og sånn har det blitt...jeg klarer på mange måter å leve med det, bortsett fra litt frustrasjoner innimellom. Det verste er alle de rundt meg som jeg føler jeg svikter, men som jeg også føler ikke forstår og dømmer meg litt. Det gjør vondt. Jeg gjør så godt jeg kan, samler energi så jeg får fulgt opp min sønn, som er og blir nr 1.

Da har jeg fått slått i hjel litt tid igjen og samtidig tømt hodet, så får vel gjøre et forsøk på å sove noen timer før jeg skal hente min trofaste ledsager, pappa. Disse kontrollene hadde ikke vært de samme uten han.

God natt der ute, og kryss fingrene for meg i morgen <3 p=""> 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar